DETTE INNLEGGET HAR INGEN TITTEL

Det hender at min venn Ralf ringer og sier han bare mååå komme seg ut av huset, og da mener han ikke på ski i nærheten av der han bor, eller bestigning av Gaustatoppen, eller andre friskusaktiviteter. Nix, han mener øldrikking på etablissementet vi undertiden frekventerer.
– Haster det sånn, kan vi ikke ta det en annen dag, jeg er litt opptatt…
– Med hva?
– Du vet… saker og ting…
– Ingenting med andre ord. Jeg er der omkring åtte. Det er viktig, sa han og la på.

Jeg regnet ikke med at han ville snakke om sitt favorittlag, Montpellier. I så fall hadde jeg bestemt meg for å gi ham en skjennepreken og forlange alt ølet dekket av hans portemoné. Jeg var på pletten klokken 20.00.
– Vel, hva står på… jeg antar det er alvorlig. Skal sønnen din gifte seg med araberdamen, eller har du fått kreft i rumpestumpen din, eller vil Øydis gå fra deg fordi hun har falt for en mer attraktiv mann, hvilket fra et rent sannsynlighetsperspektiv ikke ville vært helt usannsynlig.
Ralf hadde allerede vært der en halvliters tid. Han tømte siste resten og bestilte to nye. Han virket dystrere enn vanlig, og det er ikke noe godt tegn. Jeg ble  litt overrasket da han sa:
– Øydis vil ikke farge håret.
– Neiveeeel… sa jeg, himlet med gluggene og halverte avstanden mellom øyebrynene og hårfestet… -du har dratt meg helt hit for å fortelle at din hustru vil la håret vokse med naturlig gråfarge.
– Vel, grått hår er greit… det ække det.
– Nå må du ta deg sammen, jeg har annet å sysle med enn å høre på visvas og lirumlarum. Jeg trodde du hadde problemer.
– Jeg har det…
– Nåvel, da foreslår jeg at du forklarer nærmere.
– Hun vil ikke farge håret der du vet.
– Under armene? På leggene?
– Kom igjen ‘a..
– Ok..  hun har grånet nedentil, men hva gjør vel det… det er naturens gang, uunngåelig. Hun nærmer seg 60. Slik er livet, og livet er slik, utredet jeg.
Ralf var allerede halvveis ned i halvliter’n sin. Jeg påpekte dette og ba ham snakke mer og drikke mindre.
– Hun har barbert seg.
Jeg kunne ikke annet enn le. Jeg lo så høyt at de rundt nabobordet stilnet og så nysgjerrig i vår retning. Jeg la stemmen i et lavere leie: 
– Alt sammen… rubb og stubb?
– Glatt som en biljardkule.
– Ups…
– Hun syntes det var blitt litt tynt, også… grått og glissent. Hun gjorde som menn med håravfall gjør, barberer vekk alt.
– Hmmm…  stikk i strid med Weimarbevegelsens idealer?
– Jess… dette er alvorlig. Du vet hva jeg mener om slik barbering. Hun ligner en mager kylling der nede.
– Ok… men hva om du overtaler henne til å la det gro ut igjen… og farge dotten. Rødt er vel hennes opprinnelige farge, er det ikke…
– … hun vil ikke. Nekter.
– Og du mister tenningen av sånn glatthet?
– Det vet du. Det er bare du som kan hjelpe meg, Torjus. Hva skal jeg gjøre?  
– Vel, hun vil ikke la det gro, og du orker ikke å… ja, da er det vel strengt tatt bare én løsning – tupé.
– Hæææ..
– Eller parykk, hvis det skal være heldott.
– Det er vel ingen som lager sånt.
– Det tror jeg nok. Hvis du går til en frisør og forklarer saken, vil nok vedkommende hjelpe deg – med full diskresjon, naturligvis. Sånt kan sikkert lages etter mål, med millimeternøyaktighet. Du kan få den dotten du drømmer om. Kanskje en blond en? 
– Men hvordan fester man slikt? Vi snakker om et sted der det er både litt fuktig og topografisk vanskelig.
– Jeg hadde nok gått for tupé. Da snakker vi toppdott, men det er jo ikke no’ for deg.
– Det er barnslig, men hva slags tanker har du i den syke hjernen din?
– Hør her, ække sikkert du trenger gå til en tupémaker. Jeg kom akkurat i tanker om en gammel kåpe jeg har på loftet, meget pen.. den har tilhørt ekskona mi. Den har en krage tilvirket i pels fra rødrev. Kåpa er lagret mørkt og i passende temperatur. Ikke lenge siden jeg så den sist. Myk og fin pels, og den har beholdt mye av sin friske rødfarge… kanskje ikke så langt fra originalfargen til Øydis.
– Du er klin kokos.
– Noen ville sagt løsningsorientert. Den kåpa kommer aldri til å bli brukt, og pelsen er prima. Bare å skjære til. Du kan jo gå for en utvidet toppdott.
– Og festemiddel?
– Dobbeltsidig tape. Jeg har en rull hjemme.
– Hmmm… tror du Øydis går med på det?
– Ikke se bort fra det. Hun er jo en munter pike som ikke går av veien for en latter… glad i å kle seg ut er hun også, spjåke seg til og sånn. Kanskje hun synes det er artig med pels der nede. Hun er vel ikke pelsmotstander?
– Når jeg tenker meg om er hun pelstilhenger.
– Der ser du. Jeg tror vi har løsningen.
Jeg kunne se at Ralf straks så lysere på livet. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre andre glad. Han sa: 
– I morra, rett etter Dagsrevyen… er du hjemme da?
– Høyst sannsynlig, sa jeg.                            

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg