Nytt ordskifte om hijab og fleire hijabar. Steile fronter. Denne gangen var det Dagsavisen som begynte. Avisen hyller unge muslimske jenters bruk av hijab og mener de er heidundrende tøffe feminister som ikke går av veien for noe … på den andre siden er sosiolog Kjetil Rolness og andre, som mener at det ikke er særlig tøft og heltemodig å underkaste seg kyskhets- og ærbarhetsregimet utledet av verdens aller mest sexfikserte, kvinnediskriminerende og lattervekkende samling av tanker, ideer og påfunn – i dagligtale benevnt islam.
Hijabdebatten er litt som Fantomet, den dukker plutselig opp, blir borte og ingen vet når den returnerer, men det gjør den og det er bra; således gis man anledning til å tenke over hijabproblematikken igjen og påny, justere kursen, tenke nytt, raffinere resonnementer og etterhvert danne seg en mening som står støtt som et grantre i helt vindstille vær. Jeg tør si at jeg har endret mening radikalt.
Mine tanker går til gutter i puberteten. Alle vet at den sorten går omkring med ereksjon det meste av tiden. De står opp om morgenen med ereksjon, går på skolen med den … og hvis skoleveien er lang og de er svineheldige attpå, går de inn i klasserommet uten krum rygg og ingen håndflater foran bukseskrittet.
Da jeg var skolegutt, var jeg helt betatt av jenta som satt foran meg. Hun hadde en sånn vakker hals og nakke og blonde, krøllete hårlokker, og jeg kunne aldri la være fantasere om hva hun hadde nedenfor perlekjedet, og jeg besvimte nesten av tanken på hva hun hadde enda lenger ned.
Jeg fryktet hele tiden at læreren skulle kalle meg opp til tavla for å regne ut prosentandelen av et eller annet; på den tiden var det nemlig vanlig å gå med trange olabukser – uten stretch.
Det var ikke bare jenta på pulten foran meg som var ven og vakker og gild. Det var flere av det slaget i klassen og på skolen forøvrig. Jeg tror ikke de selv visste hvor deilige de var, især om våren og sommeren, da de gikk i lyse og nesten gjennomsiktige sommerkjoler hvorunder bare liten og søt truse … og tidvis hadde vi raffe vikarlærerinner i 25-årsalderen og ingen av gutta fikk med seg no’ særlig av det de forsøkte å lære oss.
Konklusjon: Hvis alle jentene i klassen hadde vært muslimer med hijab og forøvrig antrekk som skjuler former, forpurrer sanseinntrykk og ikke avleder knallhard ereksjon, hadde vi gutta kanskje lært forskjellen på sterke og svake verb – som jo er så tungt å ta igjen senere i livet…
