Faktisk.no (heretter bare Faktisk) jobber med å finne faktafeil overalt i hele Norge, facebook inkludert… i tråd med vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Faktisks ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg er en våken mann og tar sitt samfunnsansvar på aller største alvor. Han kom under vær med et bilde med masse snø, angivelig norsk snø. Bildetekst: It has been snowing in Norway
Bildet ble lagt ut på Facebook 3. november i fjor og er delt 29 000 ganger. Egeberg ante uglemoser, og ingen sak er for gammel til å bli dagsaktuell. Snø er snø, også den som falt i fjor. Han tilkalte sin røffe faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback:
Dahlback er en durkdreven sannhetsjeger som lever av og for å luke ugress ut av norsk samfunnsdebatt, slik at den ikke kommer helt ut av kurs. Han gikk i gang, tok noen telefoner, undersøkte hist og her. Langfeldt er en gluping og behersker omvendt bildesøk i google… etter mange timers arbeid bragte han på det rene at snøen på bildet ikke er norsk, men japansk. Ja, bildet er tatt i Japan… og alle vet at det er forskjell på Japan og Norge.
Langfeldt skrev en fyldig rapport med tittelen Snøbilde er fra Japan, ikke Norge og publiserte 27. april… og nå vet alle alt om den japanske snøen som noen trodde var norsk, og det er vi alle glade for…
Pol’ti har jobbet hardt for å finne ut av hvor det ble av Anne-Elisabeth Hagen, som en høstmorgen i 2018 forsvant som pils på guttetur. Politiet tror ektemannen har drept henne. Men advokaten hans, Svein Holden, mener at politiets fengslingsgrunnlag er tynn suppe.
Kan det tenkes at Holden har rett og at politiet er på villspor, eller er politiet på sporet, men etterforsker ikke bredt nok? Har de undersøkt hypotesen Tom Hagen og Tom Hagen? La meg forklare:
Kanskje er det er slik fatt at forretningsmannen fra Lørenskog i betydelig monn identifiserer seg med rådgiveren til Don Vito Corleone, som også heter Tom Hagen, har advokatbevilling og stillingsbetegnelsen consigliere og nyter stor tillit i Corleone-familien – selv om han ikke er født og oppvokst på Sicilia.
Consigliere Hagen er sindig og saklig, gir gode juridiske råd, men han deltar også i diskusjoner om andre viktige forretningsanliggender, eksempelvis hvem som må bringes til opphør og hvem som skal gjøre disse “våte jobbene”.
Consigliere Hagen er en kultivert mann som ikke liker rå vold på nært hold, han er da også i den heldige situasjonen at han ikke selv trenger gjøre de ubehagelige jobbene. Han setter dem ut til lojale medlemmer av familieforetagendet… slike som Luca Brasi, Peter Clemenza og Salvatore Tessio, som egenhendig gjør jobbene, eller sørger for at de blir gjort av andre handlekraftige karer med spisskompetanse.
Kan det virkelig være slik at milliardæren fra Lørenskog i mange år har gått litt surr i seg selv, at han det meste av tiden tror han er concigliere Hagen og at han har sett Gudfaren 1, 2 og 3 så mange ganger at han er helt fascinert av Corleone-familien og hvordan man kvitter seg med mennesker som forpurrer ens liv og fremtid.
Har politiet sjekket Hagens samling av DVD-filmer, har de undersøkt filmvanene hans på HBO og Netflix? Kanskje han har et hemmelig rom i huset sitt, som politiet ikke har oppdaget, som er stuvende fullt av Gudfaren-effekter og en hel haug bilder av Robert Duvall som consigliere Tom Hagen.
Kan ikke utelukkes at politiet også på dette skumle rommet finner spor av medhjelperne… kanskje en undertegnet kontrakt. Hagen er jo forretningsmann og trolig ikke ukjent med begrepet outsourcing.
Tilfeldighetene hoper seg tidvis opp på uartig vis, verdensomspennende virustid og måneobservasjoner som på ubønnhørlig påbyr fastemåned blant muslimer… eller ramadan, som de kaller det.
Muslimene tar ikke lett på fasten, det var tross alt Muhammed som innførte den. Man skal ikke spise, eller drikke når man kan skjelne mellom en hvit og en svart tråd. I praksis: Hverken mat, eller drikke mellom soloppgang og solnedgang.
Anne Spurkland, immunolog og professor, råder muslimer til å moderere seg litt og ihvertfall drikke litt vann, ettersom tørre slimhinner generelt øker sjansen for virusinfeksjoner, men det gir rettroende muslimer blanke faen i – Muhammed er sjefen og Allah er allmektig og vet best.
Koronaviruset har forårsaket lavere aktivitet i moskeene, hvilket betyr at muslimer må be hjemme; for det er ingen bønn, muslimer må be flere ganger daglig. Men hvordan skal man arrangere hjemmebønn i en muslimsk familie? Islamsk Råd Norge vet råd: Ved ingen omstendighet skal en kvinne bøye seg til bønn foran en mann. Dette har fått mange til å reagere. Noen mener at muslimer er førmiddelalderske i sitt kvinnesyn og må skjerpe seg, innføre likestilling – også i anledning bønnestunder.
Sludder og pølsevev. Disse kritikerne er ignorante og glemmer at sex er forbudt under ramadan, og alle vet at en mann som bøyer seg i bønn bak en kvinne med stussen været, meget lett kan komme ut av kurs og ikke tenke på mye annet enn det kona, eller datteren har under kjortelen som strammer over rumpa og skinkene… og således påføre seg knallhard ereksjon ikke helt i tråd med muslimske bønnetradisjoner.
Ramadan varer en måned og alle vet at menn blir ganske ustabile og ugne til sinns etter noen uker uten sex, og det er jo ingenlunde bra at man tenker mer på kvinnelige kjønnsorganer enn Muhammed og Allah… det sier seg selv.
Nicolai Tangen er rik og sikkert flink i pengesaker, men han eier ikke ett halvt gram sjarm. Han er karismatisk som en lecablokk, og han minner meg litt om en gutt jeg kjente i barndommen, som var like gammel som jeg og bodde i nabolaget. Han hadde et underlig dobbeltnavn og rare foreldre; moren hans så ut som et av trollene til Theodor Kittelsen.
Ingen mobbet ham, men denne gutten var ikke en av gutta. Han var blass og bleik og hadde kanskje lave blodverdier. Han likte seg best hjemme og ville gjerne ha besøk, også på dager med høytrykk og skyfri himmel.
Litt bortskjemt, han hadde mange leker og en racerbane ingen andre hadde. Jeg tror han fikk litt mer ukepenger enn oss andre gutta; derfor måtte han ha flere sparebøsser som han likte å riste på.
Han skjønte nok selv at han ikke var et sosialt samlingspunkt, men han hadde penger, som han brukte til å kjøpe godterier, sjokolade, is og annet snadder. Det virket, ikke så lenge ad gangen. Da snopet var borte, forsvant “vennene”.
Alle skjønte hva han drev med, han kjøpte venner og lyktes sånn måtelig. Jeg spiste godteriene hans ved én anledning.
Jeg aner ikke hvor mange venner Nicolai Tangen har, men i november i fjor – i Philadelphia – brukte han jævlig mye penger og fikk 130 venner… i tre dager.
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg samfunnsoppdrag formulert slik: “Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.”
Vel, kanskje ikke helt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte, altså 6 millioner kroner.
Noen formastelige sjeler hist og her hevder at disse millionene er forsikringspremier, som innbetalt på Faktisks konto avverger sjekk av etterrettelighet i ovennevnte virksomheter.
Kristoffer Egeberg er ansvarlig redaktør i Fakisk og øynet kanhende for noen uker siden en gyllen mulighet til å late som om han er en tøffing som dagstadig overvaker de nevnte seks aktørene, nærmere presisert Dagbladet, som lørdag 4. april publiserte et bilde av en gatestump i Oslo med altfor mange mennesker – midt i koronasmittetiden.
Helt ufarlig for Dagbladet og bare artig for Faktisk. Slik tenkte kanskje Egeberg og ville slå stort på. Han tilkalte fem av sine røffeste faktasjekkere: Morten Langfeldt Dahlback, Silje Sjursen Skiphamn, Øystein Tronsli Drabløs, Geir Molnes og Maja Walberg Klev:
De fem satte øyeblikkelig igang og tok noen telefoner. Noen mente at det var helt fryktelig at så mange mennesker var ute og gikk så tett i denne virustid, andre mente det dreide seg om et optisk bedrag tilordnet ved snedig bruk at telelinse, og at Dagbladet således syslet med fake news og sensasjonsmakeri med tanke på løssalget.
De fem hadde nok i tankene Faktisks viktige samfunnsoppdrag og kontaktet en hel haug kilder, deriblant komikeren Hasse Hope, Jenny Skadafugl (som driver med legofigurer) og politiet. De fem gjorde alt du kunne for å bekrefte/avsanne forlydendet om Dagbladet som hardkokt leverandør av falske nyheter.
De skrev en lubben rapport og oppsummerte: *Det er ikke mulig å si hvor mange mennesker som var i Markveien eller på Grünerløkka 4. april. Vi vet heller ikke hvor tett folkemengden var. *Det vi kan fastslå, er at folk som var på stedet har ulike opplevelser av situasjonen og Dagbladets gjengivelse av den. Det samme gjelder for dem som ikke var til stede. *Dagbladet avviser at de brukte telelinse i reportasjen, men ifølge en ekspert kan kameraet avisen brukte gi en betydelig telelinse-effekt. *Politiets beskrivelse av situasjonen på Grüneløkka og i resten av Oslo sentrum lørdag, spriker.
Som man ser, fant ikke Faktisk ut noe som helst om dette Dagbla’-bildet som angivelig opprørte så mange at det nesten utløste opptøyer blant skjeggete veganhipstere med indiemusikk i begge ører… syklende fortaulangs på mangefargede, ettgirs damesykler.
Faktisk paginerer ikke tekstene sine. Rapporten med tittelen Dette vet vi om Dagbladets omstridte reportasje, er 210 centimteter målt med tommestokk på min laptop.
Hvorfor skrive en tekst så lang som en basketballspiller… om bortimot ingenting? Kanskje fordi det er så gøy å gjøre research på Grünerløkka…
Onkel Lauritz er forlengst død, og bamsen Teodor har ingen sett snurten av på henimot 30 år, han ligger nok innerst i en skuff i en mørk krok på NRKs rekvisittlager. Alle som er tørre bak øra, husker de to og barneTV-programmet Så rart, et ganske barnslig folkeopplysningsprogram for unger. Konseptet var slik: Teodor lurer på mange rare ting, og onkel Lauritz forklarer med pedagogisk langmodighet. Men nå er de borte, begge to. Synd.
Onkel Lauritz og Teodor er ikke typer som dukker opp annenhver dag, men vi er så heldig stilt at vi har Hallvard Sandberg i stedet. Han jobber i Dagsrevyen og sitter i NRKs nyhetsstudio nesten hver skapte dag og snakker om koronaviruset og alt dertil. Han snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker og snakker… hyggelig og blid, det er han sannelig.. men nå begynner jeg å bli lei. Det er grenser for hvor mange metaforer man orker.
Metaforer er litt som bløtkake med tykt marsipanlokk, eller Kong Haakon-konfekt… eller trøndersk hjemmebrent… man orker simpelthen ikke uendelige mengder av det…
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg samfunnsansvar formulert slik: “Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.”
Nåvel, kanskje ikke heeelt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte, altså 6 millioner kroner.
Noen vil kanskje antyde at disse seks millionene er en fullforsikringspremie som avverger faktasjekk av aktørene nevnt ovenfor. Etter alt å dømme virker denne forsikringsordningen så det suser; Faktisk faktasjekket ikke VG-journalist Lars Joakim Skarvøy, da han i samråd med ansvarlig redaktør Gard Steiro i fjor kokte sammen tidenes røverhistorie om Trond Giskes opptreden på Bar Vulkan i Oslo.
Faktisk liker å skrive om tøyseting som folk flest aldri har hørt om og ikke bryr seg døyten om. Her om dagen kom noen i Faktisks redaksjon under vær med rykter om at Greta Thunberg hadde oppfordret kineserne til å slutte å spise med tradisjonelle trepinner for derigjennom unngå hogst av svære skogsfelt med finfine trær som suger til seg tonnevis av karbondioksyd og således bidrar til et bedre klima for alle i hele verden.
Kan godt tenkes at Faktisk-redaktør Kristoffer Egeberg ble svært oppglødd og straks henvendte seg til sin faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback, slik som antydet her:
Dahlback er ikke av den sorten som unnslår seg ordre, uansett hvor tåpelig den måtte være. Han gikk trøstig i vei, og sett slikt: Det stemte ikke, gitt; Thunberg har aldri sagt noe om trær i Kina og spisepinner, det var visst bare fake news spredt på sosiale medier, sannsynligvis med opprinnelse et nettsted i Russland hvori oppskrift på salat med tørkede aprikoser .
Faktisk paginerer ikke sine rapporter, man må bruke tommestokk. Langbacks rapport er titulert Nei, Greta Thunberg har ikke oppfordret kineserne til å slutte å bruke spisepinner og er rundelig målt 150 centimeter på min laptop, som er nesten like langt som legemet til Napoléon Bonaparte.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Hørte du om de to ranene på åpen gate i Oslo i går?
– Neeeijiiireiaaaa…. på selveste langfredag!! Hvem i all verden driver med sånt på langfredag… de burde vært buret inn på ubestemt tid, tenker jeg.
– De to ranene skjedde med en halvtimes mellomrom.
– For noen sjofle uslinger, tenker jeg.
– Trolig innvandrerungdom på en måte. De var visst mørke i huden…
– Åjaa… muslimer.. ja, da skjønner jeg. De er jo ikke kristne og kjedet nok seg skikkelig på den aller lengste dagen i året, og alle fritidsklubber var sikkert stengt, tenker jeg. Ikke rart at de raner litt, tenker jeg, for å få tiden til å gå på en måte.
– Men holdt de tometersgrensen?
– De brukte visst macheter. Lengden av macheten pluss armlengden er nok halvannen meter og vel så det… det er ganske forsvarlig i et smittevernsperspektiv, tenker jeg.
– Bra at de tar ansvar, tenker jeg. Det betyr at informasjon om koronasmittefaren har nådd innvandrergruppene. Det er veldig positivt, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også…
Ettersom jeg er henimot venneløs, blir jeg helt overveldet og nesten paralysert av lykke når noen sender meg venneforespørsel på Facebook. Tenk at noen vil være venn med meg. Her om dagen fikk jeg venneforespørsel fra Revani Yagustin.
Det er så hyggelig at det nesten ikke går an, og sannelig har hun ikke pyntet seg til påske… joda, det har hun – kyllinggult antrekk og gode greier. Det betyr at hun er opptatt av påskebudskapet… Jesu lidelse på korset, døden, oppstandelsen, håp og nytt liv for oss bedrøvelige og jammerlige syndere på jorden.
Hun går nok jevnlig i kirken, og hun har sikkert guuuglet meg litt og funnet ut at jeg også ikke går av veien for å gå i kirken tid om annen… felles interesse, altså.
Men skulle du ha sett… da jeg sto i begrep om å trykke bekreft på Revanis venneforespørsel, gled underarmen mot underlaget og kom helt ut av kurs, slik jeg kom til å trykke på slett forespørsel. Fortærende ergerlig…
Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte nettopp. Jeg vurderer aldri å ignorere hennes anrop:
– God påske, Gitte!
– Så du Dagsrevyen i går kveld?
– På slutten handlet det om klemming, om hvor mye en klem betyr og at alle savner den nå for tiden. En adferdsbiolog forklarte at klemming frigjør oksytocin, som av noen kalles kosehormonet…
– Javel.
– Skjønner du ingenting… klemming er bra. En psykolog sa at i denne ensomme virustiden kan man holde omkring seg selv og stryke seg selv over kinnet og oppnå nesten det samme som ved en ekte klem..
– Selvklem?
– Jepp, jeg prøvde.
– Javel.
– Det utartet.
– Ååå?
– Plutselig lå jeg på ryggen i sjeselongen med skjørtet i en bylt rundt livet.
– Ååå?
– Ja, psykologen hadde rett… funket som bare det. Gikk så det suste.
