hits

JEG OGSÅ!!!!!!!!!!!!!!


Min eldste datter slo et slag innom her i går kveld, la oss kalle henne M... neida, jeg ljuger... bare ønsketenkning. Hun ringte, jeg løftet telefonen og hun spurte:
- Har du lest Dagbladet i dag?
- Leser ikke Dagbladet.
- Det burde du. 65 prosent av kvinner mellom 25 og 39 har opplevd uønsket krenkende, eller plagsom seksuell oppmerksomhet. Er det ikke ille?
Jeg svarte ja. Dernest snakket vi om løst og ikke så mye fastere. Etter samtalen husket jeg plutselig saker og ting jeg har glemt. Det utmerkede påfunnet #Metoo er selvsagt medvirkende. Jeg er svært takknemlig, det er både sant og visst.

 

 

Jeg kan ikke erindre at jeg husket som barn. Men jeg husket i russetiden? jeg satt midt på en lekeplass - på en en huske. Jeg holdt meg trolig fast i venstre kjetting mens jeg svingte ei flaske pils i høyreklypa. Jeg var nok ikke helt edru. Trolig var jeg nokså dritings, og jeg kunne ikke huske når jeg sist så russevennene mine. De hadde nok gitt meg opp og kjørt avsted i den røde russebilen vår.
Vel, jeg satt altså på den husken og tenkte at det er langt hjem. Heldigvis var den mainatten uvanlig varm, og jeg tenkte at jeg kunne overnatte innunder en rhododendron ikke langt fra. Ei flaske pils varer ikke evig, og jeg sto i begrep om å stable meg opp på to med tanke på nattely under den eviggrønne busken.
I samme sekund svingte en rødmalt russebil inn på plassen. En gammel Mercedes kassevogn. Den skrenset på grus og bremset hardt. Ut hoppet ei jente på min alder, i rød russedress med noen hvite striper på ermene og sheriffstjerne på venstre side av brystet. Hun hadde knuter og ølkorker i russelua si.   
Hun sto bredbeint foran meg og ytret:
- God natt, jeg er? , sa hun og presenterte seg som  «førstekommissar i russepolitiet» og ved navn som jeg skal holde for meg selv.
Hun sa noe om min tilstand og fremholdt at det var best om jeg ble med henne. Før jeg rakk protestere, hadde hun satt håndjern på meg. Begge armer låst bak på ryggen. Hun førte meg  inn i bilen, bakover. Hun dyttet meg ned i en papasanstol og sa at det var jamen flaks at hun kom kjørende forbi. Hun rakte meg en flaske og ba meg ta en slurk, hun kalte det «Klarienfart», en helt ny antialkoholholdig drikk fra Pfizer som skulle redusere promillen radikalt på kort tid. Jeg har alltid hatt respekt for autoriteter og maktpersoner; jeg drakk et par slurker og syntes det smakte ganske likt det en av kompisene mine drakk kvelden før. Men motgift er jo også gift, det hadde jeg lest et sted. Jeg ble ikke mye mer edru, men kommissaren sa at det tok litt tid før det virket. Hun vet nok best, tenkte jeg.
Nåvel, jeg husker at kommissaren satt ved siden av meg. Hun smilte, og jeg syntes hun var en skikkelig snill pol?ti. Jeg sovnet. Plutselig våknet jeg av noe tungt - oppå meg.  Det var kommissaren. Nå lå jeg på ryggen, på en madrass. Og buksa mi var ikke der den var før, ei heller underbuksa.
Hun hadde fotsålene i gulvet og humpet opp og ned på meg. Det tok noe tid før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg skal hilse og si at jeg ble ikke særlig blid. Hun var dessuten fryktelig klissete og våt. Ekkelt. Jeg tenkte at med så mye væsketap bør hun drikke mye vann snart, kanskje innpå en liter, men det gjorde hun ikke. Hun ble rarere og rarere i ansiktet... trekkene vred seg litt hit og dit, syntes jeg. Innmari rart. Selv kjente jeg en underlig  følelse, og jeg lissom gled inn i en slags transe  - kanskje hun hadde lurt i meg litt narkotika, resonnerte jeg, sånt stoff som får en til å se rare ting, og det gjorde jeg:  To store, hvite rundinger med noe som lignet bringebær roterte i motsatte retninger over meg ...  og jeg gled dypere inn i transen. Jeg skalv over hele kroppen. Til slutt ble det veldig rart alt sammen, hun skrek og hoiet sa «jihhhaaaaaaaa», øynene mine lukket seg hardt og alt ble liksom enda merkeligere, og jeg kjente noe jeg forestilte meg som bittesmå ildkuler fare i høy hastighet omkring i blodbanene. Så ble alt veeeeldig klissete og vått... og jeg merket en lukt som må ha vært fra rekeavfall et sted i bussen, som noen hadde glemt å kaste - og det er jo dumt.
Jeg husket ikke så mye mer ... ikke før jeg våknet ved soloppgang, nedi ei grøft... mange kilometer hjemmefra. Omsider kom jeg meg hjem. Jeg skrubbet meg rød i dusjen og gikk og la meg? sov til dagen etter.
Etterhvert som jeg forsto hva som var skjedd, følte jeg meg mer og mer og mer og mer og mer og mer nedfor. Skyld-  og skamfølelse. Årene gikk,  jeg gjorde alt for  å glemme, ville ikke snakke med noen om det. Ikke før nå, takket være #Metoo. Brillefint tiltak, må jeg si. Jeg føler at jeg kan gå videre. Jeg bestilte time hos en psykolog, som viste seg å være en kvinne i 40-årsalderen. Hun lyttet til historien og virket veldig interessert, men så er hun jo profesjonell hjelper, som hun sa.  Hun satt med lårene krysset og vippet en høyhælt rød sko ytterst på tærne som hadde negler i samme rødfarge. Hun kunne sikkert ha jobbet som fargekonsulent, også. Hun stilte mange spørsmål, mange av dem litt uventede ...men hun vet nok hva hun gjør. Hun har tross alt embedseksamen i psykologi. Jeg spurte henne om det holdt med denne timen. Jeg sa jeg at jeg følte meg ganske ålreit. Med dyp stemme sa hun at «det er fint, men jeg tror du bør komme igjen».
- Her er tale om en litt ..., ja, jeg husker ikke helt hva hun sa. Hun brukte mange fremmedord og jeg tenkte at hun vet nok best.
- Ok, da sier vi tordag.. om to dager. Samme tid, samme sted, sa hun med den lave og ganske dype stemmen sin.
Gjett om jeg er glad for å få hjelp. Det virker som om hun virkelig er interessert i å hjelpe meg. Hun har satt opp et behandlingsprogram, fem timer i første omgang. «Så får vi se», sa hun.  Godt å føle seg i trygge hender. Det må jeg si ... 
                         


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar