Jeg kjører tidvis motorsykkel og bruker den for hva den er verdt, og det er ganske mye. Jeg kjører forbi, står aldri i kø, kjører mellom bilrekker. Jeg bruker alle triks. Hovedregelen er at sykkelen hele tiden skal være i bevegelse.
Unntaket er rødt lys, men hvis det ikke er purk å se i nærheten og krysset er tomt, gir jeg gass og slipper clutchen.
I går kveld satte jeg meg overskrevs på sykkærn, ville ut og kjøpe litt øl. Jeg måtte ut på E-134, som går igjennom byen der jeg bor. Mye trafikk. Jeg kjørte stødig mellom bilene. De fleste bilister er vennlige og dreier rattet et par millimetre den riktige veien for å gi plass. Veldig hyggelig, men det finnes en og annen som ikke synes motorsyklister skal komme raskere frem enn andre veifarende.
Denne karen satt i rød Toyota Yaris, og jeg tenke at han kanskje er en tusseladd ansatt i offentlig sektor med for mange kvinnelige kolleger. Han lå i høyre fil og la seg litt lenger til venstre. Forbikjøring umulig.
Jeg bremset litt svingte til høyre og smatt forbi ham på hans høyre side. Ikke helt etter boka, men effektivt.
Han følte seg nok lurt. Han tutet. Jeg hevet venstrehånden og viste ham min lengste finger. Han tutet mer og ruset den lille motoren sin.
Etter omlag femti meter, nytt kryss. Lysregulert. Det var grønt, og jeg svingte inn til høyre og satte kurs for matbutikken rett bortenfor, stoppet sykkelen og la merke til at den røde Yarisen kom etter i hektiske byks.
Jeg er alltid forberedt på sånne typer. For noen år siden hadde jeg en liten uoverensstemmelse med en fet og dvask tysk bobilturist som ikke likte kjørestilen min. Han var aggressiv og ville gjerne bruke vold, som jo er tysk tradisjon. Da han så hva jeg tok opp av verktøykassa under setet, betenkte han seg. Synd, jeg skulle hatt moro av å banke ham litt, i hans nokså uskjønne kones påsyn.
Under setet har jeg også en vaierlås som sammenfoldet blir dobbelt så tjukk og 50 centimeter lang. Den er tung i hånden. Et velrettet slag med den er så vondt at det går nesten ikke an.
Mannen bråstanset den lille, tåpelige bilen sin og hoppet ut. Han var rød i trynet og meget hissig. Jeg hadde hånden på vaierlåsen, men slapp taket da jeg så ham komme mot meg. Spirrevipp. Blodfattig. Fyrstikkbein.
– Hællvæte… ka faen e det med deeeg… kaaa???
Jeg gadd ikke svare, sto helt stille og så forbi ham og tenkte at han er langt fra Bergen.
Han overrasket meg.. ikke fordi han var smart, men fordi han var dum. Han gikk rett mot meg og grep etter jakkeslagene mine. Jeg lot ham få tak før jeg gjorde det helt opplagte. Jeg behøvde ikke engang sikte. For enkelt, jeg fikk nesten litt empati med fyren.. men bare nesten; jeg banket høyre kne knallhardt opp i skrittet hans. Det er vondt å få en trøkk i balla.
Han sank sammen, veltet over på siden i stabilt sideleie. Han hylte noen ord og uttrykk som jeg antok var gatebergensk.
– Så så, sa jeg og tenkte en Lucky Strike. Jeg blåste et par røykringer i retning vest, pirket borti ham med en støveltupp og ytret:
– Dette er ikke din dag, min venn. Jeg tror bare du skal kreke deg bort til bilen din, jeg… og kjøre hjem. Til mamma.
