Generalsekretær Olsen var ikke så høy i den tøffe hatten sin da han forlot gården til Senterpartiets 1. nestleder, Ola Borten Moe. Drosjen sto der han forlot den. Han åpnet den, sank ned i baksetet og i seg selv. Sant å si var han ganske nedfor, mistet litt av piffen. Han prøvde å tenke .. hvem liker ikke Navarsete? Alle vet at Ivar “Kim Jong” Vigdenes, ordføreren i Stjørdal ikke er så glad i Liv Signe, etter at hun prøvde å fjerne ham fra stillingen som Ola Borten Moes rådgiver, da sistnevnte var olje- og energiminister. Moe var heller ikke begeistret for Navarsetes initiativ. Han og Vigdenes var, er og blir buddies. Hun hadde fått seg to fiender.
Han spurte seg selv om han hadde lyst til å dra til Stjørdal og oppsøke ordføreren. Han visste at ordførere ikke blir ordførere helt uten videre, de er maktpolitikere som ljuger like glatt som søritalienere. Det ville være nytteløst. Dessuten hadde han ikke så veldig lyst til å plage ordføreren, mistenkeliggjøre ham. Han kunne bli sur, og Olsen var usikker på hva uvennskap med Vigdenes kunne bety på kort og litt lenger sikt. Han var jo selv ikke blitt partiets generalsekretær uten videre.
Han la hatten på setet ved siden av seg og ba sjåføren kjøre ham til Trondheim sentrum.
Olsen kikket ut på det trønderske landskapet og tenkte at her i traktene er det Ola Borten Moe som er sjef, på samme måte som Lyndon B. Johnson styrte Texas fra han var omlag 30 år til han han døde som ekspresident i 1973 hjemme på ranchen sin i Stonewall. Grassate maktpolitikere begge to… skumle råtasser.
Moe hadde ikke lyktes med å kuppe partiet i 2012, men Navarsete hadde gitt seg over og gått av som partileder. En seier for Moe, selv om han ble ganske møkkete på hendene og ikke ble partileder..
Hvem skulle han avhøre nå? De åtte trønderne ville holde kjeft, selv om alle bedyret hundre millioner kilometers avstand fra fittemeldingen fra Åre i Sverige. Bare snikksnakk. Trolig visste alle de åtte hvem som sendte meldingen. Men ingen ville våge å snakke. Ingen ville se seg tjent med å sladre, det ville bety evig utestengelse fra den mektigste gjengen i Senterpartiet… trøndermafiaen. Kanskje også bank. Evig nevemagnet. Men hva med de to siste… Skinderhaug og Holberg? De var ikke senterpartister, men han regnet med at Moe og Vigdenes hadde tatt en prat med dem og informert om reglene som gjelder i Trøndelag fylke og omegn.
Han angret sine uttalelser til pressen om oppdraget som etterforsker, noen kunne nok fått inntrykket av at han skulle ta disse gutta fatt og presse frem en tilståelse.. være en tøffing.
Egentlig ga han faen. Han kunne jo ikke si det høyt, naturligvis… men sånn var det. Vedum ga også faen. Hvem bryr seg, egentlig.. bortsett fra Navarsete selv og kanskje Toppe og Tvinnereim?
Man må bare late som, tenkte Olsen… si de riktige tingene, som at metoo er noe av det aller viktigste i verden akkurat nå, og at meldingen til Navarsete var heeeelt fryktelig og at partiet ikke kan leve med noe slikt. Han spurte seg selv om hvorledes han hadde reagert på en melding fra en kvinnelig partikollega som ytret ønske om pikken hans. Han måtte flire.
Han så på klokken. Fredag ettermiddag. Ingen vil synes det er rart om jeg drar hjem, resonnerte generalsekretæren. Ingen er tilgjengelig fredag ettermiddag, og han kunne ta noen telefoner hjemme i helgen. Ringe litt rundt og fremstå som en mann på hugget.
Han tenkte på taco og rødvin. Han åpnet munnen og sa til drosjekusken.
– Styr unna sentrum. Kjør til Værnes.
