HANDLINGSPLANMØTE – DEL 2

Trine Skei Grande (heretter stedvis Grandis) åpner fortsettelsen av møtet med si at et kolossalt og altoppslukende muslimhat eksisterer blant etnisk norske nordmenn i den aller høyste grad av alle tenkelige grader. Hun ber alle komme med forslag til bærekraftige tiltak mot dette hatet. Hun ser seg omkring og ser at sunnimuslimen (heretter av og til Sunny) vil si noe.
– Ja?
– Det er ikke kompass på bønnerommet.

– Vi ser ikke hvor er Mekka..
– Ehhh.. nei..ehh.. det skal æ ordn, sier Grandis.
Hun plukker opp mobilen sin, taster en tekst og sender den langtfaenivold avsted opp i lufta før den et mikrosekund senere treffer stortingsvaktmesterens mobiltelefonen som sier pling-plong.
– Sånn, kompasset e snart på plass… ja, kossen va det og kor va vi, mon tru.. jo.. bærekraftige telltak mot muslimhat. Ordet er fritt.
Kverulanten rekker opp hånden og får det frie ordet:
– Kanskje muslimene må se litt på seg selv og sine holdninger. Jeg tenker eksempelvis på Islamsk Råd Norge som…
Grande banker hardt i bordet med klubben hun fikk til låns da hun i pausen oppsøkte Oslo tingrett og besøkte en dommer hun kjenner, med tanke på… at hun trengte en klubbe. Hun kunne låne en og fikk velge mellom to. Hun valgte den største.
– Vi må holde oss til manndatet vårt, og det e utredning av etnisk norske nordmenns fordomma og kossen fjærn dem, sånn at hatet blir borte, sier hun strengt.
Undertiden finnes flere enn én i en forsamling som ikke på liv og død søker konsensus, eller kanskje er det slik fatt av kverulering lett smitter i små rom med lite lufting. Uansett, la oss kalle henne kverulant 2:
– Jeg er ikke helt uenig, sier hun og nikker mot kverulant 1.. – forøvrig vil jeg gjerne si noe om dette med fordommer.
– Værsågo’, sier Grandis.
– Ja, altså… alle snakker om fordommer, og fordommer betyr vel tanker og meninger som ikke er basert på fakta, men veldig mye av islamkritikken er svært grundig og godt forankret i faktakunnskap, det er jo faktisk sånn at muslimer ikke er så begeistret for ytringsfrihet og demokra….
Klubbebanking igjen, så kraftig at anslaget mot bordet genererer energi i form av kraftige vibrasjoner som brer om seg i Grandes nokså fettholdige kropp, via halsen og helt opp til hårfestet og tilrufser panneluggen hennes slik at den ramler ned foran brillene og forpurrer sikten.
– … demokrati, og alle vet at muslimene aldri har gjennomlevd noen opplysningstid, slik vi i Vesten gjorde for to hundre…
Ny banking. Denne gangen så hardt at Grandes kropp kommer i svingninger, akkurat som en hengebru som skakes av formidabel vindstyrke og er nær ved kollaps. Brillene faller av og deiser i gulvet, og hun må holde seg hardt fast i armlenene for at svingningene skal flate ut og kroppen falle til ro.
Jan Tore Sanner ser bekymret på Grande. Han tar ordet og oppmerksomheten bort fra Grandis og hennes store, skakende legeme:
– Trine har rett. Vårt mandat er fremtidsrettet, vi skal se fremover, sier han og snakker og snakker og snakker mens han fester blikket på et punkt høyt opp på veggen, et blikk så skarpt og intenst at det borer seg gjennom veggen som varmt knivblad i soloppvarmet Kviteseid-smør, gjennom Oslo-lufta, sneier Grand Hotel og dundrer over Slottet og langt forbi Holmenkollen og inn i fremtiden der himmelen alltid er blå, og alle lever i harmonisk fred og med ubetinget kjærlighet til hverandre i multikulturell idyll til evig tid og vel så det.
Han blir så rørt av sin egen talestrøm at han ikke kan unngå å rappe litt av Martin Luther Kings berømte I have a dream-tale, og flere enn de to kverulantene prøver å ikke flire. De lykkes sånn passe.


Grandis har kommet til hektene igjen og kremter såpass høyt at Sanner avslutter med:
– … for jeg blir så kvalm av hvordan det er i dag. Jeg blir så kvalm at jeg hele tiden prøver å holde meg i nærheten av et toalett. Derfor kan jeg ikke kjøre buss og tog lenger… bare drosje utstyrt med spyposer.
– Takk, skal du ha, Jan Tore. Kloke ord. Men la oss snakke om telltak. Ordet er fritt:
Et av utvalgsmedlemmene har litt dårlig hørsel og pleier lese litt på leppene til de som snakker. Det pleier gå bra, men Sunny har så mye skjegg at det er umulig:
– Jai syns at statten må forby at man blir krenka.
– Ehh.. du mener at man skal gjeninnføre blasfemiloven, spør Sanner.
– Nai, ikke femi lov! Nai, jeg sier at ingen skal få tegne Muhammed – fred være med ham – og vi vil ikke ha sånne som snakker og skriver stigt om islam og vi muslimer… også sånne saktrikkere som skriver hatitringer.
– Du mener kanskje satirikere. Du vil innføre ytringsfrihetsbegrensninger?

– Ytringsfrihetsbegrensninger.
– Nainai, ikke ytterfritidsvegensere. Vi sunnier går ikke på ski. Jai mener det går ikke an å krenke profeten. Når han blir krenka – fred være med ham – blir alle muslimer krenka og sinna. Forstå du? Da må alle muslimer…, sier sunnimuslimen og avslutter med noe som lyder arabisk med mange ekstra konsonanter av det aller hardeste slaget som perforerer lufta og lager små bulker i veggpanelet.
Sanner nikker, noterer på et ark og sier:
– Det siste du sa… kan du bare oversette det?
– Det var bare noe som oss muslimer tenker inni oss og kanskje gjør når vår kjære profet – fred være med ham – blir krenka og fornærma. Man må se det i kontest.
– Ehh… kontekst, ja.. nettopp, sier Sanner og skriver at muslimene ved profetkrenking ber vennligst og ydmykt om særskilt gjenopprettelse av Muhammeds ære og håper Allah hører på og setter av tid til initiering av bærekraftige tiltak med sikte på etablering av høy respekt for Muhammed på lang, mellomlang og kort sikt.. helst i god tid før fredagsbønnen.
Grandis har nettopp sjekket bønnetidstabellen hun har stukket inn mellom noen papirer og sier:
– Nå er det pause igjen, vi møtes igjen om en halvtime…

Fortsettelse følger, kanskje…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg