I pinsen dro jeg til min nesten helt hemmelige plett i Vest-Telemark. Jeg kaller den Bortenfor bakenfor, fordi den er så bortenfor at det nesten ikke går an, men det gjør det altså. Det har vært liv der drøyt 200 år, og de fleste ungene ble unnfanget på låven, eller ute på jordene.
Når man kommer frem, er man så svimmel av svinger og bakker at man straks må åpne to ølbokser og finne frem en fluktstol. Neste er å legge armbåndsuret innerst i et skap. Dernest stillheten, som er så intens at det nesten gjør vondt. Men det går  over, og man henrykkes av svalene som flyr høyt, eller lavt over tunet. Sviiiissjjj –  sviisssj. De flyr som MIGer og erstatter værmeldinger.
Fint å ligge i hengekøya og lese en god bok, men jeg hadde ingen god bok jeg ikke har lest; jeg drakk øl i stedet og kjørte omkring på traktor. Men det kan bli ensomt her, og da er det ikke til å unngå at man fantaserer litt.. om søte og morsomme kvinner. Problemet er at her i egnen er søte, morsomme og løsaktige kvinner sjeldne som kashmirorkideer.
Pinseaften ettermiddag sto jeg og pisset oppetter tuntreeet. Jeg hørte en bil kjøre opp mot gården. Jeg smekket igjen og så en liten, blå bil stanse på låvetrappa. Ut steg en dame, hun hadde ikke annet på enn fregner, stramtsittende shorts og en trang topp, hvorunder puppene tøyt litt ut på sidene. Blondt hår, omtrent på min alder, litt i overkant fyldig. Ansats til tønnefasong. Leggene lignet bowlingkjegler snudd opp ned. Ikke desto mindre smilte jeg så pent jeg kunne og sa:
– Go’ daien..
Hun svarte bekreftende. Eg æ ikkje så verst i dialektar og forsto raskt at hun var vestfra. Jeg tippet Sogn og Fjordane. Hun snakket litt til, og jeg tippet Sunnfjord. Hun sa jeg hadde rett. Florø, for å være helt nøyaktig.

Hun var blid, presenterte seg og forklarte at hun nok hadde kjørt seg litt bort. Hun nevnte et stedsnavn. Jeg forklarte i grove riss og spurte om hun ikke ville ta en pause i varmen – før videre ferdsel. Dele en mugge iste? Det ville hun, og jeg tenkte at med litt griseflaks kunne jeg kanskje få testet potensialet i den helt nye dobbeltsenga i 2. etasje.
Jeg gjorde en galant bevegelse i retning fluktstolene under tuntreet. Hun slo seg ned og bablet i vei. Ord og setninger rant ut av henne. Hun snakket som om jeg hadde kjent henne hele livet og visste om alle i hennes omgangskrets. Hun snakket og snakket, skravlet om strikking og hekling, toving av sokker og sitteunderlag og sin alkoholiserte sønn som hun ikke visste hva hun skulle gjøre med, og det visste ikke jeg heller.  
Jeg mumlet bare “ja”, “akkurat”, “nettopp”og andre små ord – mer var det ikke plass til. Sant å si var jeg mest opptatt av puppene hennes, som var holdt oppe av en svart BH. Jeg skjenket henne den siste resten av iste og hentet ikke mer.
Solen gikk sin gang, strålene hakket meg i pannen. Selv om jeg er svak for målvariantene i Sogn og Fjordane, begynte jeg å bli lei.
Etter en altfor lang stund spurte hun hva klokka var. Jeg sjekket mobilen. 16.05. Jeg svarte:
– Jøss.. den nærmer seg fem, gitt.
Da svarte hun at tiden flyr i godt selskap. Jeg sa at det gjør den sannelig. Jeg reiste meg fra fluktstolen.
Jeg så bilen hennes forsvinne bak svingen på nedsiden av gården. Stillhet. Jeg hentet øl fra kjøleskapet og tørket svetten. Et snaut dusin sauer tasset beitende omkring på jordet nedenfor veien. Jeg knep hjernen min i å tenke:
Med litt leppestift og mascara kan en av dem bli en riktig lekkerbisken.