Jeg er glad i fotball og vil nok se en og annen VM-kamp, men jeg følger ikke så godt med som før. Fotball-VM blir nok aldri slik det var i 1974. Det er mitt VM. Jeg husker mangt og mer enn meget fra den gangen, deriblant verdens beste lag som tapte mot Vest-Tyskland i finalen. Jeg husker at jeg ikke grein da dommer Jack Taylor blåste av kampen, men jeg kunne ha gjort det.
For noen minutter siden satt jeg på do og tenkte retro.. på hva jeg husker aller best fra VM-historien. Jeg husker semifinalen Frankrike-Brasil i 1986. Det var en slik kamp man ønsker aldri vil ta slutt. Frankrike vant, etter straffekonkurranse. Jeg husker Brasils magikere fra VM 1982, anført av tidenes nest kuleste fotballspiller: Socrates.
Jeg husker semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland fra samme VM. Kampen ble spilt i Sevilla. To gamle erkefiender.. den fransk-tyske krigen, 1. verdenkrig og 2. verdenskrig. Men nå:
Fotball. Begge lag vil til finalen. Frankrike er artistene, en aparte gjeng med spillere som synes fotball skal være lekkert, elegant og vakkert. Vest-Tyskland er som vanlig.. en velsmurt maskin – slik Wehrmacht var under Hitlers kommando.
Noen ganger er livet urettferdig. Noen ganger er tilværelsen uutholdelig. Noen ganger er det ikke til å holde ut å se det stygge og grimme vinne over det vakre og yndefulle.
1-1 til etter ordinær tid. I ekstraomgangene scoret Tresor og Giresse. 3-1 til Frankrike. Det meste av verden gledet seg til å se dette laget i finalen. Men så skjer det.. det man fryktet: 3-3. Rummenigge og Fischer.
Det franske landslaget på den tiden var nesten som poesi.. av og til litt myke og pusete. Franskmennene greide ikke å holde på tomålsledelsen. Det ble straffekonkurranse. Frankrike tapte.
Men det jeg husker aller best fra kampen, er Harald Anton Schumacher. 28 år gammel og meget aggressiv. Han passet på Vest-Tysklands mål. Han passet veldig godt på det. I annen omgang sendte Michel Platini en genial pasning i retning Patrick Battiston. Franskmannen løp. Han ville score mål, men han ante ikke at han skulle bli henrettet.
Schumacher hadde ikke maskinpistol, men hadde seg selv. Han tok fart og løp. Han siktet seg ikke inn på ballen, han ga faen i den. Han siktet inn Battiston. I full fart hoppet han på franskmannen og traff Battistons hode med høyre hofte. Battiston gikk rett ned. Ble liggende. Bevisstløs. Platini trodde han var død.
Schumacher ble ikke utvist, han fikk ikke rødt kort, ei eller gult. Han var helt uberørt og ventet på at dommeren skulle blåse kampen videre. Battiston var komatøs. Han ble kjørt til sykehuset. Et par utslåtte tenner, tre brukne ribbein og brukket kjeve.
Vest-Tyskland tapte finalen. Fire år senere tapte de finalen igjen, og Harald Schumacher ble aldri verdensmester i fotball.
Jeg så kampen sammen med faren min. Da Patrick Battiston ble utsatt for den grove og overlagte volden sa han:
“Man kan ikke vente stort annet av disse tyskere. Slikt som det der ligger til dem. Jeg ble født i 1924 og husker krigen.”
