SISTE NYTT FRA SV

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt enda mer på det siden han overhørte en samtale mellom to partifeller på et partimøte tidligere i kveld:
– Fært med all denne terroren.
– Tenker du på bomben i Lyon?
– Ja, det er vel muslimer, sannsynligvis.
– Ja, det er vel det.
– Men jeg tenker atte disse muslimene har litt dårlig ordforråd og kan ikke snakke så godt for seg. I mangel på ord lager de i stedet bomber og dreper folk omkring seg. Det er noe sårt og vondt og trist med det, tenker jeg.


– Det tenker jeg, også. De er jo litt som barn, vet du. Hvis de føler at de ikke blir sett og hørt, kan de begynne å slå og sånn, tenker jeg.
– Det samme tenker jeg… litt som atte de blir sinte når de blir bedt om å spise opp grønnsakene på tallerkenen sin.
– Se på ungdomsgjengene øst i Oslo. De raner og slår og stikker med kniver og selger narkotika, men de mener ikke noe vondt med det, det er deres måte å uttrykke seg på. Ubehjelpelig og litt klønete, men genuint.
– Nettopp.
– De kommer jo fra en annen kultur, og det må vi bare respektere. Alle kulturer er like mye verdt, det er no’ alle vet.
– Så sant så sant, men det beste er vel om de hadde sluttet med vold og drap og voldtekter og skyting og sånn? På litt sikt, mener jeg.
– Jada, men jeg tror ikke så mye på straff og sånn. Jeg tenker atte det muslimer trenger, er dialog og forståelse. De unge muslimene må ha fritidsklubber, selvsagt.. og mer penger til integreringstiltak, på kort, mellomlang og lang sikt.
– Men noen sier atte muslimer ikke vil integreres og atte de ikke bryr seg om andre lover enn de som står i Koranen.
– Tøv og tull, slikt er det bare rasister som sier… nei, muslimer tigger og ber om å bli integrert, på sin måte. Det tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Dessuten er det jo vel kjent atte islam er fredens religion, kanskje den aller fredeligste av alle religioner.
– Nettopp, jeg har aldri fått meg en ørefik av en muslim. Mannen min, derimot..
– Ja, der ser du..

JUST A GIGOLO

Min aller beste (sant å si den eneste) venninne Gitte ringte for noen minutter siden. Ettersom jeg hadde spist fleinsoppsuppe til kvelds, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen:
– Næmenærredenjentahyggelig..
– Det er noe jeg må drøfte med deg, du som er så klok.
– Nåja..
– Du vet jeg elsker brylluper og sånn.
– Ja.
– Trond Giske skal gifte seg.
– Ååå?
– Ja, med hun Haddy, vet du. Nydelig pike, ikke sant.
– Ikke så pen som du, Gitte.. men jo, hun er flott.
– Men jeg lurer litt på hvem som er invitert. Har lest i Dagbladet at Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik ikke er på gjestelista.
– Ikke så rart, kanskje.
– Gjestelista er ikke offentlig, men jeg lurer på én ting. Tror du Trine Skei Grande er invitert? Hun er jo trønder, akkurat som Giske, de er kolleger på Stortinget og Giske vet at Grande liker en fest.. sånn sett naturlig at hun er invitert, men så er det dette med kornåkre og sånn. Alle vet jo at Grande har lett for å skeie ut på bryllupsfester i agrare strøk. Hun er jo oppvokst i Overhalla, og der er det jo litt Texas.


– Prima analyse.
– Jeg tror ikke Giske er så hypp på sexskandaler i sitt eget bryllup, han har nok tenkt gjennom denne problemstillingen og er usikker på om det er trygt å ha Grandis rekende omkring, kanskje med drøy promille ut på kvelden. Mange kvinner blir ganske våte nedentil ved alkoholpåvirkning, og… ja, jeg har i tankene eventuelle tenåringsgutter av det helt uskyldige slaget som bare blir sugd inn mellom lårene hennes – uten at de rekker å gjøre motstand.
– Kinkige greier… men såvidt jeg vet, er Giske fra Trondheim, og det er grunn til å tro at bryllupet ikke er tenkt arrangert rett ved en kornåker.. og hva tenåringsgutter angår, går det an å iverksette tiltak som er bærekraftige på både kort og lang sikt.
– Kort og lang sikt?
– Frem til desserten og videre til hanegal morgenen etter.
– Åååå?
– Giske kan leie noen vektere i sivilt antrekk, hvit skorte og slips og sånn.
– Høres ut som en tung jobb. Tenker du flere skift, da?
– Om det trengs.
– Det blir dyrt. Nei, jeg vet det!
– Jeg lytter.


– Giske hyrer en ung mann, en gigolo, en heidundrende fittefrans på 20 år, som liker en utfordring og som kan ta Grandis knallhardt både hist og her flere ganger i løpet av festen, kanskje i et tulipanbed, eller i en liten rabarbraåker. Hva sier du?
– Du er genial, Gitte.

HVA ER DETTE?

Hver 16. mai pleier jeg kjøpe avskårne blomster, slik at de dagen etter kan pynte litt opp på nasjonaldagen. Men denne gangen glemte jeg det, gitt. Kom ikke på det før henimot midnatt.
Velvel, så får jeg knabbe noen blomster, da. Slik tenkte jeg og kjørte avsted i retning sentrum av byen der jeg bor. Ettersom jeg er statskirkemedlem, stoppet jeg ved kirken. Blomstene i bedet utenfor den er vanligvis bedre enn prestens taler på innsiden. Vanligvis er det tulipaner utenfor kirken, men ikke denne gangen. Til gjengjeld ingen mangel på visne, slitne påskeliljer.
Jeg ble litt nedfor, men hva var det? Hist og her noen blomster jeg aldri hadde sett før. Lange stilker og kuleformet knopp med diameter omtrent som en gammel enkrone. Ikke utsprunget. Fin farge i emning. Hvorfor ikke? Jeg ville ikke være grådig, jeg skar av fem stykker.
Jeg kom meg hjem, uten å bli anholdt av politiet og siktet for blomstertyveri. Jeg skar stilkene skrått og satte dem i kaldt vann. Jeg syntes de tok seg ganske bra ut og tenkte ikke så mye mer på det.
Jeg tenkte ikke så mye på disse blomstene dagen etter, heller. Først 19. mai registrerte jeg endring. De hadde ekspandert. Dagen etter litt mer. Litt mer for hver dag. I dag er de helt fabelaktige. Hver blomst har et sentrum hvorfra mangemange små, tynne stilker med en finfin blomst på.


Altså: Blomster som produserer blomster, så mange at jeg ikke greier telle dem. Fantastisk, nesten som et Guds under, men så vokste de jo opp rett utenfor kirken.
Jeg undres fælt på hva dette er for en blomst. Noen som vet det?

PÅ SLOTTET

Som tidligere nevnt har jeg en kompis som jobber ved Slottet. Han har tidvis å gjøre med kongen og dronningen. Ettersom han er litt av en nysgjerrigper, er det svært dumt av kongen å ikke omhyggelig lukke de franske dørene til sitt kontor, især når han sitter og prater fortrolig med sin hustru Sonja.
Min venn kunne ikke la være å få med seg følgende samtale i går formiddag, etter å ha servert de to høyhetene formiddagste og Gallette des Rois, eller fransk kongekake, som allmuen sier:
– Jeg tror det er over, Sonja.


– Monarkiet. Det er snart slutt.
– Hva er det du sier??
– Kongedømmet i Norge.
Min kompis hørte porselen treffe hardt underlag og knuse. Stillhet. Den varte ganske lenge før kongen med lav stemme sa:
– Det er lenge siden 1905.
Dronningen var taus, kongen snakket. I følge min kompis med svært lange ører uten ørevoks, var innholdet slik:
Etter 434 år under danskene og 91 år under Sverige, ville Norge bli en selvstendig stat uten kødd og innblanding fra utlandet. Det var Bjørnson, Aasen, Sverdrup, Nansen, Amundsen, Michelsen.. bra folk, men de trengte et symbol, slik en stolt seilskute trenger en gallionsfigur. Folket var med på notene. Det ble en dansk prins, gift med sin kusine Maud.
Stor stas, Norge hadde fått sin selvstendighet, og året etter ble Haakon og hans Maud kronet i Nidarosdomen.
Så gikk tiden, og etterhvert skjønte alle at ingen hadde noe særlig brukt for en konge og en dronning. Men ingen sa noe.
– Men hva med krigen, Harald? Haakon sa jo nei til tyskerne.
– Selvsagt, noe annet ville vært tidens skandale, og Norge hadde vært republikk i 1945, kanskje med Carl Joachim Hambro som president.
– Ja, men faren din. Han gjorde en strålende jobb etter faren sin. Samlet landet ytterligere og ble folkekonge.
– Hehehehe.. joda, og han tok trikken en vintersøndag under oljekrisen i 1973 og fikk meget god pressedekning, men ellers likte han seg best bak rattet i sin Buick med 7 liters V-åtter. Bortsett fra det, var far den aller minst folkelige jeg har kjent. Det burde du vite.
– Men…
– Kan du huske sist gang du gjorde noe virkelig nyttig, kjære?
Stillhet.
– Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe nyttig, bortsett fra å bære inn litt ved på Kongsseter’n julaften 1997. La oss være ærlige, Norge har strengt tatt ikke hatt noe brukt for oss, og nå blir vi i tillegg latterliggjort av en datter som er så dum at hun ikke ser forskjell på en klovn og en kar.
– Harald, da..
– Vi taklet Mette-Marit og den gærne faren hennes. Vi har taklet Ari, men nå er bunnen nådd. Noen ganger lurer jeg på om den gamle innavlen har slått ut i full blomst.
– Märtha??
Stillhet.
– Sonja, faren min ble 87, bestefar 85. Snittet er 86. Det betyr at jeg godt kan være død om fire år. Moren din ble 95. Ligner du moren din, har du i 13 år til.
– Harald!!
– Hva skal du gjøre i morra, forresten?
– Det vet du vel, jeg skal være tilstede ved åpningen av Festspillene i Bergen, cirka klokken 12.30… og jeg har fått ny hatt for anledningen.

SEKSMINUTTERSKRIGEN

Min venn Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde pudret neseborene litt, istedet for å gå i kirken… var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen:


– Den karen?
– Jepp, så du Eurovision i går kveld?
– Det norske innslaget.
– Jeg ventet bare på no’ action.. at palestinerne skulle sende avsted et snes raketter i retning Tel Aviv, samtidig med Israels sceneopptreden.
– Hehhehe..
– De var nok ganske gira, hadde så lyst at de nesten ble syke av det, men de besinnet seg og nøyde seg med å arrangere en arabisk utgave av Eurovision i ei steinrøys på Gazastripen, med artister nesten ingen har hørt om. Men ble det kåret noen vinner der?
– Aner ikke.
– Men hvorfor benyttet ikke palestinerne anledningen til å gi Israel en på tygga? Hvorfor sendte de ikke avsted noen rufsete Scuds, slik at det ble litt ugreie i Eurovision-byen og Madonna fikk noen stygge bulker i trommehinnene sine?
– Enkelt.. araberne glemmer aldri krigen som endret alt i Midt-Østen, som var så ydmykende at ingen arabere orker snakke om den… Seksdagerskigen i 1967.
– Åååå..
– Hamas vet at dersom de hadde skutt mot Tel Aviv i går kveld, hadde det ikke blitt noen seksdagersaffære. Det hadde vært unnagjort på seks minutter.

EN LITEN PRAT PÅ SLOTTET

Jeg har en kompis som jobber ved Slottet. Hans arbeidsinstruks medfører tid om annen nærhet til kongen og dronningen, ikke emosjonell nærhet, men metrisk. Her om dagen hadde de to høyhetene glemt å lukke de franske dørene som sørger for privatliv og fortrolige samtaler på kongens kontor.
Min venn er litt av en snushane, han har også ører som en engelsk setters og kunne ikke la være å lytte ved dørene, etter å ha servert kongen og dronningen formiddagste og scones påført britiskimportert appelsinmarmelade. Slubberten fikk med seg hele samtalen, og indiskré som han er, fikk jeg referat:

Kongen: – Sonja, da… jeg har ikke hørt deg banne siden 60-tallet, den gangen far ikke var så begeistret for forlovelsesplanene våre.
Dronningen: – Jeg vet det, men dette er ille. Hva skal folk tro? Først Ari, det var et sjokk, vi kom over det på et vis, og det ordnet seg. Han var en tullebukk, men han var vår tullebukk, men denne… hva heter han igjen…
Kongen: – Husker ikke, men han kaller seg sjaman. Han elsker oss, og vi elsker ham, ifølge avisene.
Dronningen: – At ikke den dumme gåsa kan slutte med dette fjaset sitt.. engler og ånder, tidligere liv, samtaler med døde, healing.. husker du da hun med håndspåleggelse skulle kurere den slemme fyllesyken din dagen etter brorens bryllup.
Kongen: – Glemmer det aldri.
Dronningen: – Du ble bare verre og kastet opp på en av de stygge dukene som dronning Maud hadde med seg til landet i 1905.
Kongen: – Hehehehe… jeg måtte kurere meg selv, etter en ganske stiv pjolter og en skarp akevitt, var jeg nesten meg selv igjen og kunne gå omkring uten så mye støtte.
Dronningen: – Men alvorlig talt, hva gjør vi nå? Denne sjamanen er åpenbart et dårlig kort, en svigersønn fra helvete… er det ikke det de kaller det der ute blant folk i hytter og hus?
Kongen: – Tror det, men vi får late som ingenting og håpe at det går over…
Dronningen: – Eller…?
Kongen: – Utpressing.
Dronninge: – Jeg lytter.
Kongen: – Ultimatum. Fortsatt prinsessestatus, eller sjaman. Hun liker å være prinsesse, vet du.
Dronningen: – Men tenk om hun velger denne… ehh.. sjamanen? Hun er jo ikke akkurat rasjonell.
Kongen: – Da slipper vi å ha ham rekende omkring på slottsbalkongen 17. mai, og vi kan håpe at de flytter til California og bosetter seg der… og at Ari får foreldreretten. Heldigvis er hun ikke lenger i fruktbar alder.
Dronningen: – Men tenk om de vil bo i Lommedalen?
Kongen: – Da har vi et integreringsarbeid å gyve løs på. Vi må late som om vi er inkluderende, at vi liker ham og at alt er bare stas og vel så det.
Dronningen (dempet): – Milde Maud! Har du sett hva slags… han er ne…
Kongen: – … så så.. ikke så høyt. Selvsagt har jeg fått med meg det. Vi må bare gjøre det beste ut av de årene vi har igjen.
Dronningen (skjerpet stemmeleie): – Du skulle aldri holdt den talen på slottshagefesten i 2016. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Patetisk. Du ble plutselig like inkluderende og innvandringsvennlig som halve Arbeiderpartiet, hele SV og Rødt tilsammen. Noen kaller deg kong Halal.
Kongen: – Men det var tidsriktig og politisk korrekt. Jeg kunne da ikke ane at dette multikulturgreiene skulle ramme oss  personlig.
Dronningen: – Fy Faen!! Hva tror du faren din hadde sagt?
Kongen: – Fy faen!!
Dronningen: – Det tror jeg også.

EN ANELSE RØDT

Telefonen ringte nettopp. Det lyste GITTE på displayet. Jeg pleier løfte telefonen når hun ringer:
– Hei, jenta mi. Morgenfugl i dag?
Hun svarte ikke på spørsmålet, som ikke var et spørmål. Hun gikk rakt på sak, og den var at hun og tre venninner i går kveld var på trakter i byen de nødig ferdes i. Men omstendighetene var således at de måtte tilbakelegge noen hundre meter gjennom området hun kaller “Islamijalla”.


Det gikk bra en stund, men plutselig dukket opp fire-fem ganske unge menn med ansiktsfarger i ulike nyanser av brunere enn Kvikk Lunsj.
– Vet du hva de sa til oss?
– At dere var vemodig vakre og søte, og at de galant ville følge dere trygt ut av området?
– Nope, det var det vanlige vokabularet fremført med dårlig uttale.. hore, fitte, kåt, pikk, knull, bæng, gæng, gong, dong og jeg vet ikke hva.
– Frappant språkføring ligger nok ikke til den kulturen.
– Men det må da gå an å skjerpe seg litt, eller bare holde kjeft. Har du sett naturfilmer fra Afrika?
– En og annen.
– Da vet du hvordan hyener oppfører seg. De opptrer alltid i flokk, en her og en annen der, noen hist og noen på begge sider og et par stykker bak.
– Dyreriket er mangfoldig…
– Hovedbudskapet deres var at vi trengte pikk… og hvis vi ikke skjønte det, skulle de ta tak og vise oss.
– Oh dear, oh dear.
– Om en av dem hadde vært den siste mannen i verden, hadde jeg heller funnet en bil med hengerfeste, smurt det inn med motorolje og tredd meg nedpå.
– Gud forby. Men du hadde vel pepperspray med deg, som vanlig?
– Ja, men den er nesten tom for drivgass..
– Du brukte de spisse cowboystøvlene med sporer på?
– En politibil kom kjørende, hyenene lusket unna.
– Bra.
– Wenche.. ja, du kjenner henne.. hun stoppet politibilen og redegjorde fyllestgjørende for hva som nettopp hadde utspilt seg på gaten der, men hva tror du politimannen bak rattet sa?
– At dere hadde for korte skjørt?
– At vi var på feil sted til feil tid, og at de hadde det travelt og måtte over elva. Så kjørte de avsted. Men politibilen var nok til at vi kom oss velberget bort til torget.
– Men burde du ikke skaffe ny pepperspray?
– Trenger det ikke. Jentene og jeg fikk en idé.
– Jeg lytter.
– Hva er det verste muslimer vet, bortsett fra jøder?
– Ehhh.. svineribbe?
– Og…
– Bikkjer?
– Gidder ikke ha bikkje, og upraktisk med griseribbe i håndveska.
– Forståelig.
– Menstruasjonsblod.
– Hehehehehe..
– Alle jentene i gjengen har ennå mensen. Vi er blitt enige om å kjøpe sånn menstrakt. På den måten kan vi lett samle opp mensblod, tilsette en dråpe konserveringsmiddel, fryse det ned, ved leilighet ta det opp igjen, tine det og fylle på små, hendige spruteflasker. Alle vet at muslimer forholder seg til menstruasjonsblod som djevelen til hvitløk og vievann…

HAUGE VAR HOMO

Forrige helg ropte en Stabæk-supporter på Nadderud stadion “jævla fiskebonde” i retning en Bodø/Glimt-spiller. Straks etter trappet han opp retorikken et hakk og ropte: “Jævla fiskesame”.
Det ble litt skriverier i Asker og Bærum Budstikke, om rasisme og sånn. Supporteren, som sikkert ikke er rasist, beklaget og unnskyldte seg så godt han kunne. Det ble godtatt.
Dette minner meg om en eliteseriekamp jeg var på, i byen der jeg bor, mot Vålerenga i 2008. Jeg hadde ikke tenkt å gå på den kampen, norsk fotball er jo ganske båååring. Men naboen min overtalte meg og lokket med pub i forkant av kampen. Vi rakk to halvlitere hver. Naboen min vil kanskje være anonym, vi kaller ham Roar. Vi lirket oss inn på tribunedelen reservert for hjemmefansen.
Jeg var nokså avmålt og håpet tiden ville gå fort. Jeg syntes omgivelsene var litt uvante. Folk lo og skrek og hoiet og sang sanger.
Etterhvert ble jeg varm i skjorta, kan ikke si annet enn at jeg ble imponert; mange av tekstene var gode og melodiene fengende. Formidabelt samstemt allsang, tilpasset spillets rytme og utvikling.
To halvlitere gir ikke varig munterhet, men min nabo benyttet en slapp Vålerenga-corner til å hente opp fra innerlommen en lerke med børst.
– Tribunefyll er undervurdert, sa han og rakte meg brennevinet.
Kampen ble morsommere og morsommere, og det skyldtes i nevneverdig grad hjemmefansen, som aldri gikk tom for artige sanger og oppfinnsomme tilrop.


Terje Hauge var dommer. Som alle andre dommere, dømte han både for og mot hjemmelaget. Men i en liten periode syntes nok mange at han dømte litt for hyppig i bortelagets favør, og ettersom Hauges etternavn begynner med H og alle i hele verden synes det er drita gøy med bokstavrim, tok det ikke lang tid før 120 decibel runget fra hjemmefanshorden:
HAUGE ER HOMO!!!!!!HAUGE ER HOMO!!!!!!!!!HAUGE ER HOMO!!!!!!!!!!
Jeg vet ingenting om Hauges seksuelle preferanser, men hva spiller det for rolle… fotball er fotball, ballen er rund, gresset grønt og laget vårt vant 2-1. Ren lykke, og alle var glade for at dommeren ikke het Blankvannsbraathen…

KOM MAI, DU SKJØNNE…

Ralf ringte nettopp og ettersom jeg var trekvart full og i godt lune, gadd jeg løfte telefonen.
– Hei Ralf, lenge siden sist. Bra med deg?
– Njææ…
– Skolen igjen?
– Det var frigjøringsdag i går. Det fikk du vel med deg?
– Jepp, jeg flagget. Glemte å fire, flagget ble hengende natten igjennom.
– Ikke så farlig, i 1945 var det mange som feiret den dagen i flere uker.
– Trolig, men hva har du på hjertet, min venn?
– Jeg er ganske opprørt av den gjengen jeg jobber sammen med.

– Ikke et ord om frigjøringsdagen. Rektor visste ikke hvilken dag det var, og jeg ble forbanna. Men hun visste godt at det var ramadan. Jeg måtte krangle meg til å heise flagget… hva gir ‘u meg!
– Hmmm.. jeg trodde alle skolene la opp til fullt frigjøringskjør den dagen, med besøk på Hjemmefrontmuseet, gamle klipp med Gunnar Sønsteby, litt relevant tyskerhat og demonstrasjon av stenguns og Mills-granater..
– Særlig, ungene på skolen vår vet nøyaktig når Muhammed dævva, men de aner ikke når Quisling kuppet Norge, og det er flere arabiske flagg på skolen vår enn norske. Det ekstremt stygge palestinske flagget er overalthengende, og alle ungene vet alt om ramadan og har fått beskjed om ekstraordinær hensyntagen til muslimske elever en måneds tid. Blodsukkeret, vet du..
– Hehhhehe… jaja, men det retter seg vel etterhvert. Nå er det jo snart 17. mai, og da blir det norske flagg overalt, og de vanlige, dårlige talerne holder sine vanlige, dårlige taler og alt blir som før i tiden… og is, brus og pølser.
– Ikke pølser på vår skole. Grisekjøtt, vet du.
– Jøye meg.
– Vet du hvem som sitter i 17. maikomiteen på vår skole?
– Nix.
– Fem middelaldrende damer og vel så det. Tre av dem er nok ferdig med overgangsalderen, og hun andre er på full fart inn i den.
– Det blir fire. Jeg synes du sa fem.
– Den femte er en mann og oppfører seg som en dame.
– Nei, gi rei ‘a…
– To av dem er medlemmer i Rødt, de to andre i SV og den siste er rektor og pulverheks. Hun går med store hjemmelagede og bærekraftige smykker og driver en livsfjern og veldig alternativ nettside og har stand på alternativmessa hvert bidige år.
– Hahahhahaha…
– Ikke no’ å le av.
– Nei, selvsagt ikke, men..
– De har vedtatt at ingen av lærerne skal gå i bunad 17. mai, og elevene er oppfordret til å la bunaden henge hjemme i et skap.
– Ååå??
– De mener at bunaden er nasjonalistisk på grensen til hypernazistisk, at den kan støte og krenke muslimer så inni heite glohaugen at de blir fryktelig lei seg og sekunder senere så inni grisebingen forbanna at de kan komme til å sprenge en ti kilos bombe midt i 17. mai-toget, slik at 40-50 etnisk norske, festkledde nordmenn med norske flagg blir sprengt cirka flere hundre meter opp i vårluften for dernest å lande stykkevis og veldig delt i paragrafbedet nedenfor kirken.
– Huffeluff… tror jeg blir hjemme 17. mai, jeg.

BANANSPLITT, SA HUN

Reklame |

For noen dager siden var jeg på date. Det skjer ikke ofte. La meg forklare bakgrunnen:
Lenge siden jeg hadde spist på restaurant. Hadde lyst på en 300 grams biff med pommes frites og masse fet saus og noen ganske få grønnsaksbiter. Men jeg hadde ikke lyst til å spise alene, og det var en stund siden jeg hadde pratet med noen. Jeg var spent på om stemmebåndene holdt.
Sant å si ikke vanskelig å skaffe seg en date nuomstunder. Grei skuring. Damen var på min alder og så ganske søt og nett ut på nettet. Hun bifalt mitt forslag om å møtes utenfor en restaurant i byen der jeg bor, som er den samme byen hun bor i nærheten av.
Jeg ble ikke sjokkert da jeg så henne. Hun var søt, men ikke så søt som på bildene; kvinner er flinke med bilderedigering. Men jeg ble litt overrasket over kroppen hennes, det må jeg si. Den var nokså drøy. Klærne skjulte ikke, de fremhevet. Men pyttsan, jeg hadde ikke tenkt å gifte meg med henne.
Jeg strakte frem labben og hilste galant. Hun smilte og neiet. Vi entret etablissementet, og jeg bestilte det jeg hadde i tankene og øl attpå. Hun bestilte det samme, og jeg tenkte at den kroppen der trenger ikke sååå mye påfyll av energi.


Vi klinket glassene sammen og ga oss til å pludre om ubetydeligheter og enda mindre betydelige ubetydeligheter. Maten kom omsider, og jeg gaflet i meg, drakk øl i store slurker. Det gjorde hun også. Hun trivdes, det kunne jeg se… og jeg tror det skyldtes maten mer enn meg.
Jeg spiste opp alt og ble mett som bare faen. Hun skrapte sin tallerken ren.
Det er slik fatt med meg at jeg etter en godt måltid mat får så markant lyst på kaffe. Jeg nevnte dette forhold for henne, og hun sa hun hadde det på samme måte. Hun kursiverte denne enigheten med et smil, som kunne oversettes til “her er det match”.
Men hun ville gjerne også ha dessert til kaffen, opplyste hun. Jeg påtok med oppgaven å påkalle kelnerens oppmerksomhet. Han delte ut menyen påny.
Hun bladde seg frem til dessertsidene og falt pladask for Banansplitt med jordbær-, vanilje- og sjokoladeis, jordbærsaus, sjokoladesaus og krem.
– Jeg må gjøre deg oppmerksom på at den kan inneholde spor av nøtter, sa kelneren.
– Nøtter er bra, sa hun.
Jeg drakk kaffe og hun måkte laaaangsomt i seg, tygget omhyggelig..  hun ville nok utnytte alle banansplittatomenes smakspotensial. Jeg var fascinert. En spisemaskin. Henimot industriprosessuelt.


Kaffen min var borte, og jeg hadde ikke lyst på påfyll. Jeg hadde lyst på en sigarett. Jeg nevnte dette for henne, og hun ble litt forfjamset:
– Men røyker du?
– Jepp, glemte jeg å nevne det?
– Det tror jeg.
– Cirka 60 om dagen, jeg er litt på etterskudd i dag… litt under halvveis. Må få opp farten.
Jeg kunne se på det overvektige ansiktet hennes at hun mistet det meste av interessen… og maten var dessuten borte, ikke smulen tilbake.
Dette forløper finfint, tenkte jeg og foreslo å be om regningen. Hun nikket. Regningen ble bragt. Jeg brukte ikke lang tid på å dele summen på to. Det var et partall, og jeg har realartium.
Hun ble ganske paff, endog litt grinete. Jeg tenkte at det var leit for henne, men slik er deler av verden blitt at ikke alle menn gidder ta hele regningen… ihvertfall ikke hvis mann ikke akter bli videre kjent med kvinne.
På utsiden skiltes vi før jeg rakk tenne en sigarett. Jeg så etter henne der hun gikk bortover fortauet. Hun vraltet litt. Ingen lysåpning mellom lårene. Jeg smilte skjevt, blåste en lubben røykring med stor diameter. Den rammet henne ikke inn…