For noen dager siden skrev jeg litt om en gammel bil jeg har. Jeg antydet at bilen er ond, at den besmitter meg med sitt mørke straks jeg vrir om tenningsnøkkelen. Bare kødda, selvsagt. Jeg antar de fleste skjønte det. Den er så snill atte, verdens snilleste bil. Ikke bare det, den appellerer til alle, især kvinner… i alle aldre.
Jeg husker første året jeg hadde den. Jeg rygget den ut av garasjen omtrent på denne tiden. Kjørte omkring. Det er vanligvis menn som legger merke til litt uvanlige kjøretøyer i trafikken, menn er jo mer bilinteressert enn kvinner. Det må være noe spesielt med denne bilen, tenkte jeg. Kvinner i alle aldre, heri inkludert jenter i tenårene, snudde seg og smilte. Noen løfter armen og vinket, noen dyttet endatil tommel i været.
Hva er dette, tenkte jeg. Jeg begynte å se på denne bilen med helt nye øyne. Hva er det med den? Det forholdsvis lange panseret, eller fronten inkludert grillen som smiler litt, eller ikke gjør det. Den pent avrundede hekken? De gule frontlampene?
En gang var jeg på vei ut av en butikk og skulle til å låse opp bilen. En dame i høstlig årsklasse med hatt på snei dukket opp fra noe i nærheten av ingenting og ytret:
– For en koselig bil du har der. Hvilken modell er det?
Jeg svarte blidt og smilte. På vei ut fra parkeringsplassen dreide tre glade tenåringsjenter nakken og vinket.
Jeg har aldri hatt nevneverdig drag på damer, jeg må innrømme det. Jeg har ikke sjarmen til Mick Jagger, ikke kropp som Petter Northugs. Jeg har alltid vært for de spesielt interesserte, slik som finsk fjernsynsteater på NRK for 40 år siden.
Jeg skjønner jo det når jeg ser meg i speilet, og kvinner liker dessuten høyreiste karer; jeg er ikke høyere over havet enn at jeg må stå på ølkasse når jeg vil gjøre det som bikkjer gjør når de gjør det.
Jeg er blitt avvist av kvinner helt siden jeg begynte å interessere meg for dem, og det er lenge siden. Jeg har lært å leve med det. Jeg har lært å kompensere og derigjennom utvikle metoder som gjør meg i stand til å nærme meg kvinner uten at de freser, klorer, slår med flathånd og sparker meg i balla.
Jeg har lært en masse om hvordan man ser an en kvinne og risser opp en handlingsplan. Det dreier seg for det meste om ord og ord og atter ord. Det gjelder å finne de riktige ordene, de litt rare og uventede. Kvinner elsker ord.
Ganske ofte har det gått bra og det har blitt hyggelig, men andre ganger – de fleste – har det ikke gått så bra. Teori er fint og vakkert, men lar seg ikke alltid forene med praksis til en høyere og trivelig enhet.
Nåvel? jeg har innfunnet meg med meg selv og har erkjent at jeg ikke er noen pikenes jens. Sånn er det.
Denne bilen, derimot.. den er fin og fjong og blå og med interiør så lekkert at det ser ut som om det er trukket med et tynt lag marsipan. Den ser ikke ut til å gå fort, og det gjør den heller ei. Den går svært sakte og er erkekonservativt bygget ved Peugeots fabrikk i Souchaux knapt et snes år etter 2. verdenskrig. Kul bil, men det er ikke noe ekstraordinært ved den.
Allikevel: Jeg har en bil med myyyye mer drag på damene enn jeg selv har. Ikke hyggelig å tenke på, denne differansen.. mellom mitt potensial og bilens. Det er leit, men slik er livet.
Vel vel, nok snikksnakk. Det er en fin dag. Jeg har montert batteriet og koblet til polene. Bare å vri om nøkkelen…
