hits

TAFSE- OG PULEKONTRAKT

En god latter forlenger faen ikke livet i nevneverdig grad, det er bare kødd. Derfor ikke no' poeng i å le no' særlig; jeg holdt på å dævve av latter da jeg så Dagsrevyen i går kveld: Statsminister Kjell Stefan Löfven, på vegne av den svenske regjeringen, fremmet forslag om en samtykkelov, som forbyr at sex finner sted mellom to (eller kanskje flere personer - min anm.) der den ene parten (eller flere - min anm.) ikke tydelig sier ja, eller aktivt uttrykker et ønske om å delta.

Statsminister Löfven har ikke ord på seg for å være veldig kvikk oventil, men svensker gjør som de får beskjed om. De kalles ikke Nordens tyskere (jfr. NSDAP og Heinrich Himmler) for ingenting. At forslaget kommer fra venstresiden, overrasker ingen; venstrefolk i alle land til alle tider har og har hatt en rørende tro på at alt kan reguleres med lover, regler og forskrifter - inkludert kjønnsdrift. Jeg tipper svenske forsvarsadvokater håper forslaget sklir gjennom i Riksdagen. I så fall kommer de til å få det inni gamperævva gøy i årene fremover.

Den svenske regjeringen vil altså at frivillighet skal dokumenteres grundig. Forslaget skal virke forebyggende. Det skal fange opp tilfeller der den ene parten befinner seg i en særlig sårbar situasjon, eksemplifisert ved at vaginalt samleie plutselig blir analt. Lovtekster føres oftest i et nokså kjedelig språk, såkalt kansellistil, men de som har skrevet dette lovforslaget må jo ha litt erfaring; det de mener er at den sårbare er en kvinne som helt frivillig har anrettet seg selv i sengen med stussen i været og begge åpninger på vidt gap og tar imot det hun kan, mens mannen er bakpå og gjør så godt han kan. Imidlertid er det lett å komme ut av rytmen og ut av henne, og så er det på'n igjen ... og da er det fort gjort å bomme litt (avstanden mellom glufsa og askeskuffen er jo ikke stor) og glipptak forekommer ikke bare på skøyteisen. Vel, de svenske lovmakerne vet tydeligvis hva de skriver om. Men hvor lett vil det være for en aktor i en strafferettssak å bevise at mannen med forsett og uten samtykke fra anuseier -  altså kvinnen - har trengt inn i galt hull med i sin penis ... eller mer folkelig: Tatt henne i toærn.

Svensker er som nevnt praktisk talt tyskere, og de gjør som de blir bedt om. Det vil si at mange svensker, fortrinnsvis menn, må lage kontrakter og kopiere den i kanskje 100 eksemplarer (slik at de har en stund), der det er anført en rekke spørsmål, eller situasjoner, med svaralternativer og prikket linje nederst med plass til signatur.

La oss si at en svensk mann har fått med seg en dame hjem fra Stureplan natt til søndag. Vi kan kalle ham Olle. Hun kan vi kalle Malin, etter hun i Saltkråkan. De tar drosje til Olles "lägenhet" på Östermalm, som han har arvet fra farbror Melker. Malin har vært på by'n før, og hun kjenner dette konseptet - hun liker det.

Olle er en veldig ordentlig kar, som svensker flest. Han vil gjerne gjøre det han får beskjed om. I leiligheten har han kontrakten, helt i henhold til ønskene han har for denne natten. "Finger i slidan - ja/nei". "Cunnilingus/fellatio - ja/nei". "Samlag bakom - ja/nei". Olle er stolt av kontrakten, som han har utarbeidet i nært samarbeid med sin polare Pär. Som er strafferettsadvokat og påpekte for Olle at de måtte tilføye en liten passus der det fremgår at sædspyling i kvinnens ansikt må være grei skuring.

Olle er ikke edru, ei heller Malin. Hun har stil og er ikke lett på trå'n, men nå vil hun gjerne være litt gæærn, litt "horete". Hun liker Olle og har fjernet  klærne sine. Hun sprader omkring i raft undertøy, hertil lekker strømpeholder og en nesten usynlig truse. BHen har hun pælma veggimellom, og hun kjenner at hun ikke er helt tørr nedentil.

Olle har ikke ansats til ståpikk og legger ikke merke til Malins deilighet, han er opptatt av kontrakten sin og den fine fyllepennen som fulgte med leiligheten og som han vil Malin skal føre langsetter den prikkede linjen. Han forsøker å få henne til å lese punktene i kontrakten, som foreligger i to eksemplarer. Malin er langsynt og har ikke brillene sine med. Olle tilbyr seg å lese innholdet. Han skjerper seg, kvesser diksjonen og gjør så godt han kan, men Malin ække så interessert. Hun vil bare pule, sove og spise frokost når de våkner. Hun blir grinete:

- Vad i helvete, skal vi skruva - eller inte!?

Olle viil nødig i retten tiltalt for med forsett å ha tatt en "en ganska oskyldig flicka i fel hål" og ser ganske trist ut. Kontrakten er prima, den - men den mangler signatur. Malin stønner og slenger seg ned på sengen med sprikende bein, slik at man se "rett hjem", som de sier i Hokksund og deromkring. Men Olle ser ikke det, han ser ut av vinduet og ned på gaten og lurer på hvordan han skal få Malin edru nok til å forstå at hun må skrive navnet sitt to ganger. Han hører noe som minner om en kaffetrakter. Han snur seg. Malin ligger på ryggen. Hun sover og snorker. Intet av hennes ynde er gjemt av dyner, eller annet sengetøy. Han blir enda mer nedfor, men merker at han hardner litt nedentil. Han vurderer å skyve skinn, men hva om Malin våkner og ser det? Denslags er jo ikke dekket i kontrakten. Vekke henne? Nix, det kan kanskje oppfattes som påbegynt voldtekt ifølge den nye loven. Men Olle føler allikevel en slags tilfredsstillelse. Han har handlet som en god svenske, i tråd med statsminister Löfvens anbefalinger...

 

HVOR FAEN ER FAFO??

Langt på natt. Jeg sto på en bro i byen der jeg bor. Under strømmet elven østover, stor og bred. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen vitner.  Jeg løftet en hardt igjenknyttet striesekk hvori sju mursteiner og noe annet. Lempet den over rekkverket. Plaschkkk. Vårluften var kald. Jeg trakk jakken godt igjen i halsen og spaserte hjemover. Lett til sinns. Endelig. Stillhet. 

Mange år er passert siden den vårnatten. Kan skrive om det nå, naboen min har dessuten flyttet. Tror ikke hun leser dette.

Kvelden etter broturen ringte det på døren. Jeg åpnet. Der sto hun, rødkantet rundt øynene. Naboen. Hun hadde flyttet hit et drøyt år tidligere. Vi hadde bare sagt hei og hå og sånn til nå. Jeg visst ikke hva hun het, hun presenterte seg ikke ... gikk rett på sak:

- Har du sett Fafo?

Jeg skjønte hvor hun ville, men kunne ikke la være:

- Ehh ... forskningsstiftelsen, vet ikke om ...

Hun avbrøt meg, litt iltert:

- Hunden min. Den er borte. Forsvant i går kveld, eller i natt. Søkk borte.

- Forferdelig, men den har sikkert bare tatt seg en tur. Du vet hannbikkjer har behov, og det er jo grønn vår og mildt i været. Den er nok på vift, skal du se. Den er vel bare betatt av en sveisen, liten tispe. Fort gjort å bli revet med, da.

Hun korset armene, tvinnet beina:

- Han var bundet, dessuten pleier han ikke stikke av uten videre.

Pleide, rettet jeg i mitt stille sinn.

Den kvelden hørte jeg ingenting fra naboens hage, Ingen fillebikkje som surret omkring og bjeffet i utide. Jeg nøt roen, som om den var pannekaker med lønnesirup. Jeg visste at andre naboer i løpet av siste året hadde prøvd å snakke med hundeeieren, i forsøk på å stanse gnyet. men damen med bikkja var ikke særlig tilsnakkelig.

Jeg valgte meg en overskyet, stille natt. Mørke klær, joggesko og hagehansker. Fersk entrecôte og en rørtang. Jeg hadde holdt øye med hundeeieren og hennes hage hvori hundehuset. Klokken 02.00. Jeg gikk til aksjon. Bikkja var i huset sitt og ville gjerne spise biff. Fort gjort, bare et velrettet slag og en vridning slik at det sa "knakk". Nokså udramatisk. Jeg skal spare dere for detaljer.

Noen kvelder senere  - en lørdag - presset hun dørklokken min påny. Fafo hadde vært borte i to dager. Om jeg hadde sett ham? Hun holdt armene omkring seg selv og skjøv brystene ut og frem, spente kjolestoffet - som rakk henne til knærne. Delikat, tenkte jeg. Jeg sa at jeg var i ferd med å lage kaffe og arme riddere hvorpå vaniljeis og en dæsj plommesyltetøy - om hun ville stige på?

Det ville hun. Hun samlet kjolen omkring seg, satte seg på en kjøkkenstol og begynte å fortelle om hvor ulykkelig hun var på grunn av Fafo, at han betydde så mye for henne - spesielt etter samlivsbruddet i fjor. Jeg sa at jeg forsto meget godt og at slike tomrom ikke er lett å fylle og at Fafo var litt av en godgutt, og jeg håpet han snart ville dukke opp.

Omsider ble hun lysere til sinns og lo en rar og sjelden latter - meget smittende. Hun fortalte om seg selv og at hun var oppkalt etter mormoren sin. Hun sa navnet sitt, og jeg sa:

- Pent navn.

Vi ble godt kjent den kvelden, natten også ... og utover sommeren. Vi var litt hos henne, litt hos meg - uten at følelsene tok overhånd. Utpå høsten fikk hun jobbtilbud i en annen landsdel og foreberedte flytting.  Avskjeden var ukomplisert. Hun var lykkelig, var kommet over Fafo. Jeg var også i godt lune og tenkte at det er flere veier til Rom ...

                 

      

DAMEN I DRØBAK

Jeg ringte min venn og psykolog Benedict tidligere i dag. Vi snakket om løst og noe enda løsere ... og litt til. Han avsluttet samtalen slik:

- Hva ...  igjen?? Du får komme innom i dag, hva ... nei,  ikke til uken. La oss si i firetiden. Jeg skal fyre i peisen.  

 

Jeg trenger ingen psykolog. Jeg har mer brukt for en bensintank til min gamle Ford Falcon. Men saken er at jeg noen dager etter å ha reddet Benedict fra en natt i fyllarresten, ble oppringt - av Benedict. Han uttrykte stor takknemlighet for min inngripen ved elvebredden i byen der både han og jeg bor. Han hilste fra  sin bedårende hustru Ingeborg, som var glad hun slapp hente sin mann på politistasjonen. Han ville gjerne gjøre gjengjeld, ville være min psykolog resten av sin yrkeskarriere - helt gratis. Jeg ble selvsagt rørt, og det er ikke dannet å avslå et slikt raust tilbud. I årene som er passert har jeg vært hos Benedict tid om annen. Som antydet sist gang i dag. Han har tre flotte døtre, jeg mistenker at han har adoptert meg uten å informere meg:

- Kjære gutten min .. hva kan jeg gjøre for deg, det er vel det vanlige, forsto jeg av samtalen fra i sted ...

- Jeg er...

-... så så, ikke forstyrr, det er jeg som er psykolog her. Det er kvinner, ikke sant ... du burde prøve mitt konsept. Jeg traff Ingeborg i 1967 og siden har jeg ikke sett på andre kvinner ... ikke engang da jeg var på psykologseminar i Roma i 1971, eller var det i München ... husker ikke, men det snakkes ennå i psykologkretser om det seminaret. Omtrent ni måneder senere var det flere kvinner som ble mødre til barn hvis fedre de ikke kunne beskrive så godt. Vel, hvor var jeg ... jo Ingeborg og jeg, vi hadde...             

-... griseflaks, Benedict... du har... 

- ... ja jo, det kan du kanskje si, men la meg se ... du har truffet en kvinne, som er klin kokos ... og du lurer på hvordan du skal vikle deg ut av det ... jeg husker hun som knuste frontruta på bilen din med hammer, hun som samlet på sitt eget menstruasjonsblod, tappet det på miniatyrflasker og stilte dem ut på en hylle sentralt plassert i stua og hun som alltid ville ha bikkja si som tilskuer når dere hadde samleie ... for ikke å snakke om hun som bare ville ha sex under forestillinger på teatret heri byen og sist hun du kalte tante Sofie ... 

- Benedict!!!

- Ja, gutten min?

- Jeg  traff en kvinne i går,  hun ba meg hjem til seg ... jeg fikk kokekaffe og en god sofa å sitte i. Etterhvert kom en katt inn. La oss kalle ham Bertil. Han markerte raggsokkene mine, og de ikke helt nye, ikke vasket på en stund, heller -  men han malte. Det luktet godt i huset, og hun har et smil som er så fint at det går nesten ikke an ... og hun...    

- ... spradet omkring i kvinnelig naziuniform med stay ups under skjørtet og ingen truse og nihalet pisk i klypa mens hun brølte kommandoer på vulgærtysk?

- Nei, kjole til knærne og strømpebukse og hun gikk omkring med spenstige steg og hun har pene legger...

-  Splitte mine bramseil! Virker som om du har truffet en normal kvinne for en gangs skyld ... vel, det er hyggelig, et fremskritt, men sant å si er jeg skeptisk. Jeg kjenner deg. Du burde legges inn på et slags hjem, du er jo et kasus. Jeg har undersøkt litt, men det finnes ikke noe tilbud for sånne som deg ... jeg vurderer å ta det opp i foreningen.  

- Jamen, jeg tror jeg er kommet hjem. 

Benedict lo så kraftig at han sølte ut og ned i fanget halvparten av brennevinet han hadde i glasset han unnet seg på slutten av hver arbeidsdag.

-  Hørte jeg riktig, hvor har jeg hørt det der før? Torjus, du må ta rev i seilene. Du har truffet henne én gang. Hvor lenge var du hos henne?

- Innpå fire timer.

-  Gudbedre ... du må skjerpe deg, stramme deg opp. 

- Jamen ...

- ... ikkeno' jamen. Bruk huet nå. Fire timer er fire timer ... vil du ha et glass, ny singlemalt.  Den er prima. Kanskje den kan hjelpe deg til å finne igjen fornuften ... skjønt jeg tviler.   

-  Du er en kyniker, Benedict.

- Kanskje, men jeg vil deg ikke annet enn godt. Det vet du. Legger du en ny vedskie på peisen?

 

 

                   

   

 

 

 

 

HJELP!!!!!!!!!!!!

Av og til sjekker jeg lesertallene på bloggen min, oftest når jeg sitter på do og bæsjer. Det er ikke hyggelig statistikk. De tre siste dagene har lesertallet stupt, og fra i går til i dag er kurven nesten loddrett. Skummel utvikling, jeg er enda verre stilt enn ukebladet jeg jobbet i før i tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo ikke småbarnspappa som kan skrive muntert om bleieskift og barnevogntrilling på holkeføre. Jeg baker ikke kaker og pynter ikke så mye til jul. Jeg reiser ikke så mye og tar bilder av hotellrom og halvspiste baguetter med ost, skinke og paprika ...  jeg er ikke 25 år gammel, smellvakker kvinne som tar bilder av seg selv og leppestiften sin.

Så hva gjør jeg? Alle vet at sex og krim selger, og hvis man kan plugge inn litt krigsstoff, begynner det å ligne noe. Det var ihvertfall slik vi tenkte i ukebladet jeg jobbet for en gang. Vi fantaserte dagstadig om pikante krigshistorier,  om noe som kunne ligne dokumentasjon om eksempelvis at Hitler flørtet vilt med Mussolini og forsøkte å ta ham i stjerten da han besøkte Roma i mai 1938.  Vel vel, livet er en jammerdal... og det blir verre - det er jo snart jul.

Men: Kjære lesere,  om dere har tips til hva jeg skal skrive om, blir jeg veldig glad - kanhende til og med oppglødd.     

PÅ NÆRE NIPPET

Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg ... ikke bare ukegamle skjeggstubber ... nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i ... forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:

For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte boknafisk, som jeg såvidt orket å spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet var bare noen få flaskekast fra spisebordet - og far i huset var fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn ... det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest - som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.

Nei, nå skriver jeg meg helt vekk. La meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.

Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet ... på at noen i familien bestemte seg for å kjøre avsted for å handle, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv - inni hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket ... noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur. I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?

Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg merket at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.

- Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone og slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.

- Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.

B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. I stedet vendte hun om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, og hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye - lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.

Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Det liker jeg. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur.  Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot,  med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt,  jeg liker terriere. Men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen - som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes - var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg ... hun siktet seg inn og ville sikkert slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:

- Allahu Akbar!!!

Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig ... fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned øyene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.

Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte jo. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også ... og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter - horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.

- Næmen ... Torjus, du som e så gla' i øl. Ka e det, spurte B.

Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt hore.

Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig.  Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt ... løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta. 

- Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.

-Nei, svarte jeg surt.

Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst - utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv - menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme og jeg måtte nesten spy. 

Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det ... forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.

Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:

Sjå her ... fekk låne av nabo'n.

Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.

En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og og tenkte:

Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser... 

     

 

BENEDICT

Jeg trenger ingen psykolog, aldri følt behov. Men jeg har en. La oss kalle ham Benedict. Noen har spurt meg hvordan i helvete det gikk til at jeg påtraff  ham. Vel, det skjedde ikke i helvete, men i byen der jeg bor: 

   

 Foto: Tom Atle Bordevik - www.bordevik.no  

Jeg var ute og kjørte i min Ford Falcon 1963½ -modell ...  jada, med V- åtter. Sval kveld i slutten av juni ... henimot midnatt. Jeg skulle gjennom sentrum og hjem. Jeg lot bilen rulle vestover, langs elven. Lavt turtall. Jeg passerte tverrgaten hvori byens teater.

Først så jeg ikke hva det var, jeg trakk til meg høyrefoten og trodde jeg så et menneske henge over en benkerygg, bare noen meter fra elvevannet. Det så ikke ut som om beina var særlig funksjonelle, det virket som om han hadde hengt seg opp som et laken på en klessnor. Så ikke bra ut. Jeg tenkte at det ville være for galt om han skulle våkne, gå i retning sør og ramle i vannet, drukne og våkne opp i helvete, hvilket statistisk er det mest sannsynlige - ifølge evangelisk-luthersk teologi. 

Jeg bremset, svingte til venstre, feilparkerte mellom to svære trær jeg tror er kastanjer, dro til håndbrekket og lot motoren svive på tomgang. Jeg rusket i mannen som hadde hengt seg opp til tørk. Han reagerte ikke nevneverdig, han luktet av sterk drikk, men han var pent kledd; mørk dress, lys blå skjorte og pent stripet slips. Grått hår ikke klippet på en stund. En politibil av kassevariant med påskrift INNSATSLEDER stoppet. Ut steg en tykksak av en politimann i for trange uniformsklær. Han hadde nok sett en og annen episode av CSI:

- Hva har vi her, da?

- Min aller kjæreste onkel ... epilepsianfall. Han er snart på beina. Jeg skal ta hånd om ham.

- Hva heter han? For meg ser det ut som om han er beruset, og han lukter ikke godt.

- Onkel har aldri luktet godt, defekte, ekkrine svettekjertler, alt fra barnsben av ... som forstyrrer utskillelse av sekreter. Forsinker prosessen, så å si ... slik at alkohol drukket for 24 timer siden gjør seg gjeldende ... ja, omtrent nå, sa jeg og så på armbåndsuret mitt. Jeg gikk på tryllekurs som 14- åring og avledet konstabelen med en ekstra håndbevegelse med venstre hånd mens jeg nappet lommeboken ut av den fulle mannens dressjakke. Jeg rakk ikke sjekke om han hadde mobiltelefon.

- Ehhh ... javel, og ditt navn?

Jeg sa det, men han virket ikke helt fornøyd, Som ventet begynte han å klappe utenpå klærne til den fulle mannen og fant ingenting. Han virket misfornøyd. Jeg tildelte ham et medfølende blikk og ytret:

- Hans kjære hustru Regitze slipper ham nødig ut på frifot med verdisaker og sånn ... epilepsien, vet du.  

Der er nesten litt vondt å se en politibetjent stå tomhendt når han så gjerne skulle ha fakket en innbruddstyv, snakket hardt til en gatepike, eller anholdt en fyllik, slik som denne mannen jeg voktet over nå.

Politimannen så opprådd ut, men trøstet seg med bilen min - som nevnt var den grovt feilparkert:

- Hva med den? Den kan ikke stå der ... med motoren i gang.

- Liker du den ... vel, den er nok ikke til salgs.

Politimannen løftet på beltet med alt rallemikket operative politifolk pleier ha i beltene sine. Men magen hans var i veien og beltet sank straks ned der den ville være. Han fikk et plaget drag over ansiktet og tok frem en svart stavlykt. Han tok en nærmere titt på den fulle mannen, som gryntet litt. Dernest leste han kjennetegnet på bilen min. Det er lett å huske.

- Javel, kjør ham hjem straks.

Fulle folk er tunge, men jeg greide å få fylliken på beina. Synd å si at kneleddene hans var strukket ut og stivet av. Men jeg fikk ham inn i baksetet, med hodet først. Jeg satte meg bak rattet og åpnet lommeboken hans. Navnet fremgikk flere steder. Flere bankkort og et medlemsbevis utstedt av Norsk Psykologforening. Jeg syntes mannen virket eldre enn yrkesaktiv, men tenkte ikke mer på det. Jeg tastet frem 1881 og fikk både adresse og telefonnummer. Jeg ga gass. Alle åtte sylindre virket.

Jeg ringte på en dørklokke i messing. Etter knapt 15 sekunder slo utelyset seg på. Døren svingte innover. Damen var stilig. Oppsatt grått hår og noe som jeg tror kalles aftenkjole. Hun virket urolig ... datoen var ikke så gammel, og hun hadde ikke sett meg før.

- Ja ...

Stemmen hennes passet til kjolen og håret. Jeg presenterte meg og gjorde kort rede for den siste halvtimen.

- Han er der ute ... i bilen din?

- Jada, frue ... i god behold, men han er nok litt, hva heter det her i strøket ... ikke tilgjengelig for øyeblikket.

Hun lo og var lettet. Hun var sterkere enn jeg trodde og ikke redd for kjolen sin. Vi bar mannen hennes innenfor. Fruen viste til en sjeselong som så ut til å være snekret sammen omtrent på den tiden Hamsun skrev Sult. Hun la et pledd over ham. 

- Sånn, han får ligge her i gangen i natt.

Hun sa Ingeborg og rakte frem høyre hånd. Den var myk. Jeg rakte henne mannens lommebok. Hun sa takk.

Hun bød på kaffe, jeg avslo høflig og sa at jeg burde komme meg hjem. Hun takket påny og sa at mannen hennes drev en privat psykologpraksis og syntes det var leit å ikke kunne gå på firmatilstelninger, julebord og slikt, men at han hvert år arrangerte en sommeravslutning med seg selv som eneste deltager, og det hendte år om annet at han skjenket seg selv litt for mye.

Jeg uttrykte full forståelse for hennes manns tenkemåte og handlinger. Jeg ville runde av og gikk et par skritt mot utgangsdøren. Hun stoppet meg med en hånd på skulderen.

- Før du går, gi meg telefonnummeret ditt. Jeg er ganske sikker på at min mann vil takke Dem for Deres uselviske handling.

Jeg sa at det var slett ikke nødvendig ... og at man må jo ta i et tak av og til.

Hun lo litt og insisterte. Jeg oppga telefonnummeret, som hun sirlig anførte på et stykke papir.

- Adjø, sa hun med en sånn stemme som et øyeblikk fikk meg til å ønske at jeg var mannen hennes.

Jeg satte meg inn i min gamle Ford og vred tenningsnøkkelen den veien sola går...

 

ET ANNET STED

Hun satt på en polert steinkant og snørte skøyter, sånne hvite ... som kunstløpersker bruker. Aldri sett henne før ... ikke før nå... for fem minutter siden. Hun hadde holdt avtalen. Hun var på ispletten da jeg kom, fem minutter forsinket. Blå strikkelue hvorunder rødt hår som lå i tjukke strimler nedover en henimot hvit kåpe med pelskant på krage og ermer. Hun smilte svakt og tok meg inn med blå øyne opplyst av et julepyntet kastanjetre ikke langt bortenfor.

Hun så i retning tårnbygningene i byen jeg bor i og sa:

- Minner om St. Petersburg ... ja, jeg er jo arkitekt ... jeg nevnte vel det. Jeg ser alltid på bygninger når jeg kommer til et nytt sted.  

- Ja, det du nevnte det, sa jeg og sa at kommunen ville rive begge tårnene og alt omkring en gang på 60-tallet.

Hun var ferdig med å knytte lisser og stablet seg opp. La oss kalle henne Ana. Synd å si at jeg ikke hadde lyst i lå hjelpe henne opp i stående, men hun greide det fint selv. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skøyter hengende ned  fra høyre hånd.

- Skal du ikke... sa hun og pekte på skøytene mine. Jeg satte meg ned og fjernet støvlene ... glad for at hun ikke sto og ventet, men gikk ut på isen. Ganske ustø. Knærne hennes møttes og hun lo. Man gjør gjerne det ... når man er dårlig på skøyter og har jern under føttene hvorunder is.

Jeg gjorde et opphold i knyttingen og bare så på henne. Det vakreste jeg har sett siden olsok  2011 og vel så det, tenkte jeg. Jeg har ikke tjangs. Hun er simpelthen for pen, ikke bare det ... hun er forunderlig vakker, som kanskje Hamsun ville sagt det. Rødt hår flagrende hist og her og en blå lue og raff kåpe til rett under knærne. Hun lo ... som en bekk sent i april.  

Hun stanset opp og sto med bred beinstilling. Med aksent fra øst: 

- Dette har jeg ikke gjort siden jeg var barn.

Jeg hadde ikke stått på skøyter siden barna var små. Jeg kneppet frakken med én knapp og tok et tak utover isen. Hun betraktet meg nysgjerrig og smilte sånn som får en til å føle seg ganske bra. Hun lo, sparket fra og gikk nesten på snørra. Hun lo mer, og jeg synes jeg var ganske flink ... som om beina og føttene husket hvordan det skulle gjøres. Jeg besluttet å overlate alt til beina og føttene. Det ga meg anledning til å se på kvinnen fra Novosibirsk. Hun hadde fått opp farten nå, blitt flinkere. Hun laget små skrensepor i isen og 8-tall ... flere ... tilslutt kunne jeg lese 8888. Det er et ganske høyt tall. Jeg var imponert og tenkte at dette er minutter jeg kanskje aldri glemmer. Hun var ikke god på skøyter, men hun hadde en særegen estetikk og kraft i bevegelsene ... som isen ikke kunne rokke ved. Jeg stanset og så på henne, hun beveget seg i sirkler og jeg syntes hun var et helt annet sted - og at jeg var det også.

Det ble varmt under frakken, og jeg åpnet den ... hvorunder hvit skjorte og et blomstret slips med marineblå bunn. Ana svingte opp ved siden av meg og sa:

- Fint slips, pleier du gå med slips?

- Bare en og annen søndag ... og i dag er det jo søndag.

- Ja, det er søndag, sa Ana og smilte. Mange millioner milliarder lyskvanter utsendt fra lampene omkring rikosjerte i det røde håret hennes og ble borte i adventsmørket. Jeg kremtet litt, og ble overrasket over meg selv ... jeg pleier ikke kremte.

Skøytingen var over, slik jeg så det. Tror hun så det slik, også. Vi hadde gjort det vi avtalte. Vi sto der med skøytene på, og jeg tenkte at kvinnen fra Novosibirsk er det vakreste jeg har sett. Hun tørket vekk svettedråper fra pannen med kåpeermet. Hun hadde lært å uttale navnet mitt og sa:

- Torjus ... dette er hyggelig. Jeg trodde ikke jeg skulle greie det - stå oppreist.

Jeg smilte og sa at hun var flink. Jeg fikk meg ikke til å si så mye mer, visste ikke hva jeg skulle si. Ville si noe, men... 

Hun sa ikke mye hun heller ... og etter noen minutter som jeg ikke husker så godt, gikk hun sin vei ...  over torget. Jeg så etter henne, kjente ennå den varme klemmen på høyre kinn. Hun snudde seg ikke...

    

 

                                   .           .           

 TELEFON FRA UNG, VAKKER OG LITT SINT KVINNE ... IGJEN

 

Telefonen klemtet. M. Denne gangen rakk jeg nesten ikke å trykke på displayet før hun:

-Du pappa, nå er begeret fullt!!!

Jeg unnlot å si at ølboksen min var helt tom og at jeg vurderte å hente en ny. Hun kom meg uansett i forkjøpet:

-Går det ikke an å snakke fortrolig med deg uten at hele verden får greie på det dagen etter! Jeg gir meg ende over. Jeg mister nesten mål og mæle. Du burde vært fratatt tastatur og kaffe og Gud vet hva ellers du misbruker ... og hva har Finn Bjelke gjort deg? Ingenting, tenker jeg. Du trenger hjelp, kanskje sånn hjemmehjelp. Jeg skal sjekke litt om det.

Sant å si ble jeg litt bekymret og kanskje litt blek om nebbet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, i stedet sa hun:

-Jeg har fått mange sympatierklæringer og noen blomsterbuketter fra venninner som vil trøste meg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa det første som falt meg inn:

-Det var pent av dem.

-Jesusmariagonzalesogmildemosesiørkenen, du er jammen no' for deg selv, det er akkurat det du er ... ikke no'  for andre.

-Er du ikke litt streng nå?

-Nei, jeg er en mild, ung kvinne ... og det vet du.

-Det har du rett i, og vakker.

-Kutt ut, pappa. Ikke snakk deg bort. Jeg har kontaktet et byrå.

-Javel, trenger du hjelp til vasking der hjemme?

-Byrået heter «Byrået for unge kvinner som ikke er så veldig fornøyd med pappaen sin og gjerne skulle hatt en skikkelig og ordentlig pappa med orden på livet.»

-Tungt ... litt ufikst.

-Forkortelsen er greiere ... BFUKSIESVFMPSOGSHESOOPMOPL.

-Javel, men nå blir jeg litt lei meg.

-Jeg har sett på noen profiler og flere av dem virker lovende. Skikkelige menn i moden alder som vil ha en datter å ta vare på og støtte. Mange av dem har sønner, men savner altså en datter. De er kvalitetstestet og godkjent av DFGAOOSMSVBPTHUKSSEP.

-Hææææ??

-Direktoratet for godkjennelse av ordentlige og snille menn som vil bli pappa til hyggelige unge kvinner som savner en pappa.

Nå begynte jeg å bli redd. Jeg listet meg ut på kjøkkenet, dreide kjøleskapdøra, løftet ut en boks pils og åpnet den slik at det ikke hørtes noe særlig.

-Hva gjør du?

-Setter bare på litt kaffe.

-Jeg skal på audition i morgen. Det står mellom en lykkelig gift rørlegger bosatt på Tåsen, med to sønner og ingen datter, og en journalist med ingen sønner og tre slemme og fæle døtre med adferdsavvik. Hva tror du?

-Jeg kan ihvertfall ikke anbefale journalisten. Men kan vi ikke snakke om det?

-Hva er det å snakke om? Du er jo helt ubrukbar som pappa, pappa.

-Kanhende du har rett. Men hva skal jeg gjøre, da? Hver gang du er her blir jeg lysere til sinns ... ikke  bare det, jeg blir klokere og og lærer noe nytt hver gang. Du er den klokeste jeg vet, du er svært intelligent og dine korte og poengterte historieforelesninger er absolutt av første klasse og vel så det.

-Likte du den om den islandske senmiddelalderens mentale verdensbilde?

-For eksempel, den var helt enestående ... frapperende fremført.

-Hmmm ... sier du det?

-Ja, og du snakket om å komme innom til uka. Tenkte å lage sånn mat som du liker aller best, og jeg tenkte å slenge sammen en karamellpudding. 70 grader i en time. Gylden og fin.

-Hvilken dag?

-Velg du.

-Hva med tirsdag?

-Tirsdag er bra.

-Da sier vi det ..

-Men du må kanskje jobbe litt videre?

-Ja, det må jeg visst. Ok ... da ses vi da, pappa.

-Det gjør vi, kjære deg ...                                

 

 

TITUSENKRONERSFINN

Et lite appendix til forrige innlegg - om Finn Bjelke. Det er innkommet noen reaksjoner. Stemningen er blandet, og det er bra. Det er også innkommet opplysninger av annen art. Jeg har addert til min lille kunnskapskonto denne lille historien:

En person i grissgrendt strøk i landet vårt ønsket å etablere en lokal popquiz. Personen mente det ville vært stas om selveste Finn Bjelke ville komme og opptre som såkalt quizmaster i anledning første quizdag.

Bjelke ville gjerne komme, men prisen var 10 000 kroner pluss omkostninger - 2013-kroner ...  hvilket avleder spørsmålet:

Hvordan verdsetter man en stemme? Jeg kan ikke verdsette stemmene til mine døtre høyt nok, men jeg slipper å betale. Men om jeg skulle kjøpe en stemme? Da ville jeg kanskje valgt  Anne-Kat. Hærlands... .det er den første jeg kommer på, men om jeg måtte betale for en mannsstemme? Da tror jeg ville valgt stemmen til  Otto Jespersen, men da ville han sikkert bare ledd rått og bedt meg dra til helvete ...  men aller helst ville jeg hatt stemmen til  Lasse Kolstad - men han er jo død.

Så hvor mye ville jeg betalt for Bjelkes? Ingenting. Jeg ville fakturert ham.         

SÅ FINN!!!

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive det jeg gjør nå. Men saken er at jeg for noen uker siden kjøpte en liten DAB-radio, som jeg har på kjøkkenet. Ettersom den er så sentralt plassert, blir det ofte til at jeg skrur den på. Jeg hører mest på NRK, jeg skyr reklame som gonore, syfilis, flass og folk som ringer på døra..

Nå er det nyheter, men Finn Bjelke er annonsert, og nå er han snart på lufta. Selvsagt kan jeg skru av, men jeg gidder ikke løfte rævva fra den gode stolen jeg sitter i ...  jeg er dessuten fyllesjuk. Jeg får heller la ham pludre løs om mosegrodd musikk med innringere i utkant-Norge som ikke har annet å foreta seg denne lørdags formiddag.

Faen, der er han - Popquiz. Jeg hater stemmen hans. Jeg hater måten han snakker på ... hadde jeg vært kjæresten hans, eller kona... whatever... hadde jeg ikke orket stå opp om morran, og hvorfor sier han "efter" når det heter etter? Prøver han å være sofistikert og litt raff ... og hvem faen bryr seg om hvem som var gitarist i Led Zeppelin. Jeg nøyer meg med å vite at Mick Ronson spilte gitar for David Bowie i gamle da'r. Men Led Zeppelin er tross alt bedre en Bjelkes stemme.

A Whiter Shade of Pale ... jaja. men hvorfor sier han "så fint!" nesten hele tiden? Kan du ikke slutte med det, Finn! Det hadde hjulpet.

Ivar fra Fredrikstad vil ha Van Morrisson ... og Finn sier "ikke sant!!". Kan du ikke slutte med det, det hadde hjulpet.

Ivar og hans  kompis Olav vet ikke at det er Moody Blues som spiller, samma det ... og Moody Blues er bedre enn stemmen til Finn Bjelke.

Hvem fikk et hit med Ballroom Blitz? Sweet, selvsagt. Jeg gikk på barneskolen den gangen og hadde ereksjon twentyfourseven. Morning has Broken - gudbedre ... Cat Stevens, eller Yusuf Islam, som tullebukken kaller seg nå.

Vivi Pedersen fra Lyngen i Troms. Finn sier "du verden". Hvorfor gjør han det? Så sier han "så bra" igjen, og jeg har vondt i hodet.

"Så fint", sier han igjen.

Boomtown Rats og jeg lurer på om jeg skal stable meg på to, gå ut på kjøkkenet og skru av driten, men jeg orker ikke. Jeg er fanget i Finns ordspinn ... jeg har drukket for mye calvados  - orker ikke, har ikke energi til å heise meg opp. .

- Kommunikasjon og språk er sååå viktig, sier Bjelke til norsklærer Magnhild og hun er ikke uenig - selvsagt ikke.

Ivar får trøye i posten, Finn sier "hei hei" og jeg tenner en sigarett og forbanner min egen hjelpeløshet. Greier ikke slå av en jævlig radio. Blir teppebombet av møkkamusikk ... og calvadosflasken er tom. Fy faen med Finn på.

Sanne Lorentzen på tråden og Finn sier "du verden". Sanne liker alt fra klassisk til rock og Finn ler litt.

Hvem er dette? Madrugada. Både Sanne og Magnhild vet det.

Så sier Finn Bjelke "god helg", og jeg børster vekk aske som har drysset ned på den ganske nye cardiganen min. Tid for ettertanke: Hvorfor sitter jeg i en lenestol og taster løs på laptopen om et radioprogram samtidig som det sendes. Ærlig talt, Torjus ... dette er ikke bra. Nesten litt sykt. Men var det fånyttes?Ikke lært noe? Jo, at jeg må korke flaska tidligere på fredagskvelder - eller unnlate å skru på NRK P1.    

      

     

  

 

   

TELEFON FRA UNG, VAKKER OG LITT SINT KVINNE

 
Telefonen min klemter meget uofte. Når den gjør det, skvetter jeg og blir nervøs. Vanligvis er det tale om noen som vil selge strøm, men det har jeg allerede og sier at jeg ikke trenger mer av det slaget , men at det var hyggelig med en pratestund. Noen ganger ringer noen som vil at jeg skal se på mange TV-kanaler. Jeg lar vedkommende snakke og snakke og snakke og snakke om de heidundrende fine kanalene de har ... hvortil jeg sier at jeg ikke har TV. Da blir det stille i den andre enden av telefontråden, og det synes jeg er fint.
For bare noen minutter ringte telefonen, jeg skvatt som vanlig og i befippelsen mistet jeg en glass calvados i fanget ... og buksa ble mer alkoholholdig enn noen gang tidligere. Jeg kjente straks igjen nummeret på displayet og ble glad. Man blir jo glad når en av ens døtre ringer og vil snakke litt. Jeg løftet røret - slik man sa før i tiden - og før jeg fikk sagt «ja, det er pappa», sa hun, la oss kalle henne M:

- Pappa, hva i all verden er det du driver med? Tror du du er helt alene i hele verden og at facebook egentlig ikke finnes, at ingen leser det du skriver på bloggen din ... har du glemt at du har to døtre? Hva tror du mammaen din hadde sagt?
Kan ikke si annet enn jeg ble litt ustø i knærne; jeg satte meg selv i forsvarsposisjon -  min beste, dypeste og sant å si eneste lenestol.
- Mamma er forlengst fløyet, hun var forresten ikke på facebook.
- Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med deg jeg, pappa. Men noen må ta affære, det er tindrende klart ... klart som beksvart blekk på verdens aller hviteste papir, eller en mariagullsko på en grønngrønn rosestilk en bråvakker junimorgen, eller hestebæsj på nylagt asfalt en sval dag i mai. Du kan velge.    
-  Da får det bli den mariagullskoen. Men oppriktig talt, jeg har ikke mottatt klager, ikke før nå.
- Selvsagt ikke ... tror du jeg er dum? Er denne historien fra Istanbul sann ... ranet du en mann for slipset hans mens vi sov ... eller er det tale om syke fantasier - som vanlig?
-  Vel, man er henvist til gjetninger ... du også.
-  Ikke vær nesevis og oppesen, pappa. Du vet hvem du snakker med ...  og hvem er denne Ralf som du drikker øl med? Du behøver ikke referere alt som blir sagt mellom deg og en drikkevenn - især ikke når temaet er slik det var.   
Jeg prøvde å synke lenger ned i stolen, men den tillot det ikke. Jeg sa:
- Ok ... jeg er lei for at jeg kan ha støtt dine følelser.
- Spar meg ironi, pappa. Ække det jeg trenger nå. Jeg trenger en ny pappa.
- Uffda ... men er ikke det litt trælete. Mye mas, og du har jo vitterlig nok å sysle med.
-  Man gjør prioriteringer i livet. Jeg har begynt å guuugle.
- Kan du ikke slutte med det ... synes ikke det der virker så hyggelig.
- Jeg kan strekke meg til å utsette søkene og se det hele an litt.
- Det er snilt av deg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.          
- ikke jeg heller. Nåvel, heeelt sinnssyk er du tydeligvis ikke blitt ennå. Vi sier at tvilen og min raushet kommer deg til unnsetning denne gangen.
-  Ingen har bedre eldstedatter enn jeg.
-  Ikke smisk, pappa.
- Jeg er bare faktaorientert.
-  Velevel, da sier vi det. Men altså ... skjerpings nå, pappa. Nå må jeg tilbake til arbeidet mitt her.  
-  Ok, jeg er glad i deg.
-  Glad i deg også, pappa ... tross alt.

TOPPDOTT???????

Jeg har en god venn. Han vet ikke at jeg skriver dette. D' ække så farlig ... han leser ikke annet enn Morgenbladet, alt han finner om Romerriket og handlelappene hans hustru skriver.  Jeg tror allikevel vi skal holde ham anonym. La oss kalle ham Ralf. Tid om annen er vi på by'n og drikker øl sammen. Det har vi gjort i alle år. Vi har en stampub. I går var vi der. Vi fant et bord og bestilte halvlitere. Ralf var som vanlig nokså innesluttet, ikke så pratsom. Ralf er veldig glad i livet, men han bruker det ikke til annet enn å opprettholde det. Han sykler dagstadig og jogger så ofte han kan, han vil bli 90 år. Hvorfor vil du bli 90, har jeg spurt mange ganger - det virker som om han har nok med å bli 60. Han svarer aldri, bare grynter.

Velvel, vi satt nå der ... og Ralf var taus som vanlig. Jeg tenkte at vi må jo prate litt, for faen ... taushet er ikke alltid hyggelig. Jeg prøvde meg med flere temaer: Trump og hans presidentskap i alminnelighet, Carl I. Hagens besværlige ønske om å sitte i Nobel-komiteen, om han - altså Ralf - skal være julenisse i år også, Metoo-kjøret som trolig ikke tar slutt på denne siden av årsskiftet ... sånne ting. Aktualiteter.
Men han biter ikke på, tvert imot. Det ser ut som om han vemmes av preiket mitt. Han nipper til ølet og gnir ansiktet slik bare han kan, et sikkert tegn på at han helst vil være et annet sted, nesten så trynet vrenger seg innover og blir borte.
Jeg prøver meg med nære ting. Jeg spør hvordan det går med joggingen og dagliglivet forøvrig, er hans fortryllende kone ved godt mot og prima helse? Om han vil høre litt om turen min til Istanbul nylig, med mine vakre og forstandige døtre. Han bare mumler. Jeg blir urolig, lenge siden jeg har sett ham så uinteressert.

Jeg tenker at det kanskje er like greit å drikke tomt og runde av, men jeg bestiller en pils til, mest av gammel vane. Jeg strekker meg over til nabobordet, hvorved ingen sitter, og plukker til meg en avis. Jeg blar litt i den, kommer til en undertøysreklame - en ung dame i pent undertøy. Jeg sier:
- Fryktelig tynn, ikke lekkert. Kan du forstå at kvinner vil se slik ut? Kanskje hun bare spiser agurk og drikker vann...
Ralf blir plutselig linjalrett i ryggen. Han kvikner til og heller i seg en drøy slurk. Han har fått lys i sine blå øyne ... engasjement:
- Jeg tror hun er barbert.  Det er en uting, det der ... at kvinner glattbarberer seg nedentil. Var ikke sånn før. Nymotens påfunn. Husker du 60- og 70-årene, den gangen hadde damene svære, fine dotter.
- Tja, jeg vet sannelig ikke. Tror kanskje ikke jeg har gjort meg opp meninger om det ... men det er vel ikke så fint når hårveksten brer om seg ... oppover mot navlen og utover lysker og lår ...  slik at det til slutt ligner et sjuskete troll.
Jeg kan se at Ralf har fått farge. Han er kommet ut av seg selv. Liten tvil om at han vi har med hjertesaken hans å gjøre: 
- Underlig at så mange menn nåtildags er så betatt av sånn barbering. Tegn på umodenhet. Kvinner skal jo ikke se ut som småpiker nedentil.
- Vel ... hva synes du om toppdott, da?
- Hæææ?
- En liten frisert trekant på venusberget og ellers barbert. Det kan være et greit kompromiss, kanskje - uten kompromissets dvaskhet.
Ralf ler overbærende, som om jeg er en liten gutt uten retning i livet. Han er oppflammet nå og bestiller mer øl.
- Å bli tiltrukket av det du kaller toppdott er tegn på holdningsløshet og svak karakter. Det er noe halvveis over det. Jeg tilhører Weimar-bevegelsen. Jeg er urokkelig. Det skal være skikkelig dott!
- Weimar-bevegelsen?
- Vi kaller den det. Vi er mange. Du kan si hva du vil om kvinnelige idrettsutøvere i gamle Øst-Tyskland, men de hadde dotter. Det kan jeg love deg. Vi Weimar-gutta pleier deklamere dikt når vi samles. Vil du høre et av dem?
- Seffeleff.
- Gi med den rene og ranke, den faste og sterke damen,
hun som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og barberer sin lille manke, men kjemper til døden for den ...

ALWAYS CRASHING...

Ikke så ofte jeg hører på musikk, men noen ganger gjør jeg det. Undertiden setter jeg på en CD ...  bare gamliser gjør det. Sant å si er det flere måneder jeg sist gjorde det. Men jeg gjorde det rett før jeg skrev dette. I CD-samlingen min - eller haugen, for å være litt mindre unøyaktig - har jeg David Bowie ... min absolutte favoritt, tror jeg nesten jeg må si ... når alt kommer til alt. Jeg fant Low, fra 1977. Sang nummer fire, "Sound and Vision", er selvsagt den store hiten på den plata. Den er gennnial.

 Dernest: "Always crashing in the same car". Den er ikke blant Bowies største hits, men gudbedre ...  den er en hit, for faen - slik jeg ser det. Teksten er ganske raff, litt genial ... og den handler ikke om bilkjøring. Den handler om deg og meg.
Trolig er dette første og siste gangen jeg opptrer som musikkanmelder, jeg er dessuten 40 år for sent ute. Samma det. La oss lyse fred over Bowies minne.       

TORJUSSSS!!!!!!!

Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg - la oss kalle henne HC - har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold  av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.

Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289... hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.

Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips.... og når man er glad i slips ... ja, da.. o.s.v... hvortil hun svarte: 

- Torjusss!!!!!

Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.      

PAUSEPIR


Egentlig skulle jeg ha publisert et innlegg i går, men min samarbeidspartner - det lille, men svært velrennomerte  bilde- og illustrasjonsbyrået Good Kids Productions - opplever travle førjulstider og kunne ikke se seg i stand til å levere innen frist. Slikt skjer, og det er selvsagt tilgivelig. I mellomtiden skriver jeg dette og benytter anledningen til å takke de som gidder lese mine små tekstbiter. Det kommer flere, og jeg håper min lille leserkrets er lojal mot mitt bloggkonsept som egentlig ikke er noe særlig grundig definert prosjekt. Jeg forsøker bare å underholde.Jeg vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger og ønsker om hva dere vil lese om. Jeg strekker meg så langt jeg kan for å tilfredsstille dere alle sammen.


 
De eldste av mine lesere vil kanskje huske at NRK hadde et helt akvarium til rådighet da de bevilget seg pauser på 60-tallet. Jeg råder ikke over så mange fisker som NRK hadde og bringer i stedet bilde av to pirer (ungdommelig makreller). Pir er min favoritt blant fisker, og dere kan studere de to godsakene til mitt neste innlegg foreligger. Det er ferdig skrevet og redigert, det handler om et tema jeg vet mange menn er opptatt av ... jeg kan si så mye at det har med kvinner å gjøre. Ha en god dag, kjære lesere... ailøvvju....

SLIPSET I ISTANBUL

Nettopp hjemkommet fra Istanbul. Hvorfor ble jeg ikke der? 18 varmegrader og flere i solen. Jeg kunne ha fisket ved vestbredden av Bosporos, like ved en kafé med skjenkebevilling. Jeg kunne ha drukket øl det meste av dagen, og fiskene kunne jeg ha gitt som presanger til byens mange katter. Jeg kunne blitt den mest populære mannen blant byens katter. Skal ikke kimse av det; det kryr av katter i Istanbul - på sett og vis er det de som eier byen, de oppfører seg ihvertfall slik.

Nåvel, jeg dro ikke til Istanbul alene. Jeg dro sammen med en datter, la oss kalle henne M. Vi hadde en avtale med hennes lillesøster, vi kan kalle henne T. Hun kom ned fra luften i en svær flymaskin fra Ankara, der hun bor og arbeider. Så var vi tre. I Istanbul. Den første dagen i desember. Vi somlet ikke med snikksnakk. Vi tok banen til Taksim-plassen. Dernest til fots sørvest, ned en svært trafikkert bakkegate med flere filer og mange hundre tutende biler. Jeg holdt på å bli påkjørt flere ganger. Takket være oppmerksomme døtre slapp jeg å kjøre i ambulanse. Til høyre, rundt  et hjørne befolket av to oversminkede gatetøser i høstlig årsklasse, ned bakken, første til venstre ... Invictum Residence er ikke noen residens, men et greit overnattingssted i Sehit Muhtar Mahallesi. Rent og pent. Hyggelig betjening.
   
At to voksne døtre gidder bruke en helg på en forsoffen og akterutseilt far, tar jeg som en kompliment. Det er meget hyggelig, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er stolt av dem. De er myyyye bedre enn jeg, de har dessuten tiden foran seg, jeg har den bak meg et eller annet sted - husker ikke nøyaktig hvor. Å flanere omkring i Istanbuls gater og streder med slike døtre er ... ja, hva skal man si ... jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ikke lett å finne det helt riktige ordet ... jeg tror vi sier rørende. Det kan vi si. 

Vi spiste og drakk i byens larm og opplyste aftensmørke. I Istanbul er butikkene åpne til langt på natt. Jentene ville shoppe litt. Det får man finne seg i, slik er jo jenter. For min egen del tenkte jeg på å skaffe meg et slips. Jeg har nemlig for vane å kjøpe et slips i hver by jeg besøker. Jeg har slips fra Stockholm, Roma, Pisa, Bastia, London, Glasgow, København, Metz, Ålesund, Hokksund ... det fineste fant jeg i Amsterdam.

Jeg var innom flere herreekviperinger. Jeg har lang rutine med å scanne slipsutvalg. Verden er full av stygge slips, og nesten ingenting er styggere enn stygge slips. Jeg fant ikke noe slips i en butikk i Istanbul. Jeg ble nedfor, og det sa jeg til døtrene mine, som er kloke og svarte at jeg kanskje ville bli blidere om de kjøpte en halvliter pils til meg på en fortausrestaurant. De gjorde det, og jeg ble blidere.

Tiden står ikke stille i Istanbul, og nettene der varer ikke evig. Jentene ble trøtte. Jeg fulgte dem hjem til Invictum. Jeg var ikke så trøtt at det gjorde noe og sa at jeg ville kikke litt mer på byen og kanskje finne en bar med godt calvadosutvalg. Det synes jentene hørtes ut som en noenlunde bærekraftig plan, det sa de ihvertfall. Jeg dro avsted og fant et slikt etablissement jeg hadde i tankene. Mange mennesker der. Veldig varmt. Jeg besluttet å finne et bord ute på fortauet, og jeg ba servitøren om en liten pepperonipizza og kaldt øl ...  om han hadde noe å anbefale? Han foreslo blidt noe jeg oppfattet som Efes Malt. Det var korrekt oppfattet; han kom tilbake med en halvliterflaske Efes Malt, brygget i Istanbul ... og pepperonipizza med kniv og gaffel pakket i hvit serviett. 

Jeg ble sittende der og se meg omkring. Mennesker i alle aldre og fasonger, mopeder med støyende totaktsdrift, biler hvori sjåfører uten tanke på gåendes velferd og godtbefinnende. Jeg var mest opptatt av slipset jeg ikke hadde. Jeg ville ha et slips, men det så ikke lovende ut. Jeg drakk ølet ganske fort. Sval vind fra vest, eller kanskje sør - eller noe midt imellom. Jeg var påny meg selv. Jeg flyttet innendørs, fant meg et lite bord hvortil en søt, ung servitrise trippet på høy hæler. Jeg ba pent om en kopp tyrkisk kaffe og en dobbel calvados. Hun spurte hvilket merke. Jeg svarte et bra et. Hun kom tilbake med sakene, nikket mot calvaglasset og sa "Coquerel". Jeg sa "teschekulær" som er omtrent slik det høres ut når tyrkere sier "takk". Det hadde jeg lært av T et par timer tidligere.

Ved et bord to bord bortenfor satt en mann jeg anslo til ti år eldre enn jeg. Tyrker. En helt vanlig tyrkisk mann. Tykkfallen. Han spiste av en tallerken og bommet av og til på munnen. Han bladde i en avis og var opptatt av nyheter. Glissent hår. Hentesveis. En helt vanlig tyrkisk mann. Sikkert veldig hyggelig. Tyrkere er jo vennlige. Det eneste spesielle ved ham var slipset. Jeg kunne ikke dra blikket fra det. Diskret blomstermotiv på marineblå bunn. Silke. Maskulint til tross for botanikken. Kan det være fra Drake's?  Vet ikke riktig hva som gikk av meg, kanskje var jeg ikke helt meg selv, eller kanskje jeg var det ... jeg bestemte meg for å tilvende meg slipset. Jeg har aldri vært så veldig kriminell av meg, bare epleslang i september for 45 år siden og en og annen fartsbot. Men nå sto jeg vet et veiskille. Jeg bestilte ikke mer børst, jeg bestilte to kopper tyrkisk kaffe.

Den tykkfalne tyrkiske mannen ble sittende lenge. Men jeg var tålmodig. Det ga resultater. Klokken var passert 01.00 da han reiste seg og forlot kafeen. Jeg hadde gjort opp regning på forhånd og løftet meg på to. Det er enkelt å skygge en mann i Istanbuls gater nattestid. Jeg følte meg litt som Kim Philby anno 1942 og slapp ham aldri av syne. Han gikk i motsatt retning av Taksim. Han ante selvsagt bare fred og ikke stort mer. Han gikk ikke fort, jeg la merke til at han haltet ørlite. Det var noe med det venstre beinet. Bra. Han gikk østover. Jeg ante ikke hvor jeg var. Færre mennesker. Trangere gater. Færre lyder. Færre butikker.  En og annen katt. Mannen med slipset dreide inn i en tverrgate. Bratt nedover. Wattveike gatelamper. Avstanden mellom oss var ikke mer enn ti meter. Jeg tenkte ikke. Jeg handlet. Jeg akselererte kraftig i løpet av to sekunder. Jeg følte meg som en leopard som stopper en hyenevalp. Jeg hadde bestemt meg for å være røff, slik som Jean Gabin var i noen av sine filmer. Jeg grep jakkeslaget hans og rykket hardt. Jeg la stemmen så dypt jeg kunne og skviset skolefransken min: " Ârret, mon seigneur, donne moi ta cravate ... s'il vous plait!"

Tyrkere er ikke gode i fremmedspråk, men jeg supplerte med et tydelig kroppsspråk. Han hadde stivnet. Som å rappe sukkertøy fra SFO-barn. Jeg trengte ikke vise ham kniven jeg hadde bemektiget meg fra kafeen. Den tyrkiske mannen med slips gjorde ingenting for å hindre at jeg løste opp knuten og dro slipset over hodet hans. Jeg sa "merci beaucoup" og gikk raskt avsted fra den tyrkiske mannen uten slips.
Jeg holdt rede på på øst/vest. Jeg smatt inn og ut av gater, memorerte 90-gradere. Etter to minutter var jeg trygg ... noen minutter senere var jeg i befolket område. En innkaster kom imot meg med en laminert meny i hendene. Han ville servere mat. Jeg sa jeg var tørst. Han sa ok og viste meg et lite bord ved fortauet. Jeg ba om en kald Efes Malt. Det fikk jeg. Jeg tente en Lucky Strike og tenkte at what happens in Istanbul, stays in Istanbul ... bortsett fra et blomstret slips ... fra Drake's...
                                 

STEMPEL I PASSET

Undertiden slår hun et slag innom faren sin, altså jeg. La oss kalle henne M. Hun kom i går kveld og ville overnatte. Men først ville hun lage mat. Ny oppskrift. M og jeg er ganske flinke på kjøkkenet. Hun leder an. Jeg er håndlanger. Vi trenger nesten ikke snakke sammen, alt går nesten av seg selv.  Etterpå spiste vi, og til dessert spiste vi ingenting - det passet bra  ... vi var veldig mette i magene våre. Jeg så på henne over bordet og sa at hun er forunderlig vakker. Hun sa tusen takk, pappa og jeg ante bare fred og Ikke stort annet, men etter litt vanlig småpludder om forlengst henfarne dager sa hun:
- Pappa, du mååååå skjerpe deg.
- Hæææ..???

-Du ... jeg er facebookvenn med deg, i tilfelle du har glemt det. Jeg synes ikke innleggene dine den siste tiden er helt ... tja.. hva skal man si... og bloggen din, hun der dumme  Gitte, som sikkert ikke finnes engang.
-Gitte hadde blitt svært lei seg om hun hadde hørt deg nå.  
- Kan så være, men for noen dager siden satt jeg i en T-banevogn. Vindusplass. Ved et stopp kom en mann inn og satte seg ved siden av meg. Ganske rufsete. Kanskje ikke helt fast bopel. 30 år, tipper jeg- Mange ville ha flyttet seg, det er jeg ganske sikker på. Men jeg ble sittende, for det er ikke høflig å reise seg og finne en annen plass. Jeg tenkte at han kanskje er en mann som har opplevd nok vondt i livet og ikke trenger mer av det.  Jeg ville ikke støte ham, skjønner?
-Jepp.
-Så ruller vogna avsted, og jeg ser bittesmå biter av Oslo fare forbi der ute og har nesten sluttet å tenke på han som sitter ved siden av meg og ikke lukter så godt. Jeg sitter, holder ut og har tenkt å sitte der til jeg skal av. Hva tror du skjer?
- Vogna stopper på Majorstua og inn sjangler Wenche Foss på høye hæler, ikledd pels, stuvende full av champis ... deklamerende mor Aase?
-Nei, pappa ... hun gjør ikke det.. hun er død. Jeg kjenner en hånd på låret mitt. Mannen ved siden av meg har lagt en hånd over låret mitt. Hva gir du meg? Jeg fikk sjokk og spratt opp, satte meg på motsatt side og ga ham mitt sinteste blikk. Han møtte det ikke. Han så bare ned i gulvet. Midt på dagen, pappa, i en T-banevogn, med flere vitner ... som heller ikke var så blide i blikket.
-Men det gikk bra?
-Jada, men det er andre kvinner, de du kaller mituene, og det er enda flere ... som ikke vil stå frem. Jeg kjenner noen. Av og til lurer jeg på om alle menn burde samles i innhegninger og transporteres til et slags hjem,  eller no' sånt.
-Alle menn holder ikke på sånn... det er vel de færreste. Jeg for eksempel, jeg har aldri ...
- ...  jaja, jeg vet det, pappa ... men det er noe med menn, hvor vanskelig kan det være å styre stemmebånd, hender og kjønnsorgan. Noen ganger lurer jeg på om halvparten av dere er tilbakestående
-Burde ikke du pusse tannebissene, tisse og legge deg nå, vennen min? Du skal tidlig opp, vet du.
- Pappa, det der er hersketeknikk ... og en ting til, det er 2017, ikke 2007.
- Får si meg enig i det..
-Vi sier at det er et fremskritt ... og hvis du dag om annen kan rive deg løs fra den laptopen din, er mye gjort. Du kan ikke bare taste løs og late som om ingenting skjer utenfor stuevinduet her.
-Mer kaffe?
-Jatakk, men da sier vi at du skjerper deg, ellers må jeg nesten vurdere å dytte deg ut av vennelisten min.
-Ehhh ... ække det sånn hersketeknikk?
-Jo, pappa.. det er det... og jeg regner med at den virker.
 

CHARLIE, CHABLIS, CHAMPIS OG...del 2

Jeg våknet og var ikke trett. Det var sluttet å sne. Jeg aktiverte kaffetrakteren og så meg om etter sigarettpakken min, som ikke fantes. Jeg husket Nicorette-tyggisen, fant den og kastet i meg to stykker. Kan ikke si jeg så lyst på livet.

 

De første dagene gikk imidlertid greit. Overraskende lett å slutte med sigaretter. Stuvende full av selvtillit suste jeg omkring og følte meg veldig ovenpå. Jeg tenkte at nå skal jeg aldri røyke mer. Jeg imøteså et langt og lykkelig liv med Charlie,  i røykfrie omgivelser ... og en alderdom der jeg tasser omkring i hagen,  klipper gresset, luker ugress og høster epler i september sammen med barnebarna... og lager grønn til til Charlie, som ennå er vakker og sitter i vinterhagen og broderer fine farger på nyinnkjøpte beige dametruser som hun synes er litt kjedelige og vil stæsje opp litt.
-Min røykfrie prins, du er min helt, sa Charlie en kveld og hadde bare på seg en liten truse som hun fjernet og sveivet rundt over hodet og slapp den, slik at den bekrev en pen parabel i stueluften, landet oppå  pianoet og nesten veltet en vase med cirka ti tulipaner.
Tiden som fulgte var som en laaang fest... sene kvelder  og natterangel.  Chablis, Champis og Charlie og gode middager både hist og her -  og skjørlevnet i Amsterdam. Men alt var ikke rosenrødt, må jeg innrømme det. Mange holdepunkter i livet var borte. Det er jo tyve av dem i hver pakke. Hver dag våknet jeg til en hel dags hvileløs tyggegummitygging . En skygge falt over mitt vanligvis muntre sinn. Jeg plugget inn kafferakteren og dyttet en Nicorette i munnen.
Etterhvert trappet jeg ned til 2 mg. Jeg tygget i vei. Om kvelden var jeg så sliten i kjevene at jeg såvidt greide å spise suppe. Selv small talk ble for mye. En røff tid, det er både sant og sikkert. Da de meget få vennene mine ville ha meg med ut for en pils, eller to ... ble jeg sittende og tygge tyggegummi
Alle tyggegummityggere vet at tyggegummi er løsøre, man legger dem fra seg hvor det skal være. Mine ble funnet på asjetter, glass, salongbordet, badekarkanten, kjøleskapet, bilrattet, mobiltelefonen og laptopen. En gang sovnet jeg og våknet med ei klyse i bakhodet. Da jeg løftet hodet, fulgte puta med.
Jeg ble ganske lei disse tyggisene. Veldig lei. Ikke da til å undres over at jeg en og annen gang tente  en sigarett, i smug og i dølgsmål.  Jeg passet alltid på å ha en pose Fisherman's Friend  for hånden , som jeg trodde tok det meste av røyklukten. Jeg undervurderte Charlie og hennes nese ...  sensitiv som en engelsk setters.  Hun sa ikke så mye, smilte bare overbærende og ga meg svært dårlig samvittighet og følelsen av å være en taper.
Av og til bør en mann få en kvinne til å føle seg som et hellig alter. De som har levd en stund vet nok hva jeg mener. Jeg tror  ikke jeg skal gå i detaljer om tildragelser av dette slaget. Det skulle tatt seg nydelig ut, men jeg kan skrive så mye at det er fine stunder - også den gangen jeg merket at tyggegummien ikke lenger var i munnen min. Min første tanke var at jeg kunne ha svelget den. Men så forsto jeg at den var kommet på avveie - innklistret i mørkt, krøllet hår.
Charlie registrerte pausen, heiste hodet og kikket nedover magen sin.
-Hva skjer?
- Ehhh ... tror tyggisen har viklet seg ... jeg mistet den... den er visst ...
- ... du store allstyrelseog milde skaper ... hent en saks! Og du ... etterpå stikker du ned i kiosken på hjørnet og kjøper en tjuepaking ... merde ... sois rapide!

VI SIER DET SÅNN

Mitu ruller videre. Jeg hørte på radioen for noen dager siden... intervju med  Aleksander Schau, mannen som satte i gang MeToo-rørsla for noen uker siden. Han er en meget alvorlig mann og lovte at dette bare er begynnelsen, at det vil bli en svært kald vinter for mange sleske menn, og han mente ikke antall celsiusgrader under null. Han kaller problematikken «bunnløst alvorlig». Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro. Etter å tenkt litt over hva jeg skal tro, ringte telefonen. Jeg tok den og før jeg fikk sagt navnet mitt, slik jeg pleier:

-Hei, det er Gitte!! Du må hjelpe meg!

- Skifte til vinterdekk? Vel, det kan jeg sikkert ordne i løpet av dagen.

-Tøysekopp! Jeg har skiftet selv..  nei, dette er alvorlig, sa Gitte og dro sikkert inn flere kubikkdesimetre luft før hun satte i gang:

-Mitu er overalt.... og jeg føler meg helt uttafor. Jeg har jo ingen historier å fortelle. Mange har tafset litt på meg i årenes løp, men det har ikke vært noe problem, synes jeg. Jeg har ristet dem av og én måtte jeg fike til, men det var helt greit... og du har jo også prøvd deg, men det var jo bare hyggelig... ganske nølende og famlende og klønete, synes jeg.. til og med litt sjarmerende... du kunne godt ha vært mer pågående, men du var jo ganske full.. vel, nok om deg... problemet er at alllle venninnene mine har en historie ... og det har ikke jeg, det vil si .. jeg har jo det ... og de er stort sett mye bedre enn de andres, sett i et mituperspektiv, men jeg kunne tenke meg en historie som virkelig vil slå an, som vil gi meg litt status, om du skjønner. Der kommer du inn i bildet.   

- Skal jeg ikke heller måke snøen som før eller siden legger seg i oppkjørselen din?

-Drit i snøen som ramler ned om ei uke. Faen, jeg trenger en historie, og du har sånn fantasi som skal til.

-Du vil ljuge for dine venninner og ytterligere hause opp stemningen her til lands?

-En hvit løgn, bare. Det handler om å opprettholde ære. Når jeg ikke har en skikkelig saftig tafsehistorie, vil alle tro at jeg synes det er greit med innpåslitne menn som tafser overalt. Alle vil tro jeg er ei tøyte.

- Mmm... det må vi unngå. Det skjønner jeg, men du må hjelpe meg litt. Teamwork, vet du.

-Ok.. la os si at vi er kolleger. Jeg jobber jo i en avis, og vi kan si at du er redaksjonssjef, eller no ... omtrent på din alder ... den jo den verste, hører jeg overalt. Vi er på julebord, og vi sier at  jeg er ganske utfordrende kledd, slik at man må forbi flere plagg og overlappinger. Jeg bruker ikke stay ups, slik jeg pleier, heller ikke sexy truse med blondekanter og blondeblomst over dotten. Jeg har på en ganske kjedelig og løstsittende kjole i ullstoff som rekker ned forbi knærne... hvorunder en helt vanlig hudfarget BH fra Triumph. Skjønner du?

-Tror det. 

- Vi sier at jeg er borddamen din. Du sitter på min venstre side og drikker for mye øl og akevitt. Du begynner å bli full og bøyer deg mot meg og sier stygge ting i øret mitt.. slik som «Kjære vakre Gitte, har du hår på fitte, kan jeg få titte - gode, deilige Gitte».

- Det der er jo min replikk ... og den er gammel.

-Jeg vet det, dummen ... men vi sier det sånn, og han driver på videre med griseprat og uanstendige forslag. Han sikler både på ribba og meg, og jeg vet ikke min arme råd. Jeg er sjokkert og fortvilet.

-Selvsagt er du det. Men du er svært utfordrende kledd, hvordan?

-.. der kommer du inne i bildet. Du er mann og har ekkel fantasi, det vet jeg.

Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg fant en løsning:

-Ok.. hør etter. Han liker å pusse opp hjemme og han er ganske kreativ, tenker ofte over alternative bruksområder for ulike innretninger. Han har med en tapetkninv med tanke på å løse klesproblemer på julebord.

- Hææææ?

- Han sitter ved siden av deg. Alle er opptatt med sitt, skravler og ler og legger ikke merke til detaljer. Har jeg rett?

- Vi sier det...

-...vel, han vil ha hudkontakt og tapetknivbladet er skarpt og ubrukt. Kjolen din er løstsittende. Han risikerer ikke blodsøl. Han later som han har mistet en hemning... det har han jo... og bøyer seg ned etter den. Ingen registrerer at han lager et ti centimeters snitt i kjolestoffet ditt... omtrent der hoften din går over til midje...

- Gennnialt!!

- Han er tom for både øl og akevitt og ber kelneren fylle på, hvilket blir gjort i en fykomfei. Tørste gjester vil man jo ikke ha. Han øker promillen og synes planen hans er aldeles fortrinnlig og uangripelig snedig. Han kan se din gyldne, deilige hud og kan skimte trusekanten din.

-Jaaaaa?

-Da kan du vel regne ut resten?

- Neinei, jeg er så dårlig i hoderegning.

- Ja, det er du. Ok, han drikker litt mer øl og tenker at han er meget intelligent, ikke bare det ... han synes han er sjarmerende og guttaktig ...

-... ja??????

- han gjør det, simpelthen?

-.. hva gjør han??? Kom igjen!

-Vent, litt må bare hente litt mer kaffe.

-Fort deg!

Jeg fortet meg ikke noe særlig, det tar tid å gå ut på kjøkkenet og fylle kaffe i et krus. Jeg svingte en tur bortom stuevinduet, også ... for å la meg mitt sinn opplyse av nedadgående novembersol. Jeg tenkte at jeg har lyst på en tur i det fine været.

- Er du der??

-Jada, Gitte.

- Hva skjer?

-Ikke så mye, jeg sitter nå her og ...

- Ikke kødd nå? hva skjer med meg?

- Han hopper over noen trinn og går for third base, som de sier i Texas.

- Gudbedre?

- Jepp, han er en erfaren kar. Han blir kalt Tafsekongen av gutta og vet akkurat hvor han skal. Han vil for all del ikke bomme? han er besluttsom og fast..

-Jaaaa?

- Resten kan du vel tenke ut selv.

- Torjus!!!!!!!

- Vel, han gjør det.. og han treffer.  Men han har ikke tenkt på at du kanskje er midt i din månedelige .... ja, at  du blør som en knivstukket gris?

- Du slette tid!

- Det er akkurat det det blir. Han trekker til seg lanken så fort han kan. Den er rød. Du får helt sjokk, skriker og reiser deg så fort at du letter fra gulvet og tar med deg bordet slik at bordflaten en stund danner innpå 45 grader med gulvet. Flasker,  glass og blomsteroppsatser  velter ... tallerkener fulle av ribbe, pølser, medisterkaker, saus, rødkål og tyttebær sklir avsted og veldig dyre kjoler blir ødelagt. Du står der, som århundrets offer og peker på grisen ved siden av deg og skriker alt du orker: «Fy faen, ditt jævlige sextrakasseringsmonster.. hva faen ville du nede i trusa mi ... hva??????» Du viser frem kjolen din som er kuttet opp, mens mannen ved siden av forsøker å forsvinne i løse luften mens han tørker blod fra høyrefingerne sine. Alle blir veldig sinte på din bordkavaler som jo ikke er noen kavaler..

-Du er genial, Torjus.. hva skulle jeg gjort uten deg?

-Sannelig om jeg vet, Gitte?  

JEG OGSÅ!!!!!!!!!!!!!!


Min eldste datter slo et slag innom her i går kveld, la oss kalle henne M... neida, jeg ljuger... bare ønsketenkning. Hun ringte, jeg løftet telefonen og hun spurte:
- Har du lest Dagbladet i dag?
- Leser ikke Dagbladet.
- Det burde du. 65 prosent av kvinner mellom 25 og 39 har opplevd uønsket krenkende, eller plagsom seksuell oppmerksomhet. Er det ikke ille?
Jeg svarte ja. Dernest snakket vi om løst og ikke så mye fastere. Etter samtalen husket jeg plutselig saker og ting jeg har glemt. Det utmerkede påfunnet #Metoo er selvsagt medvirkende. Jeg er svært takknemlig, det er både sant og visst.

 

 

Jeg kan ikke erindre at jeg husket som barn. Men jeg husket i russetiden? jeg satt midt på en lekeplass - på en en huske. Jeg holdt meg trolig fast i venstre kjetting mens jeg svingte ei flaske pils i høyreklypa. Jeg var nok ikke helt edru. Trolig var jeg nokså dritings, og jeg kunne ikke huske når jeg sist så russevennene mine. De hadde nok gitt meg opp og kjørt avsted i den røde russebilen vår.
Vel, jeg satt altså på den husken og tenkte at det er langt hjem. Heldigvis var den mainatten uvanlig varm, og jeg tenkte at jeg kunne overnatte innunder en rhododendron ikke langt fra. Ei flaske pils varer ikke evig, og jeg sto i begrep om å stable meg opp på to med tanke på nattely under den eviggrønne busken.
I samme sekund svingte en rødmalt russebil inn på plassen. En gammel Mercedes kassevogn. Den skrenset på grus og bremset hardt. Ut hoppet ei jente på min alder, i rød russedress med noen hvite striper på ermene og sheriffstjerne på venstre side av brystet. Hun hadde knuter og ølkorker i russelua si.   
Hun sto bredbeint foran meg og ytret:
- God natt, jeg er? , sa hun og presenterte seg som  «førstekommissar i russepolitiet» og ved navn som jeg skal holde for meg selv.
Hun sa noe om min tilstand og fremholdt at det var best om jeg ble med henne. Før jeg rakk protestere, hadde hun satt håndjern på meg. Begge armer låst bak på ryggen. Hun førte meg  inn i bilen, bakover. Hun dyttet meg ned i en papasanstol og sa at det var jamen flaks at hun kom kjørende forbi. Hun rakte meg en flaske og ba meg ta en slurk, hun kalte det «Klarienfart», en helt ny antialkoholholdig drikk fra Pfizer som skulle redusere promillen radikalt på kort tid. Jeg har alltid hatt respekt for autoriteter og maktpersoner; jeg drakk et par slurker og syntes det smakte ganske likt det en av kompisene mine drakk kvelden før. Men motgift er jo også gift, det hadde jeg lest et sted. Jeg ble ikke mye mer edru, men kommissaren sa at det tok litt tid før det virket. Hun vet nok best, tenkte jeg.
Nåvel, jeg husker at kommissaren satt ved siden av meg. Hun smilte, og jeg syntes hun var en skikkelig snill pol?ti. Jeg sovnet. Plutselig våknet jeg av noe tungt - oppå meg.  Det var kommissaren. Nå lå jeg på ryggen, på en madrass. Og buksa mi var ikke der den var før, ei heller underbuksa.
Hun hadde fotsålene i gulvet og humpet opp og ned på meg. Det tok noe tid før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg skal hilse og si at jeg ble ikke særlig blid. Hun var dessuten fryktelig klissete og våt. Ekkelt. Jeg tenkte at med så mye væsketap bør hun drikke mye vann snart, kanskje innpå en liter, men det gjorde hun ikke. Hun ble rarere og rarere i ansiktet... trekkene vred seg litt hit og dit, syntes jeg. Innmari rart. Selv kjente jeg en underlig  følelse, og jeg lissom gled inn i en slags transe  - kanskje hun hadde lurt i meg litt narkotika, resonnerte jeg, sånt stoff som får en til å se rare ting, og det gjorde jeg:  To store, hvite rundinger med noe som lignet bringebær roterte i motsatte retninger over meg ...  og jeg gled dypere inn i transen. Jeg skalv over hele kroppen. Til slutt ble det veldig rart alt sammen, hun skrek og hoiet sa «jihhhaaaaaaaa», øynene mine lukket seg hardt og alt ble liksom enda merkeligere, og jeg kjente noe jeg forestilte meg som bittesmå ildkuler fare i høy hastighet omkring i blodbanene. Så ble alt veeeeldig klissete og vått... og jeg merket en lukt som må ha vært fra rekeavfall et sted i bussen, som noen hadde glemt å kaste - og det er jo dumt.
Jeg husket ikke så mye mer ... ikke før jeg våknet ved soloppgang, nedi ei grøft... mange kilometer hjemmefra. Omsider kom jeg meg hjem. Jeg skrubbet meg rød i dusjen og gikk og la meg? sov til dagen etter.
Etterhvert som jeg forsto hva som var skjedd, følte jeg meg mer og mer og mer og mer og mer og mer nedfor. Skyld-  og skamfølelse. Årene gikk,  jeg gjorde alt for  å glemme, ville ikke snakke med noen om det. Ikke før nå, takket være #Metoo. Brillefint tiltak, må jeg si. Jeg føler at jeg kan gå videre. Jeg bestilte time hos en psykolog, som viste seg å være en kvinne i 40-årsalderen. Hun lyttet til historien og virket veldig interessert, men så er hun jo profesjonell hjelper, som hun sa.  Hun satt med lårene krysset og vippet en høyhælt rød sko ytterst på tærne som hadde negler i samme rødfarge. Hun kunne sikkert ha jobbet som fargekonsulent, også. Hun stilte mange spørsmål, mange av dem litt uventede ...men hun vet nok hva hun gjør. Hun har tross alt embedseksamen i psykologi. Jeg spurte henne om det holdt med denne timen. Jeg sa jeg at jeg følte meg ganske ålreit. Med dyp stemme sa hun at «det er fint, men jeg tror du bør komme igjen».
- Her er tale om en litt ..., ja, jeg husker ikke helt hva hun sa. Hun brukte mange fremmedord og jeg tenkte at hun vet nok best.
- Ok, da sier vi tordag.. om to dager. Samme tid, samme sted, sa hun med den lave og ganske dype stemmen sin.
Gjett om jeg er glad for å få hjelp. Det virker som om hun virkelig er interessert i å hjelpe meg. Hun har satt opp et behandlingsprogram, fem timer i første omgang. «Så får vi se», sa hun.  Godt å føle seg i trygge hender. Det må jeg si ... 
                         


 

CHARLIE, CHABLIS, CHAMPIS OG.... del 1

Jeg har en datter, la oss kalle henne M. For noen dager siden var hun innom og slo av en prat. Jeg vil ikke si at M er streng og litt usnill, men hun liker ikke at jeg røyker:

− Du må slutte, pappa.. du bare mååååååå.

Jeg svarte at det er ikke så lett, og jeg fortalte henne historien om da jeg sist forsøkte røykeslutt:

   

 

Ikke til å unngå at man undertiden støter borti en og annen kvinne. Jeg gjorde det for en tid tilbake, noen år for å være nøyaktig. La oss kalle henne Charlie.

Vi satt på en bistro. Grünerløkka. Jeg hadde feber, frostrier og et glass øl i klypa. Hun nippet til et glass rødvin og myste, smilte og laget rare bevegelser med hendene i lufta mellom oss. Hun var meget søt og pen og lignet en parisisk mamselle.

Husker ikke lenger hva vi spiste, men jeg husker at kvelden passerte ganske fort og at hun sa sne i stedet for snø, trett i stedet for trøtt.

Jeg tenkte at det er best å ikke ytre "fy faen i helvete med fett på", eller lignende ordbuketter. Jeg oppførte meg meget pent, og da hun ville hjem til seg selv og sove, sa jeg:

− Si meg... er du så kald om hjertet at du forlater en febervarm, syk og halvfull full mann midt i svarteste og kaldeste desembernatten - langt hjemmefra?

− Ehh ... nei, sa hun og tok meg med hjem. Vi spiste sirupsnipper, fattigmenn og drakk vin til jeg var såpass full at hun syntes jeg burde gå og legge meg. Hun redde opp en madrass ved siden av dobbeltsenga si.

Noen sier at ordentlige piker ikke legger seg til med med en mann første kvelden. Hun gjorde ikke det, ei heller andre kvelden. Den tredje kvelden lot hun klærne falle mot gulvplankene. Søt, liten blondetruse.

Jeg satte personlig rekord i kortvarig samleie. Jeg tok ikke tiden, men la oss si fire sekunder.

− Var det såååå godt, spurte hun søtt og la hånden min over magen sin.

Neste gang vi møttes, sa hun:

− Burde du ikke slutte å røyke, jeg er egentlig ikke så begeistret for menn som røyker.

Jeg stumpet sigaretten, kløp henne i rumpa og sa:

− Hvordan har du greid å få en slik flott rumpe?

−  Genetisk, sa hun.

Jeg tafset og lot en hånd famle omkring på innsiden av kjolen hennes. Hun hadde en veldig liten truse på.

−Ikke nå, sa hun lavt inn i øret mitt.

− Hvorfor ikke?

−  Du lukter røyk.

−Jeg har tannbørste.

Hun smilte.

Slik gikk dagene og ukene. Jeg røkte sigaretter både sent og tidlig, noen ganger også midt på natten. Tid om annen ville hun aller nådigst se meg. Sant å si ble jeg ganske nedfor. Jeg begynte å drikke mye brennevin. Jeg røkte enda flere sigaretter. En periode var jeg oppe i drøyt 40 døgnlig.

En dag sa Charlie:

− Du er søt, men jeg tror vi er veldig forkjellige - og du røyker.

− Hva om jeg slutter å røyke og sier trett i stredet for trøtt, sne i stedet for snø? Og banne litt mindre. Jeg kan si uff, huff og huffeluff og kanskje fy fillern? hvis det er greit. 

Hun lo, kysset meg på kinnet og skjenket kaffe.

På vei hjem stoppet jeg ved en bensinstasjon og sa til damen bak disken:

− Tjue Lucky Strike multiplisert med tre.

To dager senere handlet jeg i nærbutikken og sa:

− Ti Lucky.

Jeg gikk hjem og lot meg innhylle av sigarettrøyk, den mest sublime av alle nytelser? tror jeg.

En kveld var jeg helt opprådd for sigaretter. Tungsinnet spredte seg henover hele hjernebarken. Jeg oppsøkte aller nærmeste butikk og sa til den unge mannen i kassa:

−Jeg skal ha.. ha?

−Ja??

− En 30-paking.

−Sigarettter?

−Tyggis. Nicorette 4mg - med fruktsmak.

Jeg gikk hjem. Det snedde og jeg var trett.

 

HEI OG H

 

November er en fæl tid. Man får være fornøyd om man opprettholder 37 grader, puls og blodomløp. Men det er jeg ikke. Jeg vil ha nytt innhold i tilværelsen,  noe med trøkk i. Jeg har tenkt litt over det, noe av det støter an mot straffeloven, annet gjør ikke det, men er knapt i tråd med alminnelige oppfatninger om høvisk framferd. Jeg har bestemt meg for å være litt forsiktig; jeg glemmer nemlig ikke sist jeg ønsket høyere turtall i livet. Tilbakeblikk:

 

For noen år siden syntes jeg livet var blitt helt i overkant kjedelig. Jeg tenkte mye over det, grublet masse med sikte på bedret livskvalitet. Trengte simpelthen et kick.  Etter flere sekunders intens grubling kom jeg til en konklusjon, et valg med to muligheter - første først:

Sette barn på hun som sa at hun var kjæresten min, bli far for tredje gang.  Hun ville det svært gjerne. Kan ikke skjønne hvorfor, jeg ække akkurat no' prakteksemplar, og hun var søt og pen og intelligent og hadde figur som Marilyn Monroe, det har hun ennå.  Hun brukte rød leppestift, hvilket sjelden er helt feil. Hun var nok i overkant verpesjuk og tenkte nok at det hastet litt.. hadde ikke tid til å finne seg noe bedre.

Vel vel, i begynnelsen syntes jeg ideen var henimot genial.  Et helt nytt barn som skriker, nekter å sove og bæsjer flere kilo i uka vil nok vekke meg, gi meg et spark i rævvva og utløse masse energi. Fett, tenkte jeg. Jeg kan selvsagt ikke skrive navnet til hun som sa hun var kjæresten min, det skulle tatt seg ut. Kan til og med tenkes at hun leser dette - nå.  Ser ikke bort fra det. La oss bare kalle henne H.

H dro meg med til et legekontor, hvori en kvinnelig lege tok godt imot oss. H ville ha oss begge utredet, og legen var imøtekommende. Jeg husker at jeg fikk beskjed om å gå på et rom med et plastbeger og et sånt blad jeg ikke har gjemt under madrassen siden jeg gikk på barneskolen. Jeg spurte H om hun kunne hjelpe til litt hvortil hun smilte uimotståelig med lepper påført to strøk Bobbi Browns parisisk rød. Hun sa:

−Såså, Torjus, dette greier du fint.

Jeg kom ikke fort, men det gikk da til slutt. Hva H gjorde i mellomtiden vet jeg ikke. Husker ikke. Kan tenkes at hun slo av en jenteprat med legen... slik skikken er blant kvinner i alle aldre.

Etterpå sto vi på fortauet utenfor. Været var prima, og det var praktisk talt påske. Vi holdt omkring hverandre og tenkte av vi kan bli noen rare og ganske gode foreldre til et lite barn,  og jeg tenkte at det kliss nye mennesket er best tjent med det meste av genmassen fra mammaen sin.

Påsken gikk med til skiturer, Kvikk Lunsj, appelsiner, rødvin, vedfyring og noen tanker om Jesu oppstandelse og kirkemøtet i Nikea i 324, eller var det året før, eller etter... husker ikke i farten, men det var på den tiden man bestemte når påsken skulle feires.

Mot slutten av langfredag - etter at den verste alkoholtåken hadde lagt seg - kom jeg også i tanker om at farskap i min alder kanskje ville være i drøyeste laget. Jeg betenkte meg, besluttet etterhvert å  la det hele fare. Jeg helte i meg et Arcoroc-glass calvados og tente en sigarett for å dempe nerveaktiviteten før jeg forela dette for H, som satt i en fluktstol og solte seg uten BH. Hun ble lei seg og syntes jeg var dum. Hun dekket til heipådegpuppene sine og kalte meg dummetorjus.

Vel, det gikk over. Påsken ble borte av seg selv. H og jeg fortsatte som før. Men jeg hadde altså vraket alternativ 1. Den andre muligheten for å få litt trøkk i tilværelsen: Kokain.

Men hvor skulle jeg få pulveret fra? Jeg gjorde noen guuugelsøk, men fant selvsagt ikkeno'. Jeg brukte huet og fant andre «plattformer». Jeg fikk nyss om et lite utsalg i Strømstad, Sverige. Billigere enn i Oslo. Jeg besluttet å dra på harryhandel en dag.

H syntes det var en brillefin idé, men hun var forhindret fra å være med den dagen - det visste jeg allerede - det passet bra. H ba meg huske å kjøpe gode biffer, skinke, franske oster, godterier og andre fine saker. Jepp, sa jeg og satte meg inn i Saaben min.

Kan ikke si annet enn at det gikk glatt. Salgskonsulenten i Strømstad leverte 10 gram. Det kostet skjorta og mer til, men man lever jo bare ett liv. Han advarte meg mot å være for grådig, ettersom jeg aldri før hadde rørt slikt stoff.

−Jaja, självklart, løy jeg.

− Hei då, norrbagge, sa han. Jeg satte meg i bilen og råkjørte som bare faen avsted til en butikk der de hadde alt H ville ha. Jeg var stressa og glemte å kjøpe camembert. Jeg glemte ikke Systembolaget. Jeg plukket opp noen flasker akevitt og snek nesten ikke i  køen. 

Jeg kom over grensa til Norge uten å bli stoppet av nesevise tollbetjenter.  Men jeg fikk allikevel en dårlig følelse, jeg så i speilet hvert femte sekund for å se om jeg ble forfulgt. Jeg reduserte farten... økte, sjekket om biler bak gjorde tilsvarende manøvre. Paranoia. Definitivt. Jeg var nervøs og tenkte at noen ringer og snakker sammen - slik som i Arbeiderpartiet - og rigger opp en politikontroll i anledning meg. Fy faen i helvete med fett på og vel så det. Hva kommer døtrene mine til å si... jeg giret ned og ga gass. 130 hester. 

Jeg pustet lettet ut da jeg stanset bilen utenfor hos H. Hun var ennå ikke kommet tilbake fra venninnebesøk. Det passet bra, for sant å si var ikke nervene helt i gjenge. Jeg så for meg et dusin tøffe menn fra politiets beredskapstropp storme huset, væpnet med  Heckler & Koch maskinpistoler og masse andre ubehagelige innretninger.

Jeg drakk to glass calvados og skylte vekk spritrestene med en boks pils. Jeg roet meg ned og iverksatte den på forhånd nøye uttenkte planen: Jeg visste at H hadde to poser melis i skapet, én uåpnet og én nesten tom. Jeg tømte ut restene ut av den nesten tomme posen og strødde  kolaen oppi. Gjemte den bakerst i skapet, bak en pose sammalt rugmel og en uåpnet pose pasta.

Trygt. I tilfelle politivisitt skulle dette være grei skuring.  Jeg helte opp litt mer calva og slengte meg nedpå sofaen. Jeg tenkte at H ikke er noe særlig til kakebaker ... melisen ville være trygg i all evighet, amen.

Jeg sovnet, og det siste jeg tenkte var at det skulle bli gøy å være litt narkoman, noe helt nytt og spennende.  Jeg våknet ikke før et par timer senere. Jeg så på armbåndsuret, det hadde rundet Dagsrevyen med en drøy halvtime. Jeg hørte lyder fra kjøkkenet og løftet meg på to. 

− Syvsover, sa H og lo slik bare H kunne. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvitt pulver som lå strødd omkring på en bakefjøl. Melispakken sto ved siden av. Jeg fikk denne vonde følelsen i magen når man lurer på om man kanskje har mistet innpå 10 000 kroner. Jeg lot som om jeg hadde et tilforlatelig ærend i matskapet og fikk ikke øye på den nesten tomme posen. Den var borte.

H nynnet på en en gammel Madonna-slager og smurte snøhvit glasur på noe som for meg lignet muffins.

− Du har vel ikke glemt bursdagen til Selma, hun fyller åtte, sa H og mente en av venninnene til datter'n sin. Flere hundre små svettedråper trillet nedover ryggen min. Halsen min var tørr, jeg greide ikke svare. Jeg bare nikket og snudde meg vekk, kastet et blikk inn i stuen,  i retning fjernsynsapparatet og lot som om jeg var interessert i kjendiser som lager mat til hverandre.

Etter noen minutter gikk H på toalettet. Jeg så mitt snitt og åpnet benkeskapet. I søppelbøtta fant jeg en tom melispose. Den var helt tom, gitt ...

DETTE ER EN BLOGG...

.... som jeg har opprettet... eller nei, jeg gjorde ikke det. Sant å si var det en av døtrene mine − la oss kalle henne M, og hennes kjæreste som vi kan kalle E − som gjorde det. Vet ikke hvorfor. Aner ikke hvilke motiver de kan ha hatt. Vil ikke spørre... synes ikke det er helt dannet. Men man gjør seg noen tanker... det gjør man. Vil de ha meg vekk fra facebook, slik at de slipper å skjemmes så fælt over mine innlegg? Ikke godt å si, men jeg vet at M vil jeg skal fatte interesse for sunne og meningsfylte sysler.

−.Nå er det snart skiføre, men først lager vi blogg til deg, sa hun. 

− Javel, sa jeg.

Aller helst vil hun nok at jeg skal få meg en kjæreste, men det er jo lettere å få seg en blogg. Hun har sikkert resonnert slik. Hun har ikke sagt det like ut, men det er nok det hun mener. Hun har også sagt at menn trenger kvinner, ellers går det helt galt. Hun har unnlatt å si no' om hvor galt det kan gå; hun er en høflig, ung dame, en ordentlig pike med manerer.

Vel, nok om slekt. Det var denne bloggen. Hva faen skal jeg med den? Hva skal jeg skrive? Jeg legger ikke lista for høyt. Jeg tror jeg vil skrive om litt av hvert. Kanskje en dagsaktuell kommentar, eller en liten historie som nesten ikke handler om noe særlig, men som likevel er artig å lese. Kanskje jeg blander sjangre litt, kanskje noen karakterer dukker opp hist og her, men det er ikke sikkert de finnes i virkeligheten... det er ei heller sikkert om noe særlig av det jeg skriver har skjedd...            .                         

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017

DETTE ER EN BLOGG...

... som jeg har opprettet... eller nei, jeg gjorde ikke det. Sant å si var det en av døtrene mine − la oss kalle henne M, og hennes kjæreste som vi kan kalle E − som gjorde det. Vet ikke hvorfor. Aner ikke hvilke motiver de kan ha hatt. Vil ikke spørre... synes ikke det er helt dannet. Men man gjør seg noen tanker... det gjør man. Vil de ha meg vekk fra facebook, slik at de slipper å skjemmes så fælt over mine innlegg? Ikke godt å si, men jeg vet at M vil jeg skal fatte interesse for sunne og meningsfylte sysler. −Nå er det snart skiføre, men først lager vi blogg til deg, sa hun. − Javel, sa jeg. Aller helst vil hun nok at jeg skal få meg en kjæreste, men det er jo lettere å få seg en blogg. Hun har sikkert resonnert slik. Hun har ikke sagt det like ut, men det er nok det hun mener. Hun har også sagt at menn trenger kvinner, ellers går det helt galt. Hun har unnlatt å si no' om hvor galt det kan gå; hun er en høflig, ung dame, en ordentlig pike med manerer. Vel, nok om slekt. Det var denne bloggen. Hva faen skal jeg med den? Hva skal jeg skrive? Jeg legger ikke lista for høyt. Jeg tror jeg vil skrive om litt av hvert. Kanskje en dagsaktuell kommentar, eller en liten historie som nesten ikke handler om noe særlig, men som likevel er artig å lese. Kanskje jeg blander sjangre litt, kanskje noen karakterer dukker opp hist og her, men det er ikke sikkert de finnes i virkeligheten...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer