En og annen gang besøker jeg en god venn som bor cirka sju mil sør for meg. La oss kalle ham Thor Olav. Jeg pleier ha med øl og en boks fiskeboller. Da jeg entret kåken, kom bikkja til Thor Olav løpende som bare den kan. Meget blid og enda gladere. La oss kalle den Nikita.

– Hun er kanskje den eneste dama som blir gla’ når du dukker opp, sa Thor Olav og rørte i ei gryte på kjøkkenet.
Sant å si hadde jeg ikke grunnlag for å imøtegå, eller avkrefte antagelsen. I stedet hygget jeg meg med oppmerksomheten fra bikkja, av rasen petit basset griffon vendeen. Hun hadde lagt seg litt ut siden sist jeg så henne, men hun var lys til sinns og ble enda gladere da jeg åpnet fiskebolleboksen, helte alt i en bolle og hakket opp godsakene til lettspiselige biter. Nikita gnafset i seg alt i løpet av snaut fem minutter. Dernest ville hun ha litt ørekos før hun tasset ut i stua og la seg i sofaen. Hun er nok den eneste bikkja jeg har likt – og liker.     
Ettersom det ikke er lov å kjøre i fylla, overnattet jeg. Jeg våknet altfor tidlig neste morgen, og som vanlig hektet jeg bånd på bikkja og tok den med på tur.
Fin morgen. Litt kaldt, overskyet… stille. Nikita var svært opplagt og dessuten innstilt på vannlatning. Hun satte seg ned og lagde litt gul snø. Etter fem meter lagde hun mer gul snø, og snart etter enda litt mer. Jeg syntes det var fint.
Melsomvik er litt som Bakkebygrenda til Astrid Lindgren. Husene er sjarmerende. De står tett og støtter hverandre opp, slik at de ikke ramler overende. Det er hyggelig å spasere her med ei bikkje som ser lyst på tilværelsen og er fornøyd med de små tingene i livet…  fiskeboller og tissing. Men jeg tenkte jo at hun kanskje ikke ville være helt fornøyd før hun hadde bæsjet lite grann. Jeg håpet ikke det. Jeg hadde ikke glemt svarte poser, men jeg hadde ingen med. Jeg har aldri plukket bikkjebæsj, og jeg har ikke tenkt å begynne med det. Jeg satset på at hun ville holde tett til vi kom ned til sjøen og åpnere landskap.
Men så skjedde to ting på en gang: Nikita stilte seg opp i veikanten og krummet ryggen. En middelaldrende dame kom ut av et rødt hus. Det første hun så var Nikita som avga en helt prima bæsj, flott brunfarge, god konsistens, perfekt konisk spiralform hvorfra oppstigende en liten dampsky. Jeg syntes den pyntet ganske bra opp i den ganske møkkete og issvulne gaten. Fiskebollene var blitt et lite stykke samtidskunst. Men jeg fryktet at damen ville gjøre det mange gjør når de ser bikkjer bæsje: Følge nøye med på om eieren tar opp en svart plastpose, stikker hånden nedi, bøyer seg ned, griper om bæsjen, bretter plasten over, knyter igjen og tar den med seg. Jeg gjorde ikke det og regnet med en morgenprat. Jeg fikk rett.

-Hallo der, skal du ikke plukke opp etter hunden?
-Nei.
-Nei?
-Ja.
Hun ble litt forvirret, det kunne jeg se… men det varte bare et par sekunder.
– Du må plukke opp etter hunden din. Det må du da forstå.  
– De misforstår, det  er ikke bikkja mi, jeg låner den bare.. det er tale om ei utlånsbikkje.
Hun himlet litt med øynene, tror jeg. Hun strammet ihvertfall stemmebåndene.
– Det spiller da ingen rolle. Det er du som går med hunden, og da må du ta opp etter den.
– Ideelt sett er det slik. Men verden er ikke ideell, ser De. Se bare på hva som foregår i Syria, se på skoleskytingene i USA… ja, og Olemic Thommessen, da. Skulle ønske De hadde rett, frue…. at verden var et bedre sted. Det hadde vært fint.
Damen hadde lagt armene i kors. Hun hvilte det meste av kroppsvekten på høyre støvletthæl.
– Hvem eier den hunden?
– Eierforholdet kan jeg dessverre ikke redegjøre for, frue. Jeg vil gjerne, det er ikke det, men for ordens skyld bør jeg først innhente eiers tillatelse til å opplyse om angjeldende eierforhold, frue.
– Slutt å kalle meg frue!
– Selvsagt, omforladelse. De velger jo selv hvordan De vil tituleres, det er klart. Jeg bare gjorde en antagelse. Jeg regnet med at at De var gift, forstår De. De ser ut som en gift kvinne. Min grandonkel Albert sa alltid at de vakreste kvinnene gifter seg først. Nåvel, tidene er jo endret siden grandonkels unge år, men ja… han giftet seg forresten ganske tidlig han, også…han kom nemlig til å sette barn på nabopiken, som var enda yngre enn ham selv og sant å si ingen øyenslyst … vel vel… janei, det finnes unntak, som De forstår… men nå prater jeg meg aldeles vekk og kaster bort Deres tid. Det var slett ikke meningen. De skal kanskje på arbeidet Deres?
Hun svarte ikke, og jeg sa:
– Vel, uansett hvor De har tenkt Dem…  jeg ønsker Dem en god dag…
Jeg hilste til hatten, men jeg hadde ingen hatt på. Jeg bruker ikke hatt. Jeg strammet båndet litt. Nikita og jeg gikk mot åpnere landskap….