Hvis man har lyst til å bryte loven og gjøre masse ugagn… ja, kanskje voldta noen og slippe unna med det, eller slå i stykker nesa til en forsvarsløs arrestant – attpåtil få lønn og pensjonspoeng – ja, da er Politihøgskolen en god begynnelse og ansettelse i politiet en naturlig fortsettelse. Spesialenheten for politisaker (organet som etterforsker saker hvori mistanker om straffbare handlinger utført av polititjenestepersoner) har nemlig en henleggelsesprosent som må sies å være helt fabelaktig.
Av fjorårets 1264 saker fikk 65 reaksjon (forelegg, tiltaler og påtaleunnlatelser). Det betyr at 95 prosent av sakene ble henlagt, 59 prosent gikk rett i papirsøpla – uten etterforskning. I tre av siste fem år er henleggelsesprosenten 96. Kanskje ikke så underlig; etterforskerne i Spesialenheten er jo stort sett politifolk, og alle har hørt om sultne bukker som blir satt til å passe på havresekker.
Sånn sett ikke til å undres over at Agder politidistrikt og Arne Pedersen, som ledet etterforskningen i Baneheia-saken, ble frifunnet – intet straffbart forhold bevist – i anledning gjenopptagelsessak i tiden 2017-19.
Spesialenheten tror – eller hevder å tro – på Pedersens påstand om at han ikke hadde kjennskap til at hans samboer og politiadvokat i 2009 henla en anmeldelse mot Jan Helge Andersen, for en voldtekt som skal ha vært begått før drapene i Baneheia. Hertil kan anføres at det va’kke meg er den mest vanlige ytringen blant lovbrytere.
Arne Pedersen gikk av med pensjon i 2016 og er ikke lenger en direkte trussel mot norsk rettssikkerhet, men han prøver seg – han gjør det.

I april i år blandet han seg inn i Oslo-politiets Baneheia-etterforskning og sendte et 35 sider langt brev til Oslo statsadvokatembeter, hvori sterk henstilling om ny tiltale mot Viggo Kristiansen og ny dom, i tråd med hans eget etterforskningsresultat for 21 år siden: Skyldig, som bare faen.
Ikke pent å snakke stygt om folk, men tid om annen foreligger skjellig grunn til unntak … jeg tror nok vi kan si at Arne Pedersen er litt av kødd.

Må si jeg er sjokkert over alle avisoppslagene om TV2-folk. Det er jo bare puling og drekking og spying og slåssing og allehånde umoral til langt på natt og vel så det.

Jeg har selv vært journalist, og den gangen var det andre boller – og brus.
Ja, vi drakk for det meste brus på julebord og andre festlige tilstelninger. En og annen drakk kanskje et lite glass øl, eller noen slurker hvitvin fra stettglass, men det var det … og ingen tafset på damene. Nei, vi menn var høviske og damene gikk i lave sko og var ikledd kjoler til under knærne … og uansett kjolelengde, gjaldt alltid regelen damen har rangen, unntatt i trappeoppgangen.
Ingen menn ble observert med fingrene oppunder skjørt, ingen lot som de uheldigvis mistet en utent sigarett oppi sidedamens utringning og ville hente den selv. Ingen måtte på toalettet og spy, ingen gikk seg en tur på utsiden og tente seg en tjall før desserten, eller pudret nesa henimot midnatt.
Nei, den gangen var det stil over journalister. Ikkeno’ banning og grovsnakk. Vi menn hadde press i buksa og samtalte saklig om faglige utfordringer, med tydelig diksjon. Vi hygget oss med selskapsleker og munter sang og ingen våknet dagen etter i et badekar i en toroms på Tåsen med alle klærne på, håret til alle kanter, skrubbsår i panna og slipset bak fram … ei heller bråvåknet noen og undret seg over hvor de var og hvordan det hadde seg at de lå naken i en dobbeltseng i et fremmed soveværelse – med lummer luft mettet av kjønnsdufter…

.. men for sikkerhets skyld utvidet han med pumpehagle. VG har en sak om Sindre Finnes – Erna Solbergs hengivne ektemann – som kjente en frykt så omseggripende at han gikk til innkjøp av en pumpehagle.
Han hadde tenkt ut skrekkscenarier og ville beskytte familien sin. Mer vet jeg ikke. Dette er en plussak, og jeg har ikke småpenger i lomma. Man er henvist til gjetninger og spekulasjoner, men jeg antar at beskyttelsestrangen utfoldet seg under konas statsministertid, da familien bodde i Inkognitogaten 18.
Kanskje var Sindre redd for at noen fæle terrorister skulle ringe på statsministerboligens ytterdør og lage ugreie. Sant å si var det usemje om sikkerheten omkring statsministerboligen, og Sindre var nok av dem som mente den var altfor dårlig.
Men Sindre Finnes … med pumpehagle kaliber 12, fylt opp med fem skudd i magasinet og ett i kammeret? Rede til å rive hue av slemme terrorister som vil innenfor og kverke kona hans. Kabomm-kabomm-kabomm .. og svære, trykksterke fontener av blod plaskende i takplatene…

Jeg må le… ja, jeg må det. Ikke lett å forestille seg Sindre Finnes som bad ass, noe i nærheten av Dirty Harry (Go ahead, make my day), men det kan jo tenkes at han nå, i trygg ettertid – i VG – vil tøffe seg litt, slik som da Michael Jackson sang You Know I’m Bad, I’m Bad (Bad Bad-Really, Really Bad) You Know I’m Bad, I’m Bad…

Tidlig 90-tallet lurte alle på hvem som drepte Laura Palmer. Hun ble funnet avsjelet ved bredden av en innsjø nær grensen til Canada. Etterforskningen trakk i langdrag, etterhvert mistet mange interessen og ga faen i hvem som forårsaket Laura Palmers død.

Men det er forskjell på Twin Peaks og Geiranger. Sensommeren 1996 lurte alle på hvem som voldtok og drepte Trude Espås, som lå død i elleve dager før hun ble funnet, sirlig tildekket av bergarter i alle størrelser.
Sist sett i live 8. august. Mylder av mennesker i Geiranger den dagen. Flere tusen turister fra over 30 land.
Komplisert sak, men politiet gyver løs. Etter en haug vitneavhør publiserer politiet tegning av en mann med stripet t-skjorte og shorts. Dette kan være mannen, men han er aldri identifisert.
Ingen anholdelse. Ingen siktelse. Ingen tiltale.
I forrige uke utga forfatter Linda Klakken boken JAKTEN – på sporet av mannen som drepte Trude Espås. Den er basert på fem års besettelse av mysteriet i Geiranger. Nitidig studium av politiets etterforskningsarbeid. Eliminasjon. Litt matematikk. Som tidligere nettpokerspiller er hun kjent med sannsynlighetsvurderinger. Hun etterforsker saken selv og får underveis innspill av tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen.
Hun påviser brister i politiets arbeid, eliminerer mannen i shorts og sannsynliggjør en annen gjerningsperson, som av tre ulike vitner er sett sammen med Trude like ved funnstedet. Han har langbukse på og ser helt annerledes ut enn shortsmannen. Han er godt beskrevet, og Klakken tror han kan finnes blant de 14400 fotografiene i saken.
Klakken lanserer altså noe nytt i saken, en alternativ gjerningsmann – Buksemannen.
Så skulle man tro at politiet i Møre og Romsdal ville bli gla’ for nytt innspill i saken, men politiadvokat Yngve Skovly er ikke så entusiastisk:
– Vi er blitt gjort kjent med noe av innholdet i boka, men etter det vi er kjent med, tilfører dette ikke etterforskningen noe vesentlig nytt.
Oversatt til vanlig norsk: Ikke kom her og tro at du kan noe om politiarbeid. Vi vet best.
Underlig at Skovly er så avvisende. Han er jo bransjen og må vite at noen drapsetterforskere knapt ser seg i stand til å lokalisere egen anusåpning. Eksemplene er mange … Birgitte Tengs-saken er så skandaløs at det nesten ikke går an. Viggo Kristiansen har trolig sittet 21 år i fengsel uten å ha drept noen i Baneheia. Fritz Moen satt 18 og et halvt år i fengsel for to drap han ikke begikk og Per Kristian Liland ble urettmessig dømt for to drap i 1969, ble frifunnet i 1994 og fikk 3,47 millioner kroner i erstatning og 10 mill i oppreisning.
Fæle saker, men det var ikke politiet som ettergikk eget arbeid, søkte sannhet og rettet opp urettferdighet. Det var andre … og nå kan det tenkes at forfatter og tidligere spillegale Linda Klakken er den som setter politiet på rett kurs i jakten på Trude Espås’ drapsmann.

Jeg kaller ham mister Berg, ettersom jeg ikke kjenner hans virkelige navn. Jeg har inntrykk av at han liker seg best i skyggene, hvorfra han observerer og noterer seg menneskers gjøren og laden. Jeg aner ikke hvem han følger med på, men jeg vet at jeg er av en viss interesse.
Jada, jeg forstår at dette kan virke underlig; ingen har grunn til å interessere seg nevneverdig for meg, en ganske ordinær mann bosatt i en norsk by av middels størrelse. Ingen avstikkende trekk som skulle avlede noens oppmerksomhet.
Ikke desto mindre: Mr. Berg dukker tid om annen opp i mitt liv, som et flyktig gespenst.
Ja, du leser rett. Spøkelsesaktig, simpelthen. Jeg skal ikke gå i detaljer, for de finnes ikke. Her er tale om subtile, ørsmå manøvre, som luftbevegelser utenfor den mest inntrykksømme værstasjons måleområde.
Mange vil nok tro at jeg har gått fra forstanden, at jeg innbiller meg ting og bør oppsøke fastlegen, med tanke på utredning og kanskje omhåndtagelse i en psykiatrisk avdeling med spesialkompetanse schizofreni og svære skap stuvende fulle av allehånde antipsykotika.
Jeg har vært inne på tanken selv, vurderte å ringe fastlegekontoret for timeavtale, men slo det fra meg for to dager siden, da mr. Berg tok kontakt. Denne gangen via mobiltelefon. Ukjent nummer, ukjent stemme. Han presenterte seg ikke, men jeg skjønte at det måtte være mr. Berg. Ingen annen.
Han var knapp, konsis og konkret. Han ville ha bøker, åtte eksemplarer av

Sant å si ble jeg nokså overrasket, jeg stusset over antallet. Åtte bøker. Hva skal en mann med åtte kliss like bøker? Jeg spurte ikke.
Samtalen var kort. Vi avtalte møtested. Klokken 20.00 på østligste del av parkeringsplassen ved østenden av et kjøpesenter beliggende 15 kilometer øst for byen jeg bor i.
Jeg ankommer ti minutter før. Skrur av tenningen. Slukker frontlampene. Lite aktivitet, parkeringsplassen er nesten tom. En og annen bil kjører avsted. Luften er mørk og tynget av vannmolekyler. Noen av dem slår seg til på frontglasset. Jeg kan ikke telle bilene som står parkert utenfor kjøpesenteret.
Jeg holder øye med innkjørselen og tenker at det er greit at jeg har medbragt morfars gamle Webley. Den ligger på setet siden av meg, under en jakke … man vet jo aldri; verden er ikke så hyggelig som før og ikke alle…
Plutselig lyst. Veldig lyst. To frontlys midt i mot. Jeg registrerer såvidt en mørk Mercedes av nyere modell. Motoren slukner, men ikke frontlysene. En mann stiger ut og nærmer seg. Mørk frakk, oppbrettet krage.
Jeg sender en tanke i retning Webleyen, men slår det fra meg. Jeg åpner døren og stiger ut.
– Mister Berg?
– Hææ??
– Eehh…
– Berg? Jeg heter Ole Petter, jeg. Aldri hett Berg. Jeg kjenner ingen som heter Berg … eller, jo, en av barndomskameratene mine het Berg, men han døde i overdose på 80-tallet en gang. Ble funnet i  Vaterlandsparken en februarmorgen, stiv som en frossen oppdrettslaks. Jaja, du forveksler meg nok med en annen. Har du bøkene?
Jeg samlet meg, åpnet bakdøren og hentet frem de åtte bøkene.
– Fett. Dette blir bra. Jeg skal selvsagt ha én. Resten blir julegaver til familie og bekjente. Kjenner jeg deg og dem rett, kommer de til å sette julemarsipanen i halsen, men det er jaggu til pass for dem.
– Ehhh… javel.
Han lo muntert og tok frem en rull sedler.
– Du tar kontanter?
– Jada.
Jeg tok imot sedlene og telte ikke. Han rakte meg en neve. Jeg tok imot den.
– Hyggelig handel, det må jeg si, sa han.
– Like måte.
– Jeg får komme meg hjemover. Kona koker fårikål, skjønner du. Hun blir ikke blid om jeg kommer for sent. Vel vel, ha det bra…
Han kjørte avsted. Jeg forsøkte å lese registreringsnummeret, men skiltlyset virket ikke…