Våren er en fin tid, og hver april starter jeg opp min gamle Peugeot, som står helt stille i garasjen hele vinteren. Spennende. Vil den starte?
En ganske ordinær bil, ikke aparte på noen måte, men pålitelig… kanskje derfor den var så populær blant franskmenn, inkludert Simone Signoret, den smellvakre skuespillerinnen som opphavlig ikke het Signoret.
Min henfarne onkel Frans var i unge år avstandsforelsket i Signoret og likte ikke avstander; han startet selvstudier i fransk med sikte på snøggast råd reise til Paris, oppsøke Signoret og gjøre henne kjent med sin amorøse tilstand. Da han syntes han var flink nok i fransk, dro han avsted og gikk av toget på Gare du Nord.
Han tok seg til Signorets adresse og ringte på. Madame Signoret åpnet døren, kun iført morgenkåpe. Onkel presenterte seg høflig og forklarte på klingende fransk sitt ærend og ba straks og uten opphold om filmstjernens hånd.
Signoret lo, smilte meget bredt og sa at den unge nordmannen kanskje var i yngste laget og uansett var han nok for sent ute; hun var allerede gift og mannen var for øyeblikket i Italia og kjørte bilrace, men om han ville komme innenfor?
Det ville onkel Frans. Signoret gikk på kjøkkenet og trykket på en imponerende kaffemaskin, som i løpet av nesten ingen tid tilvirket en dobbel espresso. Onkel Frans hadde aldri smakt bedre kaffe. Han ble vist til en lenestol med utsikt til Paris-luften.
Signoret ble borte en liten stund, kom tilbake iført skjørt, bluse og sko med høye hæler. Onkel syntes hun var vakrere enn på filmlerretet. Hun gransket ham, myste litt, gjorde seg streng og påpekte at Frans var altfor tynn og spurte om han var sulten, hvortil onkel sa ja. Han hadde ikke spist siden Danmark.
– Allez, sa hun og dro ham opp av stolen.
De satte seg inn i Signorets bil. Hun hektet håndvesken på rattgirspaken, tente en sigarett, startet bilen og svingte inn i Paris-trafikken.
Hun ville vite hvor mange ganger Frans hadde vært i Paris. Første gangen, sa onkel Frans. Signoret ble nesten sjokkert og ga ham en guidet tur omkring i byen hun vokste opp i. Hun fortalte at faren, som var jøde, dro til England under krigen og sluttet seg til De frie franske styrker. Hun ble igjen, med moren og brødrene sine.
Hun røkte uten stans, men stanset bilen utenfor en bistro i Avenue Kléber. Hun fôret onkel Frans med masse mat, selv røkte hun bare sigaretter og drakk en halv flaske rødvin og et lite glass Ricard.
Etterpå måtte onkel Frans kjøre Simone Signoret hjem. Hun var i meget godt humør og spurte om den unge nordmannen likte bilen hennes.
– Très bien, svarte han.
Signoret fortalte at hun ville selge den, kjøpe en ny Peugeot… om Frans var interessert i denne – billig? Frans tenkte at… vel, det blir ikke Simone og jeg, jeg får nøye meg med bilen hennes. Handelen gikk i orden, og Frans kjørte bilen hjem til Norge.
Frans døde for noen år siden. Ingen av barna hans var interessert i den gamle bilen, men han visste at jeg var det.
Vil den starte igjen, 53 år etter bilhandelen i Paris? Ja, den starter… og jeg kan fornemme den karakteristiske duften av Gauloises-sigaretter…
Jeg må jo si at du er heldig, Dølo. Ikke fordi du har en gammel fransk bil. Isolert sett er det omtrent jevngodt med selvplaging på avansert BDSM-nivå. Dine slektninger har jo en hang til å velge heller tvilsomme kjøretøy og skytevåpen… Men du er heldig fordi du har en fantastisk historie å knytte bilen til. Onkel Frans (han fikk kanskje ikke det navnet helt grunnløst?) gjorde jo et veritabelt scoop. Du husker kanskje ikke hva Golfen til pave Benedict gikk for? Vel, ikke tyggis og panteflasker, akkurat. Da jeg drev seriøst i røykefaget i hine, hårde dager var rød Gauloises min foretrukne. G var visstnok også favoritten til Maquisen i de virkelig hårde dager. Jeg kan på gode dager fortsatt formelig huske lukten. Og selv om madame Signoret på ingen måte fusket i røykefaget, var hun i sin tid en av de aller vakreste Frankrike noengang har frembragt. Og enkel empiri tilsier jo at det er ganske mye å velge mellom på det område. Din onkel hadde en viss smak, det må sies, i tillegg åpenbart baller av messing. Det eneste som er merkelig er at Yves Montand tidvis valgte til å være et annet sted enn madame var. Men han drev nå visstnok med sitt, til langt opp i fremskreden alder også. Mon tro om ikke din onkel Frans ville ha prioritert annerledes? Profitez de la belle histoire et de la voiture.
Artige kommentarer, Ghost! Joda, min onkel Frans var litt av en friskus og pleide å tolke kvinners nei som et rungende ja, men han respekterte Signorets vennlige avvisning:)
Først fikk jeg Dølo sin historie om onkel og biler, deretter en tydelig frankofil leser av bloggen som skriver med vidd og humor. Takk til begge to