I dag våknet jeg tidlig, meget tidlig. Når jeg gjør det, gidder jeg ikke forsøke å sovne igjen. Jeg hadde såvidt rukket frokost – en boks pils – da telefonen ringte. Jeg så på klokka – 06.35. Jeg rapte og hadde selvsagt ikke tatt telefonen var det ikke for at mobildisplayet lyste RALF.
– Du er tidlig på’n, min venn… regner med at det er viktig.
– Jeg har et problem.
– Jeg lytter.
– Jeg er offer for no-platforming..
– Hæææ… sparetiltak i NSB?
– Nytt begrep for meg, gammelt innhold. Fingre i ørene. Utestengelse. Isfront. Kalde skuldre. Jeg har nesten ikke sovet i natt…
Noen husker kanskje at Ralf er lærer i ungdomsskolen og har norsk og matte som undervisningsfag. Han er meget glad i fagene sine, især norsk. Han trives, men påpeker tidvis kjønnssammensetningen i kollegiet, bare damer og en mann som spiser cæsarsalat, drikker grønn te, sykler med hjelm og liker å pusle med Den kulturelle skolesekken.
– Javel, er det damene på lærerværelset som er slemme? Tafset på noen av dem?
– Gudbedre nei… har du hørt om Sumaya Jirde Ali?
– Er ikke det hun som føler seg krenket det meste av tiden? Som er så sinna på alle som er lyse i huden? Fra Kongo, eller no’?
– Somalia. Hun er blitt et slags moralsk fyrtårn for venstresiden her til lands i alle spørsmål som har med innvandring, integrering, diskriminering og sånn. Hun har fått utgitt noen diktsamlinger, og skolen hadde kjøpt et klassesett av en av dem, Kvinner som hater menn. Tenkt brukt i samfunnsfagtimene.
– Hvorfor ikke Terje Tvedt?
– Hahaha… særlig. Vel, vi satt på lærerværelset og bladde i boken. Det var storefri. Noen hadde bakt eplekake. Fredag, vet du. Ganske hyggelig. Jeg er glad i eplekake. Med vaniljeis. Jeg var ikke så veldig engasjert, men jeg bladde litt i boka, leste litt hist og her…
– Hva syntes du?
– Jeg var ikke imponert, la den fra meg på bordet og konsentrerte meg om kaffe, kake og is og henga meg til tanker om de nyeste overgangene i fransk fotball. Stemmene omkring meg var bare en fjern lydkulisse.
– La meg gjette.. du ante fred og ingen fare?
– Korrekt. Langsomt gikk det opp for meg at alle stemmene var forstummet. Noen sa navnet mitt. Jeg kravlet ut av meg selv og alle så på meg. De ville vite hva jeg syntes om diktene, ettersom jeg har hovedfag i norsk og mellomfag i litteraturhistiorie. De satt ytterst på pinnestolene sine og var fulle av eplekake og forventning.
– Uffda… du buste ut?
– Ja… det bare kom. Glemte meg helt og ga utrykk for mine inntrykk av det jeg hadde lest…
-… og det var ikke bare positivt?
– Jeg var ærlig.
– Ærlighet lønner seg sjelden Ralf… på tide å bli voksen.
– Damene satt ikke lenger ytterst på stolene sine, de satt bakpå og kikket på hverandre. Håndarbeidslæreren – som er kraftlesbe og aldri tar av seg Sigrun Berg-skjerfet sitt – doblet pannerynkene sine og ba om nærmere begrunnelse. Hun virket nokså aggressiv. Tror hun er i overgangsalderen.
– Greit at jeg ler litt?
– For all del… vel, jeg utdypet kritikken. Jeg har jo litt peiling på lyrikk. Antar at jeg ble litt revet med og sa at å kalle Ali for poet er sammenlignbart med å forveksle en bilmekaniker med en hjernekirurg. Avslutningsvis sa jeg at hun nok aldri hadde blitt utgitt var det ikke for hennes perfeksjon av offerrollen og den politiske korrektheten som hjemsøker vårt land.
– Du slette tid. Ble det bråk?
– Det ble stille, så stille at man kunne høre en flue fise. Resten av dagen var jeg nitrogen, oksygen og argon…
– Gruer deg til mandag?
– Jeg trenger gode råd.
– I farten ser jeg to alternativer. Det første er langsiktig, passivt og ganske behagelig. Du bruker fantasien din og får fjorten dagers sykemeldingmelding. Når du er tilbake, er det meste glemt.
– Det andre.
– Kortsiktig og aktivt. I dag skaffer du deg Alis samlede verker og rabler ned en ganske positiv anmeldelse med snev av faglighet. I storefri mandag serverer du den med ydmyk etterpåklokskap og sjokoladekake pyntet med søte seigdamer.
– Du mener at jeg skal ljuge så det renner av meg?
– Selvsagt. Det er det som funker. Det er slik du lager god stemning…
