Jeg trenger ingen psykolog, aldri følt behov. Men jeg har en. La oss kalle ham Benedikt. Noen har spurt meg hvordan i helvete det gikk til at jeg påtraff ham. Vel, det skjedde ikke i helvete, men i byen der jeg bor:
Jeg var ute og kjørte i min Ford Falcon 1964 -modell … jada, med V- åtter. Sval kveld i slutten av juni. Henimot midnatt. Jeg skulle gjennom sentrum og hjem. Jeg lot bilen rulle vestover, langs elven. Lavt turtall. Jeg passerte tverrgaten hvori byens teater.
Først så jeg ikke hva det var, jeg trakk til meg høyrefoten… trodde jeg så et menneske henge over en benkerygg, bare noen meter fra elvevannet. Jeg hadde rett, og det så ikke bra ut. Jeg tenkte at det ville være for galt om han skulle våkne, gå i retning sør og ramle i vannet, drukne og våkne opp i helvete, hvilket statistisk er det mest sannsynlige – ifølge evangelisk-luthersk teologi.
Jeg bremset, svingte til venstre, feilparkerte mellom to svære trær jeg antok var kastanjer. Jeg dro til håndbrekket og lot motoren svive. Jeg rusket i mannen som hadde hengt seg opp til tørk. Han reagerte ikke nevneverdig, han luktet av sterk drikk, men var pent kledd.. mørk dress, lys blå skjorte og pent stripet slips. Grått hår ikke klippet på en stund. En politibil av kassevariant med påskrift INNSATSLEDER stoppet. Ut steg en tykksak av en politimann i for trang uniform. Han hadde nok sett en og annen episode av CSI:
– Min aller kjæreste onkel … epilepsianfall. Han er snart på beina. Jeg tar hånd om ham.
– Hva heter han? For meg ser det ut som om han er beruset, og han lukter ikke godt.
– Onkel har aldri luktet godt, defekte, ekkrine svettekjertler, alt fra barnsben av, som forstyrrer utskillelse av sekreter. Forsinker prosessen, så å si … slik at alkohol drukket for 24 timer siden gjør seg gjeldende… ja, omtrent nå, sa jeg og så på armbåndsuret mitt.
Jeg gikk på tryllekurs som 14- åring og avledet konstabelen med en bevegelse med venstre hånd mens jeg nappet lommeboken ut av den fulle mannens dressjakke. Jeg rakk ikke sjekke om han hadde mobiltelefon.
– Ehhh … javel, og ditt navn?
Jeg sa det, men han virket ikke helt fornøyd, Som ventet begynte han å klappe utenpå klærne til den fulle mannen og fant ingenting. Han virket misfornøyd. Jeg tildelte ham et medfølende blikk og ytret:
– Hans kjære hustru Regitze slipper ham nødig ut på frifot med verdisaker og sånn … epilepsien, vet du.
Der er nesten litt vondt å se en politimann stå tomhendt når han så gjerne skulle ha fakket en innbruddstyv, snakket hardt til en gatepike, eller anholdt en fyllik, slik som denne mannen jeg voktet over nå.
Politimannen så opprådd ut, men trøstet seg med bilen min – som var grovt feilparkert:
– Hva med den? Den kan ikke stå der … med motoren i gang.
– Liker du den … vel, den er nok ikke til salgs.
Politimannen løftet på beltet med alt rallemikket operative politifolk pleier ha i beltene sine. Men magen hans var i veien og beltet sank straks ned til sitt naturlige leie. Han fikk et plaget drag over ansiktet og tok frem en svart stavlykt. Han tok en nærmere titt på den fulle mannen, som gryntet litt. Dernest noterte han seg kjennetegnet på bilen min.
– Javel, kjør ham hjem straks.
Fulle folk er tunge, men jeg greide å få fylliken på beina. Synd å si at kneleddene hans var strukket ut og stivet av. Men jeg dro ham med meg, fikk ham inn i baksetet. Hodet først. Jeg satte meg bak rattet og åpnet lommeboken hans. Navnet fremgikk flere steder. Flere bankkort og et medlemsbevis utstedt av Norsk Psykologforening. Jeg syntes mannen virket eldre enn yrkesaktiv, men tenkte ikke mer på det. Jeg tastet frem 1881 og fikk både adresse og telefonnummer. Jeg ga gass. Alle åtte sylindre tok tak.
Jeg dyttet på ringeknapp i messing. Etter knapt 15 sekunder tentes utelyset. Døren svingte innover. Damen var stilig. Oppsatt grått hår og noe jeg tror kalles aftenkjole. Hun virket urolig.
– Ja…?
Stemmen hennes passet til kjolen og håret. Jeg presenterte meg og gjorde kort rede for den siste halvtimen.
– Han er der ute … i bilen din?
– Jada, frue … i god behold, men han er nok litt, hva heter det her i strøket … ikke tilgjengelig for øyeblikket.
Hun lo og var lettet. Hun var sterkere enn jeg trodde og ikke redd for kjolen sin. Vi bar mannen hennes innenfor. Fruen viste til en sjeselong som så ut til å være snekret sammen omtrent på den tiden Hamsun var så sulten at han skrev Sult. Hun la et pledd over ham.
– Sånn, han får ligge her i gangen i natt.
Hun sa Ingeborg og rakte frem høyre hånd. Den var myk. Jeg rakte henne mannens lommebok. Hun sa takk.
Hun bød på kaffe, jeg avslo høflig og sa at jeg burde komme meg hjem. Hun takket påny og sa at mannen hennes drev en privat psykologpraksis og syntes det var leit å ikke kunne gå på firmatilstelninger, julebord og slikt, men at han hvert år arrangerte en sommeravslutning med seg selv som eneste deltager, og det hendte år om annet at han skjenket seg selv litt for mye.
Jeg uttrykte full forståelse for hennes manns tenkemåte og handlinger. Jeg ville runde av og gikk et par skritt mot utgangsdøren. Hun stoppet meg med en hånd på skulderen.
– Før du går, gi meg telefonnummeret ditt. Jeg er ganske sikker på at min mann vil takke Dem for Deres uselviske handling.
Jeg sa at det var slett ikke nødvendig … og at man må jo ta i et tak av og til.
Hun lo litt og insisterte. Jeg oppga telefonnummeret, som hun sirlig anførte på et stykke papir.
– Adjø, sa hun med en sånn stemme som et øyeblikk fikk meg til å ønske at hun var mange år yngre.
Jeg satte meg inn i min gamle Ford og vred tenningsnøkkelen den veien sola går…
