Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg – la oss kalle henne HC – har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold  av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.

Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289… hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.

Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips…. og når man er glad i slips … ja, da.. o.s.v… hvortil hun svarte: 

– Torjusss!!!!!

Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.