Det samme hver vinter: Fundamentalistiske skiløpere som klager og sutrer fordi noen spaserer i skiløypene… uten ski på beina. De aller verste av disse tullebukkene – menn mellom 50 og 100 – mener at det er ulovlig, like forbudt som øksedrap og gjengvoldtekt. Selvsagt er det ikke det. Det er lov å ferdes i marka hver jævlige dag hele året, og man trenger ikke ski. Selv foretrekker jeg ski, og jeg går ganske ofte i løypene som tilhører kommunen jeg bor i. Summert: 160 kilometer. Det er plass til alle.

Jeg har aldri vært plaget av gående i skiløypa, de gjør selvsagt ikke et ekorn fortred. Det er jo bare hyggelig at folk er i skauen. Det hender jeg stopper og slår av en prat, man trenger jo en pause tid om annen. En kveld i romjulen gjorde jeg det. Et eldre ektepar, med ei bikkje i enden av et kort bånd. Mannen var litt dårlig til beins, men ikke verre enn at han kunne gå litt, og kona var meget blid. Vi snakket om hvor fin kveld det var, men i samtalens løp ble kvinnen litt lei seg, rett og slett. Hun forklarte at de bare ti minutter tidligere hadde et ubehagelig møte med en skiløper, som stanset og ga seg til å skjelle ut dem ut, fordi de gikk i løypene.
– Vi går da ikke i sporet, vi gikk mellom sporene og flyttet oss ut på siden da han kom. 
Jeg spurte hva slags kar dette var, og de sa at han var omtrent på min alder, men at han hadde kondomdress. Kvinnen la leende til:
– Ikke så veldig kledelig, må jeg si… fyrstikkbein og kulemage. Han burde nok valgt et annet antrekk.
Jeg kunne ikke annet enn le litt, og hun lo litt mer… men mannen hennes sa ikke så mye, han virket ulykkelig, han tenkte kanskje at han for 20 år siden kunne satt denne skiløperen på plass og slått neseblod på ham. Men det var for sent nå, minst 20 år for sent… kanskje 30. Vel, jeg sa adjø til ekteparet og bikkja deres. Jeg ba dem gi faen i ekle skiløpere på min alder – med kulemage og gammelmannsbein emballert i kondomdress.

For noen uker siden ble jeg forbigått av en slik en, med hodelykt – i lysløype. Han gikk forbi uten å si hei. Jeg kjente svettelukt. Lange fyrstikkbein. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: Jeg la meg etter, cirka ti meter. Jeg tenkte at jeg skal faen meg lære deg. Jeg er kanskje ikke så jævlig kjapp i sporet, men jeg har gått på ski siden 1966, da Gjermund Eggen var best i verden og moren min strikket VM-genser til meg .
Jeg hadde ikke problemer med å følge ham. Jeg gikk energieffektiv diagonal, i nikkers og anorakk. Han vekslet mellom skøyting og staking, i kondomdressen sin. Jeg fantaserte om at jeg var Sixten Jernberg. Mannen foran meg gikk inntilbens, som Oddvar Brå. Jeg tenkte at jeg skal gå til han ikke orker mer, og det kommer både oppover- og nedoverbakker. Mest oppover. Jeg merket at jeg var i ganske god flyt. Blåswixføre. Jeg tenkte på det eldre ekteparet og antok at denne karen sikkert var av sorten som tror marka bare er for ham og slike som ham. Kanskje det var kødden som plaget ekteparet?  
Jeg registrerte at han dreide hodet tid om annen, for å se hvor jeg var. Helt tydelig at han ikke ville bli forbigått. Han økte farten litt, men jeg så at det kostet. Han falt litt ut av stilen. Litt uryddig i kroppsuttrykket. Regnet ikke med selskap. Jeg lot ham få noen meter, alle vet at akselerasjon koster. Det er siget som gjelder, jevn hastighet – uten å bruke for mye krefter. Oppoverbakke. Han begynte med skøyting, men orket ikke mer enn ti meter. Han gikk over i hurtig fiskebein, men han var krum i ryggen, veldig krum. Jeg gikk moderat fiskebein. Han fikk nok noen meter, men jeg hadde pust og puls. På toppen ga han gass. Jeg opprettholdt samme fart. Han fikk noen meter, men det bekymret meg ikke. Jeg kjente terrenget og alle motbakkene. Jeg tenkte at nå er jeg barnslig, men jeg måtte le litt innvortes. Her var en kamp mellom kondomdress og nikkers, og jeg tenkte at jeg skal faen meg vinne, om jeg så skal brenne alle kalorier i kroppen til kull.

Det ble en lengre tur enn jeg hadde planlagt, men jeg så at mannen foran meg begynte å bli stressa, så at han ikke trivdes mer, at han helst ville være et annet sted, kanskje hjemme foran peisen sammen med kona, men nå var han her og måtte ta et valg: Gi alt og håpe at jeg ble borte, eller resignere og la meg gå forbi, eller bare stanse og slå av en jovvvial, munter prat og takke for turen og være fornøyd med uavgjort. Han valgte første alternativ.
Han økte takten på ei slette, men jeg så at kroppen hans ikke matchet ambisjonene. Ny motbakke. Lang. Han prøvde seg på skøyting, men måtte gi seg etter fem meter. Jeg fiskebeinet. Ikke mer enn fem meter mellom oss. Jeg økte hastigheten ørlite, reduserte avstanden med en meter, slik at han skulle høre skiene mine. Jeg merket at jeg lett kunne redusert avstanden ytterligere, men jeg lot ham gå. Et stykke til bakketoppen. Jeg så den krumme ryggen, hørte pusten hans. Jeg tenkte at nå er det snart slutt, han brenner mer joule enn jeg. Han har det ikke godt, tenkte jeg. Det skjer noe i hjernen hans, han værer nederlag og han vet det er for sent å stoppe og late som ingenting. Han vet at han kommer til å tape – verdigheten. Jeg økte faren. Tre meter nå, 15-20 meter til bakketoppen. Jeg besluttet å runde av dette. Jeg ga alt jeg hadde. I løpet av fem sekunder var jeg forbi ham. Én meter, to meter.. tre meter. Jeg så meg ikke tilbake, bare gikk. Jeg visste at han var ferdig. På toppen snudde jeg meg rundt og anla tvers over trynet et fett og hoverende flir. Mannen med svetteflekket kondomdress forsøkte å late som ingenting, trynet hans var surt og svett. Han hadde dryppnese. Han så ikke på meg da jeg sa:
– Slo deg!