Min venn Ralf hadde ingenting å ta seg til i går kveld. Tilslutt kjedet han seg så fælt at han ikke så annen mulighet enn å ringe meg.
– Jasså, er det den karen?
– Jada, det er da det. Jeg trenger noen å prate med.
– Hva vil du prate om da, Ralf?
– Jeg har tenkt litt på denne Navarsete-saken. Hun har jo fått ganske mye oppmerksomhet i det siste, men jeg lurer litt på hvordan ektemannen hennes tenker om dette. Det er jo ikke vanlig at ens kones kjønnsorgan blir en offentlig sak.
– Det har jeg ikke tenkt på.
– Jeg har resonnert litt og ser tre muligheter.
– Jeg lytter.
– Han gir faen, lar henne holde på, bryr seg ikke, holder på med sitt, går i fjøset og smugdrikker hjemmesvidd på låven og kjører traktor i fylla. Han er jo bonde.
-Ja.
– Eller han er fly forbanna og har gjentatte ganger bedt henne skjerpe seg og glemme hele greia, slik at hun ikke driter seg ut landet rundt og alle snakker om kjønnsorganet hennes. Han kan ha sagt at hennes vulva, ytre såvel som indre kjønnslepper og vaginaen hennes er et privat anliggende, forbeholdt ham og henne – med unntak av årlig gynekologisk innsyn. Han synes kanskje hele greia er blitt så pinlig at han ikke orker gå i kirken på søndager.
– Kanskje.
– Eller han synes det er stas og ikke lite opphissende at noen hadde – og kanskje har – lyst på konas kjønnsorgan, men at de ikke kan få det fordi det er han og bare han som har eksklusivt adgang til det – via den hellige ektepakt.
– Du er skarp, Ralf… litt av en analytiker.
– Vi får håpe på alternativ tre.
– Javel?
– Hvis vi forutsetter at de begge er glad i sex, går de en fin vår i møte…
