ANNIKEN, DA…

Som nevnt ved tidligere anledning, er det artig å følge litt med på norsk samfunnsdebatt. Synd å si at alle bidrag og ytringer er substansielle. Men det er morsomt, da. Attiq A. Sohail er i en klasse for seg, Eivind Trædal også.. men stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt (Ap) ække helt borte vekk, hun heller.

Her forleden ble hun meget provosert etter å ha lest et innlegg på facebook-siden til stortingsrepresentant Jon Helgheim fra FrP. Her påpekte han at det er forskjell på kvinner og menn. Han mener at kvinner ikke liker å jobbe like mye som menn, og at dette er kjønnsbetinget.
Huitfeldt er hardkokt feminist og ble fly forbanna på Helgheim. På twitter skrev hun:
“Det er ikke innvandrere, men FrP som utgjør en trussel mot norske likestillingsverdier”. Sitatet er etterfulgt av et norsk flagg, en gul biceps og ei dansende blond jente i rød kjole.
Hun sier altså at freppere er dårligere i likestilling enn innvandrere. Hun presiserer ikke hvilke innvandrere det er tale om. De kommer jo fra flere land, også vestlige.. men veldig mange kommer fra land der likestilling kjønnene imellom ikke kan sies å være høyt prioritert… Pakistan, Somalia, Eritrea, Syria, India og noen østeuropeiske land. Således kan man ikke annet enn utlede at Huitfeldt mener at somaliere og pakistanere ligger foran FrPere hva likestilling angår.
Det er morsomt å lese sånt, og jeg lurer litt på hvor mange som mener det samme som Huitfeldt. Jeg tror ikke det er mange. Jeg tror ikke engang at hun tror på seg selv, men det passer så godt å mene det, fordi man vil jo gjerne tro, eller gi inntrykk av å tro på noe bra… og det er så riktig, lissom… og når mange nok tror på det samme, blir det sant.. på et vis.  
Om jeg forstår Huitfeldt og andre feminister rett, handler likestilling om respekt for kvinner og like muligheter for begge kjønn.. og her er altså FrPere angivelig litt på hæla i forhold til innvandrere fra land vi ikke uten videre sammenligner oss med og som overvåker døtrene sine, skjærer vekk klitorisene deres, sender dem til torturskoler i Somalia, drapstruer dem, tvangsgifter dem bort til en fjern fetter og alle puster lettet ut… bortsett fra den tvangsgiftede unge damen, som kan se mørkt på fremtiden med en mann oppvokst i grissgrendt strøk i Pakistan, opplært i muslimsk stålkontroll på kvinner og deres seksualitet, klesvaner, ute- og innetid, utdannelse, jobb eller ei….  og slik hensleper dagene til hun kanskje selv får en datter som alle etterhånden mener må få redigert kjønnsorganet sitt ganske grundig og kontrolleres sent og tidlig og senere hen tvangsgiftes  med en slektning få har hørt om, som bor i Pakistan et sted… og slekt skal følge slekters gang…
Jajaja… noen ganger bør en skille mellom virkelighet og ønsket virkelighet. Tidvis også viktig å kalle en spade en spade og ikke ferrolegert avlang innretning tilvirket med tanke på forflytning av masse fra et sted til annet og kanskje tilbake igjen hvis formålstjenlig på kort, eller mellomlang sikt.

GO’ HÆLJ

RØY PÅ LANDET

I pinsen dro jeg til min nesten helt hemmelige plett i Vest-Telemark. Jeg kaller den Bortenfor bakenfor, fordi den er så bortenfor at det nesten ikke går an, men det gjør det altså. Det har vært liv der drøyt 200 år, og de fleste ungene ble unnfanget på låven, eller ute på jordene.
Når man kommer frem, er man så svimmel av svinger og bakker at man straks må åpne to ølbokser og finne frem en fluktstol. Neste er å legge armbåndsuret innerst i et skap. Dernest stillheten, som er så intens at det nesten gjør vondt. Men det går  over, og man henrykkes av svalene som flyr høyt, eller lavt over tunet. Sviiiissjjj –  sviisssj. De flyr som MIGer og erstatter værmeldinger.
Fint å ligge i hengekøya og lese en god bok, men jeg hadde ingen god bok jeg ikke har lest; jeg drakk øl i stedet og kjørte omkring på traktor. Men det kan bli ensomt her, og da er det ikke til å unngå at man fantaserer litt.. om søte og morsomme kvinner. Problemet er at her i egnen er søte, morsomme og løsaktige kvinner sjeldne som kashmirorkideer.
Pinseaften ettermiddag sto jeg og pisset oppetter tuntreeet. Jeg hørte en bil kjøre opp mot gården. Jeg smekket igjen og så en liten, blå bil stanse på låvetrappa. Ut steg en dame, hun hadde ikke annet på enn fregner, stramtsittende shorts og en trang topp, hvorunder puppene tøyt litt ut på sidene. Blondt hår, omtrent på min alder, litt i overkant fyldig. Ansats til tønnefasong. Leggene lignet bowlingkjegler snudd opp ned. Ikke desto mindre smilte jeg så pent jeg kunne og sa:
– Go’ daien..
Hun svarte bekreftende. Eg æ ikkje så verst i dialektar og forsto raskt at hun var vestfra. Jeg tippet Sogn og Fjordane. Hun snakket litt til, og jeg tippet Sunnfjord. Hun sa jeg hadde rett. Florø, for å være helt nøyaktig.

Hun var blid, presenterte seg og forklarte at hun nok hadde kjørt seg litt bort. Hun nevnte et stedsnavn. Jeg forklarte i grove riss og spurte om hun ikke ville ta en pause i varmen – før videre ferdsel. Dele en mugge iste? Det ville hun, og jeg tenkte at med litt griseflaks kunne jeg kanskje få testet potensialet i den helt nye dobbeltsenga i 2. etasje.
Jeg gjorde en galant bevegelse i retning fluktstolene under tuntreet. Hun slo seg ned og bablet i vei. Ord og setninger rant ut av henne. Hun snakket som om jeg hadde kjent henne hele livet og visste om alle i hennes omgangskrets. Hun snakket og snakket, skravlet om strikking og hekling, toving av sokker og sitteunderlag og sin alkoholiserte sønn som hun ikke visste hva hun skulle gjøre med, og det visste ikke jeg heller.  
Jeg mumlet bare “ja”, “akkurat”, “nettopp”og andre små ord – mer var det ikke plass til. Sant å si var jeg mest opptatt av puppene hennes, som var holdt oppe av en svart BH. Jeg skjenket henne den siste resten av iste og hentet ikke mer.
Solen gikk sin gang, strålene hakket meg i pannen. Selv om jeg er svak for målvariantene i Sogn og Fjordane, begynte jeg å bli lei.
Etter en altfor lang stund spurte hun hva klokka var. Jeg sjekket mobilen. 16.05. Jeg svarte:
– Jøss.. den nærmer seg fem, gitt.
Da svarte hun at tiden flyr i godt selskap. Jeg sa at det gjør den sannelig. Jeg reiste meg fra fluktstolen.
Jeg så bilen hennes forsvinne bak svingen på nedsiden av gården. Stillhet. Jeg hentet øl fra kjøleskapet og tørket svetten. Et snaut dusin sauer tasset beitende omkring på jordet nedenfor veien. Jeg knep hjernen min i å tenke:
Med litt leppestift og mascara kan en av dem bli en riktig lekkerbisken.

NOEN HAR HACKET MEG

Noen har reagert på en av tekstene her, den om Attiq A. Sohail – datert 15. mai. De synes jeg har vært uærbødig og frekk, stukket nesa borti andres saker. Det synes jeg, også. Jeg ble skikkelig sjokkert og lei meg da jeg så den teksten, med lenke på facebook… jeg besvimte og gikk overende fra en pinnestol og slo nesa til blods da jeg registrerte at teksten med bilde er publisert i Resett. Attiq A. Sohail synes nok jeg er en skikkelig dumming, og det forstår jeg.

Jeg har forsøkt å finne ut hvordan alt dette kan ha gått til. Det eneste svaret jeg har funnet, er at noen må ha hacket meg. Først har vedkommende skrevet en tekst og rablet sammen en dårlig tegning av Sohail, dernest publisert det på min blogg og lagt en lenke på facebook… og noen dager senere tatt kontakt med Resett for republisering.
Gudbedre, jeg skjønner ingenting. Men jeg har vært mye på do i det siste… ja, jeg har hatt en lei diaré og mange venner har vært innom, de reker omkring her i stua mi og overalt.. og de er ikke av beste sort, disse vennene. Det skal jeg hilse og si.
Jeg aner ikke hvem av vennene mine som har gjort dette. Sant å si har jeg ingen venner, bare bekjente. Det kan være én av dem, eller flere. Men tallet er ni. Jeg har ni bekjente, eller deromkring.
Så hva gjør jeg? Jeg har selvsagt politianmeldt saken. Politimannen i skranken lurte på hvordan i gloheite helvete det går an å være så slumset med passord og sånn, til egen blogg og facebook, og hvem kontaktet Resett for republisering?
Da sa jeg at jeg ikke hadde den fjerneste idé, men at jeg er fryktelig krenket.. og at jeg ikke skjønner at noen kan være så lumpen og sjofel.
Politimannen sa ikke så mye, jeg syntes ikke han virket så interessert. Jeg spurte om han ikke skulle notere ned anmeldelsen, eller rettere: Skulle gjøre det.
Da tok han frem en penn og baksiden av Aftenposten og skrev ned noe, sikkert personalia og sånt… men han spurte ikke så mye. Han ba ikke om navn på bekjentskapene mine. Rart. Virket ikke som om han var særlig interessert i å oppklare kriminalitet, for det er jo kriminelt å rappe en annens identitet. Det sa jeg til ham, og da så han lenge på meg og sa ingenting…. men jeg likte ikke blikket hans noe særlig. Jeg gjorde ikke det.
Vel, forholdet er politianmeldt. Jeg har gjort mitt og har alt på det tørre – tenker jeg…  

PRINS ALBERT TAR DROSJE

Min venn Ralf er ingen nevenyttig mann. Derfor ringer han ofte til meg når han trenger råd om praktiske ting, slik som hvordan skifte defekte porselenssikringer og hvorfor det er formålstjenlig å fylle bensin på gressklipperen før man drar i startsnora.
Klokken 08.02 i dag – rett etter flaggheisingen – ringte han. Jeg svarte på første klemt.

– Gratulerer med dagen, Ralf.
– Takk det samme. Jeg trenger hjelp.
– Bilen vil ikke starte?
– Jo, tror den vil. Den startet i går.
– Øydis var ute med venninnene sine i går kveld, og nå finner du henne ikke. Har du lett i dobbeltsenga?
– Hun er på badet og sminker seg.
– Du har glemt å kjøpe hvitvin og vil plyndre meg? 
– Neida….
– Jeg gir opp.
– Jeg trenger en slipsknute.
– Hææ… hva skal du med det? Du har da aldri brukt annet enn sløyfe.
– Har ikke tid til å forklare, men jeg trenger slips i dag. Jeg har ett og må knyte det.. og jeg kan ikke knyte slips. Det vet du.
– Tør jeg spørre hva slags slips vi taler om?
Ralf redegjorde for sitt eneste slips.. ensfarget, kjøpt i Hellas en gang på 80-tallet.. etter Ralfs beskrivelse å dømme noe Donald Trump ville gått med.
– Saft suse.. kast det slipset, Ralf..  eller brenn det. Du kan ikke gå med sånt.
– Hææ?
– Hør nå på meg. Du har god smak hva sløyfer angår, men slips kan du ikke noe med. Hva slags kostyme skal du bruke?
Ralf beskrev 17. mai-antrekket sitt og hvem han planla å omgås.
– Ok, jeg har noen alternativer. Jeg har et pent og diskré slips… fiskebensvevd, grått med flerfargede, dempede striper.. likevel nokså raft. Det vil passe. Også har jeg i tankene et blomstret et fra Drake’s. Det er litt livligere, men utløser ikke øyehimling.. bare beundring. Begge er i silke. 
– Javel.
– Hva slags knute vil du ha?
– Ehhh…
– Enkel, eller dobbel Windsor… bow tie,  Pratt Shelby, four-in-hand, Eldredge, Cavendish, eller kanskje en Cambridge-variant?
– Hæææ?
– Overlat det til meg. Jeg lager to knuter jeg tror passer. Du kan hente slipsene når du vil. 
– Jeg er bakfull.
– Tenkte meg nesten det. Send Øydis, da.
– Hun er i samme omstendighet. Kan du svippe bortom?
– Jeg har drukket calvados til frokost.
– Jeg sender en drosje, sa Ralf.
Ti minutter stoppet en blank Volvo utenfor hos meg. Jeg ga sjåføren en liten eske med påskriften prins Albert/Pratt Shelby. Sjåføren stusset litt, og jeg sa:
– Kjør pent i svingene.  

SAVNER DEG

Det er som faen. Tove Bjørgaas slutter som NRKs korrespondent i USA. Jeg vil savne henne.

Sant å si er jeg usikker på hvor flink hun er. Jeg vet at hun har fått litt pepper fordi hun ikke er objektiv nok og snakker nedsettende om president Trump så snart hun ser sitt snitt. Nå er jo forestillingen om strengt objektive journalister forestillinger… bare teori, men altså… jeg vet ikke. Ække så farlig. Bryr meg ikke.   
Nei, jeg blåser i innholdet. Nyheter og kunnskap om USA finnes uansett andre steder. Nei, jeg kommer til å savne personen Tove Bjørgaas… stemmen og utseendet. Bjørgaas er ikke filmstjernevakker, men hun er inni granskauen søt og stemmen hennes er… no’ for meg. Øynene hennes er store, munnen bred, med lepper som ikke passer helt sammen, men det gjør de. De passer veldig godt sammen… og de er fine med rød leppestift på.

Hun sto kanskje på et fortau i Washington, utenfor Det hvite hus og snakket, og da glemte jeg alt omkring meg. Jeg senket øyelokkene og drømte meg vekk. Innimellom åpnet jeg gluggene, for å få et blikk på henne. Da tenkte jeg at hun er litt av ei go’jente.
Hun er søt, litt som en kanelbolle med masse sukker på… likeledes stemmen hennes. Den er litt rampete, også.

Jeg ser på tegningen av Bjørgaas, som min venn Robbie har sendt meg. Han er tegneren min. Jeg er ikke helt fornøyd, men Robbie gadd ikke bruke mer enn drøyt to minutter og tegnet etter hukommelsen. Han hadde andre ting å sysle med, sa han.

Jeg sitter i hagen min, alene med en kopp kaffe. Det er varmt, småfuglene synger uavlatelig. De høres lykkelige ut. Solen har nesten gjort sitt dagsverk, snart borte i vest. Jeg tenker litt for meg selv, slik jeg pleier. Det er så mye som er borte, som aldri kommer igjen. Jeg liker det ikke… at ting blir borte… og nå: Tove Bjørgaas.

 

LEGE UTEN GRENSER, ELLER BARE ET STAKKARS OFFER?

Artig, meget underholdende å følge norsk samfunnsdebatt. Nivået er akkurat passe, synes jeg… især hva angår innvandrings- og integreringspolitkk. Nå har norsk offentlighet fått en ny stemme… la meg presentere: Attiq Ahmad Sohail, norskpakistansk lege og samfunnsdebattant.

Jeg har smuglest nettpublikasjonen Resett og forstått at forholdet mellom Attiq A. Sohail og Resett ikke er det aller beste. Det ser ut til at alt begynte med Azra Gilani – vinner av Harry Hole-prisen – som sammen med datteren Maria i år utga boken En muslimsk mors kamp. Azra Gilani kom fra Pakistan for 45 år siden, er mor til fire – hvorav tre døtre – og synes ikke det er så hyggelig at pakistanske foreldre bosatt i Norge drapstruer døtre sine fordi de har kjærester, eller ikke er jomfruer når de gifter seg. Hun oppfordrer muslimske mammaer til å slå i bordet og ta et oppgjør med muhammedanske menns æres- og skambegreper.
Kan virke som Attiq A. Sohail ikke er så betatt av Grunnlovens paragraf 100, omhandlende ytringsfrihet, og han synes ikke det er no’ særlig bra at noen stiller spørsmål ved norsk integrerings- og innvandringspolitikk og har gitt tydelig uttrykk for dette i Aftenpostens debattsider. Resett engasjerte seg også litt i Gilani/Sohail- konflikten, og da ble det ugreie… det utartet litt, kan man vel si. Personer tilknyttet Resett skal ha mottatt flere ulekre meldinger fra Sohails facebook-konto, hvorav disse:

“Hold kjeft din horesønn. Morapuler. Dra til helvete med det råttne livet ditt. Jeg blokkerer deg heretter. Jævla stygge taper. Du er drit stygg.”

 “Du tror at de FRP tilhengerne som har kommentert artikkelen din har respekt for deg. Innerst inne hater de også deg og synes du er en stygg utlending. Skaff deg et liv.”
“Jeg driter så langt i deg. Du har alltid vært bakgrunnstøy i den norske debatten som alle egentlig driter i. Du har null respekt. Gå og slikk rumpa til HRS!”

Sohail ække så stiv i norsk, men innholdet er tindrende klart, og han bruker den norske ytringsfriheten ganske friskt. Den første meldingen var til en mann. De to siste sitatene er utdrag av melding sendt til en ung kvinne. 

Jeg er oppvokst i et delvis møblert hjem og går ikke av veien for litt røff muntlighet i lukkede herreselskaper. Men jeg ble nokså sjokkert. Kan det virkelig være sant? Har han skrevet dette? 
Jeg ringte Attiq A. Sohail. Han svarte ikke, men han ringte tilbake. Jeg spurte ham om det virkelig er sant at han har skrevet alt dette hvortil han svarte at noen har hacket hans facebook-konto og skrevet det uten hans vitende. Jeg spurte hvem som kunne ha hacket fb-kontoen hans… hvordan slikt går til. Han svarte at det kan ha vært flere, og jeg forsto at det ikke var tale om hacking i vanlig forstand, men venner/bekjente som har publisert fra hans fb-konto uten hans medvirkning. Jeg spurte om disse vennene har passordet hans. Han svarte hverken bekreftende, eller benektende. Jeg spurte om noen kunne ha sett sitt snitt og skrevet disse tingene mens han var på do og bæsjet, hvortil han ikke hadde noe svar… men han sa at angjeldende person, eller personer, gjorde det i beste mening “for å hjelpe og stå opp for ham”. Jeg spurte om han hadde mistanker om gjerningsperson(er). Han sa at han ikke har det. Da spurte jeg om hvordan han kan vite at dette ble gjort i beste mening. Det svarte han ikke på. Jeg spurte om han trenger slik hjelp. Han hadde ingen kommentar.
Han fortalte videre at denne “hackingen” er politianmeldt og rapportert til slettmeg.no. Jeg spurte om saksbehandler og saksnummer i slettmeg.no, hvortil han ikke svarte. Jeg ringte slettmeg.no. Derfra fikk jeg vite at der i går’n driver de ikke med politietterforskning og kan – i slike saker – bare gi råd og vink, eksempelvis politianmeldelse.
Hvis alt dette er sant, må det bety at Sohail ganske sikkert har prøvd å finne ut hvilke(n) av vennene hans som har misbrukt hans fb-konto – men har ikke lyktes. Har han gått til politiet? Tviler… saken ville nok uansett bli henlagt samme dag før lunsj.     
Alt i alt må en kunne utlede: Det må ha vært mange i Sohails hjem – eller på ei hytte – mens han var på do og hans facebook-side var tilgjengelig, og han må ha vært på do mange ganger; facebook-kontoen hans var angivelig i besittelse av en “hacker” flere dager.
Eller: Det er ikke bare Sohail som kjenner Sohails innloggingsprosedyre, og gjerningspersonen kan ha sittet i sin egen lenestol i sin egen stue og sendt disse meldingene.
Eller: Det er bare Sohail som har tilgang til hans facebook-konto. Hva skal man tro? Det lurer jeg fælt på. Er Attiq Ahmad Sohail offer for svææært dårlige venner, eller er han bare en helt vanlig løgner?  Det som imidlertid synes uomtvistelig, er at han er litt av en skrue… 

 

GRAMMATIKK OG ARME RIDDERE

I Oslo er det blitt så ille at grunnskolelærere kan prise seg lykkelig hvis de kommer hjem etter endt arbeidsdag uten knivstikk, skuddsår, blåmerker, utslåtte tenner, innslått nese, indre blødninger, panikkangst, knuste kneskåler, sprukket milt, knuste fingre, sosial angst, brukne ribbein, forstuet selvbilde, kløyvd overleppe, posttraumatisk stresslidelse, sønderslått livmor, psykoser, avrevne hårtuster…
Det er de yngste elvene – de mellom 6 og 12 år – som står for den største økningen av voldshandlingene. Disse små drittungene går altså ikke bare løs på medelever, de gyver løs på lærerne sine også.
Kan ikke annet enn komme i tanker om min egen tid som småskoleelev. Da jeg begynte i 1. klasse høsten 1968, var jeg ganske spak, og da klasseforstander Kari Søgård i matematikktimene monterte sine svartinnfattede briller på nesen, ble jeg sant å si skremt. Jeg vennet meg til det, men jeg prøvde aldri å kødde med “frøken” Søgard. Ikke faen!

Etter tre år flyttet familien min og jeg til et annet sted i byen. Jeg skulle begynne på en annen skole og var litt bekymret. Broren min var seks år eldre enn jeg og sa:
“Slapp av, du må bare sette deg i respekt. Før eller siden vil noen prøve å banke deg litt. Da må du være i forkant.”
Han viste meg noen judogrep, og jeg øvde meg litt på den gamle bamsen min. Lett mættsj.
Broren min fikk rett. En av gutta i klassen min prøvde seg, og judoknepet lyktes. Det foregikk helt udramatisk. Straks etter var vi venner, og alle de andre gutta skjønte at jeg var en av gutta.
Vi hadde Birger Bendiktsen som klasseforstander. Han var omtrent på alder med faren min. Vi var 15 jenter og 10 gutter i klassen, og B.B. var snill og god. Flink lærer. Han smilte mye. Noen ganger hevet han stemmen ørlite grann. Noen ganger i sløydtimene ble han irritert og kunne si “din knuff”. Jeg fikk aldri rede på hva en “knuff” er, vet det ikke ennå, men alle gutta visste at å være en “knuff” ikke var så ille.

Ingen av oss elevene var noensinne inne på tanken om å gå til angrep på lærerne. Ingen kødda med den gule Opelen til B.B.
Men gutter er gutter, og det hendte vi fant på et og annet hyss, men det var så puslete og uskyldig at det i dag fortoner seg latterlig. Vi var absurd snille. Tegnestift på stoler, jentefletterykk og epleslang på hjemveien… sånne ting.
Vi visste hvor grensene gikk. Hvis vi glemte det, fikk vi ganske raskt en påminnelse. Hvis ikke det nyttet, hadde man overlærer A. E. Knappen. Han ble født fem år før utbruddet av 1. verdenskrig, ingen visste hva A. E. sto for. Han hadde kontor i 1. etasje ut mot skolegården, nedtrukne persienner. Han var litt som Fantomet… tusen øyne og tusen ører.
Ikke så ofte vi så ham. Ingen visste hvor han var. Han var som en skygge. En enigma innhyllet i et ubegripelig mysterium. Plutselig var han der, i løpet av et mikrosekund. Streng mann i dress. Hvit skjorte. Distinkt knyttet slips. Da gjaldt det å skjerpe seg, oppføre seg ordentlig.
Det hender at Fantomet forlater jungelen og går omkring i byen som en vanlig mann. Det gjorde Knappen, også – på sitt vis: Han tok på seg hvitt kjøkkenforkle og opptrådte som husstellærer. Han hadde nemlig tatt et år ekstra på lærerskolen – i husstell. Knappen lærte oss å lage mat, holde orden på kjøkkenet, vaske opp og rydde etter oss. Han var akkurat passe morsom, og det var han som lærte oss å lage arme riddere.
Knappen var lærebokforfatter i norsk, svært suksessrik på Aschehoug. Han hadde laget ordlista vi brukte. Vi hadde ham i grammatikk. Han ville ikke ha no’ slendrian. Alle lyttet, fulgte med og noterte. Ikke så gøy som husstell, men vi lærte grammatikk.
Tid om annen ble noen “sendt til overlærer’n”. Jeg slapp det, men en gang gjorde jeg noe som ikke falt helt i smak hos overlærer Knappen. Plutselig var han der. Det var ikke uvanlig blant gutter på den tiden å ha langt hår. Jeg hadde det. Knappen tok tak i en lokk ved høyre tinning, tvinnet seg rutinert helt inn til svoren og heiste meg cirka 10 millimeter. Jeg husker ikke hva han sa, det er ikke så viktig… jeg hadde uansett tatt hintet. I ettertid er jeg blitt fortalt at han kalte det “hårmassasje”.
Vi hadde mer respekt for Knappen enn for Olav V. Knappen var vår konge. Vi var hans snille og glade undersåtter. – og akkurat passe redde..

TENKER DET, JEG…

“Jeg tenker at jeg føler at jeg kanskje må ta meg til toalettet med sikte på litt bæsjing på en måte, lissom.”
Jeg kjenner en og annen som i stedet ville sagt:
“Jeg må drite.”
Differansen er åpenbar. Den siste varianten er utvetydig. Tre ord. Meget ordøkonomisk. Alle skjønner hva som er i gjære. Må på dass, rett og slett… ferdig med det.
Den første varianten består av 22 ord, og mange vil nok mene at det er i meste laget bare for å bekjentgjøre at man må på do. Den er også litt uklar og etterlater lytteren til forvirring: Skal hun bæsje, eller er det bare en gryende fornemmelse, og er det flere måter å bæsje på?
Man kan tenke at selve handlingen – bæsjingen – anses så lite høyverdig at man unnflyr de nedrige realitetene og sier at man “tenker og føler”. Den pirkete leser vil også påpeke at det bare finnes én måte å bæsje på og at variasjonene hertil knytter seg til bæsjens form, konsistens, vekt, lengde, lukt, farge o.s.v.
Men hva foretrekker jeg? Jeg tenker – ja, jeg gjør det – at jeg er veeeldig svak for toogtjueordsvarianten, på en måte… ettersom jeg er litt av en skravlefant og tenker at det er mye artigere å si toogtjue ord i stedet for tre. Klart det.
Jeg liker å tilsløre meningsinnholdet i alt jeg sier, det er blitt en vane, på en måte. Jeg liker ikke si “jeg mener”, “jeg synes at”, eller “jeg er sikker på at”, eller “det er et faktum at”. Liker ikke “jeg tror”, heller. Jeg tenker at alt det der forplikter for mye.  Sånn er det bare. Ikke bare bare å endre på slikt, selv om jeg tenker at jeg kanskje bør tenke litt på det. For noen år siden – ganske mange år – var jeg sammen med en dame som ved en anledning sa:

“Vi ska’kke bare pule litt, da?
Jeg nølte litt og sa:
“Jajo, på en måte tenker jeg at det kunne vært greit.”
Jeg sa litt mer i samme slengen, og før jeg var ferdig hadde hun kneppet igjen skjørtet, tatt på seg en strikkekjakke og gått ut i hagen, åpnet en boks pils og tent en sigarett.
Vel, det ble ikke no’ på meg, på en måte…  for å si det sånn. Noen dager senere sa hun at hun “tenkte at hun måtte” til Vadsø og besøke en tante “på en måte”. Det hastet visst. Jeg tenker at jeg husker hun var litt syrlig i stemmen, men jeg er ikke sikker. Jeg hørte aldri mer fra henne. Litt rart, men det kan være at hun likte seg så godt i Vadsø at hun slo seg ned der. Kan god tenkes, det –  det er det jeg tenker, på en måte. Tenker det..

TØFFERALF

For en halvtime siden ringte min venn Ralf. Han gjør ofte det når han har noe på hjertet han ikke vil dele med sin hustru Øydis, eller de fire barna deres. Han er lærer på videregående skole, og alle vet hvordan det står til med ytringsfriheten der i går’n. Så er det jeg, da. 
– Hei, Ralf.. min gode venn. Bra med deg?
– Jeg opprettholder stoffskiftet. Men jeg må snakke med en forholdsvis fornuftig fyr. 
– Det er meg, det.
– Du har hørt om Sumaya Jirde Ali?

– Noenlunde orientert.
– Nå har hun skrevet på twitter at FrPs menneskesyn er så ekkelt at det ikke hører hjemme i vårt samfunn.
– Men du er jo AP-mann.
– Ikke nå lenger. Jeg meldte meg ut, på grunn av Støre. Har du glemt det?   
– Jaja, men du må ta i betraktning at hun er en ung, muslimsk kvinne som tviholder på hijaben sin. Du vet…
– Ja, men i hælvete.. det er jo absurd, disse muslimene smeller bomber og dreper hverandre i hopetall der sørpå. Det er islam som har verdensrekord i dårlig menneskesyn, bare blod og gørr og allahu akhbar. Ingen tar til motmæle. Ingen tør, alle er redde for å bli satt i bås med nazister og rasister og sånn.
– Jaja…
– Men faen, FrPere driver da ikke med beskjæring av småjenters kjønnsorganer, konebanking, sosial kontroll, de sender ikke ungene sine til torturskoler i Pakistan og Afghanistan…
– Det har du vel rett i…
-.. freppere gifter seg ikke med fettere og kusiner og onkler og tanter og får vanartede barn som ikke kan legge sammen en og to… og de driver ikke med æresdrap, kverker ikke døtrene sin fordi de har lyst til å sminke seg litt og være som vanlige tenåringsjenter…
– Du er inne på noe…
– … og de går ikke inn for drap på alle som ikke tror på FrP-politikk, og de lærer ikke opp selvmordsbombere og innbiller dem at straks de dævver, kommer de til en slags himmel der 70 jomfruer ikke kan vente med å tre sine fuktige kjønnsorganer ned på dem…
– Neppe.
– Og de vil ikke avskaffe ytringsfriheten, de brenner ikke ambassader og dreper de som drister seg til å risse opp en tegning av Anders Lange?
– Det er vel ingen som gidder tegne Anders Lange.
– Ikke vær vanskelig. Poenget er at jeg er drittlei av at ingen tør si fra når dumskapen tar helt overhånd.
– Hvorfor skriver du ikke en kronikk og sender den til Aftenposten?
– Ehh… kan ikke du? Du skriver bedre enn jeg.
– Gidder ikke, jeg er opptatt med andre ting.
– Hva da?
– Drikker øl og skifter bremseskiver på bilen.
– Ok, men la denne samtalen være mellom oss, da.
– Selvsagt, Ralf.. vi snakkes.

 

BARE KØDDA

For noen dager siden skrev jeg litt om en gammel bil jeg har. Jeg antydet at bilen er ond, at den besmitter meg med sitt mørke straks jeg vrir om tenningsnøkkelen. Bare kødda, selvsagt. Jeg antar de fleste skjønte det. Den er så snill atte, verdens snilleste bil. Ikke bare det, den appellerer til alle, især kvinner… i alle aldre.

 Jeg husker første året jeg hadde den. Jeg rygget den ut av garasjen omtrent på denne tiden. Kjørte omkring. Det er vanligvis menn som legger merke til litt uvanlige kjøretøyer i trafikken, menn er jo mer bilinteressert enn kvinner. Det må være noe spesielt med denne bilen, tenkte jeg. Kvinner i alle aldre, heri inkludert jenter i tenårene, snudde seg og smilte. Noen løfter armen og vinket, noen dyttet endatil tommel i været.
Hva er dette, tenkte jeg. Jeg begynte å se på denne bilen med helt nye øyne. Hva er det med den? Det forholdsvis lange panseret, eller fronten inkludert grillen som smiler litt, eller ikke gjør det. Den pent avrundede hekken? De gule frontlampene?
En gang var jeg på vei ut av en butikk og skulle til å låse opp bilen. En dame i høstlig årsklasse med hatt på snei dukket opp fra noe i nærheten av ingenting og ytret:
– For en koselig bil du har der. Hvilken modell er det?
Jeg svarte blidt og smilte. På vei ut fra parkeringsplassen dreide tre glade tenåringsjenter nakken og vinket.
Jeg har aldri hatt nevneverdig drag på damer, jeg må innrømme det. Jeg har ikke sjarmen til Mick Jagger, ikke kropp som Petter Northugs. Jeg har alltid vært for de spesielt interesserte, slik som finsk fjernsynsteater på NRK for 40 år siden.
Jeg skjønner jo det når jeg ser meg i speilet, og kvinner liker dessuten høyreiste karer; jeg er ikke høyere over havet enn at jeg må stå på ølkasse når jeg vil gjøre det som bikkjer gjør når de gjør det.  
Jeg er blitt avvist av kvinner helt siden jeg begynte å interessere meg for dem, og det er lenge siden. Jeg har lært å leve med det. Jeg har lært å kompensere og derigjennom utvikle metoder som gjør meg i stand til å nærme meg kvinner uten at de freser, klorer, slår med flathånd og sparker meg i balla.
Jeg har lært en masse om hvordan man ser an en kvinne og risser opp en handlingsplan. Det dreier seg for det meste om ord og ord og atter ord. Det gjelder å finne de riktige ordene, de litt rare og uventede. Kvinner elsker ord.  
Ganske ofte har det gått bra og det har blitt hyggelig, men andre ganger – de fleste – har det ikke gått så bra. Teori er fint og vakkert, men lar seg ikke alltid forene med praksis til en høyere og trivelig enhet.
Nåvel? jeg har innfunnet meg med meg selv og har erkjent at jeg ikke er noen pikenes jens. Sånn er det.
Denne bilen, derimot.. den er fin og fjong og blå og med interiør så lekkert at det ser ut som om det er trukket med et tynt lag marsipan. Den ser ikke ut til å gå fort, og det gjør den heller ei. Den går svært sakte og er erkekonservativt bygget ved Peugeots fabrikk i Souchaux knapt et snes år etter 2. verdenskrig. Kul bil, men det er ikke noe ekstraordinært ved den.
Allikevel: Jeg har en bil med myyyye mer drag på damene enn jeg selv har. Ikke hyggelig å tenke på, denne differansen.. mellom mitt potensial og bilens. Det er leit, men slik er livet.    
Vel vel, nok snikksnakk. Det er en fin dag. Jeg har montert batteriet og koblet til polene. Bare å vri om nøkkelen…