I dag kom jeg noen minutter for sent, men kirken har dobbeltdør med smurte hengsler og store håndtak.
Jeg går tidvis i kirken. Ja, jeg gjør det. Ikke fordi presten sier noe jeg aldri før har hørt tale om. Liturg i dag var JJ Priest. Jeg kaller ham det, ikke fordi han er så kul, men for å holde ham litt anonym.
Jeg liker ham. Stemmen hans har kvaliteter og er beroligende som mild fralandsvind i juli. Synd å si at jeg ikke blir søvnig, og noen ganger har jeg mistet kontrollen med hodet som dytter haken ned på andre skjorteknapphull.
JJ Priest er den perfekte prest, og jeg tror jeg er den perfekte kirkegjenger. Jeg passer inn i kirken som majones til reker – sånn cirka.
Den norske kirke er jo på full fart nedoverbakke. Teologien er som maltwhisky tilsatt altfor mye vann, alt flyter, ingen ting er bedre, eller dårligere enn noe annet og norske prester foretrekker å snakke om klima fremfor Kristus og fører veeeldig vennlig dialog med død- og pinereligiøse imamer som hater jøder, homofile, griser, bikkjer og silkeslips … kirken er blitt så tolerant og sosialliberaldemokratisert at den er i ferd med å gjøre seg så liten og ubetydelig at nesten ingen ser den.
Siste nytt er at biskop Solveig Fiske synes det er fint at Jesus fremstilles som transkvinne i teaterstykket “Evangeliet etter Jesus”, med Esben Esther Pirelli i hovedrollen.
Kirken er i dialog med mange, sikkert også organisasjonen FRI, og snart kan noen få ideen om å sette opp en musikal med tittelen “Sodoma og go’ morgen, alle sammen” der Jesus fremstilles som jålete skrulle, sentral i røff firkantsex med Judas, Johannes Døperen og Pontius Pilatus. Kan ikke utelukke at kirkens preses, Olav Fykse Tveit, gir sin velsignelse.
Kirkens menn og kvinner har forlengst avskaffet dette fæle tilholdstedet benevnt helvete. Lenge siden prester snakket om helvete. Kirken har avskaffet det, man vil jo ikke skremme folk fra vett og forstand. Ingen ønsker å høre om evig fortapelse, hjerteskjærende gråt og tenners gnidsel – i temperaturer varierende mellom 1900 og 2000 grader Celsius.
Med andre ord: Alle vil etter siste pust og pulsslag oppstige til en tilstand av evig omfavnelse av den aller største kjærlighet, nemlig Guds … ikke ulikt Arbeiderpartiets slagord Alle skal med .. hvilket betyr at kirken holder det for overveiende sannsynlig at alle kommer til Himmelen, som videre betyr at Mao, Stalin, Hitler, Osama bin Laden, Al Capone og Einar Gerhardsen har vært der en god stund og hygger seg som bare det, omgitt av Herrens helt enestående kjærlighetsevne og uendelige godhet..
Alt dette avleder naturligvis spørsmålet. Hva er poenget med kirken? Hvorfor skal vi høre på presten, som prater om den barmhjertige samaritan… det betyr jo ingenting, bortsett fra at man bør opptre med verdighet og respekt for andre mennesker her på jorden. Intet imperativ, bare vennlig anmodning.
Forøvrig kan vi oppføre oss akkurat slik det faller seg og til slutt bli fett og raust belønnet med Guds kjærlige omsorg til evig tid. Jeg håper det er slik, men jeg vet ikke om jeg tror at jeg tror det.
Kan det tenkes at kirken har kastet sitt sterkeste og i realiteten eneste kort – esset? Ja, man kan tenke det.
Nåvel, hvorfor går jeg i kirken? Bortsett fra rester av barnetro:
1) Det får meg til å føle meg ung og sprek og mentalt kvikk; de fleste som går til søndagsgudstjeneste i kirken jeg sogner til, ble født på 30- og 40-tallet .. og presten er trøtt og lengter hjem til kone, søndagsmiddag og en strekk på sofaen.
2) Noen søndager er jeg i ulage og hjernen er litt alene. Godt da å sette seg i kirken, slappe av og sovne til salmesang og prestens preken … og hvis noen til slutt vekker meg med et orgelstykke av Bach, er jeg tilfreds og uthvilt. I dag var postludiet en frapperende klavér-, slagverk- og kontrabassversjon av Pat Methenys James. Nais.
3) Kaffe og kaker. Jeg er gla’ i kaffe og er litt av en slikkmunn. Sjokoladekaken er hjemmelaget og aldeles henrivende – som damen jeg kom i snakk med.

.. bekler jeg formannsvervet i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland. Forkortet: FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ.

Her forleden aften innledet vi høstsemesteret. Første møte begynte som mange ganger tidligere, forslag om endring av navn på vår forening, til noe “mer lettvint”: Forbundet for ytringsfrihet.
Alle lo og hoiet og buet og trampet i gulvet .. ikke ulikt tilstandene i det britiske parlamentets første etasje.
Hertil må anføres at forslagsstiller ikke er tørr bak ørene. Han er ikke mye mer 40 år gammel og forstår seg ikke på tradisjoner og kontinuitet, men en av de eldre medlemmene – en pensjonert advokat med elastiske alkoholvaner – tok opp tråden og opplot sin røst:
– Jeg foreslår en liten tilføyelse i navnet. Det er jo slik at ytringsfrihet i dagens Norge for en stor del handler om én ting … hva man kan si og ytre om islam og muslimer. Alle her, og mange andre, skjønner at islam er ren gift i et demokratisk og passe liberalt samfunn, likevel er islam rødlistet og fredet, akkurat som Lakrismjeltblåvinge, Sinoberbille og Læstadiusvalmuen…
Den ganske tørste advokaten ble avbrutt av unison applaus og alle hevet glass og tilførte blodbanene litt høyere alkoholinnhold.
Jeg så meg nødsaget til å banke klubbe og be om den aller tauseste taushet. Advokaten fortsatte:
– Jeg liker ikke å tukle med innarbeidede navn, men hvis endringen er i tråd med vår virksomhet og endatil uttrykker den klarere… ja, så bør vi vurdere navneendring.
Tidligere nevnte unge mann:
– Men tilføyelse … altså, da blir jo navnet vårt enda lengre og uhåndterlig.
Buing og mishagsytringer og alle tomler ned.
– Så så, det er ytringsfrihet her hos oss. Alle må få si det de mener, innen rimelighetens grenser, selvsagt. Ålreit, hvem stemmer for forslaget om navneendring?
Alle rakk klypene opp i løse luften, bortsett fra den unge renegaten.
– Vel, da nedsetter jeg en hurtigarbeidende komité.
Jeg pekte på sju personer, inkludert advokaten.
– Ta med dere en flaske akevitt og sett dere i peisestua. Jeg forventer et forslag innen 45 minutter. Det skal være minst fem i flertall.
Etter ti minutter kom de sju tilbake. Advokaten renset halsen med et host og noen hark og en liten slurk Simers:
– Ærede formann … vårt forslag er enstemmig, det er Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og Røff Islamkritikk og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland.
Overdådig applaus og glass i været.
– Og forkortelsen?
– Den er moderat forlenget og lyder: FfAshYHoigaVflBoRIodOModÆDAØ.
Rungende applaus og mer børst i glassene. Jeg ble nødt til å bruke klubba igjen.
– Vel, det ser ut til at hele forsamlingen bifaller endringen. Navneendringen er vedtatt og vil bli prokollført med grønt blekk under høytidelig seremoni i neste møte.
Overstadig rungende applaus og mer børst i alles glass…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Fælt med disse bilbrannene på Tøyen, tenker jeg. Fem biler i brann og mange boliger helt ubeboelige.
– Ja, det er fælt. Lurer på hvem som kan finne på noe sånt.
– Jeg har tenkt litt… hvem har motiv? Det er slik man må tenke, tenker jeg.
– Ja??
– Alle vet at alle hater innvandrere, spesielt de med masse melanin. Jeg tenker at noen forsøker å gjøre livet til disse enda verre, og hvem vil aldri bli mistenkt for brannstiftelse?
– Ehh..
– Melaninfattige, blonde tenåringsjenter fra Smestad og Frogner og deromkring.

– Ja, hvem er er mer utspekulert enn tenåringsjenter, tenker jeg. Been that, done that .. jeg veit godt hvordan sånne jenter er.
– Men noen så tre personer løpe fra stedet, og de var brune i huden og hadde hettegenser på.
– Hettegenser kan alle kjøpe og skokrem er hyllevare i alle butikker, tenker jeg … og i halvmørket er alle katter grå.
– Eehh… ja.. men motivet?
– Tenåringsjenter fra Oslo vest trenger ikke det, de er bare fulle av faen, tenker jeg.
– Men står de sååå tidlig opp, da? Dette skjedde jo grytidlig.
– De har nok døgna, vært fulle på by’n og rota seg inn i en bydel de aldri har vært i før.
– Ehh…
– Eller MDG.
– Hææææ?
– Jeg tenker at politiet bør se nærmere på MDG og Grønn Ungdom.
– Ååå?
– Motiv. Hvem hater biler mest, spesielt de som drives av bensin og diesel.
– Nei, det..
– … tenk deg om. MDG gjorde et katastrofevalg i fjor, og Grønn Ungdom er partiets ungdomsorganisasjon … som vil markere seg. Alle vet at alle partiers ungdomsorganisasjoner er mer radikale og aksjonsorientert enn moderpartiene. Venstre-ungdommen vil jo ha fri flyt av narkotika og sånn..
– Ja, men..
– …eller en gjeng sanitetskvinner på bingo.
– Hææ???
– Det er en bingo i nærheten der. Det vet jeg .. venninna til en arbeidskollega av en bekjent av meg fortalte det til en facebookvenninne av meg som fortalte det til en felles venninne som skrev det i messenger til meg.
– Ååå??
– Tenk deg en gjeng sanitetskvinner som har vært på bingo og ikke vunnet noe … ikke en lusen twistpose engang. Så går de ut på gaten og er ganske grinete. I frustrasjon – kanskje også i narkorus – tenner de på noen biler og stikker av, tenker jeg.
– Men hettegenser og brun i huden?
– Jeg tenker at noen unge innvandrergutter var i nærheten, som var redde for å få skylda og stakk av så fort de kunne.
– Men bingohaller holder ikke nattåpent, tenker jeg.
– Hvorfor ikke .. når var du på bingo sist, og kjenner du åpningstidsreglementet for bingovirksomhet?

.. nei, den er ikke det, selv om mange reker omkring og hevder det. August er sommer, og sommer .. det er reprisetid, det… og i en tid med ørkesløse debatter om ytringsfrihet og tilbehør, tillater jeg meg en liten reprise fra september 2019, nesten uredigert:

 

EN BITTELITEN YTRING
Min venninne Gitte ringte i går kveld og påpekte at det er lenge siden jeg har skrevet noe kritisk om islam og muslimer. Sant nok og ikke bra. Det er jo overmåte viktig, og altfor få gjør det. Islamkritikk er dessuten litt som kokain… har man først begynt, er det vanskelig å slutte.
Jeg pleier lytte til Gitte, dessuten er jeg medlem av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og Opprettholder Minnet om den Ærefulle Dikter Arnulf Øverland. Vanligvis forkorter vi det til FfAshYHoigaVflBoOModÆdAØ. Noen av oss er enda slappere i munntøyet og sier bare Ø-klubben.

Som alle vet, var Øverland litt av en kar. På 30-tallet ertet han på seg kristenfolket, som ville putte ham i fengsel fordi han drev gjøn med Jesus og faren hans. Det lyktes de ikke med, lagmannsretten frikjente ham. Noen år senere ble nazistene så grinete av tekstene hans, at de arresterte ham og sendte ham til en fangeleir i Tyskland.
Nazismen var ikke så veldig bærekraftig, tyskerne tapte krigen så det suste og Øverland overlevde.
De tyskerne som ferdes i Norge nå for tiden, er for det meste bobilturister uten stålhjelm og maskinpistoler, men med store mager, crocs og fiskestang… og blasfemiparagrafen er borte, til tross for Jonas Gahr Støre. Professor og helvetespredikant Ole Hallesby har vær død i drøyt 60 år, og det er 40 år siden en og annen kristen lot seg forarge av Life of Brian.
Så skulle man tro at ytringsfriheten er rotfestet her til lands og vunnet en gang for alle.
Nix. Diskusjoner om ytringsfrihet i Norge i dag handler i overveiende grad om muslimer, som krever og i sjenerende utstrekning innvilges særskilt vern av sin primitive sand-, støv- og steinreligion.. og det handler om de fleste av oss, som ikke orker omkostningene som påløper ved meninger ikke godhetsgodkjent av Antirasistisk senter.
Nåde dem som ytrer seg respektløst om Muhammed, som når han ikke var travelt opptatt med å kverke vantro i Medina og omegn, likte å tafse på småpiker og stikke tissen sin inn i dem.

Det verste muslimer vet er ytringsfrihet. Det merket vi i 1989, da flere tusen muslimer i Oslos gater gikk amok etter at Aschehoug trykket og publiserte Salman Rushdies Sataniske vers.
To bokhandlere ble stukket i brann. Fra Teheran utgikk dødsdom over Rushdie, og i 1993 fikk forlagssjef og ansvarlig utgiver William Nygaard tre skudd i ryggen.
I 2005 og -06 klikket det for muslimer over hele verden fordi noen – også her i Norge – publiserte tegninger av Muhammed. De var så fornærmet at de satte flere vestlige ambassader i brann og lyste de ikkemuslimske delene av verden i bann.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre ilte til og kom straks imamene i møte. Han la seg på ryggen som en liten gatetøs av billigste sort og forklarte de sinte muslimene at her i landet bor en dum, ond og respektløs redaktør som på ingen måte representerer det offentlige Norges syn på islam og profeten Muhammed.
Det var da nordmenn flest skjønte at det er best å holde kjeft. Veikt og pysete, men forståelig; ingen blir krenket og fornærmet som muslimer, ingen blir så hoppende forbanna og hysteriske, og mange av dem anbefaler jo å skjære hodet av dem som skriver, eller taler nedlatende om Muhammed og islam.
Best å holde seg taus. Hvem har lyst til å miste hodet sitt… jeg kjenner ingen. Hodet er jo et viktig organ, uten det er det henimot umulig å røke sigaretter, kysse vakre kvinner, drikke øl, tenke artige tanker… eller skrive en tekst som denne.

… slumpet jeg til å svinge innom hjemmesiden til Islamsk Råd Norge, gitt. Ikke meningen. Jeg skulle til å klikke meg ut igjen… da jeg leste i et klikkbart felt: KUNNSKAPSPORTAL.

Synd å si at jeg ikke ble nysgjerrig. Islam og kunnskap hører jo ikke sammen som egg og ansjos. Ingenlunde.
Denne kunnskapsportalen er pyntet med en stabel bøker hvorpå en studentlue, som antyder at her er tale om mer enn bare allmennkunnskap. Jeg tenkte som så at muslimer har begynt å interessere seg for såvel dannelse som utdannelse og kanskje tar sikte på å bøte på opplysningstiden de aldri hadde, kanskje dyrke frem et og annet fremragende vitenskapsmenneske som kan nappe til seg en Nobel-pris i fysikk, eller økonomi – kanskje sogar litteratur.
Jeg klikket på feltet KUNNSKAPSPORTAL og ble… ja, det var ikke annet å vente.
Ikke snev av det man vanligvis benevner kunnskap, men en presentasjon og beskrivelse av fremtidig forum for innlegg til forsvar for islam og muslimer, basert på tilintetgjørelse av fordommer, som noen kaller fakta.
Teksten begynner slik:
“Muslimer er det fremste målet for hatkriminalitet og kulturrasisme i Norge i dag.”
Deretter følger en redegjørelse for årsaken og:
“Muslimske minoritetspersoner rammes ofte av en dobbel form for fremmedfiendtlighet: Islamofobi og innvandrermotstand” og:
“Det er veldokumentert at islamofobi skader muslimers psykiske helse.”
Uten henvisning til kilder, ingen definisjon av islamofobi
Etter mellomtittelen HENSIKTEN MED PROSJEKTET fremgår det at kunnskap er det som trengs, kunnskap om islam, muslimer og deres kultur. Islamsk Råd Norge mener at “kunnskapsmangel er den viktigste enkeltårsaken til antipatier mot islam og muslimer i Norge.”
Jeg tør gjette at majoriteten av nordmenn har kunnskaper nok om islam og muslimer; dagstadig kunnskapspåfyll … knivstikk, ran og voldtekter og sist fredag i Mogadishu sprengte al-Shabaab 21 mennesker i fillebiter og skadet 117.

… tenkte nok som så at nå har jeg helgen fri og kan slå meg litt løs sammen med venner. Slik ble det, og noen kunne ikke la være å filme den finske statsministeren danse, ha det gøy og tilvirke trutmunn.
Det ble baluba og mange i hele verden reagerte med vantro, på at en statssjef kunne oppføre seg slik. Påvirket? Alkohol, jada. Pulver i nesa? MDMA? Et par tjaller? Eller alt på en gang? Trolig ikke.
Skjønner Marin godt, jeg. Hadde jeg vært kvinne og like pen som Marin – og attpåtil statsminister – hadde jeg også gått på fest, og det er ikke sikkert jeg hadde avvist alle tilbud om oppkvikkende midler i tablett- og pulverform.
Marin ble ganske oppgitt og forklarte at det må da gå an ta seg en fest uten at noen betviler hennes egnethet som statsminister. Hun har endatil latt seg narkoteste, for å tilbakevise spekulasjoner om inntak av forbudte stoffer. Ikke desto mindre betviler noen Marins dømmekraft.
Hertil må nevnes vår egen Per Borten, som var Norges statsminister i perioden 1965 -71. En varm sommerdag i 1969 tok han imot Dagbladet-journalist Per Vassbotn og fotograf Øystein Kleiven til avtalt hjemmeintervju, på sin egen gård i Flå, Sør-Trøndelag.
Kleiven skjønte raskt at han hadde foran seg tidenes motiv, for der kom statsministeren dem i møte, iført underbukse, klokke og svarte sko. Intet annet.

Kan tenkes at Vassbotns og Kleivens første tanke var: Han har nettopp feid over kona si, Magnhild, og rakk ikke få på seg skjorte og bukse.
Nix, for Borten var dette helt vanlig hverdagsantrekk. Han gjennomførte intervjuet og lot seg villig avbilde – bare iført underbukse med fyrstikkeske stukket ned i linningen.
Han ble imidlertid sur og grinete da bildene ble publisert i Dagbladet dagen etter og republisert i aviser omkring i det største av alle land – utlandet – der mange undret seg over Norges valg av statsminister.
Det sies at Per Borten ikke alltid var på det rene med hva som sømmet seg i ulike situasjoner. Noen betvilte dømmekraften hans. De fikk rett:
Mandag 15. februar 1971, ombord på SK 457 fra Oslo til København, satt Borten på business class og drakk Campari. Han reiste seg, tok med seg noen dokumenter av typen fortrolig.
Han tok seg til turistklassen. Der satt Arne Haugestad, lederen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Borten overleverte dokumentet og gikk videre, til toalettet. Ingen vet hva han gjorde der. Kanskje han bæsjet. På vei tilbake plukket han opp dokumentet.
Haugestad fikk lese noe han ikke skulle ha lest, hemmelige referater fra EEC-forhandlinger. En måned senere måtte Borten gå av.
Konklusjon: Bedre med en alkoholpåvirket statsminister som er lekker, enn en statsminister som lekker.

Det hendte at jeg – i unge år – var sur på faren min. Noen ganger tenkte jeg som så at jeg burde kverke ham, simpelthen ta ham ut – slik sjargongen er i Forsvaret, Beredskapsstroppen og kriminelle gjenger.

Jeg gjorde det aldri, selvsagt ikke … man kan da ikke drepe sin egen far. Det går jo ikke. Neivettuhva. Blir veldig mye styr og ståk og klabb og babb, politiet kommer og stiller mange spørsmål og mamma hadde nok blitt veldig lei seg.
Ikke alle ser det slik. En 25 år gammel marokkaner var ikke så blid på faren sin og besluttet å ta grep sist helg, ifølge nettpublikasjonen Resett. På en parkeringsplass i en bydel utenfor Lyon skar han hodet av faren sin og beslagla det. Han tok det med seg og gikk sin vei.
Ikke lenge etter fant politiet faren, en 60 år gammel mann. Uten hode. Ganske fort utelukket politibetjentene selvmord. Ettersom hodet ikke var å se noe sted, resonnerte politiet seg frem til noen hadde skåret det av og tatt det med seg. Hvem i all verden gjør slikt? Politiet var nok i villrede, men de summet og samlet seg og starte jakten på gjerningspersonen.
De fant ham ganske snart. Den 25 år gamle sønnen syntes politiets inngripen var helt i overkant og ingenlunde i tråd med den fine ideen om privatlivets fred. Han ble fly forbanna og skrek Allahu Akbar.
Da falt nok brikkene på plass for politifolkene. Ja, for muslimer liker jo dette konseptet med å skjære hodet av folk. Det er jo skikk og bruk i islamsk kultur.

Noen tror sommeren er over, men det er bare propaganda. August er sommermåned, det betyr at reprisenes tid ikke er over. Denne teksten ble publisert i februar 2020. Den er nesten ikke redigert, og jeg synes ikke den er umorsom:

HOMOFABELEN SOM ENDRET ALT
Her om dagen skrev jeg om den helt fabelfantastiske muslimske himmelen, der 72 kåte jomfruer hele tiden ligger klare og stiller seg til rådighet for tung og uforpliktende sex.
Jeg fikk en henvendelse fra en leser, som ville vite hvorfor muslimene holder seg med en slik paradisforestilling, og hvem fant på den?
Svaret på første del av spørsmål er ganske enkelt: Muhammed skjønte hvor jævlig kjip denne religionen hans var. Han måtte sukre den litt, finne på noe helt uimotståelig og således øke tilslutningen. Mer om det senere.
Hvem diktet opp denne jomfruskrønen? Var det Muhammed selv? Jeg kontaktet en hel haug professor emeriti i relevante fag, en enda større haug teologer – hvorav en sogneprest som vil være anonym – og jeg har et syskjenbån på Gjøvik med grunnfag i islamsk idéhistorie, som forøvrig er et meeeget lite fagfelt dekket av noen ganske få og tynne hefter med store bokstaver og mange bilder.
Etter mange samtaler og grundig research og flere minutters selvstudium, fant jeg den sannsynlige opprinnelsen til islams fortelling om de 72 jomfruene: Æsop.
Jepp, Æsop… den greske fabeldikteren som levde noen hundre år før Kristi fødsel.
Alle vet at sure 31 i Koranen, også kalt Luqman-suren, refererer til Æsop. Noen lærde tror Luqman er identisk med Æsop, og i Koranen omtales han som en mann med stor visdom – skjenket ham av selveste Allah.
For å komme videre må vi vite litt om Æsop. Velkjent er at Æsop skrev fabler, deriblant mange moralfortellinger som leses den dag i dag, eksempelvis Haren og skilpadden og Gutten som ropte ulv.
Men Æsop likte å leve på stor fot, og han tjente ikke nok penger på sine små, oppbyggelige historier. Han skjønte at han måtte skrive fortellinger som folk ville ha – røff porno.
Ettersom de fleste greske menn på Æsops tid var homser, eller bare stundimellom likte å stikke kjeppen sin inn i smågutters rumpestumper, ga han seg til å skrive drøye sexhistorier om menn som har sex med menn, hvorav en av historiene kanskje hadde tittelen:
DE 72 JOMFRUELIGE, MEN INNI GRANSKAUEN KÅTE GUTTENE.
Denne historien solgte sikkert som hakka møkk, men tidens tann er nådeløs og alle de flere hundre tusen kopiene, risset inn på geiteskinn, ble helt nedslitt av lesingen og gikk til slutt i oppløsning og ble til støv tatt av sønnavinden – bortsett fra én, som i 622 ble funnet under en stein i ørkenen bare tre minutters kamelritt fra Mekka.
Hvem fant geiteskinnet med den ekstremt grisete homosexhistorien? Trolig Muhammed selv. Han ble nok svært fascinert av den, og jeg tør ikke antyde årsaken – selv om blasfemiparagrafen er fjernet fra straffeloven.
Muhammed forsto selvsagt at religionen han forsøkte å etablere, var tynn suppe kokt i hop på noe herfra og derfra. Ingen i Mekka gadd høre på visvaset hans. Han hadde forstått at oppslutning og derigjennom makt bare kunne oppnås ved tvang, grov vold og bestialske drap … men han trengte no’ mer.
I et sjeldent øyeblikk av innsikt, skjønte han at Æsops elleville sexhistorie var gull verdt. Han flyttet til Medina og ble kompis med en fyr som kunne skrive. Muhammed besluttet å redigere den grisete fortellingen om de 72 guttene litt. Han dikterte og kompisen skrev en helt uimotståelig story om 72 usannsynlig vakre og ekstremt kåte jomfruer som byr seg frem flere timer i døgnet enn det er timer i døgnet, i en himmel så vidunderlig vakker at det nesten ikke går an.
Da ble det en annen dans. Muhammeds tilhengerskare vokste eksponentielt. Dundrende suksess.
I takknemlighet til Æsop, beæret Muhammed den forlengst døde fabeldikteren med en egen sure i Koranen.
Muhammed selv hadde ikke så veldig lyst til selv å bli drept i kampen mot vantro, men soldatene hans – de kunne ikke komme fort nok til himmelen.
Resten er historie, og den dag i dag ifører muslimer seg selvmordsbombevester og sprenger seg til himmels, knivstikker, eller skyter noen, slik at politiet må gripe inn og avfyre dødelige skudd … poenget er å komme seg til himmelen snøggast råd og hygge seg med de 72 dryppende våte jomfruene.
Muhammed selv var ikke så innstilt på selvmord. Han likte best jomfruelige småjenter på jorden … og grov vold, selvsagt. Tegningen nedenfor er ganske dokumentarisk og viser Muhammeds tilfredshet etter at han har skåret hodet av et par dusin vantro…

 

Hadi Matar nekter straffeskyld. Selvsagt gjør han det. Muslimer gjør aldri noe galt, og han ha’kke gjort no’ gæli. Han har bare gjort det gode muslimer helst bør – drepe vantro, især de som drister seg til å vanære profeten Muhammed.

Matar gjorde bare én feil, han greide ikke å drepe Rushdie. Forsøket var imidlertid førsteklasses og helt etter boka, altså Koranen. Hele verdens muslimer har nok tilgitt Matars upresise knivføring, og iranske aviser hyller Matar og synes han er pokker til kar, som skar over “djevelens hals”.
Kniv og machete er mange muslimers foretrukne redskaper. Ingenting er som en barberbladskarp kniv. Den skjærer over luft- og spiserør som ingenting, blodet spruter i svære fontener og kaskader, og alle gode muslimer fryder seg og roper allahu akbar. Vold og drap og muslimer hører sammen som pølser, ketchup og sennep.
Ikke så rart. Muslimer som gruppe kan ikke anses sivilisert. Opplysningstiden i Europa gikk dem hus forbi, og de har aldri gjort forsøk på å etablere en ekvivalent, de nøyde seg med Koranen. Det gjør de ennå. Koranen handler for en stor del om vold og drap og ufrihet … og de “opplyste” muslimene leser Sions vises prokoller, som for over 100 år siden ble avslørt som falsum.
De mest intolerante i Norge? Muslimene. Som utleder: I hvilken grad skal man tolerere intoleransen? Hvor lenge?
Ingen tegn til holdningsendring blant melaninfattige nordmenn. Det underlige er at Norges mest intolerante er landets best beskyttede. Muslimene har greid det ingen skulle tro var mulig, oppnå særskilt minoritetsstatus basert på en primitiv død- og pinereligion.
For en stund siden hørte jeg denne sammenligningen: Muslimer i Norge er som små barn …  de fikk godteri på lørdag, siden maste de seg til godteri på søndag, også – og nå får de faen meg godteri hele uka.
Ikke ueffen allegori.
Betenkelig at vi har henimot 250 000 av dem i Norge, mer betenkelig er at de blir stadig flere, og alle vet – eller burde vite – at de er henimot uintegrerbare.
De færreste tør si dette, eller skrive det. Jeg tror det dreier seg om frykt. Folk frykter muslimer. Forståelig. Muslimer er svært troende – til hva det skal være. De bryr seg døyten om flertallskulturen og Norges lover, de unnflyr sannhet og opplagte fakta … og ytringsfrihet er det verste de vet – om man ser bort fra jøder, griser bikkjer og kvinner med høye hæler og leppestift.
Jeg er såpass tørr bak øra at jeg erindrer 4000 skjeggete, fillekledde og meget fanatiske muslimer i høyvannsbukser som samlet seg i Oslo sentrum i 1989 og ønsket Salman Rushdie død og: Forlangte at Norge skulle forby utgivelsen av Sataniske vers.
Fy faen for frekkhet…

Undertiden faller det seg slik at en mann må skifte hjullager på bilen sin. Høyre bak, denne gangen.
Når det nye lageret er presset inn der det skal sitte, er det bare å skru fast navet og stramme mutteren med 30 mm pipe. Jeg er ikke kontrollfreak og bruker vanligvis ikke momentnøkkel, men det er jo viktig at hjulet ikke ramler av, ei heller bra hvis det er for hardt tilskrudd.

Jeg har ikke momentnøkkel, men naboen har. Jeg gikk over gata og ringte på. Intet svar. Da kom jeg på at han her om dagen sa han skulle på båtferie. Vel, slik er livet iblant.
Jeg gikk tilbake og tenkte meg om. Moment er jo kraft ganger arm, og her er snakk om 225 Nm, hvilket betyr: Hvis jeg forlenger pipenøkkelen til én meter og finner noe som er 23 kilo tungt… ja, så blir momentet ganske nøyaktig 225 Nm.
Det er imidlertid lettere tenkt enn gjort. Hva er 23 kilo tungt? Samle sammen masse ræl i en sekk, veie på badevekta, for dernest å senke den ned på enmeterspunktet? Tungvint.
Jeg vurderte å gjøre som eldre tiders husmødre når de tilberedte mat, aldri bruke oppskrifter, men bare skru til det kjennes riktig.
Underlig hvordan ideer plutselig oppstår av ingenting, eller av en dame som leier en liten gutt på gaten rett foran huset mitt. Jeg reagerte kjapt og ropte “hei”.
Hun snudde seg, og jeg gikk mot de to.
– Si meg, hvor mye veier sønnen din. Ja, det er vel din sønn? Fin fyr, forresten.
Hun så på meg som om jeg var en seriemorder på frifot. Hun strammet grepet om guttens hånd og tok et skritt tilbake. Jeg smilte og la stemmen i luneste leie:
– Ja, jeg skjønner at dette er et underlig spørsmål, men nå skal du høre…
Jeg forklarte henne i hvilken knipe jeg var i, redegjorde kort for elementær statikk og viktigheten av at hjul blir riktig tilskrudd og holder seg på plass og hvordan jeg hadde tenkt å løse dette problemet med noe som veier cirka 23 kilo.
Hun slappet av og lo. Det smittet over til gutten, som smilte.
– Ehh … sist jeg veide var han nesten 22 kilo.
– Men han har spist godt i sommer?
– Joa, sa hun og kunne ikke unnlate å videreføre smilet.
Vi gikk inn i gården. Jeg satte et rør utenpå pipenøkkelen. Målte en meter på tommestokk, satte en krittstrek, løftet gutten og støttet ham mens han med et ett bein sto på krittmerket.
Mutteren dreide med kveldssola, nøkkelen ga etter til gutten gled av. Jeg satte pipenøkkelen på igjen, slik at den pekte 20 grader. Jeg heiste gutten opp. Et bein på krittet. Nøkkelen ga etter og stoppet.
– Sånn, det var det, sa jeg.
– Hmmm… gøy, sa damen og virket litt imponert.
Jeg klappet gutten på hodet og sa han var en meget flink gutt som nok vil drive det til litt av hvert i livet. Gutten virket oppildnet, gransket forhjulet og spurte om han ikke skulle fikse det, også.
Mammaen smilte og jeg sa:
– Tusen takk til dere begge. Nå kan jeg kjøre avsted når og hvorhen jeg vil.
– Jeg har også en sånn gammel bil.. ja, den trenger reparasjoner ganske ofte og jeg gruer meg til EU-kontrollen, sa damen.
Slik ble vi stående å prate litt. Gutten hadde fordypet seg i studiet av et pipenøkkelsett og et par fastnøkler. Man kan ikke snakke så lenge med et fremmed menneske før man presenterer seg, det tar seg ikke ut – det lærte jeg av mammaen min. Hun tok imot hånda mi og sa navnet sitt, tre bokstaver hvorav siste var e. Ulaseggjørlig ikke å tenke at man skulle vært 20 år yngre…