MAUD

Jeg har en liten, bortgjemt plett i Vest-Telemark et sted. Den ligger pent til, lett tilgjengelig for solstråler. Et sommerparadis, også for hoggorm. Her er knatter og kratt, steinmurer og åpent grunnfjell der det er godt å orme seg til i oppkveilet hvilestilling og hygge seg i varmen. Men denne sommeren er i varmeste laget, hoggormene blir borte, og man kan lett tro de har pakket sakene sine og flyttet til Vadsø. Det har de selvsagt ikke, de bare finner seg svalere steder med litt lavere bakketemperatur.
Jeg fant en i gresset en morgen. Svart. Ganske lang. Kanskje en dameslange, tenkte jeg. Hunnhoggisene er jo lengst. Jeg er ganske rutinert hva gjelder disse krypene, fanget mange i årenes løp. Vanligvis omplasserer jeg dem litt, best slik.. man trenger ikke gå i veien for hverandre.
Jeg dro den i halen, ut i åpent lende, nyklippet gress. Hentet en vannbøtte i en fart. Mormors gamle stokk, peke- og tommelfinger. Lett match. Jeg gikk over tunet, i retning omplasseringsstedet mitt. Jeg svingte litt på bøtta, mild sentrifuge.. holdt den på plass.
Hun var ikke så blid, og da jeg dultet vennlig til henne med mormors stokk, ble hun ganske grinete, hveste og åpnet gapet til 180 grader.
Du er ikke så veldig hyggelig, sa jeg høyt. Utakknemlig, med tanke på at jeg skaffer deg minst like gode levevilkår som de du hadde. Riktignok er du fredet, men jeg kan fort ombestemme meg, verden er omskiftelig og tanker om fredning er flyktige, og man kan plutselig endre oppfatning…  sånn er det med den saken.
Jeg sa alt dette med rolig, monoton stemme. Det virket som hun forsto. Det gjorde hun kanskje ikke, hoggormer har jo ikke ører, men hun roet seg litt. Hun gjorde det. 
Plutselig kom jeg i tanker om at jeg er svært ensom. Ingen ringer. Ingen kommer på besøk. Helt alene i verden. Jeg satte fra meg bøtta og så på hoggisdama. Hun buktet seg der nede i den røde bøtta. Vakker, på sitt vis. Helt perfekt. Vedder på at en hvilken som helst herrehoggorm hadde blitt betatt. 
Jeg snudde og satte ned bøtta ved den gamle, rustne kulegrillen min, nappet av lokket og la det over bøtta.
Ganske raskt snekret jeg sammen en ormebolig, tre gamle fjøsvinduer, med sprosser. Endene dekket jeg med tjærepapp. Jeg la inn noen små steiner, litt lyng, noen gresstuster, grus og jord. Hjemmekoselig. Jeg lempet ormen inn mellom papp og vindusramme og stiftet igjen. Hun trenger et navn, tenkte jeg. Får tenke på det, tenkte jeg og tok opp et stykke kylling fra fryseren. Etterpå spente jeg opp en musefelle i kjelleren. Jarlsbergost.
Jeg bar den femflatete konstruksjonen inn og satte den på spisebordet. Ormen var rolig, forbausende rolig. Jeg åpnet kjøleskapet og plukket en boks kald pils fra Aass.
På kjøkkenet er opphengt et fat hvorpå fotografi av kronprinsesse Märtha av Norge, som døde i 1954. Pen dame. Märtha er jo også et pent navn, men jeg syntes ikke det passet så godt til min nye venninne. Jeg assosierte. Maud. Dronningen. En litt obskur dame med skarpt, ublidt blikk. Sky. Mager. At Haakon orket. 
Det får bli Maud. Jeg gikk ut i stuen og sa:
– Hei, Maud… er du sulten. jeg har no’ greier på gang. Snart mat å få.
Hun svarte ikke. Jeg tente en sigarett og drakk ølet i to slurker. 30 grader i skyggen. Maud lå ganske stille og viftet med splittunga si.
Jeg gikk ut og satte meg i skyggen. Jeg lukket øyene. Jeg hørte en rar lyd, langt borte. Jeg våknet og hørte at det var telefonen min, som lå.. tja, det hadde jeg glemt. Jeg gikk etter lyden og fant den mellom to sofaputer. Men da var den taus. Ukjent nummer. Sikkert en strømselger.
Den ringte igjen fem minutter senere:
– Torjus.
– Gitte.
– Du store hurlumehi, det var lenge siden…
Gitte ringte fra en venninnes telefon, hun hadde vasket sin egen på 60 grader en drøy time sammen med noen bomullskjoler og et par badehåndklær. Hun spurte hvor jeg var, jeg svarte.
Hun pratet masse. Jeg hørte på så mye jeg orket i 30 grader.
– Jeg trenger deg, sa hun.
Jeg måtte le og sa:
– Morsomt.
Hun ble litt oppgitt i stemmen og sa noe jeg ikke skal gjengi, men som gjorde meg litt glad.
– Jeg kjører nå, sa hun.
– Det er langt, sa jeg.
– Hva så?
– Sjekk oljen først, iallfall.
– Hææ??
Hun sto på tunet fire timer senere. Hun så ut som seg selv. Litt rufsete, et hårbånd som ikke gjorde noe fra eller til i det blonde hårverket, barføtt og en gammel, ermeløs sommerkjole i 60-tallsstil. Rød leppestift.

– Jeg er tørst, sa hun og hentet frem en flaske Campari. – Har du isbiter?
Jeg hentet glass og is.
– Hva er det der forno’, sa Gitte og nikket i retning spisebordet.
Jeg fortalte historien om Maud, og at jeg nok måtte ha slurvet litt med stiftingen av tjærepappen. Maud var borte, jeg hadde lett – ikke høyt, men lavt. Ingen Maud.
– Faen, Torjus.. hva er det du driver med??
Jeg svarte ikke, heiste skuldrene ørlite.
– Tror du jeg vil bo i et.. sove i et hus med en hoggorm?
– Så så, soverommene er ovenpå. Tror ikke Maud går i trapper.
– Jeg ligger ikke her i huset.
– Låven, da?
– Hæææ?
– Låvesøvn, helt vanlig her i egnen.
– Du da?
– Snev av høysnue. 
– Jeg ligger ikke alene på låven.
– Telt på tunet?
– Fy faen, Torjus. Jeg er ferdig med campinglivet.
– Eldhuset, da?
– To senger?
– Entall, 90 centimeter. Bred nok for deg.
– Hvor skal du ligge, da?
– Der jeg pleier, sa jeg og dunket i taket med mormors stokk.
Gitte dyttet litt på Mauds lille bolig og tømte glasset i en slurk. Det skrallet i isbiter.
– Jeg nekter.
– Uffda…
– Vi ligger sammen. Men du.. jeg ligger alltid naken, spesielt når det er tropenatt. Det vet du…
– Greit for meg, jeg skal holde fingrene av fatet.
Hun skjenket i mer Campari til oss begge.
– La oss sette oss i skyggen, sa hun.
Vi gjorde det. Gitte tente en Lucky.
– Hvor tror du Maud er?
– Mest sannsynlig har hun kommet seg ut. Hun kan jo lukte, med tunga si. Hun vil nok bevege seg mot vante lukter, og de er ikke inne i huset. Hun er nok her ute, men man vet jo aldri…