For noen år siden skrev jeg en tekst med sikte på å avbøte sommerlig ensomhet. Den kastet ikke mye av seg, sant å si ingenting, men jeg prøver igjen. Teksten er mildt og nennsomt redigert:

Det er snart sommer, og da pleier jeg oppholde meg ganske mye på en liten plett beliggende miom ufser og fjødd i Vest-Telemark, men livets fortærende tilfeldigheter har klynget seg så infamt sammen at jeg tid om annen føler ensomhet.

Det er langt til nærmeste hjerteslag i denne egnen. Riktignok er her taksvaler som flyr omkring i luften, rådyr som krysser bygdeveien i skumringen, huggormer som hygger seg i morgensolen, harepuser som hopper hist og her i skogkanten, sommerfugler hvis neste sekunds manøver er uforutsigelig, lubne og summende humler som slurper nektar fra morra til kveld, surrende fluer i vinduet, maur som sleper og drar på gamle furunåler, edderkopper i kjellertrappa … men ingen dame i passende alder og lett linkjole, som nynnende på en god, gammel melodi liker å tilvirke gode middager og søte, velsmakende desserter.
Jeg liker kvinner med flere strenger på sin lyre. Hun må pakke to kofferter. Den ene må inneholde tekstiler egnet til utebruk og manuelt arbeid. Hun må etter ti minutters opplæring kunne manøvrere både traktor og motorsag.
Den andre kofferten: To kjoler med raus utringning, to par sko hvorav ett med høye hæler, raft undertøy inkludert stay ups, sminkepung inneholdende grunnutrustning hvori rød leppestift.
Hun må ha gode allmennkunnskaper og bør kunne konversere på et godt nivå. Hun må bli meeeget imponert når jeg drivende full henimot midnatt med raffrøff røst avgir en skarpsindig samfunnsanalyse, eller deklamerer et dikt av Arnulf Øverland, eller Nils Ferlin.
Til frokost liker jeg glimt i øyet, bredt smil og nybakte scones med jordbærsyltetøy på og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå.
Hun må ha gode sosiale ferdigheter, slik at hun forstår når jeg trenger en kåbbaistrekk på divanen, er stille mens jeg sover og henter øl og fenalår til meg når jeg våkner.
Jeg har ingen strenge preferanser hva utseende gjelder, men jeg er svak for blondiner med sterke legger og svett hals, som ikke bruker deodorant, nesespray, stringtruse og strømpebukse.
Kontaktannonse, dette? Seffeleff. Neida, bare kødda… joda, kødda ikke…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning tidligere i kveld:
– Har du lest VG, om fotballkampen i Oslo som endte i voldsorgie?
– Nei..
– To guttelag. Straks dommeren blåste av for full tid, angrep hjemmelaget bortelaget. Hjemmelaget slo og sparket spillere som lå nede. En av råtassene tok fart og sparket hodet til en spiller, som om det var en fotball.
– Jeg tenker at det er det verste jeg har hørt.
– Politi, fotballforbundet og barnevernet er koblet inn på en måte.
– Hvor og når gikk kampen?
– Det skriver ikke VG no’ om?
– Må bare gjette, da … kanskje Groruddalen, eller Søndre Nordstrand? Hva tenker du?
– Mest sannsynlig et lokaloppgjør mellom Lyn og Heming.
– Hææ .. vestkantlag??
– Nettopp, du aner ikke hvordan denne vestkantungdommen er. På 70-tallet var jeg sammen med ei klyse fra Heming-land. Han bodde på Gråkammen, faren var stinn av gryn, moren gikk i morgenkåpe hele dagen og drakk gin… og denne kjæresten min trodde lover og regler bare gjaldt andre. Han kjørte rundt i pappas Porsche og trodde han eide Oslo vest for Akerselva.
– Spilte han fotball?
– På en måte. Han var ikke god nok, trente aldri, men kom alltid med på laget. Faren hans satt i klubbstyret.
– Var han voldelig?
– Gjett ‘a … husker ikke hvor mange blåveiser jeg fikk, og en gang løp han etter meg i hagen og ville skyte meg med bestefarens uregistrerte Colt 45.
– Jøye meg, men tror du virkelig…
– … ta for eksempel all denne knivstikkingen i Oslo.
– Ja?
– Vestkantungdommen vasser i penger, og hva slags klær er dyrest?

– Bunader… de aller fineste og dyreste, tenker jeg.
– Hææ?
– Og hva følger med bunaden?
– Søljer og sånn?
– Kniver. Dyre kniver, som kanskje koster 20 000 kroner.
– Mener du at..?
– Hva driver vestkantungdommen med det meste av tiden?
– Ehh..?
– De sniffer kokain, kjøper og selger… de er narkomane og med narko følger vold av groveste sort, tenker jeg. Da er bunadskniven lett tilgjengelig i sliret. Jeg har hørt at de smører innsiden av sliren med grafitt for å trekke kniven hurtigst mulig.
– Men…
– … kledd i gilde bunader går de under radaren, og ingen bryr seg, de bor trygt på fasjonable adresser og er beskyttet av rike foreldre med innflytelse.
– Ehh.. dette virker litt…
– Du må slutte med disse fordommene, tenker jeg. Selv om man er brun i huden, betyr ikke det at man er voldelig.

Jeg har en venn, omtrent på min alder. Han og hans kone og voksne barn er velsignet med en fritidseiendom ikke langt fra båer og skjær og saltvann. Flott sted, fint hus og det dufter sepe i alle rom.

Han har vært gift med kona si mange år. Det har vært de to siden 80-tallet en gang. Det er lenge, men man blir vant med hverandre, antar jeg. Jeg kan bare anta; jeg har ikke vært sammen med noen så lenge, så jeg vet ikke.
Men kjærlighet falmer, den gjør det. Uvegerlig, akkurat som forlengehengende fotografier i solopplyst stue.
Man ligger kanskje ikke så mye sammen. Kanskje bare én gang hver sjette uke. Kanhende et ekstraknull i sommerferien, før grilling, øl og vin og smågodt til dessert, dernest litt TV-titting i hver sin sofa, til øyelokkene senker seg … mens solen går sin gang.
Jeg vil holde min venn anonym, la oss bare kalle ham MinVenn. Jeg tror han er fornøyd med livet, eller … jeg vet ikke. Jeg bare antar det. Det virker slik. Kommet inn i en rytme. Rytme er viktig, det er det. Uten rytme i livet … ja, hva skulle en da gjort? Refreng. Ja, det trengs også. Rytme og refreng.
Nå har det seg slik at på denne fritidseiendommen vokser mye gress. Ganske store arealer å gå over med klipper. Selvdreven … ja, men mye arbeid; en skal jo gå etter og styre og holde på, og de bråker fælt, sånne innretninger.
Nåvel, i fjor var jeg på helgebesøk hos dem. Midt i ferien. Jeg var såvidt ankommet da min MinVenn rundet hushjørnet. Jeg kunne se at han var oppglødd. Glimt i begge glugger.
Etter et par muntre replikkvekslinger hjalp han til med å bære inn øl og personlige effekter for én overnatting. Jeg sanset at han hadde noe på hjertet, noe viktig, som han han helst ville ut med umiddelbart. Jeg prøvde å gjette innvortes … blir bestefar i slutten av august, endelig realisert drømmen om en Dodge Challenger uten tak fra 1970,  eller fått en helt ny og langt mer interessant jobb enn den gamle…?
Han viste vei ut i hagen og pekte på gressplenen. Fin og grønn.
– Hva synes du?
– Ehhh.. fin farge på gresset, og grønt er min favoritt blant farger. Beroligende.
– Ser du ikke hvor jevn den er. Som en golfbane.
– Jo, når du sier det. Har du gjødslet?
– La meg vise deg hemmeligheten, sa han og dro meg i armen.
Inntil vedboden: Et tilbygg, cirka en snau kvadratmeter stort, en drøy halvmeter høyt. Beiset i samme farge som boden. Saltak med hvite vindskier.
MinVenn tuklet med mobiltelefonen, ut av det lille tilbygget rullet en plastgjenstand på fire hjul. Jeg hadde hørt om slike, men aldri sett en.
– Robotklipper?
– Jepp, sa min venn og fortalte om alt denne roboten kunne gjøre. Nå kunne han bare sitte i en stol og drikke øl og se roboten jobbe, og det gjorde han ofte. Han elsket å se roboten ta hånd om gresset.
– Makeløs, sa jeg.
– Helt gennial, den er av smarttypen. Den er intelligent, gløggere enn de fleste tenåringer. Den vet mer om denne plenen enn jeg gjør.
– Du har bygget et lite krypinn til den, ser jeg.
– Syntes jeg måtte det. Jeg hadde ikke noe takstein liggende, jeg tekket med shingel, men det ble bra, synes jeg.
– Prima, sa jeg.
MinVenn hadde ikke lyst til å rive seg løs fra roboten sin. Han hadde så mye å fortelle om den. Jeg lot ham holde på og tente en sigarett. Jeg blåste en ring og en ring til og enda en.
– Hvor mye kostet den?
MinVenn nevnte en sum pålydende mer en enn bilen min er verdt.
– Det er den sikkert verdt, sa jeg.
– Kunne ikke unnvært den.
– Hvor har du gjort av kona di, forresten?
– Ehh.. ja, hun skulle i butikken en tur, sa hun. Burde vel være tilbake snart.

Arfan Bhatti gjør det muslimer gjerne gjør når de vil fremstå som sakesløse og uskyldige ofre. Han babler om islamofobi, som i følge Øyvind Strømmen (Store norske leksikon) er “antimuslimske fordommer, hatretorikk og propaganda”.
Denne gangen ytrer Bhatti seg via sin pakistanske advokat, Zia Ur Rehman, som til VG sier:

Ja, det er jo slik at Bhatti – for tiden fengslet i Pakistan – er siktet for medvirkning til skytingen utenfor London Pub i fjor sommer, der to mennesker ble drept. Det er tale om fire brudd på straffeloven. Oslo-politiet vil ha ham utlevert og bragt til Norge. De vil snakke med ham. Ikke første gang politiet vil slå av en prat med Bhatti. Som så mange andre menn med pakistansk bakgrunn i Norge, er Bhatti er kjenning av politiet. Ikke bare et flyktig bekjentskap … nei, politiet kjenner ham svært godt.
Ikke tale om no’ hjertelig vennskap med gjensidige invitasjoner til muntre sammenkomster med boller og brus og artige selskapsleker. Nix, faktum er at Arfan Bhatti ikke har gjort mye annet enn faenskap siden han var en liten drittunge.
Allerede som 13 åring startet Bhatti sin kriminelle karriere. Den er lang og innholdsrik, på Wikipedia er den beskrevet i en tekst som på min laptop måler 38 centimeter i lengde.
Hertil skal nevnes at Bhatti er svært religiøs. Man er vant til å tenke at religiøse mennesker holder seg med etiske standarder og legger vekt på adferd som ikke støter an mot straffeloven, men det gjelder ikke muslimer av Bhattis støpning.
Påfallende hvordan troen på Muhammed og grov kriminalitet lar seg kombinere, empirisk sett passer islam og krim  sammen som egg og ansjos. Det er inntrykket man får av å lese litt i aviser, høre på nyheter og studere Statistisk sentralbyrås krimstatistikk.
Islamofobi i norsk politi- og påtalemyndighet? Neppe. Norge er sannsynligvis det mest islamvennlige landet i Vesten – etter Sverige. Brun hud og muslimsk tro – hva enten den er nominell, eller reell – gjør susen i norske rettssaler … i favør av tiltalte.
Vel vel, Bhatti er i Pakistan. Det er nok der han hører hjemme, men politiet vil ha ham tilbake. Han er jo født i Norge og er: Norsk statsborger.