ALI BABA

Jeg oppdaget den en tidlig morgen. Den lå helt i ro og dro seg i morgensola. Vipera berus. Oppkveilet og sikksakk-mønstret. Ikke midt på tunet, men blant noen steiner i periferien. Etter fargene å dømme en herrehoggorm, en ganske drøy rugg. Siden hoggormer har dårlig hørsel og har stor tro på sin naturlige kamuflasje, registrerte den ikke meg. Den var nok mer opptatt av å akkumulere varme med sikte på rørlighet tilstrekkelig for vanlige ormesysler utover dagen.
Jeg lot den ligge, oppsøkte fluktstolen min for å drikke morgenkaffe og innlede litt saksbehandling: Hva skal jeg gjøre med den ubudne gjesten?


Mormoren min hadde nok anbefalt øyeblikkelig avlivning ved hesjestaur, eller annet egnet slagvåpen, men jeg slo det fra meg. Hoggormen er jo fredet.
To alternativer:
1. La den være.
2. Utvisning.
Jeg må si at jeg i utgangspunktet var betatt av alternativ 1. Fint og raust og inkluderende. Men kanskje litt naivt. Jeg hadde jo ikke noe garanti for at den ville holde seg på sitt lille område og ikke slange seg omkring på tunet og kanskje bite meg i leggen en vakker dag. Mye ståk og ståhei, kanskje legevakt og greier.. og det gjør visst litt vondt å få sånne hoggormbitt, og noen dør av det.
Hva om jeg bruker gummistøvler, eller de tykke lærstøvlene mine? Da vil jeg være trygg, men hva med varme sommerdager, da liker jeg å gå omkring barbent, eller med joggesko – og de dekker ikke anklene engang.
Assimilering var naturligvis utelukket. Det kokte ned til i hvilket monn jeg var villig til å strekke meg med sikte på integrering. Saktmodig og troskyldig som jeg er, tenkte jeg at denne ormen kanskje kunne være villig til å jenke seg litt, tilpasse seg og ja.. oppføre seg som folk.
Jeg var litt bakfull, men etter noen sekunders grundig ettertanke kunne jeg ikke la være å le av meg selv. Integrere en giftslange… hehehehe… oppføre seg som folk… jeg måtte le igjen.
Nåvel, saksbehandling i helt privat sektor kan ta tid. Jeg besluttet å la ormen være, se det hele an litt, til morgenen etter. Kanskje den ville begi seg på reisefot.
Dagen etter sto jeg opp sammen med sola. Jeg tilvirket kaffe og rigget meg til under epletreet med et par croissanter fra dagen før og litt vaniljeis attpå. Jeg tok meg god tid og hygget meg med å se på svalene som fløy omkring i luften og og lagde fine lyder.
Temperaturen økte jevnt og trutt, og jeg tenkte at nå er kanskje også hoggormen våken. Jeg avsluttet saksbehandlingen og gjorde et vedtak: Utvisning, uten ankemulighet.
Ormen lå på samme sted, oppkveilet som dagen før. Vel, da er det bare å effektuere vedtaket. Jeg hentet en oransje plastbøtte og mormors gamle spaserstokk.
Jeg smøg innpå, hektet spaserstokkhåndtaket rundt slangen og vippet den til meg, ut på det grønne, kortklipte gresset. Jeg la bøtta ned og feide den inn, vippet opp bøtta slik at ormen ikke ante annet enn blå himmel og en og annen skydott.
Den var svært aggressiv, og da jeg pirket borti den med mormors stokk, hveste den som en katt og åpnet kjeften på vidt gap. Av blikket kunne jeg se at dens aller høyeste ønske var bite meg i armen, presse inn hele sitt giftreservoar og drepe meg ettertrykkelig.


Jeg har for vane å gi eventyrskikkelsers navn til de jeg ikke kjenner navnene til. Jeg bestemte meg for Ali Baba.
– Så så, Ali… slapp av litt nå. Du må dempe deg litt, jeg synes ikke no’ om den voldelige stilen din.
Men det er ikke så lett å snakke hoggiser til sans og samling. Nei, det er ikke det, og det styrket min overbevisning om vedtakets berettigelse.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å erte den litt mer. Den hugg tak i mormors stokk, men treverket var allerede dødt.
– Ro deg ned, du skal bare ut på en reise, helt gratis.
Så gikk vi, da. Jeg svingte litt på bøtta for hvert skritt, slik at sentrifugalkraften holdt Ali plass.
Ikke så langt avsted fant jeg et tørt, sandete og steinete sted.
– Dette er bra for deg, sa jeg og satte ned bøtta, vippet den på siden.
Jeg pirket litt i Ali. Han hveste og var svært gretten. Ali buktet seg avsted, geipet med splittet tunge og ble borte bak en stein…

HOMOMUSLIM, ELLER…

Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Men jeg er tidvis løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr.. og jeg ville jo blitt en dame i overgangsalderen, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil.
Men hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbuefagg, heiser det i til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær.  Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er helt greit.


Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff” og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner.
Dette vil spre seg som bare faen, og etterhvert vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer  proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), og jeg må forøvrig legge om stilen litt… mer fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og de fleste vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-toget og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, som nekter å gå i tog.


Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og insha allah, død over Amerika og bli skikkelig grinete hver gang noen snakker om ytringsfrihet.
Men det gjelder å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet.
Ingen i de muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

DET VA’KKE MEG…

I morgen er det ett år siden Tore Sandberg innleverte gjenopptagelsesbegjæring i Orderud-saken, på vegne av Veronica og Per Orderud. Tre dager senere ledet Sandberg i sakens anledning pressekonferanse på Orderud gård, inne på låven, flankert av sine to oppdragsgivere.
Det ville seg nemlig slik, fikk alle vite, at Veronica i fengselet hadde kommet i snakk med en drapsdømt mann som mente å kjenne identiteten til den egentlige drapsmannen, som skjøt ellevilt rundt seg i kårboligen natt til pinseaften 1999 og gjorde seg til seriemorder i løpet av noen få minutter.
Til de fremmøtte journalistene sa Sandberg at han kjente denne mannens identitet, og at han kanskje senere på sommeren ville avsløre den. Men siden har ingen hørt noe særlig mer, hverken fra Sandberg, eller det drapsdømte Orderud-paret. Ikke et knyst om gjenopptagelse. Ingenting.
Hvorfor har ingen hørt no’ fra Sandberg i det siste? Fordi han skjønner at gjenopptagelsesbegjæringen ikke holder til ny straffesak? Men det er ikke så farlig, han har ikke gjort jobben gratis…. og Per og Veronica har sikkert ikke noe imot at noen hist og andre der tror at ingen begjærer gjenopptagelse av straffesak med mindre man er uskyldig, eller gjør man det? Ikke godt å si, men Per og Veronica har sonet fengselsstraff og risikerer ikke mer av det slaget.
Er Orderud-saken et avsluttet kapittel, får vi aldri vite hvem som drepte Pers gamle foreldre og søster? Veronica er ihvertfall uskyldig, det sa hun klart og tydelig i anledning pressekonferansen 25. juni ifjor:

MINNIE MUSLIM

Muslimer og andre som liker å emballere hodet i tekstiler mener at lover og regler om utstedelse av pass er diskriminerende og ondsinnet angrep på religionsfrihet og derigjennom innmari rasistisk. Det er nemlig slik at gjeldende regelverk foreskriver passbilde eksponert slik at ørene synes. Meningen med passbilder er at de skal gi best mulig gjengivelse at passinnehaverens utseende, og ører er visstnok like identitetssikre som fingeravtrykk.
Mange muslimer har såvidt overlevd nærhet til selvmordsbombere som i tettbygd strøk har detonert hjemmelaget sprengstoff iblandet rustne spikere, skruer, muttere, gamle tennplugger og biffbestikk. Hvis man har store ører (mange muslimer har det), er sjansen stor for at de etter en slik eksplosjon blir ganske fillete og hullete.


Har man vært så uheldig å miste ørene, har man kanskje måttet tilpasse og montere øreproteser… eller løsøre, som noen benevner det, og det vil jo være prima id-markør høyt verdsatt ved alle passkontorer i hele verden.
Noen vil hevde at dette er et nokså søkt eksempel, men la oss si at Minnie Mus vil ut og reise og rett i forveien er blitt muslim, til irritasjon for Mikke som liker at Minnie går omkring med kort kjole som ikke dekker noe særlig og gir ham dagstadig adgang til hennes truseløse og sikkert svært fuktige musemus.


Så går hun til passkontoret med subbesid chador og hijab stramt knyttet rundt hodet. Alle skjønner at det blir helt galt, det er jo ørene som er Minnies signatur.
Ingen passkontrollør vil kjenne henne igjen om hun tar av seg hijaben, og det kan jo skje hvis hun plutselig ikke gidder være muslim mer, men heller ei slik gla’tøyte hun var før, med lårkort kjole, utildekket kjønnsorgan, horesminke og lummert soveromsblikk i retning vekselvis Mikke, Langbein, Spøkelseskladden og politimester Fiks.

PÅ DO MED MÄRTHA

Jeg hadde slik uendelig griseflaks her om dagen at jeg påtraff en utedo. Vel, flaks og flaks… jeg har sittet på den mange ganger før.

Da jeg var barn, fantes ikke annet alternativ. Mormor hadde utedass og ferdig med det. Hun satt på den dassen til hun var 80 år. Da fikk hun vanndo.
To hull, med ulike diametre. Det til venstre er for store damer med store rumper.

Som barn brukte jeg det til høyre, det gjør jeg ennå. Jeg ikke gå på den dassen, men jeg vil… det gir en helt annen dofølelse enn å sitte på Porsgrunn-porselen med beina på lunkne fliser, især når været er fint og svalene synger og flyr omkring og humlene suser og bekken klukker så stille og diskré at man ikke tror den er der den er.

Utsikten er ikke mye å skryte av, for det meste luft med blå, eller grå bakgrunn. Når man er lei utsikten, kan man dreie hodet til høyre og ta en titt på kronprinsesse Märtha, som var så uheldig å dø allerede i 1954 og gjorde kong Olav til enkemann. Pen dame.
Man skal jo pynte opp på en utedass, gjøre det litt hyggelig. Kronprinsessen har hengt her mange år nå. Hun ser alvorlig ut, ikke streng… bare verdig.

Hun gikk nok aldri på utedass. Det var nok vann og avløp både på Skaugum og på Slottet. Man får anta det. Allikevel passer hun her, synes jeg… og hun representerer litt norgeshistorie, og mange har lurt på hvor gode venner hun og president Franklin D. Roosevelt var under krigen – mens Olav var i England. Vel, det vet kanskje ingen noe om, og ungene var små og la seg tidlig.
Slike små betraktninger utleder andre tanker, og tiden løper som ville hester over alle hauger, og man tenker ikke så mye på hvordan ens bakende tar seg ut fra undersiden:
Et hull i treverk, hvorigjennom rumpe med endetarmsmuskulatur som utvider seg og slipper ut brune kladeiser som hengir seg til tyngdekraften, faller innpå to meter og lander bløtt.. kanskje på den bæsjen jeg slapp ut i går.
Nåvel, da er det bare å snurpe igjen og tørke – grundig og presist. Ikke til å unngå at en odør stiger opp fra den cirka 35 grader varme materien som nå er aftensmat for fluer og andre små kryp som synes bæsj er snadder.
Vel vel, jeg pleier alltid koste på meg et blikk ned og si adjø før jeg legger på lokket.. ja, jeg gjør det. Morna, bæsjen… morna.

INKLUDERE, ONANERE, PENETRERE, INTEGRERE…

Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var mellom to bokser bayer, hadde jeg tid til å løfte telefonen:
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
– Jada, men jeg har tenkt litt.
– Fantastisk…
– Hør her.. denne Ludvigsen.
– Ja..
– Har du tenkt på at Svein Ludvigsen kanskje er Norges mest misforståtte mann?
– Ehhh… nei.
– Det kan godt tenkes. Kanskje det er slik at han bare ville hjelpe til med integrering, slik at de tre asylsøkerne kunne komme kjapt inn i det norske samfunnet… lære norsk, få jobb, omgås nordmenn, lære seg å gå på ski, spise fårikål og svineribbe, delta på julebord og drikke seg fulle.


– Jeg lytter.
– Ludvigsen kan ha tenkt sånn: Her i Norge er homofili grei skuring, ikke bare det.. det er noe flott og veldig fint, homofile kan gifte seg og skaffe seg barn, gå i Pride-tog og kaste kondomer, dildoer og brukte tangatruser langt opp i juniværet. Den eneste som kvier seg for å ta Pride-toget, er barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Han er en dørgende kjedelig gledesdreper, men det er ikke jeg… jeg er en real friskus, har nok Ludvigsen tenkt.
– Vel..
– Han har sikkert tenkt at han – til tross for kone hjemme på Sommarøy – er litt betatt av unge, nakne menn, og at denne interessen er et aktivum som han kan bruke i personlige og bærekraftige integreringstiltak.
– Tja…
– Han har slått to fluer i en smekk, så å si.. men så ble det litt klabb og babb, disse gutta forsto kanskje ikke integreringskonseptet til Ludvigsen… ja, det kan ha vært språkproblemer, lavt utdannelsesnivå, fordommer og sånn.
– Hmmm…


– Kanskje noen kulturforskjeller, også. Disse karene kommer kanskje fra land der homofili er forbudt og medfører dødsstraff.
– Ja, jo…
– Men her i Norge er homofili likestilt med heterofili og vel så det. I fjor arrangerte barnehager Pride-tog for to- og treåringer, og nå har rektor lansert et prosjekt hun kaller Barn av regnbuen. Hun har bestilt 100 homoflagg og bedt oss lærere arrangere regnbuetog…

DEN FORSVUNNE IMAMEN

Jeg hørte en eksplosjon, en ganske kraftig en. Jeg var på vei ut fra en matbutikk i Åmot, Vinje i Vest-Telemark. Jeg hadde stoppet der, på vei sørover til nabokommunen Tokke.
Kan ikke si annet enn at jeg skvatt litt. Min enkle hjerne koblet øyeblikkelig sammen smellet og muslimsk populasjon i Vinje. På vei bort til bilen min påtraff jeg en en eldre kar med stokk. Jeg stoppet ham og spurte:
– Høt æ detta, æ det muslimane som æ misnøgde med nøkø og sprengjer seg sjave og are fokk fleire hundre meter uppi lufta?
Den gamle mannen, som sikkert husker maidagene i Vinje i 1940 som det var i forgårs, flirte litt og sa:
– Neidå, det æ berre liti grandi vegarbei’ på E-134 hera burti. Du træng ikkje vera rædde.
Jeg ble litt beroliget, men fortet meg bort til bilen, vred om tenningen, satte den øyeblikkelig i gir og ga gass sørover – ut av Vinje kommune.


Jeg tenkte ikke mer på dette før jeg i går leste en sak i Vårt Land under tittelen:
VERDENS FØRSTE NYNORSK-MOSKÉ
Ingress:
Den muslimske forsamlingen i Vinje i Telemark er den første av sin sort: Her snakker imamen vinjemål og forkynner islams lære på nynorsk.
Særlig, tenkte jeg. Jeg tror det når jeg hører det. Jeg studerte et gruppebilde innledningsvis i teksten: 12 personer (fem brune, sju hvite) hvorav bare tre nevnt i bildeteksten – menighetsleder Hassan Samahle, sogneprest Tor Eivind Erikstein og biskop Stein Reinertsen. Er imamen på bildet? Kan det være han med oransje hår, som ser litt skummel ut?
Jeg ringte journalisten som skrev saken, men hun hadde aldri snakket med imamen som snakker vinjemål, aldri sett ham, kjente ikke navnet hans.
Jeg ringte sokneprest Erikstein, som heller ikke kjente imamens identitet. Han hadde såvidt snakket med imamen og hadde ikke inntrykk av at han behersket norsk i nevneverdig grad, følgelig ei heller vinjemål.
Jeg fikk kontakt med biskop Reinertsen, som sa at imamen er nummer to fra venstre på angjeldende bilde, har oransje hår og ikke snakker  norsk.
Men jeg kunne ikke utelukke at imamen er et fabelfantastisk språkgeni og har lært seg norsk og vinjemål i løpet av det siste døgnet. Jeg ringte Salahme, forstanderen i den muslimske menigheten i Vinje. Han sa at imamens navn er Muhammed Tamim. Jeg spurte etter telefonnummeret hans, hvortil Salahme sa at det kunne jeg få oversendt via SMS – forutsatt at imamen gikk med på det.
Jeg fikk aldri noen SMS fra Salahme. Tamims telefonnummer er ikke oppført på 1881. Jeg ringte assisterende rådmann og integreringsansvarlig Anders Sandvik i Vinje kommune. Han tok ikke telefonen, men ringte tilbake og sa at skulle prøve å skaffe imamens telefonnummer.
Assisterende rådmann Sandvik er en mann som leverer. Han sendte en sms med imamens telefonnummer.
Jeg ringte Muhammed Tamim. Han lo ganske høyt da jeg spurte om han var imam i Vinje, for det var han ikke. Hvem er imam i Vinje, da? Det var Tamim litt usikker på. Underlig, du som er menighetsleder burde vite hvem som er imam i menigheten din, sa jeg til Tamim og nevnte at alle tror han er imamen i Vinje. Hvis ikke du er imam, Tamim… hvem er da imamen? Tamim, som altså ikke er imam, sa at imamen er Ali, eller sheikh Omar. Ikkeamim Tamim hadde ikke telefonnummeret til sjeik Omar, men jeg fikk nummeret til Ali, som i tillegg heter Abdi Muhammed. Jeg ringte ham og spurte om han er imamen i Vinje.
Jeg er ikke imam, sa Ali. Hvem er imamen, da, spurte jeg. Det er sjeik Omar fra Somalia som er imam, sa Ali. Har han oransje hår, spurte jeg. Ja, sa Ali. Snakker han norsk? Nei, sa Ali.
Har du telefonnummeret hans, spurte jeg. Han er på ferie, sa Ali. Hvor, spurte jeg. Men det visste ikke Ali. Blir imamen lenge borte? Vet ikke, sa Ali. Kanskje han er på Gjøvik og besøker søskenbarnet sitt, resonnerte jeg… for æille har et syskenbån på Gjøvik.


Veldig synd at imam sjeik Omar er bortreist, ikke kan norsk og følgelig ei heller behersker vinjemål. For jeg hadde håpet han kunne snakke bred dialekt og kanskje synge litt for meg:
Å hei, å hå, det fær så gå
Eg tregar meste på Tulla,
for ho var krulla i ulla
.. og straks etter redegjøre for hvor langt han er kommet i arbeidet nevnt i Vårt Land:
“Verdens første og eneste nynorske, muslimske forsamlingshus har som sitt fremste mål å oversette koranen til nynorsk.”

HALLÅI I STUEN

Jeg passet ei bikkje litt i pinsen. Tror det er best å holde den anonym, la oss kalle den Hallåi. Eierne plasserte på stuegulvet et bur hvori en pute tenkt som liggeunderlag om natten. Så dro de på fest. Men bikkja foretrakk å ligge rett på burbunnen.. og puta, den ble brukt til helt andre sysler, illustrert ved fotografiet her.


Eierne synes ikke no’ særlig om denne aktiviteten, men jeg er uenig. Alternativet er å bestille en sexdukke i full tispestørrelse fra Kina, som sikkert blir laget av små kineserbarn i gamle fabrikklokaler uten ventilasjon, der luften er stuvende full av bittesmå plastpartikler som legger seg i sedimenter på innsiden av barnas lunger i et slikt omfang at lungene til slutt kollapser og barna faller om på fabrikkgulvet og dør.
Men før de rekker å dø har de kanskje laget to millarder tispedukker som blir eksportert til hundeeiere over hele verden, og etter noen år blir  de kastet i sjøen, eller hist og her i naturen, der de brytes ned til mikroplast som i tidens fylde flyter ut i sjø og vann, opptas av grønt gress og planter og innføres i fisk og vilt og husdyr som vi kverker og spiser til middag…
Så altså, honnør til Hallåi som sparer livene til så mange barn og tilfredsstiller sine behov på miljøvennlig og bærekraftig måte.

NÅR TIDEN ER UTE

Min gode venn Ralf ringte nettopp. Selv om jeg var meget opptatt, løftet jeg telefonen:
– Hei, ikke så lenge siden sist.
– Ikke? Vel, jeg lurer på noe.
– Jeg lytter, sånn noenlunde.
– Tidligere fylkesmann Svein Ludvigsen der nordpå et sted, Tiltalt for seksuelt overgrep mot tre unge, asylsøkende menn hvorav en litt tilbakestående. Saken starter i Nord-Troms tingrett i morra.
– Javel..
– Ettersom jeg såvidt bestod sosiologi grunnfag i unge år, ligger det for meg å analysere handlinger med henblikk på oppvekst og miljø.
– Jo ja, det stemmer vel.
– Nå er det jo slik at Ludvigsen er oppvokst på Hillesøya beliggende ute i havet i Troms fylke. Han har adresse på naboøya, bare et par ølflaskekast unna: Sommarøya, ganske isolert samfunn, omlag 300 sjeler. Det var der politiet anholdt ham i januar i fjor..


– Poenget, Ralf.. jeg er opptatt med å drikke meg full og det gjørsækkesjæl.
– Jeg har lest i flere aviser at beboerne på Sommarøya vil løsrive seg fra resten av verden.
– Hææ???
– De har hatt et folkemøte der alle møtte opp, og ingen anførte argumenter mot innføring av tidsfri sone. De vil kvitte seg med tiden. De vil pælme alle armbåndsurene… når du kommer hit, skal du kunne kaste fra deg klokka og leve livet, sier Sommarøya-beboer Kjell Ove Hveding til NRK.
– Javel.
– Butikkene skal være åpne når det passer, og ungene kan gå på skolen når de gidder. Alle skal gjøre som de vil, og det er langt til nærmeste lensmannskontor. Sommarøya skal bli et “livsnyterparadis”, skriver Nettavisen.
– Høres ut som et anarki.
– Nettopp, men det er i overkant dristig å tro at denne løsluppenheten oppsto i forrige uke. Trolig har Sommarøya-folket vært litt aparte i lang tid, kanskje i 100 år, og nå slår det altså ut ved avskaffelse av tiden.

– Denne vegringen mot tid kan tolkes som klar avstandstagen til resten av landet og dens skikker og tradisjoner heri ikke unntatt etikk og moral.
– Seksualmoral inkludert?
– Det er sannsynlig. Man vet jo at isolerte populasjoner utvikler egne standarder, som i verden utenfor oppfattes underlige, noen ganger straffbare.
– Du mener at Svein Ludvigsen ikke har reflektert nevneverdig over sin heimstadlære og tatt med seg skikker og tradisjoner til mer urbane strøk?
– Kan ikke utelukkes.
– Slik som sterk interesse for sårbare asylsøkeres endetarmsåpninger?
– Det er en hypotese…

EN LITEN KULTURKOLLISJON

Som tidligere nevnt, har jeg en kompis som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Nå vurderer han ikke det lenger. Han har meldt seg ut av SV. Det gjorde han straks etter å ha overhørt denne samtalen mellom to partikolleger i går kveld:
– Fært med denne saken i Bergen.
– Åå? Hva slags sak?
– En familiefar i 50-årene fikk 15 års fengsel i tingretten. Han anket til lagmannsretten, som skjerpet straffen – til 18 år. I tillegg må han betale 3.9 millioner i erstatning til ofrene.
– Åååå… hva hadde han gjort?
– Ifølge dommen har han plaget sin familie i årevis, dengt kona og deres seks unger på en måte. Voldtatt kona jevnlig og minst ett av barna, en datter. Første gang da hun var 10 år. Dette skal visst ha pågått i årevis.
– Herregud!
– Kona, som er blitt ekskone, og ungene må leve på hemmelig adresse.
– For en jævlig psykopervodrittsekk. Han burde hatt dødsstraff. Hva slags mann er dette? En stril fra en av øyene utenfor Bergen?
– Iraker. Det er en innvandrerfamilie.
– Ååååå…
– Ja, er det ikke tragisk!
Her oppsto en liten pause. De to damene i høstlig årsklasse, begge sosionomutdannede, drakk litt urtete og summet seg litt.


– Jo, svært tragisk. Klassisk kulturkollisjon på en måte. Man må se det slik. Mannen har med seg sin kultur fra hjemlandet, og den kommer ikke helt til sin rett her i landet, tenker jeg.
– Nei, datteren min har skrevet en masteroppgave om muslimsk maskulinitet i møte med vestlig kultur. Jeg forstår godt hvordan mange muslimske menn føler det når de kommer til Norge og møter en helt fremmed kultur og andre skikker.
– Ja, og spesielt vanskelig for muslimske menn må det være å ha døtre i Norge. De må jo passe godt på dem på en måte, hele tiden, slik at de ikke surrer seg borti menn og kanskje havner i uløkka og sånn. Det er en fulltidsjobb, og det er ikke nok med bare hijab.
– Nei, disse voldtektene av datteren er nok et uttrykk for omsorg, at man skal holde saker og ting innenfor familien og sånn på en måte, tenker jeg. Familieverdier står jo sterkt blant muslimer, og denne familiefaren har nok gjort så godt han har kunnet, med sine kulturelle forutsetninger. Det er kanskje ikke engang riktig å kalle det voldtekt.. eller hva tenker du?
– Jeg tenker det samme som deg. Denne mannen har nok vært fryktelig redd for vestlig innflytelse på en måte. Dessuten har han bare gjort som Muhammed gjorde. Det handler jo om ære og respekt og sånn, tenker jeg.
– Det er sant. Han har handlet i frykt, og jeg tenker at lagmannsretten ikke har tatt høyde for det.
– Og han ventet jo et helt et år, da. Aisha var ni år da Muhammed.. ja, du vet.. da han…
– Ja, og det var jo ekte kjærlighet, og Aisha var jo kona hans. De hadde jo vært gift i to år allerede.


– Ja, nettopp. Jeg tenker atte du har rett. Denne irakeren er nok skikkelig rettroende muslim, og han gjør jo bare det Muhammed gjorde og det muslimske menn alltid har gjort.
– Det tenker jeg, også… og han hadde aldri blitt dømt for dette i hjemlandet sitt.
– Nei, jeg lurer litt på denne dommen. Den virker i strengeste laget. Jeg tenker atte dommeren kanskje er skikkelig rasist.
– Ja, det tenker jeg, også.. og det er slett ikke usannsynlig. Forsker Guri Tyldum i forskningsstiftelsen Fafo har jo slått fast atte nesten alle etniske nordmenn er det.
– Hva da?
– Rasister.