Da tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, døde en maiettermiddag i 2009 – 103 år gammel – bar det direkte fra Oppsal sykehjem til helvete. Da ble det helvete i helvete. Djevelen var opptatt med å grille chilipølser til kvelds og rygget tilbake da ‘n Haakon kom, med tømmerhøggerskjorte og cirka tre hundre og femti dype furer i trynet sitt. Selv Stalin syntes det var ubehagelig. Han mistet matlysten og trakk seg skyndsomt tilbake til sine terror- og massedrapsvenner Lazar Kaganovitsj, Nikita Krustsjov og Vjatsjelav Molotov som satt og pratet om “gode, gamle dager” og bælmet vodka innerst inne i en lun og sentralfyrt krok.
Haakon Lie var litt desorientert etter den lange reisen og spurte Djevelen:
– Hvem faen er du, og hvor i heite hælvete er jeg…hææ???
Haakons ry var kjent over hele helvete og vel så det. Djevelen ble ganske blek om nebbet, han krøp litt sammen, løy og sa han var assisterende vaktmesterassistent og informerte ferskingen om hvor han var.
– Fytterrakker’n sin, da har jeg kommet feil, hva slags idioter er det som har ansvaret her? Jeg skal faen ikke være her. Jeg er en skikkelig kar… real arbeidskar. Jeg sørget for å holde disse jævlige kommunistene unna styre og stell det meste av etterkrigstiden. Jeg skal til Himmelen, for svarte faen. Jeg vil snakke med sjefen her… litt brennkvikt, takk.
Djevelen pilte av sted, inn på sitt kontor og låste døren. Han dreide nummeret til Gud på nummerskiva, fikk kontakt og forklarte situasjonen og tryglet om at Han måtte ta over Lie.
– Vel, jeg visste du ville ringe.. tjatjo, Lie er jo et tvilstilfelle. Jeg skal være grei, jeg er tross alt Gud, sa Gud.
– Takk, Gud, sa Djevelen og pustet ut – på noen glør.
Slik gikk det til at Haakon Lie fikk innvilget opphold i Himmelen. Gud besluttet å spare sin venn og portvakt Peter for et ubehagelig møte og tok selv imot Lie. Han viste ham inn på sitt kontor og bød ham en pinnestol.
– Jeg tror du innerst inne er en god gutt, Haakon… men du må besinne deg litt, og du må slutte å banne så fælt. Du er i Himmelen nå, ikke på et landsmøte i Arbeiderpartiet. Forskjellen er mer enn hårfin.
Lie sa “det er greit”, og Gud sa det er vanlig å plassere folk etter interesser, bakgrunn og yrkeserfaring. Han sa videre at Lie hadde fått tildelt rom ved siden av tidligere statsminister Einar Gerhardsen. Han la til, med et fett flir:
– Hvis du ikke kan oppføre deg, må du dele rom med ham.
– Men inni gloheite hæ…
– … .atatatatatata…. husk nå hva vi er blitt enige om, Lie… vi banner ikke her, gjør vi vel.
Ikke lenge etter spradet Lie inn i Politisk avdelings fellesareal. Alene i et hjørne i en gammel og fillete ørelappstol satt Gerhardsen og leste i sin egen bok, Tillitsmannen – en håndbok for tillitsvalgte, førsteutgave fra 1931, med rødt vaiende flagg på omslaget.
– Fy faen, du blir aldri lei den jævlige boka, gjør du vel?? Du må for faen følge med litt. Det er 2009.
Gerhardsen skvatt og mistet boken på gulvet. En skygge falt over landsfaderens ansikt…
– Harru sitti i den jævlige stol’n der siden nittensjuogåtti. Typisk deg, du er faen ikke blitt kjappere med åra… var det ikke for Jens Christian og jeg, hadde vi vel blitt medlem av Warszawa-pakten den gangen… fy faen… du er pinadø egentlig kommunist, Einar… og jeg skal faen skjære meg knekke deg som ei lus…
Fortsettes en annen dag..kanskje i morra..
