Noen kvinner er plaget av menn som sender dem bilder av sitt eget kjønnsorgan. Dette er menn de ikke kjenner. Kanskje bare kontakt via Tinder, og kjønnsorganene er ofte veldig stive. Mange av disse damene synes det er helt forferdelig, og jeg har hørt at noen til og med har laget et TV-program om dette fenomenet, som må betraktes som et stort samfunnsproblem.
Disse kvinnene er krenket. Klart de er det. Noen av dem mener også at noen bør gjøre noe med denne nedrige praksisen, og da mener de nok morske myndighetspersoner, slik som stortingspolitikere og kommunestyrerepresentanter…kanskje til og med kongen, i det minste dronning Sonja, for hun kan også være streng.
Heldigvis har aldri noen kvinne sendt tilsvarende bilde til meg, av et kanskje vidåpent kjønnsorgan vått og uryddig som kjeften til en engelsk setter som nettopp har løpt flere engelske mil i kupert fjellterreng i håp om snappe opp ei flaksende, nyskutt rype. Det er jeg glad for.
Men jeg har en annen historie. En tid tilbake var jeg på en kunstutstilling i en by jeg ikke bor i. Jeg var der sammen en dame jeg ikke var kjæreste med, men hadde vært kjæreste med en gang i tiden.
Vi gikk omkring og så på bilder av gamle mestere, både norske og utenlandske. Jeg tror nok jeg var mer interessert enn henne. Oppriktig talt var jeg som hypnotisert. Jeg stoppet opp ved et bilde, et selvportrett av en veldig kjent maler, som ikke var kjent for å behandle skytevåpen helt etter bruksanvisningen. Men gudbedre for en maler.
Jeg ble stående å se. Jeg bøyde meg helt inntil, tok av meg brillene og studerte penselstrøkene. Halvt profil. Urolig bakgrunn, flekkfragmentert blått. Grønt. Brun frakk. Øynene så rett på meg. Fortynnet blikk.
Jeg bøyde meg nærmere, så langt innpå som strenge gallerivakter tillater. I høyre øyes høyre øyekrok et ørlite rødt strøk, en antydning. Samme rødt i begge venstre øyes kroker. Arbeidsuhell? Et innfall? Hadde han i farten grepet gal pensel, som han brukte på et annet maleri, med mye rødt i.. og ikke giddet male over?
Jeg trakk meg litt tilbake. Da forsvant det røde, kunne bare ane det.. fordi jeg virkelig ante det, eller fordi jeg visste om det? Ikke godt å si, men jeg tenkte:
Tenk å kunne male sånn. Så tenkte jeg at det kanskje er best å ikke være i stand til male sånn.
Slik tenkte jeg. Jeg er langt fra noen tenker, og de tankene jeg gjør meg, er enkle. Det var nok derfor jeg sto foran det maleriet, foran den mannen i olje og tenkte at livet er jaggu en rar og ganske ensom dings.
Jeg sto nok slik en liten stund, kanskje et minutt, kanskje mer, eller mindre. Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg. Det var henne. Hun hadde ikke rød leppestift på, slik hun pleide. Hun sa:
– Jeg må på toalettet, står du her inne så lenge?
Hun gikk avsted i sin lindegrønne poplinsjakke innsnørt i livet. Jeg så ikke etter henne. Jeg så på mannen i olje, helt til en helt annen mann dukket opp ved siden meg og begynte å ta bilder av mannen i olje med sin mobiltelefon. Da gikk jeg.
Jeg gikk omkring i rommet og så på andre bilder. Mye dekorativt, men mange mye mer enn bare det. Man trenger litt av hvert, man gjør det, tenkte jeg og gikk av veien for en kineser med pikelig gange og stort kamera på kulemagen sin.
Jeg sto akkurat i begrep om å begripe meg på et bilde av en gammel flamlender da det pep diskré i skjortelommen min. En MMS. Merkelig. Ingen sender bilder til meg.
Jeg åpnet meldingen. Bildet foldet seg ut. Det var henne. Uten poplinsjakke. Uten noe, bare seg selv… fra midt på lårene og helt opp. Veldig figurativt. På et toalett, i et kunstgalleri.
Jeg ble ganske paff, men jeg lo. Kunne ikke la være. Jeg kjente henne igjen, fra den gangen for mange år siden. Vakkert og litt rart.
Jeg smilte og la telefonen tilbake. Jeg gikk videre og så på malerier, mange av dem innrammet av veldig tykke gullrammer.
Jeg tok opp mobilen igjen, tastet frem bildet påny. Avkledd. Avskrellet. Jeg så nærmere på det. Myke linjer i hardt lys. Stofflige skygger. Jeg zoomet. Blå øyne var ikke blå. Noe annet.

Jeg la mobilen tilbake, gikk noen skritt og tenkte… ja, det gjorde jeg sikkert, men jeg husker ikke hva. En benk. Jeg satte meg ned. Skinntrukket rondell. Et stort bilde på veggen foran meg. Ekspresjonisme. Jeg husker ikke så godt fargene, ikke konturene, lyset og ikke skyggene… hvis der var noen skygger.
Jeg ble sittende slik. Til hun kom gående over parketten mot meg. Åpen, lindegrønn poplinsjakke. Rød leppestift. Hun smilte.