Undertiden slår hun et slag innom faren sin, altså jeg. La oss kalle henne M. Hun kom i går kveld og ville overnatte. Men først ville hun lage mat. Ny oppskrift. M og jeg er ganske flinke på kjøkkenet. Hun leder an. Jeg er håndlanger. Vi trenger nesten ikke snakke sammen, alt går nesten av seg selv. Etterpå spiste vi, og til dessert spiste vi ingenting – det passet bra … vi var veldig mette i magene våre. Jeg så på henne over bordet og sa at hun er forunderlig vakker. Hun sa tusen takk, pappa og jeg ante bare fred og Ikke stort annet, men etter litt vanlig småpludder om forlengst henfarne dager sa hun:
– Pappa, du mååååå skjerpe deg.
– Hæææ..???
-Du … jeg er facebookvenn med deg, i tilfelle du har glemt det. Jeg synes ikke innleggene dine den siste tiden er helt … tja.. hva skal man si… og bloggen din, hun der dumme Gitte, som sikkert ikke finnes engang.
-Gitte hadde blitt svært lei seg om hun hadde hørt deg nå.
– Kan så være, men for noen dager siden satt jeg i en T-banevogn. Vindusplass. Ved et stopp kom en mann inn og satte seg ved siden av meg. Ganske rufsete. Kanskje ikke helt fast bopel. 30 år, tipper jeg- Mange ville ha flyttet seg, det er jeg ganske sikker på. Men jeg ble sittende, for det er ikke høflig å reise seg og finne en annen plass. Jeg tenkte at han kanskje er en mann som har opplevd nok vondt i livet og ikke trenger mer av det. Jeg ville ikke støte ham, skjønner?
-Jepp.
-Så ruller vogna avsted, og jeg ser bittesmå biter av Oslo fare forbi der ute og har nesten sluttet å tenke på han som sitter ved siden av meg og ikke lukter så godt. Jeg sitter, holder ut og har tenkt å sitte der til jeg skal av. Hva tror du skjer?
– Vogna stopper på Majorstua og inn sjangler Wenche Foss på høye hæler, ikledd pels, stuvende full av champis … deklamerende mor Aase?
-Nei, pappa … hun gjør ikke det.. hun er død. Jeg kjenner en hånd på låret mitt. Mannen ved siden av meg har lagt en hånd over låret mitt. Hva gir du meg? Jeg fikk sjokk og spratt opp, satte meg på motsatt side og ga ham mitt sinteste blikk. Han møtte det ikke. Han så bare ned i gulvet. Midt på dagen, pappa, i en T-banevogn, med flere vitner … som heller ikke var så blide i blikket.
-Men det gikk bra?
-Jada, men det er andre kvinner, de du kaller mituene, og det er enda flere … som ikke vil stå frem. Jeg kjenner noen. Av og til lurer jeg på om alle menn burde samles i innhegninger og transporteres til et slags hjem, eller no’ sånt.
-Alle menn holder ikke på sånn… det er vel de færreste. Jeg for eksempel, jeg har aldri …
– … jaja, jeg vet det, pappa … men det er noe med menn, hvor vanskelig kan det være å styre stemmebånd, hender og kjønnsorgan. Noen ganger lurer jeg på om halvparten av dere er tilbakestående
-Burde ikke du pusse tannebissene, tisse og legge deg nå, vennen min? Du skal tidlig opp, vet du.
– Pappa, det der er hersketeknikk … og en ting til, det er 2017, ikke 2007.
– Får si meg enig i det..
-Vi sier at det er et fremskritt … og hvis du dag om annen kan rive deg løs fra den laptopen din, er mye gjort. Du kan ikke bare taste løs og late som om ingenting skjer utenfor stuevinduet her.
-Mer kaffe?
-Jatakk, men da sier vi at du skjerper deg, ellers må jeg nesten vurdere å dytte deg ut av vennelisten min.
-Ehhh … ække det sånn hersketeknikk?
-Jo, pappa.. det er det… og jeg regner med at den virker.
