Hun kom kjørende i en Mercedes. Bilen bråstanset, hun kravlet seg ut av kjøretøyet… drøyt 20 mil på svingete veier, uten tissepause. Min venninne er ikke så nøye på det, hun satte rumpa ned mot påskebrunt gress hvori en og annen hvit krokus… hun lot det renne – lenge. Papir? Nix.
Jeg måtte le. Artig med sånne damer, synes jeg.. som ikke tar seg så inni granskauen høytidelig og ikke maser om toalett.
Gøy å se henne igjen. Litt rufsete som vanlig. Glimt i brune glugger. Blid og gla’. Hun er av den typen som ikke snakker så mye, eller rettere: Hun er stum. Har ikke språk, slik som andre.
For å kompensere, har hun utviklet kroppsspråk med god diksjon, og blikket hennes sier mer enn mange hovedsetninger og innskutte bisetninger. Hun er flink til å lese på lepper og tolke stemmeklang. Jeg liker det.
Dagen etter var skjærtorsdag, og jeg tenkte på apostelen Judas… svikeren, forræderen, den laveste av de lave, som – etter det siste måltidet – selger sin mester for 30 sølvpenger. Han kysser Jesus i Getsemane have og peker ham således ut, slik at fariseernes soldater kan ta hånd om ham, føre ham bort.
Da Judas forstår dybden i sin handling, blir han fortvilet. Han angrer bittert, men det er for sent. Sviket er uopprettelig. Han orker ikke mer, orker ikke seg selv. Ifølge Matteusevangeliet går han og henger seg.
Jeg pleier tenke på Judas hver påske, simpelthen fordi han er skurken, den tarvligste av de tarvelige, den alle hater, den evig utstøtte. Historien om Judas er uendelig trist. Han påkaller medynk, sympati, forståelse.
Hvor ble det av Judas? Himmelen, eller helvete? Handlet han i henhold til instrukser gitt av Satan? Eller var det Guds plan? Jesus hadde jo forutsett sviket.
Jeg er betatt av tanken om at Gud, uansett Judas’ beveggrunner, tok til seg Judas’ sjel i samme sekund som jordelivet ebbet ut av hans forpinte og hengende legeme. Jeg synes det virker rimelig.
Og det ville jo ikke blitt påske uten Judas, ingen påskeferie i fjellet med lammesteik, Kvikk Lunsj og appelsiner… og hva skulle alle frivillige i Røde Kors gjort, uten beinbrudd i alpinbakker og snøskred i bratte fjell? Hva med de som foretrekker doven bypåske med kaldt øl på uterestaurant.. hva skulle de gjort?
Jeg drøftet dette med.. la oss kalle henne Nikita. Drøftet og drøftet.. vel, det var nok mer en monolog. Men hun lyttet med de myke ørene sine, og jeg tror hun ble glad for å høre det jeg sa om Judas Iskariot.
Nåvel, vi glemte Judas begge to. Vi laget mat og spiste oss mette. Etterpå satt jeg på en gammel DVD-film, Fargo.
Nikita sovnet midt i filmen. Jeg flådde en appelsin og sovnet før jeg hadde spist halvparten, men jeg vet hvordan Fargo slutter.
Noen dager senere stanset Mercedesen på tunet igjen. Ut av bilen steg en god venn.
– Hei, står til med dere to? Hatt det fint?
– Tipp topp, men det tørrfôret du sendte med, var i kjipeste laget. Jeg fikk inntrykk av at hun var innstilt på et mer variert kosthold.. ja, så da ble det fiskeboller, pizza, ostepop, taco, bacon, omelett, litt sjokolade, potetgull og bittepittelittegrann påskemarsipan fra Nidar…
Skikkelig luring du. Jeg trodde lenge det var en spesiell venninne, med et syndrom av noe slag. Så trodde jeg hun var døv, og synes det var merkelig hun ikke hadde lært seg tegnspråk som er MIN greie. Og tenkte du bare uttalte det som at hun ikke kunne “snakke” fordi hun ikke brukte stemme..men tegn.. Jeg var gjennom mange tanker her om henne, og om DEG 😀 Veldig glad det var en hund, hvis ikke hadde jeg nok begynt å lure litt på deg 😀 ha-ha
Artig at jeg lurte deg. Det betyr at du er en “disiplinert leser”.. som ikke smugkikker på bilder og sånn, men tar det i tur og orden:)