Forsvaret har gitt etter for krav om gratis bind og tamponger. Det er et bra. Nå er det slutt på tiden da jentesoldatene en uke i strekk gikk omkring i norske militærleire og blødde overalt og griset til maskinpistoler, håndgranater og bombekastere … og etterlot seg brunrøde og ikke så velduftende flekker på stolene i spisesalen.
Men det er likestilling i dette landet, og ingen har tenkt på gutta. De er jo en kjent sak at gutter i vernepliktig alder onanerer både titt og ofte – tidvis hyppigere. Hva trenger de? Tørkepapir, selvsagt… helst Lambi Classic. Her snakker vi 3-lags mykt papir i 100 % nyfiber som kan absorbere enhver flekk, ulykke eller uhell på kjøkkenet. I tillegg trengs tørkerullholder, festet til vegg, eller på stativ ved siden av sengen. Skikkelig seriøs forskning viser at gutter og menns onanivaner endres med rammevilkårene. Det er lite fest og moro i militærleire, gutta er i overtall og jentene har mensen, og alle som har gjennomført førstegangstjeneste, vet at den tidvis kan oppleves kjedelig og monoton. Da er det fint å korte tiden med litt håndarbeid, hvilket minner meg om den gangen jeg selv var rekrutt og bodde på firemannsrom. En av gutta var litt av en lesehest og hadde planer om å studere filosofi etter militærtjenesten. Han lå ofte i overkøya og leste rare, tykke bøker. Vi kalte ham Sofen. Han i underkøya kjedet seg kraftig en kveld og spurte om å låne en av Sofens bøker. Det fikk han. Etter noen minutter: – Fy faaen, gørrkjedelig. Trur heller jeg tar meg en runk.
Kristoffer Egeberg er sjefredaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk) og vet godt at han ikke er i nærheten av å oppfylle Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge. Faktisk er dessuten eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen hvert år overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere. Bare de yngste av SFO-barna tror Faktisk faktasjekker noen av ovennevnte mediebedrifter, men noe skal man jo ta seg til. Kanskje har redaktør Egeberg bestemt at Faktisks nye satsningsområde skal hete faktasjekk av helt ekstaordinært sløve surrekukker som skriver jævlig mye rør om koronaviruset på facebook. I forrige uke var det Christian Paaske, han som tror jorda er flat. Denne uken er det en kar som heter Helge Aspevik, som på Facebook har publisert profilbilde av en eldre mann med masse utslett på venstre kinn, angivelig bivirkninger av Covid19-vaksine fra Pfizer. Bildet at den gamle mannen ligner mest på en gammel dame, kanskje en torgkone fra Ukraina, men det er ikke så nøye. Kristoffer Egeberg er nådeløs mot alle som publiserer underligheter på face, og man kan ikke utelukke følgende dialog i Faktisks redaksjon: Redaktør Egeberg: – Se på dette bildet og les hva denne Aspevik skriver. Øyvind Bye Skille: – Ehh… jajo, men det er jo så mye sånt. Facebook er jo full av denslags og… Egeberg: – Dette er midt i satsningsområdet vårt. Sett i gang med faktasjekk. Øyvind Bye Skille: – Ja, men jeg så TV2-nyhetene i går kveld og… Faktasjekker Skille er ikke den som unnslår seg ordre. Nix, han er en pliktoppfyllende kar og gikk nok til sin laptop med krum hals, eller noe som ligner. Skille ringte rundt forbi og hist og her. Steinar Madsen i Legemiddelverket løftet telefonen, men kunne ikke si så mye … ikke annet enn at han er vant til rare historier på nettet. Skille er imidlertid ikke av den sorten som gir seg så lett. Han ville finne ut hvem som er avbildet på bildet. Han ga seg i kast med slektsgranskning og fant ut at den gamle mannen på bildet – som altså ligner en gammel torgkone fra Ukraina, eller Hvite-Russland – kanskje ikke er bestefar likevel, men heter Jack Donaghue og bor et sted nord i England, men det er ikke sikkert. Skilles tekst er på min laptop like lang som en norsk gjennomsnittsmann er høy, den er spekket med et drøyt dusin henvisninger, en tabell, to bilder og en videosnutt. Tekstens tittel er litt slapp: Bilde av mann med utslett spres – dette vet vi De som gidder lese Skilles tekst skjønner at det Faktisk vet om den gamle mannen – eller torgkonen – med utslett på venstre kinn, ikke er verdt å vite.
Bokhyllene mine er nokså overfylte og uryddige. Rotete. Noen bøker står skakt, noen er stablet vannrett, noen vender ryggen mot veggen. Alle mulige slags bøker, alt fra Nils Kjærs essays til Keith Richards’ selvbiografi Livet. År om annet høres et lite dunk, eller et bunk, eller et kunk.. eller annen lyd som antyder at en bok ramler i gulvet, av seg selv. Det skjedde i går kveld. Jeg var spent. Hvilken bok? Sataniske vers, fra 1988. Skrevet av Salman Rushdie.
Jeg har lest de fleste av bøkene mine, men ikke denne. Sataniske vers er i samme kategori som Brødrene Karamasov; de fleste som sier de har lest den, lyver så det lyser i vintermørket. Ayatollah Khomeini utstedte fatwa – dødsstraff – mot Rushdie og alle andre som bidro til utgivelse av boken. Belønning for død Rushdie: Én million dollar. Jeg husker godt utgivelsen av Sataniske vers. Jeg erindrer høsten 1993, da forlegger William Nygaard ble slutt og nesten drept, fordi han utga boken. To år tidligere ble japaneren Hitoshi Igarashi drept, fordi han hadde oversatt boken. Den italienske oversetteren Ettore Caprioli overlevde såvidt et knivangrep. En tyrkisk forfatter hadde publisert utdrag fra boken. Noen muslimer fikk vite at han bodde på Madimak Hotel i Sivas, Tyrkia. De tente på hotellet. Forfatteren overlevde, men 37 andre mennesker døde. Det ble litt baluba i Norge, også. Foruten drapsforsøket på Nygaard, ble to bokhandlere påtent – en i Bærum, den andre på Holtet i Oslo. Rasende, muslimske drosjekusker gikk amok i Oslos gater. Absolutt uten humor og sans for ytringsfrihet bygget de opp overhåndtagende raseri med vidåpne munner hvorfra desibelsterke allahu akhbar og krav om forbud mot boken. Men hvor mange av dem har lest Sataniske vers? Jeg har gjort noen forsøk, men ble alltid søvnig. En periode for cirka ti år siden brukte jeg den som sovemedisin. Jeg kom aldri til bokens kjernepunkt: Muhammed lar seg friste til å tro på noe annet enn Allah. Jeg plukket opp boken igjen, la meg på sofaen og prøvde igjen. Første kapittel: Engelen Gibreel. Jeg sovnet etter to sider. Jeg har gitt opp Sataniske vers, men jeg vil beholde den – som en blasfemisk kuriositet. Salman Rushdie er en litt kjedelig forfatter. Ettersom jeg er henimot eneveldig leder av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland – eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen sier – synes jeg denne tegningen er artigere, mer poengtert og ganske aktuell.
Muhammed er jo alle muslimers store forbilde. Det kan forklare den nesten uforklarlige grooming-skandalen i Rotherham, midt i hjertet av Storbritannia: I løpet av tiden 1997-2013 ble rundelig regnet 1400 hvite tenåringsjenter seksuelt misbrukt og voldtatt på det groveste av organiserte gjenger av pakistanske menn. Noen av disse jentene var ikke mer enn elleve år gamle. Hvorfor fikk disse muslimske mennene holde på så lenge? Frykt. Kommunalt ansatte visste om hva som skjedde, men turte ikke snakke om det, ikke engang til seg selv i lukket rom. De var redde for anklager om rasisme. Det samme gjaldt politiet i South-Yorkshire. Journalister? Likeens. Til slutt ble en undersøkelseskommisjon opprettet. Sluttrapporten ble skrevet av professor Alexis Jay. Den er nifs og så knusende at mange hvite mennesker i Roterham ønsker seg et bunnløst hull i bakken. Antallet antatte gjerningsmenn er så høyt at man nesten må tro at hver eneste melaninrike mann i Rotherman har vært involvert. Bare noen få er dømt. Innrømmet de skyld? Nix. Kunne det samme skjedd i Florø, som har omtrent samme forholdsmessige innbyggertall i Norge som Rotherham i Storbritannia? Neppe. Kunne det skjedd i Oslo? Der bor nesten 700 000 mennesker hvorav Raymond Johansen, og sannsynligheter er aldri null.
Likheten mellom Shaun Henrik Matheson og SIAN (Stopp islamiseringen av Norge)? Begge er nyttige i et folkeopplysningsperspektiv. La meg forklare:
Radiomann Matheson har gjort seg til B-kjendis i Norge. Det gjorde han ved å uttale seg nokså uvørent om Israel og enda røffere om de som bor der – jødene. Han ønsket dem døde. Han sa det ikke til seg selv, alene hjemme sittende på do. Han sa det på radio, alle hørte det. Noen mener Matheson er antisemitt av aller verste sort og at hvis han hadde vært født i 1920, hadde han kanskje 22 år senere viet seg til angiveri av jøder, som ikke lenge etter ville funnet seg selv som ufrivillige passasjer på D/S “Donau”, med stø kurs for Polen – nærmere angitt Auschwitz. Kontrafaktisk, jepp… Matheson anløp livet høsten 1971 og må frifinnes for jødepogromene i Norge under krigen. Men la oss si at Matheson er antisemitt. Vi sier det, han må jo nesten finne seg i en slik tittel. Ettersom jeg ikke liker unødvendig bruk av fremmedord, tror jeg nesten jeg bruker den kortere og noenlunde synonyme termen jødehater. Altså: Jødehater Matheson. Hvordan ble Matheson ekstremist? Aner ikke. Jeg antar radikalisering kan skje på mange måter … dårlige venner, kanskje. Mangelfull oppdragelse og grenseløs oppvekst på Jessheim? Var han ofte hos bestefar, satt på fanget og fikk spennende historier fra krigen og litt om hvor gøy det var å marsjere i Hirden og banke opp folk på gater og streder? Men er henvist til gjetninger… men nå skriver jeg meg helt bort. La meg komme til poenget: Hvorfor er Matheson nyttig i folkeopplysningsøyemed? Det er lenge siden Norge var Israel-venn og statsminister Golda Meir deltok i eggeløp i hagen til Jens Christian Hauge. Det meste av Arbeiderpartiet i dag og resten av venstresiden samler seg om ikke så grundig dokumenterte påstander om Israel, og Palestina-komiteen hater Israel og vil boikotte alle varer fra det eneste demokratiet i Midt-Østen. Men nå skriver jeg meg bort påny, men jeg får ikke strøket noe .. en klump appelsinmarmelade med blåmuggost ramlet fra brødskiva, landet på tastaturet, oksyderte, stivnet og låste sletteknasten…men jødehateren, ja: Shaun Henrik Matheson er bare en liten ubetydelighet i en svææær flokk, men han har gjort nytten sin. NRK har mottatt over 500 klager på ham. Matheson er blitt en pin up boy for antisemittisme i Norge. Han har avdekket jødehat og aktualisert det. Hva med SIAN? Hvordan kan den gjengen være til gagn for samfunnet? Uten SIAN hadde vi vært mindre opplyst. Hver gang SIAN stiller seg opp i tettbygd strøk og snakker kritisk og nedsettende om islam (som er lovlig) må politiet tilkalle ekstrastyrker, rigge opp svære, heavy metallgjerder for å hindre hypervold fra motdemonstrerende muslimer og venstreaktivister, hvilket dokumenterer intoleranse og vilje til vold som reaksjon på meninger. Når SIAN brenner Koranen (som også er lovlig), blir muslimene klin kokos og hensetter seg straks og uten opphold i drapsmodus. Hvis politiet ikke hadde vært tilstede ved disse anledningene, kunne mange muslimer gjort seg til seriemordere i løpet av noen minutter og flere avkuttede hoder kunne trillet omkring på asfalt og brosteiner i Kristiansand og Oslo. Takket være SIAN har vi fått det inn med teskje: Mange muslimer driter i ytringsfrihet og demokrati og vil mer enn gjerne drepe for en profet med jævlig dårlig rykte. Vel, det var ikke mer … bortsett fra: Takk til Shaun Henrik Matheson og SIAN.
Jeg er ikke av den sorten som bæsjer og leser Nettavisen samtidig. Kødda… jeg er det. Jeg leste at Forsvaret nå har gitt etter for kravet om gratis santitetsbind og tamponger. Disse damesakene skal – ifølge hærsjef Lars Lervik – leveres sammen med kakao og skokrem.
Lervik sier at tamponger og bind umiddelbart skal gjøres tilgjengelig for kvinner i “garnison og felt”. Ehhh … felt og felt … hva om det blir alvor og full krig mot russerne midt på Finnmarksvidda i 30 minusgrader? Hvor mange kvinner med maskingevær, bombekastere og tamponger i baklomma kan vi regne med da? Eller som en kompis av meg en gang sa … han har hovedfag i retorikk: “Kan man stole på folk som blør en hel uke uten å dø?” Jeg vet ikke. Anyway … god helg.
Kristoffer Egeberg – av noen tidvis kalt Stoffer’n – er sjefredaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk) og liker å få folk til å tro at han oppfyller Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge. Hertil må nevnes at omstendighetene er sammenstablet således at Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen hvert år overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere. Det betyr at Faktisk ikke faktasjekker noen av ovennevnte medieforetak, og bidraget til samfunnsdebatten og ordskiftet her til lands er knapt nevneverdig. Dette vet redaktør Egeberg bedre enn noen annen. Verden har aldri vært ideell, men man må undres over hvorfor han sysselsetter sine faktasjekkere med å skrive om en av de aller verste tullebukkene I Norge: Stavanger-mannen Christian Paaske. Paaske er praktiserende astrolog og tror jorda er flat som en pizza.
Han har også skrevet på sin facebook-side at koronaepidemien ikke finnes, han hevder at politikerne er kriminelle og lyver hele tiden og at helsemyndighetene er deres medsammensvorne. Man kan tenke seg denne dialogen i Faktisks redaksjon: Egeberg: – Silje og Eva!! Silje og Eva: – Ja, sjef. Egeberg: – Christian Paaske skriver at pandemien ikke finnes og at politikere og helsetopper er kriminelle. Eva: – Men det er ikke rart. Paaske er klin kokos, nesten åndssvak. Det vet alle. Ingen nåde, altså. Silje Sjursen Skiphamn og Eva Akerbæk gikk tilbake til sine pulter, søkte sannhet og skrev en tekst piffet opp med to grafer, en hel haug henvisninger og en youtube-snuttt, som målt på min laptop er 190 centimeter lang – som er omtrent det en basketballspiller minst bør måle i opprett stilling for å hevde seg noenlunde. De to tilbakeviste feiende flott Paaskes påstand, under tittelen: Stemples som “kriminelle” i feilaktig Facebook-innlegg
En syrisk gutt, nå 16 år, kom til Norge i 2015, i anledning familiegjenforening. Tipper han syntes det var stas. Koselig ord, familiegjenforening. Jeg liker også gjenforening med mine døtre, så ofte som mulig, eller mer presist: Når de gidder.
Da blir det hyggeprat om gamle dager, kanskje med litt god mat og drikke og sånn… jeg minner dem om hvor søte de var som barn og at jeg tidvis kalte dem “kakerlakkene mine”, eller “hyener”, men at det ikke var vondt ment, tvertimot … litt om hvor søte og pene de er nå, så ler vi litt og spiller kanskje Monopol, ikke fordi det er gøy, men fordi det minner om de gangene yngstedatter ble absurd sur når det ikke gikk hennes vei og hun måtte betale dyrt for å stoppe på Rådhusgaten utbygget med annen spillers hotell. Innledningsnevnte familiegjenforening var trolig litt annerledes. Den 16 år gamle gutten fra Syria må i sin tid her til lands ha utviklet et ikke ubetydelig hat rettet mot hvite mennesker som ikke tror noe særlig på Muhammed og Allah og sånn … eller kanskje han bare er nådeløs rasist av den klassiske sorten. Han er varetektsfengslet og siktet for forberedelse av terrorhandling. Han skal ha blandet sammen noen giftige greier, med tanke på å kverke vantro, i følge Oslo tingrett.. og noen lurer nok på om han handlet på egen hånd, eller samarbeidet med noen. Kanskje er det tale om et familieforetagende? Man kan jo ikke annet enn være litt nysgjerrig, hva slags giftblanding det er tale om, hvordan ville han tilføre vantro mennesker denne giften? 16 år gamle gutter er sjelden sprenglærde og kjemikunnskapene er trolig ikke mer enn middels, men det er rart med det; vil man virkelig noe, kan man tilegne seg viten om mye rart. Eksempelvis er opptil flere muslimer i tidens fylde blitt sabla flinke til å sy selvmordsvester hvori montering av sprengstoff med detonator. Kan god tenkes at denne gutten har gitt seg hen til selvstudium på fjernutdannelsesinstitusjonen google og funnet at etylenglykol innvortes er no’ hærk og brytes ned til ekle metabolitter som forpurrer den naturlige ph-balansen i kroppen, fører til alvorlige symptomer og i verste fall død. Frostvæske er jo billig og lett å få tak i. Men hvordan forgifte hvite, vantro med frostvæske? Søke jobb som bartender og tilsette en dæsj frostvæske til GTen… eller har han tenkt som så at mange nordmenn er gærne etter kebabkjøtt, eller mekanisk utbenet kjøtt, for å være mer nøyaktig … dernest pønsket ut en snedig plan og alliert seg med en likesinnet gatekjøkkeneier som tilvirker denne retten og selger den som hakka møkk til fulle, hvite mennesker før de tar drosje hjem sent en lørdag kveld… Nei, det kan jeg ikke tro. Det er for banalt.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld: – Jeg tenker at jeg er helt sjokkert av stortingsrepresentant Jenny Klinge, på en måte. Hun mener at det bare finnes to kjønn… – .. da tenker jeg at hun sikkert også er innvandringsfiendtlig og hater Black Lives Matter, Jo Biden og EU … og gjør du det, er du kjøttetende klimafornekter som kjører rundt i svær SUV som bruker masse bensin … og gjør du det, går du ikke med ansiktsmaske … og gjør du ikke det, hater du homofile og transpersoner… og gjør du det, har du traktor, skurtresker og hater ulv … og gjør du det, stemmer du Senterpartiet og da er du nasjonalist som er det samme som nazist på en måte. – Fært at en nazist kan bli stortingsrepresentant, tenker jeg. – Det tenker jeg også… Jenny Klinge kritiserer et utvalg som oppdaterer barneloven og gjør den kjønnsnøytral, bort med begrepene mor og far og kvinne og mann og sånn … som er på tide, tenker jeg. Veldig bra. – Hva skal man erstatte mor og far med? – Fødeforelder og fødeforelderpartner – Gode forslag, og det finnes jo uendelig mange kjønnsidentiteter, på en måte … husker du hunden min, Fiat? – Jaaaa … så søt atte. – Jeg er sikker på at den er trans. Den oppfører seg underdanig i forhold til andre hunder og vil bare spise når jeg står og ser på, vil ikke gå på tur når det regner, er ikke interessert i tisper og vil bare kose og klemme og ligge i armkroken … og den tisser ikke på telefonstolper på en måte. – Ååå.. – Når Fiat ser på meg, er det som han fra innerst i sjelen ber om å bli tispe. Jeg har bestilt time hos veterinæren. – Skifte navn også, da? – Ja. Fia…
… bæsjer og løser femtegradsligninger samtidig, men tidvis leser jeg nyheter mens jeg sitter på do. I går kveld gjorde jeg det. En ganske ekkel og trolig havanasigarformet brun tingest var på vei ut da jeg klikket meg inn på en sak i Nettavisen med tittelen: Iransk ayatollah: – Folk som er vaksinert for covid, har blitt homoseksuelle Man er vant til litt av hvert fra den muslimske verden, sjelden blir man overrasket av nyheter fra landene omkring Israel, og ikke uofte må man le. Stundimellom bidrar islam til sinnets munterhet mer enn Freias melkesjokolade, eksemplifisert ved den iranske ayatollahen Abbas Tabrizian, som forestiller seg at en veeeldig heteroseksuell mann straks etter covidvaksinering blir homo så det suser og straks etter gir seg i kast med tøylesløs sex med en hel haug andre menn og deltar i heseblesende orgier fra morra til langt på natt, men det er best å passe seg litt; det er dødsstraff for homofili i Iran. Hertil må nevnes rettspraksis av den snedige sorten: Den passive part blir henrettet. Den aktive slipper med 100 piskeslag – hvis han er muslim. Pinsevenn, baptist eller på annen måte vantro… da er det slutt. Jepp, intet mindre.
Noen mil vest for Sierra Blanca, Texas. Solen sved veistøvet til kullpartikler. Stille luft. Et beltedyr lå på ryggen i veikanten og beveget seg ikke. Roadhouse… et slags. Umalte, horisontale planker nedslitt av vind, sol og likegyldighet. To anløpne bensinpumper fra Trumans tid. Jeg svingte over og bremset. Vred tenningsnøkkelen i retning Mexico. Mannen bak bardisken så ut til å ha overlevd Vietnamkrigen med nød og neppe. Høyre kjeve var et annet sted. Munnen lignet et sår som ikke ville gro. Jeg ba om en boks Lone Star og fikk en. Jeg tømte den i to slurker og ba om en til. Willie Nelson på svakt volum. Jeg var eneste gjest, ikke lenge. En mann kom inn fra støvet. Han lignet avdøde president Lyndon B. Johnson. T-skjorte og shorts. Tannstikker i munnviken. Skakt smil. Woody Harrelson. Jeg vred hodet tilbake og fikk blikk på en flaske Jack Daniels ytterst til venstre på et glassgeledd bak bartenderen. – Hey, Buddy. – Woods… how a’ you … col’ one? – Ai… Harrelson satte seg på krakken ved siden av meg. Jeg tente en Lucky og forsøkte å fjerne Daniels-flasken fra tankene og tenkte at jeg bør fylle bensin snart og komme meg over grensen før solnedgang. – Nice Falcon out there … sixtytwo, I guess … yours? Jeg dreide hodet. Harrelson så nesten ut som i No country for old men. – Uhhh… Harrelson drakk og sveipet håndbaken over munnen. Buddy tørket glass. En flue surret i sirkel oppunder taket. En takvifte slingret på lavt turtall og vispet luftmolekyler. – How much? – Ehhh? – I like it. – So do I. – You’re not much of a talker, are you? Jeg svarte ikke. – Don’t you recognize me? – Should I? – Listen, man… I like you car, how ’bout five grand? – Eat your shorts. – You heard me … sucker. Jeg blåste tre røykringer formet som dødningehoder som løste seg opp et sted over hodet til Buddy. Harrelson løftet glasset… Et mørkt felt. Et dunk. Jeg hogg inn bremsene. Ut av bilen. Bakbeina pekte i rare retninger. Rådyret forsøkte å dra seg vekk fra asfalten. Blikket dens var et annet sted. Jeg åpnet bagasjerommet. En jekk. Jeg slo bare én gang. På Fylkesvei 310.
