POLITISK KORREKT.

Døtre er tungnemme. Kloke ord går inn det ene øret, ut det andre … ofte ganske friksjonsløst.
Man må være tålmodig. Som noenlunde ansvarlig far må man være på pletten og gi råd og vink så lenge man har pust og puls. Om jeg kan være litt retrospektiv:

Min datter M og jeg samtalte om slikt og sånt og ikke så mye mer, men så tok samtalen en annen retning og hun kom til å si “vi nordmenn”. Kan ikke si annet enn at jeg skvatt så høyt i stolen at jeg sølte ut mesteparten av calvaen jeg hadde i kjøkkenglasset mitt.
– Er du fra vettet, jenta mi … det der må du aldri si.
– Hæææ …
– Kjære vake vene, “vi” nordmenn” … du hører vel at det blir helt gæærnt. Du gjør to feil, vennen min. Du bruker termen “vi”, og det kan oppleves svært krenkende for de andre, altså “de” … og “nordmenn” … saft suse … du kunne like godt skrevet RASIST i panna di med Max Factors aller rødeste leppestift.
– Men jeg er jo norsk.
– Det der må du aldri si så noen hører det, og “etnisk norsk” er enda verre. Med lav stemme kan du si at du er født av foreldre født i Norge. Og det norske flagget du har på anorakken din må du bare rive av. Om å gjøre å være politisk korrekt, skjønner du. Du har mye å lære, jenta mi. Hvordan tror du det skal gå med integrering av mer eller mindre pigmenterte mennesker fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia  og New Zealand og Europa utenom EU/EØS hvis alle reker omkring og snakker som deg?
– Mener du mørkhudede fra ikkevestlige, fremmedkulturelle land?
– Splitte mine bramseil på langs og på tvers og vel så det. Du må være forsiktig med farger, det krever høyeste grad av årvåkenhet. Best å avstå fra fargepaletter. Det kan skape inntrykk av mørkhudede mennesker som annerledes, og du må for all del ikke si “ikkevestlig”. Du slette tid. Du må ikke si fremmedkulturell, ei heller fjernkulturell. Dette er begreper som skaper avstand og indikerer at det er store forskjeller mellom “oss” og “dem”.
– Men der er jo forskjeller, eksempelvis nordlendinger og sørlendinger … tyskere og franskmenn.
– Det kan du si, og det er bare artig … men du må aldri antyde ulikheter mellom etterkommere av mennesker født i Norge og mennesker født av mennesker med opprinnelse i andre land, med mindre det er tale om personer med opprinnelse i Australia, New Zealand, Europa innenfor EU/EØS og Nord-Amerika – da er det greit.
– Du mener Vesten?
– Mellom oss, ja … men det ordet må du ikke bruke. Det kan virke støtende på de som har opprinnelse i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS.
– Hva med sånne ekstreme muslimer som truer med å avlive de som ikke tror på Muhammed og er lyse i huden fordi de er barn av foreldre som kom til verden ved at et menneske født i Norge utførte samhandlinger med et annet menneske født i Norge som vi vet tid om annen medfører barnefødsel?
– Best å ikke snakke om Muhammed, og du må aldri nevne muslimer som truer med å drepe oss … ehh, jeg mener de som er født av mødre som er født av ikke så veldig pigmenterte kvinner i Norge som ikke tror no’ særlig på Allah og sånn.
– Hvorfor ikke?
– Således stigmatiserer du muslimer, og alle vil tro at du er muslimhater, islamofob, rasist og fordreid av nazisme, eller no’.
– Jamen jeg bare …. hva med norske verdier?
– Du må aldri si “norske verdier”, det kan oppfattes som om norske verdier er annerledes, eller i verste fall bedre enn andres – og det kan virke ekskluderende og diskriminerende og svært krenkende.
– Men er det ikke diskriminerende å behandle voksne mennesker med latterlig stor forsiktighet? Som å pludre med og dikke med babyer. Litt uverdig?
– Utvilsomt, men det viktigste er å være uklanderlig politisk korrekt.
– Man skal altså unnlate å kalle en spade en spade?
– Jeg fraråder deg å si spade, men hvis du absolutt må, kan du si “jern-karbonlegert redskap tilvirket i ulike størrelser og fasonger med tanke på forskjelligartede graveprosjekter.
– Javel, pappa…                

POLITISK UKORREKT

“Gullmedaljen i sædtømming i små gutter går til profeten Muhammed“.

Gud vet hva Muhammed kunne finne på når han følte seg noenlunde usett, men nei … dette ækkeno’ jeg har funnet på. Det er en mulig vinnerhånd i brettspillet Politisk ukorrekt, som egentlig ikke er et brettspill, men et kortspill – med bruksanvisning påtrykket advarselen Spilles på eget ansvar og anbefalt aldersgrense 16 år. Reglene er enkle, hensikten er å fullføre setninger, eller plugge ord inn i setninger det står prikk-prikk-prikk. I hver runde er en av spillerne dommer, som skal avgjøre hvilken av de andre spillerne som har den politisk mest ukorrekte setningen.  

Noen dager før jul leste jeg et sted at Gunnhild Folgerø (45) fra Stavanger-området –  mor til to jenter – ble sjokkert da hun åpnet spillet i et familieselskap. Da setningen “å sykle naken gjennom barnehagen med Nugatti på tissen” ble lagt på bordet, gikk hun i svart. Hun ble overhåndtagende grinete, tok affære og det ble mye spetakkel og baluba. Folgerø er nok moralist, og det er helt greit. Verre er det at Tanum og ARK øyeblikkelig adlød den sinte damen og trakk spillet tilbake. Det ække bare LOL, det er litt lættis, også … for å være litt 2012.  

Jeg er veldig gla’ i ytringsfrihet. Den er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, og jeg bruker den gjerne. Hvis jeg skulle dø av noe annet enn hjerteatakk forårsaket av tung og dirty sex, kunne jeg tenke meg å dø i forsvar av ytringsfriheten. Dessuten liker jeg å banne, og tidvis hygger jeg meg med å uttale grisete ord og uttrykk med knivskarp diksjon. Jeg ringte øyeblikkelig nærmeste Nordli-bokhandel, påtraff en ung dame og ba henne vennligst holde av et spill til meg. Hun svarte blidt ja, og således gikk det til at jeg fikk mer enn én julegave.

Etter pinnekjøtt og karamellpudding gikk vi i gang. De som var med: Mine døtre M og T-  og sistnevntes kjæreste … fra landet som i perioden 1939-45 førte en ganske uvøren utenrikspolitikk, som bevirket ganske utrivelige tilstander her til lands og drap på seks millioner jøder og et ukjent antall sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede og alle andre som ikke passet så godt inn i Det tredje riket. L hadde pen skjorte på. 

De tre er 73 år tilsammen, hvilket betyr at det er en stund siden mine døtre var underlagt deres mors og mitt regime, som blant annet gikk ut på at “her i huset banner vi ikke”, men vi sa aldri noe om hagen og gaten utenfor. Nåvel, de snakker propert norsk, og jeg meldte dem inn i Riksmålsforbundet da de gikk i barneskolen. 

Vel vel, nok snikksnakk og lirumlarum. Vi skjenket litt akevitt og annen sterk drikk. Vi delte ut kort. Jeg var litt spent på hvordan disse absurd søte døtrene mine ville reagere på kortkombinasjoner som kunne komme opp. Spillet er basert på dommerens smak. Hva er morsomst av “Jeg blir kåt av fittepromping“, eller “Jeg blir kåt av pappas sure ballesvette.“? Faen ikke godt å si, men T – som er så stræit at jeg noen ganger lurer på om jeg virkelig er pappaen hennes  – holdt på å dævve av latter … hvilket bestyrket min tro på at jeg likevel er faren hennes.

L som ennå ikke er så stiv i norsk, fikk litt oversettelseshjelp tid om annen, og det gjorde spillet enda morsommere; det er ikke ugøy å å høre en pen og pyntelig datter saklig forklare og oversette for sin kjæreste inni granskauen grisete ord og uttrykk til engelsk.

Spillet gikk sin gang, og man blir jo litt oppløftet av en setning som “Den beste julegaven til mor er å bli kalt for hore av julenissen“. Men er den morsommere enn “Barne-TV viser nå en blowjob for å gi barn et mer realistisk syn på verden.”?  Det er en smakssak, dommeren avgjør. For å unngå korrupte tilstander, må dommeren lukke gluggene når de andre deltagerne legger på kortene sine, ellers kan man eksempelvis risikere at T faller for fristelsen til å gi sin kjæreste L en og annen fordel … og sånn kan man for faen ikke i det mest forpulte svartgrønnslimete helvete ha det.

Såvidt jeg erindrer slengte M denne på bordet: “Kong Harald elsker å slikke Knut Arild Hareide i rektum.”  Vi var alle enige om at det var en verdig vinner. Så drakk vi litt mer øl og akevitt og spiste litt mer karamellpudding … og lo litt … og litt til…  

Jeg husker ikke hvem som vant, men det var ikke jeg. Tror det var en av jentene. Det lover godt for fremtiden … og jeg håper de gjør seg kjent med Norges Grunnlovs paragraf 100. Jeg håper også de kjenner Paulus’ første brev til korinterne, hvori “Tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” I tillegg er det bra med litt humor…

     

    BLÅTT NYTT ÅR

    I løpet av noen minutter var jeg uten kjæreste, uten briller, uten nevneverdig verdighet, men med blåveis.

    1. juledag er årets stilleste dag, og det er nesten ikke til å unngå at man lar tankene løpe nokså fritt omkring. Ettersom det stunder til et kliss nytt år, er det fort gjort å tenke litt på nyttårsfeiringer. La meg fortelle om en nyttårsaften der jeg sant å si kom litt ut av kurs, alt fra begynnelsen. Det er lenge siden nå, og de involverte har forhåpentlig lagt denne kvelden bak seg – også hun jeg var kjæreste med på den tiden. La oss kalle henne E.
    Det begynte med en invitasjon. E ville ha meg med på nyttårsløyer hos noen venner av seg. Siden det var tale om helt ukjente mennesker, besluttet jeg å legge et grunnlag i god tid, hadde sant å si ikke nerver til annet. Før skumringstid hadde jeg tilført meg en og annen dram og noen flasker juleøl klasse 3.
    Kjæresten min – som senere på kvelden brått bestemte seg for ikke å være kjæresten min lenger, men som er en av de mest elskelige og godeste menneskene i Akershus fylke og omegn – kvitret:
    – Legg deg nedpå litt, du … vennen min, så blir du nok kvikk og fin til vi skal dra.
    – Mange takk, kjære … du er helt perfekt og trolig for livstid nektet adgang til alle verdens botaniske hager fordi alle alperoser og kashmirorkideer der øyeblikkelig vil visne hen og dø av misunnelse av blott og bart synet av din uforlignelige ynde.
    – Hehehehe … tusen millioner takk, skatt. Jeg vekker deg om to timer.

    Jeg korket lommelerken og la siste hånd på min doble Windsor-knute rett før vertinnen åpnet døren. Jeg myste og fikk såvidt øye på henne i en sky av tyll og taft og silke og sånt. Hun ønsket oss aller hjerteligst velkommen. Noen sekunder etter dukket hennes mann opp og spurte om jeg ville ha en velkomstdrink.
    – Er paven katolikk, svarte jeg retorisk. Jeg drakk to.
    Jeg ble presentert for alle gjestene, for det meste par hvorav en av mennene hadde så mye flass på sin svarte dressjakke at jeg spurte om han ikke kunne avse litt kokain til meg også. Han svarte ikke.
    Porselen og krystall og sølvbestikk på meget pent rigget bord. Jeg glidekysset min borddames lanke og benyttet samtidig anledningen til å studere den meget rause utringingen hennes. Jeg konstaterte at hun ikke hadde en lekker blonde-BH som såvidt dekket ganske store brystvorter.
    Kjære E satt nesten midt imot meg på den andre siden av bordet og sendte meg et underlig blikk. Jeg løftet et glass med noe mot henne og smilte så vinnende jeg formådde, uten å høste nevneverdig respons. Jeg konsentrerte meg om min borddame igjen. Hun het Mette Mari og hadde sin prins ved sin høyre side.
    Helt i tråd med rådende etikette i noenlunde møblerte hjem konverserte jeg henne ganske belevent. Men den fulle sausebollen fikk jeg ikke helt taket på og mistet den i fanget hennes.
    – Ååååååå …… fy faaaaaaaen … skrek hun og hadde nok ikke i tankene at man skal være forsiktig med lange kjoler. Hun plantet begge stiletthælene sine i kjolekanten og reiste seg med full kraft. Kjolen med de tynne skulderstroppene ble helt borte, og alle sluttet å forsyne seg av den fine, gyldne festkalkunen. Hun hadde ikke truse på heller. Bare stay ups, gitt. Hun skrek igjen, kanskje fordi hun bare hadde to hender – som hun lynraskt flyttet ned og la over sitt nybarberte venusberg. Øredøvende stillhet.
    Brystene sto rett ut i luften og sa liksom “hei, alle sammen- godt nyttår”. De var nokså små og meget spisse. Best å passe seg, tenkte jeg … fort gjort å stikke seg. Men i slike situasjoner er jeg uredd, og her var det tale om å redde en pikes ære. Jeg reiste meg og klamret håndflatene omkring de små.
    Myke og silkefine, tenkte jeg og rakk ikke tenke så mye mer før en knyttneve – tror den tilhørte prinsen – traff meg klokkeklart midt i trynet. Brillene fløy avsted, og det ene glasset knuste mot en Porsgrunn-tallerken. Jeg ramlet over bordet og traff kalkunen så brutalt at den fikk en stygg bulk.
    Mette Mari løp skrikende og gråtende fra bordet med kjolen subbende etter. Hun snublet, falt og landet på magen. Kjolen var ikke unntatt Newtons 1. lov og fortsatte så å si og stoppet ikke før den lå i en haug på ryggen hennes. Lårene hennes hadde skilt lag, og opptil flere fikk innsyn i fortrolig materie, hvorfra en tynn hvit tråd stakk ut og mer enn antydet at hun var i fruktbar alder.
    I moden ettertid.har jeg tenkt at kjæresten min omtrent på det tidspunktet sluttet å være kjæresten min. Hun lignet Munchs “Skrik”.
    Ikke lenge etter fant jeg meg selv i en drosje. Sjåføren sa:
    – Jeg kjørte så fort jeg kunne, det hastet visst fryktelig…

    GLITRENDE GRØNT OG SÅNN

    – Flott tre, hvor kjøpe du det ?

    Jeg lot som om jeg ikke hørte og sa:

    – Hva synes du … spyd, eller stjerne?

    – Stjerne.

    – Det var retorisk. Vi har alltid brukt spyd, du er vokst opp med det. Det husker du, vel. Mammaen din ville ha stjerne, men da satte jeg hælen i parketten her … det er merke etter den ennå, et eller annet sted. Hun fikk som oftest viljen sin, men akkurat der var jeg litt steil.

    – Skal vi ikke droppe flaggremsene i år?

    – Jeg tror du er gal, vennen min. Vet du ikke at disse flaggene nesten er antikke … min mormor, oldemoren din, pyntet treet med disse. Se her, sa jeg og viste henne Haakon sju i midten av flaggene – med krone over.

    – Og se her, kronprins Harald, som er konge nå. Som du vet ble han født i 1937, året etter kjøpte oldemoren din disse. Se her, prinsessesøstrene hans – Astrid og Ragnhild.

    – Pappa, det er 2017. Flagg på juletreet er ikke helt passende. Du er den eneste jeg vet som har flagg på treet. Det kan oppfattes nasjonalistisk, vet du … litt nazi, om du skjønner.

    – Vel, la meg si det slik … da nazistene herjet omkring her til lands – de kom i et antall av cirka 350 000 uten pass og visum, men med maskinpistoler – var H7 det fremste symbolet på motstand. Kongen og kronprinsen måtte flykte fra landet, likeledes kronprinsesse Märtha og kidsa.

    – Ok, men disse kurvene og lenkene søster og jeg lagde på barneskolen, skal vi bare kaste dem på peisen? De er fillete og jævlig stygge.

    – Hva sa du!

    – Ikke så veldig pene. 

    – Vel, jeg liker dem. Hver generasjon må sette sitt preg på treet.

    – Jeg har kjøpt noen kuler, vent litt.

    Jeg ventet, pyntet litt – til hun var tilbake med en liten pakke.

    – Fine, ikke sant … hvor skal vi feste dem?

    – Ikke så verst, men vi må vente litt.  Mye skal på. Vi ser det an.

    – Nei, pappa … ikke englehår!

    – Hva tror du farfaren din hadde sagt om vi droppet det?

    – Han har vært død i ti år.

    –  Oldemoren din ble født i 1895, disse to kulene hengte hun på treet fra 1931 – ved de tider da farmoren din  ble født- helt til hun sluttet å pynte tre en gang på 80-tallet, sa jeg og viste frem to slitte og falmede små kuler, sølvblanke med blå og røde striper.

    Etter en en drøy halvtime plugget hun støpselet i veggen. Vi ble stående en stund og bare se.på. Vi var tause. Hun hadde glemt kulene hun hadde kjøpt. Jeg minnet henne ikke på det.

    – Det er pent, sa hun.

    – Ja,  sa jeg.

    Hun hentet gløgg til oss. Hun tygget rosiner og mandler og betraktet treet.

    – Du pappa, det treet er brillefint, hvor kjøpte du det? Det virker så ferskt, nyhugget. Juletrær er jo hugget i september eller no’.        .

    – Skal du ikke ha mer akevitt, og en berlinerkrans?

    – Pappa, jeg stilte et spørsmål. Hvor har du fått treet fra? 

    – Det er ikke alt en datter trenger vite. Hvis jeg sier det, må jeg drepe deg etterpå – og det bør vi unngå. Det er jo jul.

    – Ja, det er sant. Det ville ikke vært så hyggelig. Hadde ødelagt stemningen litt. God jul, pappa.

    – God jul, jenta mi. 

     

    MIN OG BARE MIN FATIMA

    Synd å si at jeg ikke har savnet en dame. For noen uker siden grep jeg meg selv i å beføle langrennskiene mine. En annen dag var jeg på konsert og fikk ereksjon ved synet av en cello. Hva gjør man da? Jo, man skaffer seg en dame man kan tafse ellevillt på og hygge seg med. Men det er lettere sagt enn gjort, som mange sier. Ingen dame vil ha meg. Sant å si forstår jeg det. Hvis jeg var kvinne, hadde jeg ikke villet ha meg.

    Så hva gjør man? Jeg tenkte lenge, analyserte og saksbehandlet grundig i et par sekunder. Alle vet at muslimer får ha konene sine i fred, enten kona vil, eller ei. Muslimske menn er svineheldige sånn sett. Jeg fikk en henimot en gennnial idé: Jeg blir muslim! 

    .  

    Jeg gikk til verket med liv og lyst. Først ba jeg til Allah om sterk skjeggvekst. Jeg ba som bare faen og fremsa “Allahu Akhbar” mange ganger daglig. Jeg ble bønnhørt og merket at skjeggtettheten økte, og det grodde i trynet som hestehov i veikanter omkring 17. mai.

    Jeg var oppglødd av denne suksess. Jeg skaffet meg klær som vaskeekte muslimer tasser omkring i. Jeg har symaskin og tilvirket i full fart en posebukse av et gammelt dynetrekk. Den sitter ikke akkurat som et skudd, akkurat slik den skal. Jeg fant en gammel dressjakke på loftet til faren min, som brukte den sist på 60-tallet en gang. Gamle, svarte og utgåtte sko … de kjøpte jeg på Fretex. 40 kroner og 50 øre.

    Jag rappet brunkrem av mine to vantro døtre. Til alt svinehell er jeg bestykket med brune øyne. Men jeg trengte no’ å ha på huet. Et frekt, rutet skjerf surret omkring knollen, slik som Ubaydullah Hussein … eller en litt mer dempet kufi, som krekaren vår bruker. Jeg fant noen gamle filler i kjelleren og sydde sammen en mørkebrun kufi.

    Selvsagt er det radikalt for en statskirkeprotestant å konvertere til islam. Men jeg hadde ikke mange motforestillinger; Norge er det reneste Shangri-La for muslimske menn. Man kan ytre seg om hva man vil, uten konsekvenser, og det er bare å banke kjerring og unger, og litt kjønnslemlesting i ny og ne er greit. Hvis noen protesterer, er det bare å parere med termene fascist, nazist, rasist, islamofob, muslimhater, nasjonalist … eller Allah vet hva. Da blir det stille, og det er bra. 

    Mullah Krekar har innrettet seg fint. Han er et geni hva gjelder kamuflasje. Han opererer med to identiteter. La oss ta oss tid til å sitere ham:

    “Det finnes to mullah Krekar. Den første, som er meg, som er ansvarlig overfor sin gud, og den andre mullah Krekar som PST forholder seg til, som er et resultat av islamofobi.”

    Identitetskjøret til Krekar er så storartet at jeg også holder meg med to identiteter. Torjus Dølo, som jeg bruker når jeg har med døtrene mine å gjøre og når jeg vil drikke meg drita full med gamle kompiser og tafse på serveringsdamer … og Salih Nuuh, som bare er ansvarlig for Allah.

    Det er litt slitsomt å være muslim, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kneler på mitt nomadeteppe fra Kirgistan og fremsier noen tilfeldige ord fra Koranen i retning der jeg tror Mekka er. Det er ganske søvndyssende å be, en gang våknet jeg med hodet vendt mot Kongsberg og omegn. Det er ikke bra, men Muhammed – fred være med ham – tilgir alt, og Allah gjør det sikkert også. 

    Tid om annen flanerer jeg omkring som Salih Nuuh. Jeg prøver å unngå trosfeller, især eldre, hardkokte muslimske menn med masse skjegg og veldig stygge klær. Ække så stiv i islam, når det kommer til stykket. Redd for få bli avslørt? Seffeleff. Jeg pleier late som jeg har det jævlig travelt. Jeg mumler litt og sier “salaam aleikum”. Jeg mumler litt til og ytrer “Allahu Akhbar” og går skyndsomt min vei. Funker alltid.

    Disse bestrebelsene har kastet av seg. Jeg er en av muselgutta og går tidvis på møter i Islamsk råd og svinger innom en og annen fredagsbønn … nei, nå skriver jeg meg helt bort, det skjer stadig vekk, skjønner ikke hva som går av meg … vel vel, vi får komme til poenget: 

    Jeg har fått meg dame! Hun heter Fatima og er litt over halvparten så gammel som den yngste datteren min. Det er helt innafor. Muhammed giftet seg med sin Aisha, da hun var sju år. Han hadde samleie med henne da hun var ni, ti år gammel. Min Fatima – og da mener jeg min! – er direkteimportert fra Pakistan. Litt barnslig … liker å leke gjemmeleken, men hun er riktig en lekkerbisken. Hun har aldri hørt om hæsjtægmetoo, og bare jeg vet hvordan hun ser ut under burkaen, eller hva det heter. Hun bruker niqab, også. Jeg holder henne stort sett innendørs og hun liker seg der. Jeg har kastet alle bøkene mine og sagt opp abonnementet på Aftenposten.  Vi trenger ikke slikt. Hun har det bra, og jeg trives som bare faen – kunne ikke hatt det bedre. Jeg trenger ikke bekymre meg for utroskap og skilsmisse og sånn. Hun vet at hun vil bli steinet, slik skikken er blant muslimer.

    Her forleden ville Fatima på butikken og handle noe krydder jeg aldri har hørt om. Jeg måtte bare le og viste henne saltsyreflasken jeg oppbevarer på veldig synlig plass i leiligheten. Hun har sluttet å bable om norskkurs. Det er også slik fatt at jeg er litt glad i vold …  ja, gla’vold, så å si … og det er jo høykompatibelt med islam, for å si det mildt … voldtekt, også. Det er fett  å være muslim. Jævlig fett. Allahu Akbar!!!!! 

           

      

      

      

     

     

     

    TAFSE- OG PULEKONTRAKT

    En god latter forlenger faen ikke livet i nevneverdig grad, det er bare kødd. Derfor ikke no’ poeng i å le no’ særlig; jeg holdt på å dævve av latter da jeg så Dagsrevyen i går kveld: Statsminister Kjell Stefan Löfven, på vegne av den svenske regjeringen, fremmet forslag om en samtykkelov, som forbyr at sex finner sted mellom to (eller kanskje flere personer – min anm.) der den ene parten (eller flere – min anm.) ikke tydelig sier ja, eller aktivt uttrykker et ønske om å delta.

    Statsminister Löfven har ikke ord på seg for å være veldig kvikk oventil, men svensker gjør som de får beskjed om. De kalles ikke Nordens tyskere (jfr. NSDAP og Heinrich Himmler) for ingenting. At forslaget kommer fra venstresiden, overrasker ingen; venstrefolk i alle land til alle tider har og har hatt en rørende tro på at alt kan reguleres med lover, regler og forskrifter – inkludert kjønnsdrift. Jeg tipper svenske forsvarsadvokater håper forslaget sklir gjennom i Riksdagen. I så fall kommer de til å få det inni gamperævva gøy i årene fremover.

    Den svenske regjeringen vil altså at frivillighet skal dokumenteres grundig. Forslaget skal virke forebyggende. Det skal fange opp tilfeller der den ene parten befinner seg i en særlig sårbar situasjon, eksemplifisert ved at vaginalt samleie plutselig blir analt. Lovtekster føres oftest i et nokså kjedelig språk, såkalt kansellistil, men de som har skrevet dette lovforslaget må jo ha litt erfaring; det de mener er at den sårbare er en kvinne som helt frivillig har anrettet seg selv i sengen med stussen i været og begge åpninger på vidt gap og tar imot det hun kan, mens mannen er bakpå og gjør så godt han kan. Imidlertid er det lett å komme ut av rytmen og ut av henne, og så er det på’n igjen … og da er det fort gjort å bomme litt (avstanden mellom glufsa og askeskuffen er jo ikke stor) og glipptak forekommer ikke bare på skøyteisen. Vel, de svenske lovmakerne vet tydeligvis hva de skriver om. Men hvor lett vil det være for en aktor i en strafferettssak å bevise at mannen med forsett og uten samtykke fra anuseier –  altså kvinnen – har trengt inn i galt hull med i sin penis … eller mer folkelig: Tatt henne i toærn.

    Svensker er som nevnt praktisk talt tyskere, og de gjør som de blir bedt om. Det vil si at mange svensker, fortrinnsvis menn, må lage kontrakter og kopiere den i kanskje 100 eksemplarer (slik at de har en stund), der det er anført en rekke spørsmål, eller situasjoner, med svaralternativer og prikket linje nederst med plass til signatur.

    La oss si at en svensk mann har fått med seg en dame hjem fra Stureplan natt til søndag. Vi kan kalle ham Olle. Hun kan vi kalle Malin, etter hun i Saltkråkan. De tar drosje til Olles “lägenhet” på Östermalm, som han har arvet fra farbror Melker. Malin har vært på by’n før, og hun kjenner dette konseptet – hun liker det.

    Olle er en veldig ordentlig kar, som svensker flest. Han vil gjerne gjøre det han får beskjed om. I leiligheten har han kontrakten, helt i henhold til ønskene han har for denne natten. “Finger i slidan – ja/nei”. “Cunnilingus/fellatio – ja/nei”. “Samlag bakom – ja/nei”. Olle er stolt av kontrakten, som han har utarbeidet i nært samarbeid med sin polare Pär. Som er strafferettsadvokat og påpekte for Olle at de måtte tilføye en liten passus der det fremgår at sædspyling i kvinnens ansikt må være grei skuring.

    Olle er ikke edru, ei heller Malin. Hun har stil og er ikke lett på trå’n, men nå vil hun gjerne være litt gæærn, litt “horete”. Hun liker Olle og har fjernet  klærne sine. Hun sprader omkring i raft undertøy, hertil lekker strømpeholder og en nesten usynlig truse. BHen har hun pælma veggimellom, og hun kjenner at hun ikke er helt tørr nedentil.

    Olle har ikke ansats til ståpikk og legger ikke merke til Malins deilighet, han er opptatt av kontrakten sin og den fine fyllepennen som fulgte med leiligheten og som han vil Malin skal føre langsetter den prikkede linjen. Han forsøker å få henne til å lese punktene i kontrakten, som foreligger i to eksemplarer. Malin er langsynt og har ikke brillene sine med. Olle tilbyr seg å lese innholdet. Han skjerper seg, kvesser diksjonen og gjør så godt han kan, men Malin ække så interessert. Hun vil bare pule, sove og spise frokost når de våkner. Hun blir grinete:

    – Vad i helvete, skal vi skruva – eller inte!?

    Olle viil nødig i retten tiltalt for med forsett å ha tatt en “en ganska oskyldig flicka i fel hål” og ser ganske trist ut. Kontrakten er prima, den – men den mangler signatur. Malin stønner og slenger seg ned på sengen med sprikende bein, slik at man se “rett hjem”, som de sier i Hokksund og deromkring. Men Olle ser ikke det, han ser ut av vinduet og ned på gaten og lurer på hvordan han skal få Malin edru nok til å forstå at hun må skrive navnet sitt to ganger. Han hører noe som minner om en kaffetrakter. Han snur seg. Malin ligger på ryggen. Hun sover og snorker. Intet av hennes ynde er gjemt av dyner, eller annet sengetøy. Han blir enda mer nedfor, men merker at han hardner litt nedentil. Han vurderer å skyve skinn, men hva om Malin våkner og ser det? Denslags er jo ikke dekket i kontrakten. Vekke henne? Nix, det kan kanskje oppfattes som påbegynt voldtekt ifølge den nye loven. Men Olle føler allikevel en slags tilfredsstillelse. Han har handlet som en god svenske, i tråd med statsminister Löfvens anbefalinger…

     

    HVOR FAEN ER FAFO??

    Langt på natt. Jeg sto på en bro i byen der jeg bor. Under strømmet elven østover, stor og bred. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen vitner.  Jeg løftet en hardt igjenknyttet striesekk hvori sju mursteiner og noe annet. Lempet den over rekkverket. Plaschkkk. Vårluften var kald. Jeg trakk jakken godt igjen i halsen og spaserte hjemover. Lett til sinns. Endelig. Stillhet. 

    Mange år er passert siden den vårnatten. Kan skrive om det nå, naboen min har dessuten flyttet. Tror ikke hun leser dette.

    Kvelden etter broturen ringte det på døren. Jeg åpnet. Der sto hun, rødkantet rundt øynene. Naboen. Hun hadde flyttet hit et drøyt år tidligere. Vi hadde bare sagt hei og hå og sånn til nå. Jeg visst ikke hva hun het, hun presenterte seg ikke … gikk rett på sak:

    – Har du sett Fafo?

    Jeg skjønte hvor hun ville, men kunne ikke la være:

    – Ehh … forskningsstiftelsen, vet ikke om …

    Hun avbrøt meg, litt iltert:

    – Hunden min. Den er borte. Forsvant i går kveld, eller i natt. Søkk borte.

    – Forferdelig, men den har sikkert bare tatt seg en tur. Du vet hannbikkjer har behov, og det er jo grønn vår og mildt i været. Den er nok på vift, skal du se. Den er vel bare betatt av en sveisen, liten tispe. Fort gjort å bli revet med, da.

    Hun korset armene, tvinnet beina:

    – Han var bundet, dessuten pleier han ikke stikke av uten videre.

    Pleide, rettet jeg i mitt stille sinn.

    Den kvelden hørte jeg ingenting fra naboens hage, Ingen fillebikkje som surret omkring og bjeffet i utide. Jeg nøt roen, som om den var pannekaker med lønnesirup. Jeg visste at andre naboer i løpet av siste året hadde prøvd å snakke med hundeeieren, i forsøk på å stanse gnyet. men damen med bikkja var ikke særlig tilsnakkelig.

    Jeg valgte meg en overskyet, stille natt. Mørke klær, joggesko og hagehansker. Fersk entrecôte og en rørtang. Jeg hadde holdt øye med hundeeieren og hennes hage hvori hundehuset. Klokken 02.00. Jeg gikk til aksjon. Bikkja var i huset sitt og ville gjerne spise biff. Fort gjort, bare et velrettet slag og en vridning slik at det sa “knakk”. Nokså udramatisk. Jeg skal spare dere for detaljer.

    Noen kvelder senere  – en lørdag – presset hun dørklokken min påny. Fafo hadde vært borte i to dager. Om jeg hadde sett ham? Hun holdt armene omkring seg selv og skjøv brystene ut og frem, spente kjolestoffet – som rakk henne til knærne. Delikat, tenkte jeg. Jeg sa at jeg var i ferd med å lage kaffe og arme riddere hvorpå vaniljeis og en dæsj plommesyltetøy – om hun ville stige på?

    Det ville hun. Hun samlet kjolen omkring seg, satte seg på en kjøkkenstol og begynte å fortelle om hvor ulykkelig hun var på grunn av Fafo, at han betydde så mye for henne – spesielt etter samlivsbruddet i fjor. Jeg sa at jeg forsto meget godt og at slike tomrom ikke er lett å fylle og at Fafo var litt av en godgutt, og jeg håpet han snart ville dukke opp.

    Omsider ble hun lysere til sinns og lo en rar og sjelden latter – meget smittende. Hun fortalte om seg selv og at hun var oppkalt etter mormoren sin. Hun sa navnet sitt, og jeg sa:

    – Pent navn.

    Vi ble godt kjent den kvelden, natten også … og utover sommeren. Vi var litt hos henne, litt hos meg – uten at følelsene tok overhånd. Utpå høsten fikk hun jobbtilbud i en annen landsdel og foreberedte flytting.  Avskjeden var ukomplisert. Hun var lykkelig, var kommet over Fafo. Jeg var også i godt lune og tenkte at det er flere veier til Rom …

                     

          

    DAMEN I DRØBAK

    Min psykolog Benedikt hadde en stille dag på jobben i dag. Derfor ringte han meg. Vi snakket om løst og noe enda løsere… og litt til. Han avsluttet samtalen slik:
    – Hva…  igjen?? Du får komme innom… hva… nei, ikke til uken. La oss si i firetiden. Jeg skal fyre i peisen.
    Jeg trenger ingen psykolog. Jeg har mer brukt for en bensintank til min gamle Ford Falcon. Men saken er at jeg noen dager etter å ha reddet Benedikt fra en natt i fyllarresten, ble oppringt – av Benedikt. Han uttrykte stor takknemlighet for min inngripen ved elvebredden i byen der både han og jeg bor. Han hilste fra sin bedårende hustru Ingeborg, som var glad hun slapp hente sin mann på politistasjonen. Han ville gjerne gjøre gjengjeld, ville være min psykolog resten av sin yrkeskarriere – helt gratis.
    Jeg ble selvsagt rørt, og det er ikke dannet å avslå et slikt raust tilbud. I årene som er passert har jeg vært hos Benedikt tid om annen. Som antydet sist gang i dag. Han har tre flotte døtre, jeg mistenker at han har adoptert meg uten å informere meg:
    – Kjære gutten min.. hva kan jeg gjøre for deg, det er vel det vanlige, forsto jeg av samtalen fra i sted…


    – Jeg er…
    -… så så, ikke forstyrr, det er jeg som er psykolog her. Det er kvinner, ikke sant… du burde prøve mitt konsept. Jeg traff Ingeborg i 1967 og siden har jeg ikke sett på andre kvinner… ikke engang da jeg var på psykologseminar i Roma i 1971, eller var det i München… husker ikke, men det snakkes ennå i psykologkretser om det seminaret. Omtrent ni måneder senere var det flere kvinner som ble mødre til barn hvis fedre de ikke kunne beskrive så godt. Vel, hvor var jeg… jo Ingeborg og jeg, vi hadde…
    -… griseflaks, Benedikt… du har…
    – … ja jo, det kan du kanskje si, men la meg se… du har truffet en kvinne, som er klin kokos… og du lurer på hvordan du skal vikle deg ut av det. Jeg husker hun som knuste frontruta på bilen din med hammer, hun som samlet på sitt eget menstruasjonsblod, tappet det på miniatyrflasker og stilte dem ut på en hylle sentralt plassert i stua og hun som alltid ville ha bikkja si som tilskuer når dere hadde… vel, for ikke å snakke om hun som bare ville ha sex under forestillinger på teateret her i byen og sist hun du kalte tante frøken Sofie som…
    – Benedikt!!!
    – Ja, gutten min?
    – Jeg traff en kvinne i går,  hun ba meg hjem til seg. Jeg fikk kokekaffe, sjokolade og en god sofa å sitte i. Etterhvert kom en katt inn. La oss kalle ham Frank. Han markerte raggsokkene mine, og de ikke helt nye, ikke vasket på en stund, heller.. men han malte. Det luktet godt i huset, og hun har et smil som er så fint at det går nesten ikke an, og hun…
    – … spradet omkring i kvinnelig naziuniform med stay ups under skjørtet og ingen truse og nihalet pisk i klypa mens hun brølte kommandoer på høytysk?
    – Nei, kjole til knærne og strømpebukse og hun gikk omkring med spenstige steg og hun har pene legger…
    – Splitte mine bramseil! Virker som om du har truffet en normal kvinne for en gangs skyld. Vel, det er hyggelig, et fremskritt, men sant å si er jeg skeptisk. Jeg kjenner deg. Du burde legges inn på et slags hjem, du er jo et kasus. Jeg har undersøkt litt, men det finnes ikke noe tilbud for sånne som deg. Jeg vurderer å ta det opp i foreningen.
    – Jamen, jeg tror jeg er kommet hjem.
    Benedikt lo så kraftig at han sølte ut og ned i fanget halvparten av brennevinet han hadde i glasset han unnet seg på slutten av hver arbeidsdag.
    –  Hvor har jeg hørt det der før? Torjus, du må ta rev i seilene. Du har truffet henne én gang. Hvor lenge var du hos henne?
    – Innpå fire timer.
    –  Gudbedre … du må skjerpe deg, stramme deg opp.
    – Jamen …
    – … ikkeno’ jamen. Bruk huet nå. Fire timer er fire timer. Vil du ha et glass, singlemalt… den er prima. Kanskje den kan hjelpe deg til å finne igjen fornuften… skjønt jeg tviler.
    – Du er en kyniker, Benedikt.
    – Kanskje, men jeg vil deg ikke annet enn godt. Det vet du. Legger du en ny vedskie på peisen?

     

    HJELP!!!!!!!!!!!!

    Av og til sjekker jeg lesertallene på bloggen min, oftest når jeg sitter på do og bæsjer. Det er ikke hyggelig statistikk. De tre siste dagene har lesertallet stupt, og fra i går til i dag er kurven nesten loddrett. Skummel utvikling, jeg er enda verre stilt enn ukebladet jeg jobbet i før i tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo ikke småbarnspappa som kan skrive muntert om bleieskift og barnevogntrilling på holkeføre. Jeg baker ikke kaker og pynter ikke så mye til jul. Jeg reiser ikke så mye og tar bilder av hotellrom og halvspiste baguetter med ost, skinke og paprika …  jeg er ikke 25 år gammel, smellvakker kvinne som tar bilder av seg selv og leppestiften sin.

    Så hva gjør jeg? Alle vet at sex og krim selger, og hvis man kan plugge inn litt krigsstoff, begynner det å ligne noe. Det var ihvertfall slik vi tenkte i ukebladet jeg jobbet for en gang. Vi fantaserte dagstadig om pikante krigshistorier,  om noe som kunne ligne dokumentasjon om eksempelvis at Hitler flørtet vilt med Mussolini og forsøkte å ta ham i stjerten da han besøkte Roma i mai 1938.  Vel vel, livet er en jammerdal… og det blir verre – det er jo snart jul.

    Men: Kjære lesere,  om dere har tips til hva jeg skal skrive om, blir jeg veldig glad – kanhende til og med oppglødd.     

    PÅ NÆRE NIPPET

    Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg … ikke bare ukegamle skjeggstubber … nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i … forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:

    For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte boknafisk, som jeg såvidt orket å spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet var bare noen få flaskekast fra spisebordet – og far i huset var fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

    Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn … det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest – som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.

    Nei, nå skriver jeg meg helt vekk. La meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.

    Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet … på at noen i familien bestemte seg for å kjøre avsted for å handle, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv – inni hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket … noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur. I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?

    Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg merket at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.

    – Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone og slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.

    – Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.

    B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. I stedet vendte hun om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, og hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye – lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.

    Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Det liker jeg. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur.  Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot,  med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt,  jeg liker terriere. Men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen – som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes – var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg … hun siktet seg inn og ville sikkert slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:

    – Allahu Akbar!!!

    Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig … fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned øyene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.

    Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte jo. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også … og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter – horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.

    – Næmen … Torjus, du som e så gla’ i øl. Ka e det, spurte B.

    Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt hore.

    Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig.  Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt … løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta. 

    – Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.

    -Nei, svarte jeg surt.

    Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst – utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv – menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme og jeg måtte nesten spy. 

    Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det … forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.

    Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:

    Sjå her … fekk låne av nabo’n.

    Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.

    En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og tenkte:

    Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser…