LITT MER (L)OL

Jeg har tenkt litt på det jeg skrev igår, dette med å ikke passe inn når det er OL. Jeg føler meg virkelig utilpass. Jeg er uttafor.  Ække no’ sosialt kraftverk, for å si det sånn, men mye hadde vært annerledes om jeg kunne lære meg noen av navnene til de norske OL-deltagerne. Da kunne jeg gått omkring på gater og streder, kommet i snakk med folk… uanstrengt og belevent ramset opp navn og gode greier… naboene mine hadde blitt veldig imponert, jeg hadde blitt rehabilitert og de ville betraktet meg i et mer forsonende lys, og en av dem – la oss kalle ham Roar – hadde sikkert tilgitt at jeg pissa på mispelhekken hans i fjor sommer – på vei hjem fra by’n.

Jeg har guuugla den norske OL-troppen, 2018. En bråte navn. Først ble jeg oppildnet, men snart etter ganske nedfor – sant å si. Skikkelig vanskelige navn, som jeg nok tror skyldes uskikken med å kalle opp unger med både fars og mors etternavn. Det blir jo bare kødd… lange, ubrukelige navn. Om du bor på et småbruk mange hundre kilometer fra nærmeste bensinstasjon, er det greit å hete Ingrid Landmark Tandrevold, Leif Kristian Nestvold-Haugen, Maren Rotstigen Skjøld… men dette er OL-deltagere. Jeg har forstått at en av de aller beste, han går visst langrenn, heter Johannes Høstflot Klæbo.
Hva med å skifte navn.. slik at det blir lettere for oss som ikke er såååå interessert. Det ville økt interessen for OL og sport i sin alminnelighet. Gjør som rockestjernene. Michael Philip Jagger heter ikke det lenger, han heter Mick Jagger. Elton John er et ekstremt teit navn, men før het han Reginald Kenneth Dwight og Robert Allen Zimmerman er Bob Dylan. Jeg har gått gjennom deltagerlista flere ganger, er helt svett både hist og her og har måttet åpne en flaske brennevin.

Splitte mine bramseil, jeg kommer ikke til å huske noen av navnene. I gamle dager var det Oddvar Brå, Ivar Formo, Anette Bøe, Berit Aunli, Gjermund Eggen, Birger Ruud, “Tulla” Thams, Bjørn Wirkola, Pål Tyldum og Johann Olav Koss…  det var greie navn, lette å huske. Og hvis man sa “det er jaggu ikke lett å hoppe etter Wirkola”.. ja, da ble det jovvvial stemning og man var en av gutta.. Det er så lett i si Wirkola. Wirkola – Wirkola – Wirkola. Det faller så lett på tunga, men det beste av alle idrettsnavn gjennom tidene er Brå, og det var jammen flaks at det var han som brakk staven. Det er så lett å si “hvor var du ‘a, da Brå brakk staven, hæææ… hvor var du da???” Da pleier jeg ljuge som bare det og si at jeg satt foran en TV og heiet mens jeg viftet med et norsk flagg. I virkeligheten lå jeg og sov – i feil seng. Da jeg våknet, lå det en kvinne ved siden av meg. Jeg kjente henne ikke så veldig godt. Men hun hadde rødt hår og duftet av vanilje.           
Vel vel, jeg orker uansett ikke pugge navn. Jeg satser på at Marit Bjørgen, Ragnhild Haga, Mari Eide, Heidi Weng, Tarjei Bø, Hege Bøkko og Hilde Fenne vinner gull. Hvis ikke, gidder ikke jeg forlate huset så lenge dette (L)OLet pågår. Ikke faen!

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg