Som tidligere nevnt har jeg en kompis som jobber ved Slottet. Han har tidvis å gjøre med kongen og dronningen. Ettersom han er litt av en nysgjerrigper, er det svært dumt av kongen å ikke omhyggelig lukke de franske dørene til sitt kontor, især når han sitter og prater fortrolig med sin hustru Sonja.
Min venn kunne ikke la være å få med seg følgende samtale i går formiddag, etter å ha servert de to høyhetene formiddagste og Gallette des Rois, eller fransk kongekake, som allmuen sier:
– Jeg tror det er over, Sonja.

– Monarkiet. Det er snart slutt.
– Hva er det du sier??
– Kongedømmet i Norge.
Min kompis hørte porselen treffe hardt underlag og knuse. Stillhet. Den varte ganske lenge før kongen med lav stemme sa:
– Det er lenge siden 1905.
Dronningen var taus, kongen snakket. I følge min kompis med svært lange ører uten ørevoks, var innholdet slik:
Etter 434 år under danskene og 91 år under Sverige, ville Norge bli en selvstendig stat uten kødd og innblanding fra utlandet. Det var Bjørnson, Aasen, Sverdrup, Nansen, Amundsen, Michelsen.. bra folk, men de trengte et symbol, slik en stolt seilskute trenger en gallionsfigur. Folket var med på notene. Det ble en dansk prins, gift med sin kusine Maud.
Stor stas, Norge hadde fått sin selvstendighet, og året etter ble Haakon og hans Maud kronet i Nidarosdomen.
Så gikk tiden, og etterhvert skjønte alle at ingen hadde noe særlig brukt for en konge og en dronning. Men ingen sa noe.
– Men hva med krigen, Harald? Haakon sa jo nei til tyskerne.
– Selvsagt, noe annet ville vært tidens skandale, og Norge hadde vært republikk i 1945, kanskje med Carl Joachim Hambro som president.
– Ja, men faren din. Han gjorde en strålende jobb etter faren sin. Samlet landet ytterligere og ble folkekonge.
– Hehehehe.. joda, og han tok trikken en vintersøndag under oljekrisen i 1973 og fikk meget god pressedekning, men ellers likte han seg best bak rattet i sin Buick med 7 liters V-åtter. Bortsett fra det, var far den aller minst folkelige jeg har kjent. Det burde du vite.
– Men…
– Kan du huske sist gang du gjorde noe virkelig nyttig, kjære?
Stillhet.
– Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe nyttig, bortsett fra å bære inn litt ved på Kongsseter’n julaften 1997. La oss være ærlige, Norge har strengt tatt ikke hatt noe brukt for oss, og nå blir vi i tillegg latterliggjort av en datter som er så dum at hun ikke ser forskjell på en klovn og en kar.
– Harald, da..
– Vi taklet Mette-Marit og den gærne faren hennes. Vi har taklet Ari, men nå er bunnen nådd. Noen ganger lurer jeg på om den gamle innavlen har slått ut i full blomst.
– Märtha??
Stillhet.
– Sonja, faren min ble 87, bestefar 85. Snittet er 86. Det betyr at jeg godt kan være død om fire år. Moren din ble 95. Ligner du moren din, har du i 13 år til.
– Harald!!
– Hva skal du gjøre i morra, forresten?
– Det vet du vel, jeg skal være tilstede ved åpningen av Festspillene i Bergen, cirka klokken 12.30… og jeg har fått ny hatt for anledningen.