Som noen av dere vet, sitter min venn Ralf og jeg tid om annen og drikker øl på et etablissement i byen der vi bor. Må vel nesten si vi er stamkunder; vi blir gjenkjent og noen tapper øl før vi rekker å si noe. Vi satte oss ved vårt vanlige bord. Egentlig var ingen av oss særlig pratesjuk, og Ralf nevnte ikke sitt favorittfotballag Montpellier med et ord. Av det utledet jeg at laget hadde tapt siste kamp, og at han trengte ro omkring seg selv. Jeg er en ganske empatisk kar når alt kommer til alt og unngikk alle tilløp til ytringer vedrørende spillet med 22 aktører, to mål og en ball. Sant å si var det ikke så vanskelig, jeg var som nevnt ikke så pratsom. Ralf brøt tausheten:     
– Litt artig det du har skrevet om Arbeiderpartiet og sex, især det som ligger litt tilbake i tid… Jens Christian Hauge, Haakon Lie, Martin Tranmæl, kona til Gerhardsen… men ikke glem Halvard Lange.  
– Werna Gerhardsen var no’ for seg sjæl, var det ikke hun som – iført kjøkkenforkle – bestemte hvem Gerhardsen skulle velge som statsråder til alle regjeringene sine?
– Noen mener det, høyrefløyen i Arbeiderpartiet hatet henne, men altså… Trygve Lie var utenriksminister i Gerhardsens første regjering, dannet i juni 1945. Men bare et drøyt halvår senere fikk Lie tilbud om jobben som generalsekretær i FN. Han sa ja, og Gerhardsen trengte en ny utenriksminister. Trygve Lie anbefalte Arbeiderbladets utenriksredaktør Finn Moe. En bra mann. 
– Men det satte Werna Gerhardsen seg imot?
– Det vet man ikke, men mannen hennes ville ha en annen.
– Lange?

– Halvard Manthey Lange… 43 år gammel, meget bra kar. Trolig Gerhardsens beste statsrådvalg. Han var utenriksminister i hele Gerhardsen/Torp-perioden, fra februar 1946 til høsten 1965, med unntak av fire ukers avbrekk med Lyng-regjeringen høsten 1963.
– Imponerende, hadde nesten glemt hele Lange, jeg..
– Fort gjort, det… men Lange var en av Norges viktigste menn på den tiden. Han forsto ganske fort – i motsetning til sjefen sin – at Norge måtte vende seg vestover, bygge allianser med USA. Det var kald krig, og Stalin va’kke dævv.
-Ja, Gerhardsen var jo nesten kommunist, slik han var i unge år.
– I unge år var han ikke nesten kommunist, han var kommunist… og i hele sin regjeringstid på mange måter en surrepikk hva gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk. Gud veit hvor mange ganger Jens Christian Hauge, Haakon Lie og Halvard Lange måtte banke inn i huet hans at Norges sikkerhetspolitiske fremtid lå i allianse med USA og andre vestlige land. Han var svært tungnem. Men det gikk i orden til slutt; i 1949 var Lange i Washington DC og signerte medlemskap i NATO.
– Men Gerhardsen ble vel aldri noen NATO-fan?
– I 1955 var han den første vestlige statsleder etter krigen som dro til Moskva og besøkte Krustsjov, men han ville ikke ha med seg utenriksministeren sin… fordi man angivelig ikke skulle snakke om sikkerhetspolitikk. Han tok med seg kona.
– Hva skulle de snakke om, da?
– Gerhardsen sa at de skulle snakke om kultur og kraftutbygging og sånn.
– Men det dreit Krustsjov i?
– Selvsagt. Han ville ha Norge ut av NATO og mente at Norge ville være tjent med samarbeid med Sovjetunionen. Det endte med at Gerhardsen og Krustsjov undertegnet et forslag om formalisert og utvidet samarbeid mellom kommunistpartiet i Sovjetunionen og Det norske Arbeiderparti.
– Gerhardsen undertegnet??
– Jepp, og han tok dokumentet med seg hjem, forela forslaget for Arbeiderpartiet sentralstyre. Da ble LO-sjef Konrad Nordahl fly forbanna og slo neven i bordet. Man kan bare forestille seg hva Haakon Lie sa og gjorde. Lange var en dannet mann, men det kan tenkes at han sa “du slette tid”, eller no’ sånt.
– Da lærte vel Gerhardsen ei lekse?
– Det ble ingen avtale, men han inviterte Krustsjov tilbake i 1964, og de danset folkedans på Folkemuseet – hånd i hånd.
– Men Werna, er det noe i ryktene om at hun og han KGB-agenten… 
– .. knullet på et hotellrom i Jerevan i Armenia i 1954?
– Du sa det.
–  Jevgenij Beljakov var visst høy, kjekk, mørk og sjarmerende. Det var snakk om at Werna ble lurt inn i en honningfelle og at KGB ved en, eller flere anledninger eksponerte bilder av de to med ikke så mye klær på.
– Men da ble vel Werna fly forbanna?
– Det ryktes at bildene lå godt forvart i KGBs hovedkvarter i Moskva. Werna og Beljakov møttes jevnlig. Beljakov jobbet ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Han ble en venn av familien Gerhardsen, og det går rykter om at han hadde nøkler til statsministerparets leilighet på Tøyen.
– Snakker vi trekantsex?
– Jeg hørte ikke hva du sa, men det er ganske godt dokumentert at KGB-agenter av og til besøkte Kristi Rolighet.
– Hæææ..
– Hytta til Gerhardsens.

– Men Ralf, hva med Halvard Lange?
– Gerhardsen sluttet vel aldri helt å sverme for Moskva-kommunistene, han var nok alltid en revolusjonsromantiker. Han og Lange kom litt dårlig ut av det med hverandre etterhvert. Lange var ingen hauk, han var innstilt på dialog mellom øst og vest, men han var aldri usikker på Norges sikkerhetspolitiske tilhørighet og delte ikke sin sjefs sympati og sans for Krustsjov og Sovjetunionen. Lange var en optimal utenriksminister, kunnskapsrik, sjarmerende og beleven… stø som Dovrefjell. Den egentlige landsfaderen. I 1962 prøvde Gerhardsen å rikke på ham, tilbød ham jobben som kringkastingssjef. Lange avslo og satt som utenriksminister like lenge som Gerhardsen var statsminister.
– I forhold til alt dette virker Trond Giskes tafsing ganske uskyldig og puslete; en halvkommunistisk statsminister med kommunistkone som flørter med durkdrevne stalinister.
– Det kan du si, men én ting skal Gerhardsen ha… han holdt kjeft om sin utenriksministers store hemmelighet. 
– Åååå..

– Halvard Lange kom hjem til Norge i 1945… vet du hva han gjorde?
– Kastet seg over kona si? 
– Kan godt tenkes, men han kastet seg også over sin kones søster –  som ble gravid. Lange ble far til en liten jente i januar 1946.
– Uffda… feil hull.
– Nettopp. Han var kommet hjem etter flere års fangetilværelse – flere tyske leire, inkludert Sachsenhausen. Han var nok ganske medtatt og kanskje litt forvirret og omtumlet.
– Slik at han ikke så forskjell på kona og svigerinna?
– Nettopp. I tillegg kan han jo ha vært en litt distré mann… som hadde mye å tenke på. 
– Og søstre ligner ofte på hverandre.
– Nettopp, og dette var våren  -45. Det var god stemning, og det kan ha vært om kvelden… kanskje de sparte på strømmen. Det var jo harde tider.
– Lite lampelys og dårlig sikt?
– Nettopp. Lange brukte briller, men kan ha mistet de i Tyskland og ikke rukket å skaffe nye
– Javisst.
– Og hun kan ha vært forkjølet.
– Javel??
– Hun hadde kanskje dårlig stemme og fikk ikke sagt fra til Lange at hun ikke var kona hans.
– Der ser du… 
– Nettopp… og han kan ha vært litt brisen.
– Det var jo tross alt 1945. 
– Nettopp. Alt tatt i betraktning er det ikke så underlig at det gikk som det gikk. Nesten rart om det skulle gått annerledes for seg. Uansett, da Lange skjønte hva som var skjedd og han ble far cirka ni måneder senere, snakket han ikke så høyt om det. Han ble forresten far én gang til det året. En sønn, trolig med kona.   
– Hvordan gikk det meg den lille jenta?
– Bra, hun trodde utenriksministeren var onkelen hennes.
– Tror hun det ennå?
– Hun fikk vite sannheten i 1981, men da hadde “onkel Halvard” vært død i drøyt ti år…
– Griseflaks at det ikke var noe Metoo-greier den gangen. Ellers kunne man gått glipp av tidenes utenriksminister.
– Nettopp.