Jeg fikk nettopp vite at Petter Northug ikke er i OL. Det har visst vært kjent en stund; jeg følger ikke så jævlig godt med… men alvorlig talt: OL uten Petter Northug… hæææ… det er helt feil. Gå’kke an. Jeg synes ikke man kan arrangere store skimesterskap uten Northug. Idretten trenger ham. Ikke fordi han er god på ski, eller var… nei, det er humoren hans – som jeg mener er helt uovertruffen… subtil og intelligent. Ingen forgjenger, ingen etterfølger. Jeg har nesten ikke hørt andre i hele verden noen gang fremføre onelinere som han. Og alle ler, eller lo. Klart det, han var jo konge – og da ler man… akkurat som når kong Harald bestemmer seg for å være litt morsom når han taler for middagsgjestene sine på Slottet. Northug er folkelig, akkurat som Kongen og akkurat som Arthur Arntzen, som i 1999 av Nitimens lyttere ble kåret til Norges morsomste mann i det 20. århundre. Northug er minst like morsom som Arntzen, kanskje morsommere… tror nesten det.
Men Northug ække i Pjonngkjanng… hvilket utleder spørsmålet: Hvem kan overta, viderebringe stafettpinnen så å si… oppebære humoren i norsk langrenn? Jeg har tro på han med det røde skjegget, husker ikke navnet hans nå (gidder ikke guuugle), men han er tørr bak øra og en erfaren spilloppmaker. Jeg har selv sett noen intervjuer med ham på TV. Han er litt av en friskus og sier mye rart, og latter’n sitter jammen løst… akkurat slik den gjorde i Filmavisen i gamle dager. På kvinnesiden har jeg tro på hun derre Hege Wang, eller hva hun heter… hun har potensial. Det er både sant og sikkert.
Men det er uansett ingen fare for at dette ikke skal bli morsomt. Vi har jo sportsjournalister og sportskommentatorer. De fleste av dem besitter øksekvasse intellekter, og de serverer på frapperende vis dobbeltbunnede, noen ganger trippelbunnede underfundigheter så inni granskauen elegante at jeg gir meg helt over. Men sånn har det jo alltid vært, sportsjournalister er jo kjent for retorisk raffinement, elevert vidd og finslepen humor. Arne Scheie var jo en slik kar. Men vi har andre – deriblant Pål Gordon Nilsen og Carsten Skjelbreid – som skyr floskler som gonoré og er i stand til å avgi så intrikate og velartikulerte artigheter at det kan ta innpå fem minutter før man forstår poenget… og da er det så inni gamperævva morsomt at man risikerer å bæsje i buksa. Det har jeg gjort mange ganger, men jeg har lært…. nå har jeg alltid et sånt plastlaken under meg når jeg sitter foran TVen og ser sport…
