Hun satt på en polert steinkant og snørte skøyter, sånne hvite … som kunstløpersker bruker. Aldri sett henne før … ikke før nå… for fem minutter siden. Hun hadde holdt avtalen. Hun var på ispletten da jeg kom, fem minutter forsinket. Blå strikkelue hvorunder rødt hår som lå i tjukke strimler nedover en henimot hvit kåpe med pelskant på krage og ermer. Hun smilte svakt og tok meg inn med blå øyne opplyst av et julepyntet kastanjetre ikke langt bortenfor.
Hun så i retning tårnbygningene i byen jeg bor i og sa:
– Minner om St. Petersburg … ja, jeg er jo arkitekt … jeg nevnte vel det. Jeg ser alltid på bygninger når jeg kommer til et nytt sted.
– Ja, det du nevnte det, sa jeg og sa at kommunen ville rive begge tårnene og alt omkring en gang på 60-tallet.
Hun var ferdig med å knytte lisser og stablet seg opp. La oss kalle henne Ana. Synd å si at jeg ikke hadde lyst i lå hjelpe henne opp i stående, men hun greide det fint selv. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skøyter hengende ned fra høyre hånd.
– Skal du ikke… sa hun og pekte på skøytene mine. Jeg satte meg ned og fjernet støvlene … glad for at hun ikke sto og ventet, men gikk ut på isen. Ganske ustø. Knærne hennes møttes og hun lo. Man gjør gjerne det … når man er dårlig på skøyter og har jern under føttene hvorunder is.
Jeg gjorde et opphold i knyttingen og bare så på henne. Det vakreste jeg har sett siden olsok 2011 og vel så det, tenkte jeg. Jeg har ikke tjangs. Hun er simpelthen for pen, ikke bare det … hun er forunderlig vakker, som kanskje Hamsun ville sagt det. Rødt hår flagrende hist og her og en blå lue og raff kåpe til rett under knærne. Hun lo … som en bekk sent i april.
Hun stanset opp og sto med bred beinstilling. Med aksent fra øst:
– Dette har jeg ikke gjort siden jeg var barn.
Jeg hadde ikke stått på skøyter siden barna var små. Jeg kneppet frakken med én knapp og tok et tak utover isen. Hun betraktet meg nysgjerrig og smilte sånn som får en til å føle seg ganske bra. Hun lo, sparket fra og gikk nesten på snørra. Hun lo mer, og jeg synes jeg var ganske flink … som om beina og føttene husket hvordan det skulle gjøres. Jeg besluttet å overlate alt til beina og føttene. Det ga meg anledning til å se på kvinnen fra Novosibirsk. Hun hadde fått opp farten nå, blitt flinkere. Hun laget små skrensepor i isen og 8-tall … flere … tilslutt kunne jeg lese 8888. Det er et ganske høyt tall. Jeg var imponert og tenkte at dette er minutter jeg kanskje aldri glemmer. Hun var ikke god på skøyter, men hun hadde en særegen estetikk og kraft i bevegelsene … som isen ikke kunne rokke ved. Jeg stanset og så på henne, hun beveget seg i sirkler og jeg syntes hun var et helt annet sted – og at jeg var det også.
Det ble varmt under frakken, og jeg åpnet den … hvorunder hvit skjorte og et blomstret slips med marineblå bunn. Ana svingte opp ved siden av meg og sa:
– Fint slips, pleier du gå med slips?
– Bare en og annen søndag … og i dag er det jo søndag.
– Ja, det er søndag, sa Ana og smilte. Mange millioner milliarder lyskvanter utsendt fra lampene omkring rikosjerte i det røde håret hennes og ble borte i adventsmørket. Jeg kremtet litt, og ble overrasket over meg selv … jeg pleier ikke kremte.
Skøytingen var over, slik jeg så det. Tror hun så det slik, også. Vi hadde gjort det vi avtalte. Vi sto der med skøytene på, og jeg tenkte at kvinnen fra Novosibirsk er det vakreste jeg har sett. Hun tørket vekk svettedråper fra pannen med kåpeermet. Hun hadde lært å uttale navnet mitt og sa:
– Torjus … dette er hyggelig. Jeg trodde ikke jeg skulle greie det – stå oppreist.
Jeg smilte og sa at hun var flink. Jeg fikk meg ikke til å si så mye mer, visste ikke hva jeg skulle si. Ville si noe, men…
Hun sa ikke mye hun heller … og etter noen minutter som jeg ikke husker så godt, gikk hun sin vei … over torget. Jeg så etter henne, kjente ennå den varme klemmen på høyre kinn. Hun snudde seg ikke…
. .