EINAR OG HAAKON OG MARTIN ER SANT

Einar kostet på seg en lun og landsfaderlig latter og sa:
– Hørte et og annet rykte om det, ja… men Martin og en Høyre-mann… hehehe.. neppe.
Haakon lo også. Han lo så hjertelig at han glemte helt å være sinna:
– Ja..  det var tider, Einar. Vi var jo konger, du og ‘n Jens Christian og jeg… hvilken makt vi hadde.. fy faaaen.
– Tre.
– Faen i helvete!!
– Fire.
Trynet til Haakon Lie endret seg ganske radikalt, han reise seg og Gerhardsen presset seg så langt tilbake i ørelappstolen som mulig, holdt armene opp foran seg og utbrøt:
– Gudbedre!
. I samme øyeblikk dukket Gud opp. Han kroppsliggjorde seg på frapperende vis, radielt ut fra brystbeinet.
– Hva står på her da, gutterrrr?
– Ehhh.. jeg skulle akkurat til å fjerne et støvfnugg fra jakkeslaget til ‘n Einar, og… 
– … dere politikere lyver så glatt at jeg blir helt matt, men her hos meg gjelder De ti bud. Hvordan lyder det åttende, Einar?
– Du skal ikke tale usant om din neste.
– Eller som jeg noen ganger sier.. du skakke juge, sa Gud og lo litt av seg selv. Han kremtet litt og sa:
– Nåvel, Einar.. hvordan går det med tellingen?
– Han er oppe i fire nå.
– Vel, da har du bare én igjen, Haakon…og det er en stund til leggetid. Du vet hva som gjelder
Haakon Lie var blitt rød trynet, han bygget hurtig opp et raserianfall og tordnet mot den tidligere statsministeren:
– Quisling!!!! Fy faen i hælllvete!!!!!!!!
– Så sa, det der var slett ikke pent, Haakon. Jeg synes du skal be Einar om unnskyldning. Han satt tross alt på Grini og i Sachsenhausen under krigen, og hvor var du.. Amerika, var det ikke? Og der glemte du helt at du var gift og hadde barn hjemme i Norge. Var det ikke slik fatt? 
Haakon Lie sank litt sammen i seg selv og tømmerhøggerskjorta si. Han så bedrøvet ut.
– Og du, Einar.. sa Gud…  – du trenger ikke telle. Jeg hører hvert ord Haakon sier, selv om jeg er på den andre siden av Himmelen. Jeg testet deg, skjønner du.. eller fristet, slik Eva gjorde. Generelt sett er det bra å være lydig, men det er ikke pent å sladre, Einar. Jeg må si dere skuffer meg, begge to.. vel vel…. gutter er gutter og politikere er politikere, antar jeg.. men prøv å være snille, da. Det er lenge siden dere var statsminister i Norge og partisekretær i Arbeiderpartiet, og jeg orker ikke mer barnslig babling om den luseknekkerepisoden fra -67. Dere er akkurat som kranglefantene Keith Richards og Mick Jagger, gruer meg forresten til de kommer. Nåvel, dere er hos meg nå, kan dere ikke bare slappe av, bli venner og ha det hyggelig.. null stress, lissom?
Einar Gerhardsen så bort og Haakon Lie så ned og Gud sa:
– Hør her, gutter.. dere har begge forbedringspotensial. Du Einar.. du mååå ikke sitte i den stolen og lese i boken din hele dagen og være dønn kjedelig  Det er mye annet å ta seg til rundt her. Og du, Haakon… du er en friskus, men stemningsleiet ditt er litt varierende, og du vil vel ikke på sinnesmestringskurs sammen med John Alvheim…  altså skjerpings. Jeg forventer at dere begge tar der sammen. Dere er tross alt voksne menn.
Gud ventet litt. Han monterte et lite smil under nesen sin og sa:.    
– Og en ting til…’n Martin er her. Han har fått lov – eller konsesjon som dere sikkert sier – til å brenne bål. Han koker kaffe over flammene og koser seg. Gjett hvem han savner?

Gerhardsen og Lie løftet hodene sine. Begge var tårevåte i ansiktet og fikk ikke frem et ord.
– Nå gutter, hva blir det til.. bålkos og svart kaffe, eller…?
– ‘n Martin, sa Einar.
– ‘n Martin, sa Haakon. 
Gud smilte sitt bredeste smil og tok rundt begge de to gamle mennene og sa:
– Enstemmig vedtatt… da blir det ‘n Martin… kom igjen ‘a…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg