Ikke mottatt forslag til fortsettelsen på historien om Hilda M. Ikke ett. Overraskende. Jeg trodde en og annen ville bruke fantasien litt og forestille seg en, eller flere fortsettelser. Noen stikkord, et og annet hint. Nix. Nada. Så hva gjør man? Da lar vi Hilda M være og skriver noe annet. Hva med Aasmund Olavsson Vinje? Spranget fra Hilda M til A. O. Vinje er drøyt… veldig drøyt. Hvorfor Vinje? Han har vært død i snart 150 år… og hvem leser Ferdaminni fraa Sumaren 1860 i dag? Ikke mange, ikke Hilda M… ikke jeg heller. Så hvorfor?
Den opplagte grunnen er at han ble født i 6. april 1818 og at det blir tredagers 200-årsfest til våren.
Festen skal være i Vinje, der han ble født… lengst nord og lengst vest i det området som i 1919 skiftet navn fra Bratsberg Amt til Telemark, en modernisert sammenstilling av norrøne Þila og mǫrk, der sistnevnte betyr mark, eller skog og førstnevnte benevner folkegruppen “teler” som etter sigende var ganske røffe av seg og kastet seg inn i kampen mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Harald vant, men det betød ikke at telene lot seg legge i rør. Telebøndene tok sterk avstand fra alle tilløp til kristningsforsøk. De neket å betale skatt, og de dreit i alle som ville lage ugreie og hvis ikke det nyttet, tok de bare frem slirekniven og skar opp buker og kuttet struper. Telebøndene var simpelthen klin gærne og ansett som de mest voldelige i landet. Ingen kødda med telene.
Dette vet jeg, fordi jeg har har røtter i kommunen rett sør for Vinje. Der har jeg en liten plett arvet fra min mor som var så “ømelig gild og ven” at det er vanskelig å tro at hun stammer fra disse gæærne telebondemenn som hadde kuer ved navn Klamrihønn, og hesten heiter Harkar og garden “Riadiviadionstantiadiodiodisjumsjumsjum” og som ikke gikk av veien for å skjære omkringrekende skattefuter opp i strimler, fôre grisen Ringtryn og grave ned restene bak “fjosi”.
At vera Døl, skrev Vinje. Jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gå med kniv hengende fra beltet, men det er ikke lett å være døl i byen. Derfor må jeg bare dra til Vest-Telemark tid om annen, til plassen jeg kaller Bakenfor bortenfor. Der slår jeg meg litt løs og kjører rett som det er traktor i fylla og fyrer av begge løpene i hagla etter den satans hakkespetten som liker å lage hull i låven min, og hver sommer blir jeg nesten litt betatt av sauene omkring som sender meg skjelmske blikk; telesøyene er litt av noen tøyter – det er noe alle vet – men et sted går grensen, føler jeg.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort igjen. Dette skal jo handle om Aasmund Olavsson Vinje. Vel, han var en pokker til kar. Han var ikke som Ibsen, som satt stille bak sitt snobbete skrivebord i Arbins gate og skrev drita kjedelige historier om frustrerte fruer som ville gå fra mannen sin, eller hoppe i fossen, eller om helt ellevilt sinnssyke familieforhold og stakkars Hedvig, fjortisen som til slutt kryper opp på loftet og med farens pistol skyter seg selv til døde med kaniner og en skadeskutt villand som vitner.
Nope, Vinje drev ikke med slikt lirumlarum. Han reiste omkring og skrev det han så. Han var reporter, skrev landsmål og var blant annet Drammens Tidendes Christiania-reporter og ble mer lest enn Bjørnson. I 1958 etablerte han sin egen blekke, ukebladet Dølen – der han skrev akkurat det han ville – på landsmål. Han satte ny standard for journalistikk. Han hadde juridisk embedseksamen og førte noen saker, men det var skribent og dikter han var. Hvem skrev “Blåmanm blåmann…” og “Ved Rondane”. Det gjorde Vinje. Hvem ga navnet til det fjellområdet som i dag heter Jotunheimen, hvorved Eidsbugarden, der Vinje var den første til å bygge hytte og der Vinjerock arrangeres årlig (Det er saa viktig aa kosa seg!). A. O. Vinje var en døl, men egentlig var han det ikke. Det grodde ikke mose og sopp mellom tærne hans – næret av stinkende, ukegammel tåfis. Han er en bauta og står som en påle i norsk diktning og journalistikk.
Vinje giftet seg sent, i 1869 – med Rosa Constance Sophie Kjeldseth. Vinje var 51 år, men hadde krutt nedentil. 12. april 1870 døde Rosa Constance etter å ha født sønnen Olav. Vinje tok det tungt. Han var syk og ble ikke bedre av død kone. Han ble innlagt på Rikshospitalet, men ville ut og til fjells. Han dro 26 .juli, kom til Gran på Hadeland to dager senere og fikk husly hos sin venn og pastor Anton Christian Bang. Morgenen 30. juli ble han funnet død. Kreft i magen, som kanskje hadde utviklet seg tregere var det ikke for Rosa Constances død. Anyway… 11 år tidligere hadde han skrevet:
Det fyrste du hever at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikkje lenger du elska kann
den fagre møy
