MANNEN SOM FORLOT SIN LEST

Hvem faen er Morten P? Jeg måtte guuugle … jobbet 34 år i Dagbladet som sportsjournalist før han ved siste årsskifte begynte i Nettavisen – som fotballekspert. Meningen var at han skulle holde seg til fotball, men sett slikt … for to dager siden publiserte Nettavisen en kommentar under tittelen:
Jeg tror faktisk Sylvi Listhaug er Norges ondeste politiker
Denne Morten P, også kjent som Morten Pedersen, har utvidet sin kommentarvirksomhet til også å gjelde politikk, men det er jo ikke i tråd med det han ytret da han forlot Dagbladet. Han syntes det var vemodig å forlate Dagbladet etter alle disse årene, men:
“Samtidig er det enkelt og befriende, fordi Dagbladet vil ha en ny kurs. Jeg tenker annerledes og mener ikke alle skal gjøre det samme, noen må gjør det de er best til. Jeg lider av ‘Skomaker, bli ved din lest’-syndromet, og skal jeg bli ved min lest, ligger den muligheten i Nettavisen. Da muligheten åpnet seg der var det veldig lett å si ‘morna’ til Dagbladet og fortsette med det jeg kan.”
Kanskje ikke til å undres over at det i hans politiske kommentar for to dager siden gikk helt galt, allerede i ingressen:
Fabian Stang har skjønt at han trådte over en grense da han kritiserte Jonas Gahr Støres Utøya-tale i et facebook-innlegg.
Det riktige er at Fabian Stang angret at han ytret det han mente om det han oppfattet som kritikk av hans partikolleger og ham selv.
Altså: Han mener det han skrev, og gjør det ennå, men slettet innlegget ettersom dagen var 22. juli – han ville nødig såre Utøya-ofre.
Morten Pedersen så å si frikjente Stang, lot som om Stang hadde skiftet mening og så sitt snitt da Sylvi Listhaug uttalte til VG:
“Tror Fabian Stang gir uttrykk for det mange mener”
Han siterer henne slik: Sylvi Listhaug tror det Fabian Stang la ut på Facebook om Utøya-talen til Jonas Gahr Støre er det folk mener.
Det er forskjell på “det mange mener” og “det folk mener”. Morten Pedersen sysler altså med sitatfusk, men så blir det virkelig ille:
Jeg tror faktisk Silvi Listhaug er Norges ondeste, mest spekulative og mest kyniske politiker.
Det er ytringsfrihet i Norge, og det er greit å antyde at noen er onde, men hvor får han det fra? Listhaug sa bare at hun tror mange mener det samme som Fabian Stang. Hvor er ondskapen? Hva er Listhaugs ondskap? Pedersen forklarer ikke, utdyper ikke, begrunner ikke. Kanskje fordi konseptet ondskap er komplisert, med flere forklaringsmodeller.
Resten av Pedersens kommentar er fyllstoff om Listhaug, som mange har skrevet før, eller sagt … kanskje rundt lunsjbordene i Dagbladet.
Alt summert og rundet av til nærmeste påstand: Jeg tror faktisk Morten Pedersen er Norges dårligste politiske kommentator.


Morten Pedersen bør etterleve egen devise, holde seg til sin lest og skrive om det han vet mest om – fotball. Nok å ta tak i … bakrom, press på ballfører, etablert forsvar og kanskje litt om den nye handsregelen…

DEN GAMLE MANNEN OG TEGNINGEN

Kurt Westergaard er død. Han var den danske kunstneren som i 2005, etter oppdrag fra Jyllands-Posten, tegnet en karikatur av mannen kjent som profeten Muhammed.
Jeg vet ikke hva Westergaard tenkte da han fikk oppdraget. Kanskje tenkte han det mange andre tenkte: Muhammed = islam = muslimer = terror, død pine og selvmordsbomber.
Så tegnet han i vei … ikke no’ frapperende mesterverk, men Westergaard lar det – ubevisst, eller ikke – være litt uklart hva han egentlig tegner. Er det Muhammed med en påtent bombe i turbanen, eller er Muhammeds hode intet hode med operativ hjernemasse, men en tøytildekket, rund og svart tingest påskrevet den islamske trosbekjennelsen, stuvende full av sprengstoff med gnistrende lunte … som kan gå av hvilket sekund som helst og sprenge en hel haug vantro langt pokkerivold opp i luften.
Nåvel, Westergaard tegnet og resultatet ble omtrent slik som denne kopien:


Westergaards tegning ble trykket i Jyllands-Posten høsten 2005 og utløste øyeblikkelig et sabla lurveleven.
Hyggeligere ble det ikke av at norske avisredaktører trykket tegningen. Norges og Danmarks ambassader i Syria ble stormet av muslimer og satt i brann, likeledes det danske konsulatet i Beirut.
Krenkede muslimer på Gazastripen ba nordmenn, dansker og svensker komme seg til helvete ut av regionen, dagen etter ble EUs kontor i Gaza stormet av maskerte menn.
Telenors kontorer i Pakistan ble angrepet to ganger, og i Tyrkia ble en kristen prest drept av en 16 år gammel muslimsk gutt … slik gikk dagene i 2006 og årene etter, stadig nye voldshandlinger utført av fornærmede muslimer, og noen husker sikkert 7. januar 2015, da muslimer stormet Charlie Hebdos lokaler i Paris og drepte 12 mennesker.
En drøy måned senere var det debattmøte om kunst, blasfemi og ytringsfrihet i kulturhuset Krudttønden i København. Dit dro også en ung mann med palestinsk bakgrunn og skytevåpen. Han likte ikke ytringsfrihet så godt og skjøt og drepte den danske dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard før han kom seg unna.
Dagen etter oppsøkte han synagogen i Krystalgade i samme by. Der var det konfirmasjonsfest. Utenfor sto en vakt. Han ble skutt og drept. Samme dag ble terroristen selv skutt og drept, av politiet … slik kan man holde på, nesten i det uendelige, men mange tastetrykk tar lang tid og jeg vil dra avsted og bade, men la oss bare minnes den franske læreren Samuel Paty, som i fjor høst fikk hodet sitt skåret av på åpen gate, fordi han hadde vist frem noen Muhammed-tegninger i anledning undervisning om ytringsfrihet.
Hvis kunstens anliggende er provokasjon og reaksjon, har Westergaard hatt større betydning enn Picasso, Munch og Michelangelo – tilsammen. Dessuten har han bragt allmennkunnskap, nå vet alle at muslimer har veeeldig lett for å drepe – til og med for en jævlig tegning.
Denne karikaturhistorien har kostet mange menneskeliv, men den har en verdi, den dokumenterer at vestlighet og islam passer like godt sammen som riskrem og brun saus.
I 2010 brøt en somalier seg inn i Kurt Westergaards hjem. Han hadde øks med og ville drepe den danske tegneren. Han lyktes ikke. Siden levde Westergaard med konstant politibeskyttelse – til han døde i går.


I levende live sa Kurt Westergaard at han aldri angret sin berømte tegning. Han sa også at han håpet å bli husket som forkjemper for ytringsfrihet. Det bli han nok…

EN GLA’NYHET

De aller fleste nyheter er dårlige og svært triste. Mange hevder at det skyldes alt det fæle som skjer i verden, men tid om annen leser man nyheter som gir grunn til å se positivt på fremtiden. Dagbladet bragte denne tittelen i dag:
KJEMPER FOR KLIMAET MED FØDSELSNEKT


Det er tale om MDG-politiker Josefine Gjerde (22). Hun uttaler til avisen at hun og livmoren hennes er enige om å ikke føde barn før klimakrisen er løst.
Ifølge MDG er klimakrisen så kolossal og omseggripende at den ikke lar seg løse de nærmeste femten årene, og da er Gjerdes egg trolig så råtne, morkne og oppflisede at befruktning er uaktuelt.
Dette må anses som en gla’nyhet, for det barnet Gjerde aldri vil føde … man må jo tenke på hva det slipper å gjennomleve. Gjerde er jo – som de fleste MDGere – å ligne med Maos rødegardister og det kan ikke være gøy å være barnet til en mor med totalitært sinnelag, som synes at alt gøy er no’ dritt, og morsmelk vil det nok ikke bli tale om, i stedet ris- eller havremelk og senere hen fullt vegankjør og aldri fredagstaco.
Men for alt vi vet, kan jo Gjerde ha unnlatt å fortelle Dagbladet at hun forlengst har besluttet å aldri få barn. Hun er jo også hardkokt tilhenger av abort, når det skal være. Ved vårens partilandsmøte gikk hun i bresjen for avlivning av fostre opptil 18 uker gamle.
Kjølig dame … ikke alle kvinner passer til å være mor. Kan godt tenkes at Gjerde er en av dem.

FØLELSEN AV PFIZER

Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Hei, Ralf!
Ralf er av den sorten som mumler når han sier noe han helst ikke vil si.

– Jeg fikk vaksine i går.
– Ååå … men det er vel like bra, det…
– Ikke si det til noen.
– Seff ikke.
– Det er så uverdig. Jeg satt i denne store hallen, med munnbind på, sammen med en haug andre mennesker. Unge damer gikk omkring og sjekket at alle hadde munnbind godt over nesen og spurte alle om de hadde fylt ut egenerklæring.
– Hva er det?
– Noe man på forhånd skulle gjort via en app, eller no’.. det hadde ikke jeg gjort, men det spilte ingen rolle… jeg ble jo vaksinert.
– Bivirkninger.
– Jepp.
– Flass, tåfis, kusma og havesyke?
– Redusert selvbilde.
– Åååå?
– Det er noe umandig og veikt ved det hele. Feigt. Skal man ikke tåle å bli litt syk..
– Jeg lytter.
– Gruppepress, hovedsaklig fra kone og datter. Jeg angrer på at jeg ga etter, føler meg feminisert. Helt ute av kurs. Fæl følelse.
– Vel, du kan rette opp i dette. Du kan vel ta Øydis litt røft og uvørent ved første anledning, dessuten har du jo motorsykkel å tøffe deg med.
– Øydis har vedtatt ny sexnekt, den tredje så langt i år … og sykkærn er på førstegangsservice…

FABULOUS FOUR

I går passerte timene så fort at det nesten ikke gikk an, jeg glemte tiden og registrerte ikke at armbåndsuret mitt var sluppet opp for potensiell energi. Et distré blikk på kortviseren: Nesten 19.00.
Dagen hadde vært varm og jeg fablet om et par kalde pils på verandaen. Jeg syklet avsted til butikken, men ble ganske forskrekket da jeg registrerte at ølet var dekket av en presenning. Jeg hadde glemt å trekke klokka.
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske molefonken, jeg vil nok si deprimert, men jeg har et lite triks når jeg synes verden er et vemmelig sted med stort forbedringspotensial:
Jeg guuugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK) og søker på forskningsprosjekter. STK forsker på mangt og meget, som mer enn mye bidrar til sinnets munterhet. Jeg fant prosjekttittelen: Likestilling og eksellens i bærekraftig balanse? – hvorunder:
Kjønn, kjærlighet og kunnskapsbegjær i det kompetitive universitetet vil vi undersøke hvordan ulike typer kunnskapsbegjær og tilhørende væremåter og epistemologiske orienteringer næres og hindres i møtet med et mer markedsorientert og kompetitivt universitet.
Ytterligere orientering om prosjektet, men jeg falt litt av og øyelokkene mine senket seg som scenetepper. Sovnet. Våknet av at en sommerfugl landet på pannen min. Jeg viftet den forsiktig vekk, en tiriltungeblåvinge. Jeg leste videre:
Mål:
Prosjektet vil vi frembringe ny innsikt ikke bare i hva som fremmer og hemmer numerisk balanse mellom kvinner og menn i toppstillinger, men også hva som hemmer og fremmer synergi mellom mer likestilte hverdagslivsorienteringer og akademiske karrierer.
Kjønn er vinden som aldri før, og dette forskningsprosjektet – finansiert av Forskningsrådet – startet i 2019 og skal være fiks ferdig i 2023. Fire år, altså .. men det tar faen meg tid å finne ut av viktige saker og ting. Det er nok derfor fire personer er satt av til dette krafttaket:
Professor Helene Aarseth, postdoktor Rebecca Lund, forsker Jørn Ljunggren og førsteamanuensis Julie Edwards.

Jeg glemte rent at jeg ikke rakk kjøpe øl. Det rare med STK, er at det får en til å glemme det leie og det enda tristere. Jeg gleder meg til å lese denne forskningsrapporten … i 2023.

DEN RØFFE VEIEN TIL HETERO

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har tenkt seg lenge og grundig om og slutter seg til resten av regjeringens forslag om forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi, som noen kaller det.
Jeg tror KrF er delt i denne saken. Ropstad og noen andre nærer kanskje bekymring for homokonverteringsbransjen og lurer på hvor omseggripende den er,  og frykter at denne virksomheten ved forbud kan gå under jorda, som det heter … eller mer presist: Flytte ut i grissgrendte strøk, langt unna nærmeste lensmannskontor – kanskje i øverst i Hallingdal.
Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av barske homojegere med høyt utviklede, finjusterte homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler på jakt etter klienter … unge, sårbare homofile menn, ennå ikke helt fortrolige med egen seksualitet.
På den annen side: Noen KrFere er nok overbevist om at mange homofile helst vil vært streite og ser for seg spesialutdannede konverteringsagenter som forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, bikkje, lang-Volvo … grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv – og mamma og pappa ville blitt så glade.
Målet helliger midlet, vil nok noen tenke og forestiller seg flere dusin homofile menn fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt pokkerivold utenfor tettbygd strøk, kanskje et nedlagt gårdsbruk med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:


Ved ankomst må alle kle av seg fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkklær, heri inkludert rutete tømmerhoggerskjorter og vernestøvler.
Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik:
05.30: Revelje
06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon.
06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori – hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact.
07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray.
07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten.
07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk.
07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved.
12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils.
12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II.
13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand.
13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord.
13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser, grovsnakk og rå latter.
14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon.
16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl fra boks og akevitt i store glass.
17.30: Middagshvil.
17.32: Klasserom med tavle – hvordan øke skrittlengden og kunsten å sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka.
18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei.
19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter.
21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is.
22.00: Hard pengepoker. All-in.
23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs.
00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen.
01.00 Natta…
Etter tre uker i denne tralten ser kanskje ovennevnte klient slik ut:


Denne teksten er opprinnelig fra desember 2019, oppdatert og mildt redigert.