I morra er det Hauer’n, i byen der jeg bor. Ikke nede i sentrum… nei, oppi skauen, inni granskauen – i marka. Hauer’n er en diminutiv av Thorleif Haugs minneløp, arrangert siden 1966, til minne om Thorleif Haug, som vant tre OL-gull (18 km, 50 km og kombinert) i Chamonix, 1924. Det er meldt bra vær i morra, sol og blå himmel.. passe antall minusgrader. Blåswix. Sånne dager vokser ikke på trær. Jonas Gahr Støre er påmeldt – i verstingklassen (56-60 år), med startnummer 258.
Ække ofte værprognosen for Hauer’n-søndagen er så bra. Bare må ut på tur, eller må jeg det? Jeg husker nemlig sist gang Hauer’n falt på en vemodig vakker søndag. Noen år siden nå, men det var et helvete. Ikke bare jeg som var ute, niks… barnefamilier, gamliser, tanter og onkler, ungdom, single damer og menn…. sekk på ryggen hvori te, kaffe, sjokolade, appelsiner og kanskje litt børst og sånn… akkurat slik det skal være… hele folket på tur.
Det gikk bra lenge, riktignok måtte man stedvis gå i kø, men hva gjør vel det… mange hyggelige folk, noen kjente og en og annen pen damerumpe hist og her. Men i oppoverbakkene mot Tverken (ja, vi snakker Drammens-marka) startet den reneste hurlumhei: Menn og kvinner – menn i overtall – dundret nedover, de gadd ikke bremse nevneverdig, de oppførte seg som om andre ikke fantes… innbitte og svette tryner hvori gapende munner, stive blikk, sikkel i munnvikene, isholke i skjegg… all folkeskikk og alle manerer som sunket i snøen. Foran meg gikk en dame, trolig mammaen til en liten gutt som gikk bak henne. Jeg var like bak pjokken. En mann i full fart, han hadde ikke tid til å bremse noe særlig. Han gadd ikke svinge nevneverdig. Han delte staven til den lille gutten i to biter, den brakk som en fyrstikk, og jeg så at illgjerningsmannen registrerte det. Stanset han? Nope, han ville i mål… snøggast råd – ville vel berge en hederlig 25. plass i klassen 56-60 år.
Jeg pustet ut på Tverken og tenkte at det kanskje er best å snu, komme seg hjem… vekk fra idiotene, som ikke har skjønt at ungdommen er blott et minne, men været var så griselekkert at jeg kunne ikke la være å gå videre.
Det er stedvis trangt opp mot Skimten, og ganske bratt. Hauerne suste nedover, uten hensyn. Uten nåde. Barnefamilier måtte passe seg, fedre og mødre verget barna sine så godt de kunne… slik at de små ikke ble meid ned og påført kraniebrudd, blodomsprutende halssår forårsaket av skarpe skikanter og kanskje indre blødninger til å dø av. Og hvem kom der? Jeg kjente ham på trynet og strekmunnen. Full fart. Jonas Gahr Støre. Husker ikke om han var utenriksminister, eller helseminister på den tiden, men han var no’ sånt, Det var ihvertfall etter karikaturstriden – der han dreit seg ut og skjemte ut landet sitt – og jeg hadde veeeldig lyst til å stikke ut staven og gi ham en real luftfart i den fine vinterluften, men jeg er jo en snill mann og besinnet meg.
Jeg gadd ikke mer, alle har en grense. De hoiet og ropte “løype-løype”, jeg lente meg på stavene og så opp i luften… der var ingen skiløpere med nummer på brystet.
Jeg tok en omvei hjem og tenkte at det er hyggelig med folkeliv oppi skauen her. Men ikke Hauer’n, ikke på en slik solblank søndag. Men det er jo litt kjedelig å gå og gå og gå og aldri treffe noen, det er sant. Marka er jo ikke bare for barkebiller og mus som forsøker å overleve vinteren og elg og rev man aldri ser. Tenk å støte på et ungt par, hvorav mannen tar sin kjæreste hardt bakfra halvveis i skjul bak en granlegg – og som oppeholder V-tegn (som Churchill) idet jeg passerer. Det trengs jo nye barn her i landet. Eller et narkopar sittende opplent mot en furustamme, som deler en sprøyte heroin og er glade for det. Jeg kunne stoppet og slått av en prat med friskusnarkisene, og de hadde kanskje sagt at det er mye hyggeligere å sette skudd i Guds frie natur uten politikonstabler enn under ei bru i byen der nede som er kjent for alle bruene sine. Jeg hadde ledd godt, sagt meg hjertens enig og tent en sigarett.
Slik kunne det vært. Det kunne også vært slik at Thorleif Haugs minneløp alltid ble arrangert på en mandag i midten av mai, et annet sted – eksempelvis på Dovre. Jeg lyser fred over Thorleif Haugs minne og forbannelser over Hauer’n. Anyway, det er et helt år til neste gang. Håper det blir øsende regnvær…