Jeg er glad for religions- og livssynsmangfoldet her til lands. Det er bra at alle har frihet til å tro på det de vil, uansett hvor avsindig det er… scientologi, antroposofi, astrallegemer, reinkarnasjon, astrologi, engler, Jonas Gahr Støre, spøkelser, julenissen, homeopati, Rødts prinsipprogram, kornsirkler, Snåsamannen, tusser og troll, wicca, Eivind Trædal, krystaller, enhjørninger, Allah… bare å velge og vrake.
Selv er jeg mest opptatt av Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige, eller Mormonkriken… funnet på av Joseph Smith (1805-1844), som 14 år gammel fikk en åpenbaring og instrukser fra Gud sjøl om å danne et eget trossamfunn – for de absolutt rettroende.

Ifølge Smith var Gud nemlig drita lei de rådende tolkninger av Bibelen og ga – via engelen Moroni – ham et vink om hvor han kunne finne sannheten. Smith gravde en steinkiste opp fra jorden like ved der han bodde, i den fant han gullplater hvorpå innrisset tekster som ikke var til å forstå, men til alt hell lå vedlagt en kodenøkkel, oversettelseverktøy til engelsk. Så var det bare å oversette, da… til det som i dag er Mormons bok – den aller helligste av alle bøker. Et konsentrat av sannheten.
Synd at engelen Moroni hentet gullplatene etter at oversettelsesarbeidet var ferdig, men vi får stole på Smiths oversettelse, han var sikkert en flink ung mann. Han startet altså sin egen religion, og på gullplatene må det ha stått at det er helt i orden å sex med så mange kvinner man vil – så lenge man er gift med dem. Fett for Smith, dette.. han var jo i tenårene og gikk trolig omkring med ereksjon hele dagen, og da var det jo griseflaks at Gud hadde skrevet i gull at han kunne ha sex med så mange damer han ville. Smith hadde drøyt 30 koner.
Jeg har aldri vært særlig betatt av tanken om mange koner, og ikke mange her til lands tror døyten på historien om Smith og gullplatene. Men vi har religionsfrihet, og ingen kan nekte meg å kalle meg mormon.
Det har seg nemlig slik at jeg ble mormon denne vinteren. Det har sammenheng med all snøen som ramlet ned. I enden av gata der jeg bor er en diger parkeringsplass, hvortil et mye mindre kirkebygg som ikke ligner en kirke. Men det er en kirke, Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige.
Sant å si er jeg ikke så interessert i kirkebygget. Men jeg liker parkeringsplassen godt. Den er stor og fin og står nesten alltid tom, bortsett fra i helgene, især søndager. Da er er det fullt av biler der. På et skilt står det: Parkering kun for besøkende til kirken, etterfulgt av den tomme trusselen: Uvedkommende vil bli borttauet. 
Men altså, det dreier seg egentlig om snø. Det er snøen som har drevet meg til å bli mormon. Det snødde så grassat mye i vinter at jeg ikke gadd måke oppkjørselen, jeg parkerte bilen på gaten istedet. Det likte ikke brøytebilsjåføren no’ særlig. Han ble grinete av det, gaten ble ikke så fin som han ville ha den.
Jeg tenkte jeg skulle være litt grei mot brøytemannen, vise litt samarbeidsvilje. Jeg parkerte på den store og fine mormonplassen. På vei ut av bilen ansteg en dame fra bortimot intet og gjorde meg oppmerksom på at jeg nettopp hadde parkert på plassen til Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige.
Rent svinehell at jeg var pent antrukket og hadde et diskré slips hengende rund halsen. Jeg svarte:
– Det vet jeg, søster, jeg er selv medlem av kirken. Det kommer jeg til å være til mitt aller siste åndedrag, men hva er det De har under kjolen der, et nytt medlem av vår kjære kirke. Velsigne Dem, søster… og la den nye være til glede og nytte for vår hellige kirke og vårt fellesskap.  
Hun stirret på meg en stund før ansiktstrekkene hennes løste seg opp og ble milde og avrundede, slik de skal være hos fruktsommelige kvinner.
Jeg kunne ikke regne med slik flaks en gang til. Jeg søkte litt på google, skaffet meg litt innsikt, litt om kirken generelt og litt spesielt om trosbekjennelsen og litt til… slik som at det finnes omlag 15 millioner mormoner i verden, hvorav 4600 i Norge – fordelt på 22 menigheter hist og her i landet. Jeg pugget og noterte bak øret noen viktige navn – slik at jeg kunne henvise til mormonledere om jeg skulle føle behov for å styrke troverdigheten. Jeg la et eksemplar av Mormons bok i bilens hattehylle og lot håret vokse litt, slik at jeg – med litt hårgelé – fort kunne lage meg en fyldig predikantsveis. 
Mormoner er flittige misjonærer. De vil gjerne dele sin tro, men de vil nødig dele parkeringsplasser. Men de er mange, og jeg satset på at ingen ville ta nevneverdig notis av bilen min. Jeg er imidlertid ikke naiv, og en søndag ringte det på ytterdøren. Jeg tenkte øyeblikkelig: Nå er det kontroll, de har notert bilens registreringsnummer, og nå vil de sjekke.
Jeg var fullt påkledd, bare slipset manglet. Jeg gned raskt litt gelé i håret og kikket ut av kjøkkenvinduet. Jada, ung mann med dress og slips og Mitt Romney-sveis.
Jeg fortet meg ut bakdøra, pilte bortover veien, knyttet slipset i fart. Parkeringsplassen var full av biler, ingen mennesker. Jeg løp bort til kirketrappa, vendte om og begynte å gå tilbake. Og der kom han, kontrolløren… Mitt Romney. Jeg nikket og smilte vennlig. Han virket overrasket, stusset litt. Men så kom det… smilet, det som sier at du er en oss, og at det er trist at du må dra midt i gudstjenesten, men du har sikkert en god grunn.