LITT AV EN KAR OG EN TULLEBUKK

VG-sjef Gard Steiro er litt av en kar. Ja, litt av en kar. For hadde han vært en hel kar, hadde han tatt ansvar, rettere: Redaktøransvar. Som betyr at ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for sitt mediums innhold, hertil inkludert ansvar for medarbeideres virksomhet.
Lett å forstå at det ikke er grei skuring å holde styr på en tullebukk som Lars Joakim Skarvøy, men det er en redaktørs plikt å gjøre det, og har han/hun ikke tid til sånt, eller ork.. ja, så får man delegere litt, da – og insistere på daglige rapporter.
Steiro har ikke greid å hanskes med Skarvøy, eller han har ikke giddet… litt underlig, med tanke på ryktene og snakket om den unge mannens helt omtrentlige og tidvis fabelaktige forhold til sannhet og virkelighet. Skarvøy har jobbet i VG siden 2011. Steiro har vært sjefen hans i drøyt tre år.
Er Steiro en mann å stole på? Har han integritet og avstivet ryggsøyle. Ikke godt å si, men det virker som om han trives best på sitt kontor i VG-huset. Derfor sendte han – fem dager etter publiseringen av dansevideosaken – politisk redaktør Hanne Skartveit til NRKs Debatten… uten å informere henne om sentrale deler av saken.
Hvorfor har VGs styre tillit til Steiro? Fordi det synes den interne vurderingen signert Tora Bakke Håndlykken virker helt prima og ingen gidder tenke tanker om at hun kanskje vegrer seg for å skrive ufordelaktig om sjefen sin?
Hvorfor stoler VGs styre på en slik vurdering, hvorfor ber ikke styret om en ekstern granskning?
Er det noe vi ikke vet? Da får man gjøre som friskusen Lars Joakim Skarvøy… når man ikke vet, får man finne på noe:
Tenk om det er slik at Steiro har noe på et, eller flere av styremedlemmene. Kanskje Steiro har videoopptak av en av dem mens han har tung sex med en drita full kvinnelig journalistvikar i et bøttekott på siste julebord… og truer med å gi videoen til kona hans hvis han blir kastet.
Kanskje Steiro kan dokumentere en de kvinnelige styremedlemmenes helt aparte sexliv med naboens rottweiler, hvilket hun helst ser at mannen hennes ikke får no’ særlig innsyn i.
Eller Steiro har i lengre tid hatt kjennskap til at flere av styremedlemmene ukentlig møtes til en BDSM-aften, der halvparten svinger pisken og resten skriker…  og ingen av dem har lyst til å la uvitende vite noe om det.
Jepp, man er henvist til gjetninger.
Hva med Lars Joakim Skarvøy, tidenes laughing stock… får han tilbake jobben som politisk reporter i VG? Neppe, ikke engang SFO-unger vil ta ham særlig alvorlig. Skal han tilbake i norsk presse, må han gå grunnleggende til verks:
Skifte navn og gjennomgå omfattende plastiske operasjoner, men det er trolig ikke tilstrekkelig. En hjernetransplantasjon må nok også påregnes.
Hva med Steiro? Hva burde han gjort? Forlatt sitt, kontor, selvsagt. Etterfølger? Hvorfor ikke Hanne Skartveit?

SOMMARTIDER HEY HEY

Om noen timer innføres sommertid igjen. For noen dager siden bragte VG en sak om sommertid. For, eller mot.


Ettersom Lars Joakim Skarvøy er gått ut i seks måneders permisjon og derigjennom trolig har bevirket fall i antall løgner per døgn i Norges største avis, får vi kanskje tro søvnforsker og professor Ståle Pallesen er sitert riktig:
“Folk husker gjerne bare de fine, lyse og lange sommerkveldene. De glemmer hvor trist og mørkt det blir om morgenen på vinteren hvis vi har sommertid året rundt.”
Søvnforskeren betviler altså folks hukommelse, både på kort og lang sikt… og han nærer bekymring for folks døgnrytme hvis sommertid innføres:
“Lys inn på øynene om morgenen/formiddagen vil normalt justere den indre døgnrytmen og hindre forsinkelse, mens lys om kvelden typisk vil forsinke døgnrytmen og gjøre oss til b-mennesker.”
Han er altså redd for at hele Norges befolkning skal bli noen konturløse slappfisker som legger seg klokken 03.00 og kanskje står opp før Dagsrevyen påfølgende kveld.


Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen tror det hadde vært hyggelig med sommertid hele året, men han synes det er lurt å spørre folket hva folket mener. Det synes ikke Pallesen:
“Skal man ha en folkeavstemning må folk i alle fall opplyses nøye om konsekvenser og ta de innover seg. Noen ganger er det bedre å fundere ting på forskning, fremfor folks spontane preferanser.”
Eller som min grandonkel Albert sa til meg vedrørende hans hustrus ugne og utidige nysgjerrighet når hun med ujevne mellomrom ville vite hvem han hadde vært utro med denne gangen:
– Noen ganger er det best å holde kjeft.

KLAR TALE

Tid om annen er jeg innom den anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialistiske nettpublikasjonen Resett. Der leste jeg om Ahmed Bhamjiat, som er titulert imam og er tilknyttet en moské på New Zealand.
Han hevder at etterretningsorgnisasjonen Mossad står bak angrepet på moskeen i Christchurch der 50 muslimer ble drept 13. mars.


Altså: Det var jødene som sto bak. Brenton Tarrant var bare et viljeløst redskap, en nyttig idiot.
Jaggu på tide at noen sier det som det er, nemlig sannheten. Når en imam sier noe, må man alltid regne med at det er sant som bare det. Muslimer er nemlig meget rasjonelle, de er svært kunnskapstørste og de søker alltid sannheten, slik den eksempelvis er beskrevet i Sions vises protokoller, som av en aller annen underlig årsak ble erklært falsum i 1921.
Det er bra at noen henger bjella på katten, som noen sier når de mener å ha lokalisert en fare, trussel, eller detektert en skummel og ond kausalitet… og redegjort grundig hertil.
Det er klart det er jødene som står bak, alle vet jo at det er jødene som steller i stand absolutt all ondskap i verden.. og det har de alltid gjort.
Martin Luther var en klok og lærd mann, endatil professor. Alle vet at gamle proffer er svært kloke. Luther var tørr bak øra da han skrev:
Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslager som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.

Det er Martin Luther vi må ha i tankene når vi vurderer imam Ahmed Bhamjiats uttalelser om Mossad og massakren i Christchurch…

DA SIER VI DET…

Jeg kjenner en politimann. Han jobber i Oslo og er ganske tett på det som skjer på gater og streder i hovedstaden. I anledning et tilfelle av knivran – bankkort og mobiltelefon – i en av byens østlige egner, sendte han etter anmodning til VG denne vitnebeskrivelsen av gjerningspersonen:
175-180 høy,slank, mørk i huden, i følge vitner ropte han allahu akhbar, trolig opprinnelse fra Midt-Østen, eller Afrika.
En ung journalist fra VG ringte politimannen for å verifisere opplysningene. Etter litt innledende småprat spurte journalisten:
– Hvor sikkert er det at gjerningspersonen er av utenlandsk opprinnelse?
– Jeg så ham ikke. Jeg refererer bare til vitnebeskrivelser. Det er flere.
– Var det mørkt, dårlig sikt, tåke?
– Klarvær, såvidt jeg vet. Som jeg sa sa, vitneutsagn. Jeg kan ikke si mer.


– Det nærmer seg påske, mange etniske nordmenn oppsøker solarier for å forberede huden til sterk sol på påskefjellet…
– Javel…
– … og mange nordlendinger er ganske brune i huden, og vestlendinger. Husk at mange rabagaster fra sørlige land gikk i land i Bergen i gamle dager og satte barn på Bergens-tøyter. Brune øyne og svart hår går i arv. Det kan vel også ha vært en same, og det som hørtes ut som Allahu Akhbar, kan ha vært noe sånt som Halla Áhkká.
– Ååå?
– Áhkká er jo et fjellmassiv i svensk Lappland. Han kan ha vært derfra og ville hilse, lissom.
– Denne karen hadde såkalt afrohår…
– Mange synes det artig å gjøre en kulturrelativistisk vri på sveisen, visste du ikke det?
– Hæææ??
– Er han norsk statsborger?
– Det vet vi ikke.. Som sagt, han er ikke pågrepet.
– Men det er ikke usannsynlig, ikke sant?
– Ehh.. hva er ikke usannsynlig?
– At han er norsk statsborger.
– Jeg er politimann og driver ikke med sannsynlighetsregning.
– Nettopp! Og du kan ikke så mye om standardavvik, korrelasjon og eksplorativ statistikk?
– Jeg gikk på Politihøgskolen.
– Nettopp. Du har ikke gjennomført en deterministisk regresjonsanalyse som utelukker at gjerningsmannen er norsk statsborger.
– Nei.
– Da skriver vi det.
– Hva da?
– At gjerningsmannen er norsk statsborger, trolig med blå øyne…

 

FLOKK OG FØLGE

Min venn Ralf ringte meg her forleden kveld. Ettersom jeg var halvfull og i godt humør, løftet jeg telefonen.
– Hei, Ralf… bra med deg?
– Helt fint, men jeg vil gjerne drøfte noe med deg, du som er en så klok mann.
– Er det ikke litt sent på kvelden for overlagt, grov ironi?
– Jeg tar selvkritikk. Hva om jeg går rett på sak?
– God idé.


– Hva synes du om damer?
– Ehh… synes du skal spisse spørsmålet litt, Ralf. Jobb litt med vinklingen, så kan vi snakkes i morra.
– Faen så saklig du er blitt ‘a… hør her, fikk du med deg skolestreiken sist fredag, alle kidsa som skulket skolen for et bedre klima.
– Vanskelig å unngå.
– Jeg er lærer og var midt oppi det. Jeg skrev fravær så det suste og ble ikke så populær blant kollegene mine.
– Som er kvinner.. og nå vil du klage og sutre til meg om ugne damer i overgangsalderen?
– Nei, elevene. Du har sikkert lagt merke til at kvinner trives best i flokk, det gjelder jenter, også… var nesten ikke gutter med i demonstrasjonene.
-Åååå?
– I alle nyhetsinnslag vedrørende klimastreiken, var bare jenter representert… og da de ble intervjuet, var de minst tre samlet. Nesten ikke gutter å se. De få som var der, var trolig der bare fordi de i tankene hadde mer langsiktige mål, som ikke har mye med klimaet å gjøre…
– De slesket og innyndet seg hos jentene med tanke på fusjon av underliv?
– Jepp, men tilbake til jenter. Husker du Ea, Ella og Ellisiv?
– Ringer ingen bjelle.
– De tre fjortisjentene som klaget over griseprat på skolen. De ble kalt fitte og hore og sånne ting. De tre skrev et innlegg i Aftenposten om det og ble heltinner på kvinnedagen, fikk invitasjon til likestillings- og diskrimineringsombud Hanna Bjurstrøms kontor.
– Hehehhe.. husker det..
– Jeg har vært lærer i mange år nå.. husker ikke hvor mange i farten, men jeg har lært så mye om barn og ungdom at jeg kunne skrevet doktoravhandling om temaet. Jenter går i flokk helt fra barnsben av. Du har vel sett tre-fire jenter gå hånd i hånd til skolen og alle andre steder.


– Men du… hva med Greta Thunberg, hun som satte alt i gang? I fjor heltidsskulket hun skolen i flere uker og tilbragte hele dagen sittende på fortauet utenfor Riksdagen og streiket for klimaet. Hun var helt alene.
– Ja, men du kan ikke regne med Greta Thunberg. Hun er et unntak. Høytfungerende autist. Aspergers syndrom.

KAN DET VÆRE SÅ ENKELT?

Når jeg støter an mot noe jeg ikke forstår helt og fullt, blir jeg så frustrert at jeg begynner å nynne Griegs Norsk dans nr. 1. Det er ikke lett, og jeg blir enda mer frustrert og brekker kanskje en fyrstikk, eller enda verre: Sitter i min favorittlenestol, fiser kraftig og forurenser stolsetet for evig og alltid… for en promp er jo en miks av mekanisk energi og varmeenergi, og ifølge termodynamikkens 1. hovedsetning, kan energi aldri bare bli borte.
Men som oftest går jeg ikke så drastisk til verks. Jeg ringer heller en gammel venn, han er professor emeritus med sosiologi og sosialantropologi som hovedfelt og ytringsfrihet som særinteresse. Jeg ringte. Han svarte på første klemt:
– Næmen, er det den karen? Hyggelig. Noe du ikke forstår, igjen?
– Når du nevner det, ja.
– Kjør på, unge mann. Men prøv å stille et spørsmål bedre enn de håpløse studentene jeg måtte slite med før i tiden.
– Hvorfor er det sånn at TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik er så monomant opptatt av å hate og snakke nedsettende om president Trump så snart han ser sitt snitt, og det gjør han nesten hele døgnet.


– Hmm.. artig spørsmål… du ække så dum som jeg lenge har trodd. Sant å si har jeg tenkt litt på det selv i ledige stunder. Men det er ikke bare Græsvik. Da Dagsrevyen feiret 60 år i fjor, satte NRK av henimot ti minutter i slutten av jubileumssendingen til svært nedsettende omtale av president Trump. De hadde samlet sammen en hel haug  utenrikskorrespondenter, inkludert noen gamle, glemte gråtasser –  hvoriblant Bjørn Hansen og Audun Tjomsland. Hele gjengen hatet Trump, slik tenåringsjenter hater kviser. Å hate Trump er normativt. Minste ansats til refleksjon om hans presidentskap, for ikke å si sympati, er abnormt. Men tilbake til spørsmålet ditt.
– Gjerne det.
– Jeg kjenner ikke til Græsvik så godt, men du har rett, han virker å være et spesialtilfelle. Ikke usannsynlig at han i dette øyeblikket skriver en Trump-tweet. Han har nok fått Trump helt på hjernen. En psykologvenn av meg snakket en gang om hva som kan ligge til grunn for monoman opptatthet av ett spesielt tema.
– Ja?
– Ja, altså.. det er tale om kompensasjon for noe man ikke har, eller opplever knapphet på..
– Ja??


Jeg kunne høre ham stønne dempet. Så opplot han sin røst:
– Hva er det kvinner har omtrent midt på seg, som undertiden dufter som frisk sjøluft?
– Redningsvest?
– Fy faen, du er sløvere enn studentene mine var…

SIMONE OG JEG

Ikke så lenge til jeg kan ta ut bilen min. Den er gammel og fransk. Peugeot. Bilens historie er nokså aparte. Etter hva jeg har hørt, ble den første gang registrert sommeren 1964 i Paris – av selveste Simone Signoret.
Navnet er ikke hennes fødenavn, det er nok derfor det lyder som et lite dikt. Hun var fransk skuespillerinne, hadde konstant soveromsblikk og var uendelig vakker… eller vemodig vakker, som min grandonkel Albert pleide si til sin hustru Tutta når han ville ha noe mer enn bare kaffe og scones med jordbærsyltetøy på.
Signorets mann, Yves Montand, var også skuespiller og dessuten italienskfødt med svakhet for sportsbiler fra hjemlandet.

Signoret, derimot, var fransk fra tåneglene via lår og lysker til ytterst på fingerneglene. I 1964 trengte hun en konebil. Gubben hennes foreslo en liten Fiat. Signoret fnyste og sa hun ville ha en ordentlig bil, ikke en jålete homobil fra Italia. Ikke faen.
Hun tok metroen til nærmeste Peugeot-forhandler og prøvekjørte modell 403 og falt øyeblikkelig for bilens enkle funksjonalitet og rene design. Ikke minst ble hun betatt av girspaken som i 2. og 4. posisjon pekte cirka 35 grader ut fra rattstammen og passet fortrinnlig som knagg til håndveska hennes. Hun valgte fargen Amiral Bleu, betalte en neve franc og kjørte avsted – i 2. gir.
Det forlyder at hun sjelden brukte bilens 1. og 3., og jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge Signoret eide denne bilen, men hun må ha vært glad i den, i god originalforfatning som den er.
Det er gøy hver vår å starte den opp. Jeg kjenner dens små luner, vet nøyaktig hva som skal til for å tenne motoren i løpet av høyst 10 sekunder – etter et halvt år uvirksomhet.
Artig å tenke på at vakre Simone satt i denne bilen, kjørte omkring i Paris’ gater og røkte sigaretter. Askebegeret er tomt, men det bærer preg av bruk. Noen ganger, på varme sommerdager, synes jeg å sanse svake duftreminisenser av noen drag Gauloises…

GRISEGROVT SEKSUELT MISBRUK

Jeg ble ikke lite opprørt da jeg hørte om Tayla Harris, som er 21 år gammel og spiller australsk fotball. Her om dagen scoret hun et mål, og en fotograf knipset et bilde av henne akkurat i det hun sender avsted en ball som går rett i mål.
Bildet er meget bra, men det er ikke det allikevel. Det viser helt gal del av kroppen hennes, nemlig den som brukes til å tisse med, tilvirke barn med og som månedlig plugges igjen med tamponger. Alle skjønner at sånne ting ikke har minste grann med fotball å gjøre, selv bittesmå små barn skjønner det.


Min faste tegner Robbie har med vilje tegnet Harris så usexy som mulig. Fotograf Michael Willson burde tenkt noe lignende, han burde visst bedre enn å eksponere et slikt bilde. Han burde ventet til etter kampen og tatt et vanlig portrettfotografi av Harris – etter at hun hadde dusjet, gredd håret og sminket seg – og spurt hvordan det føles å score et sånt fabelfantastisk mål. Underlig at fotografen ikke skjønte dette, men det kan dreie seg om en fersking i jobben, som ennå ikke har skjønt hva jobben hans handler om. Det kan meget vel tenkes.
Men mange likte bildet veldig godt og mente det var ikonisk, et øyeblikk av kraft, styrke og tæl hos en flott idrettsutøver.
Så ble da bildet lagt ut, på facebooksiden til TV-kanalen Channel Seven.
Da skjedde det: Skikkelig fæle nettroll krøp frem som kakerlakker fra mørke sprekker og fuktige kroker og tastet på sine tastaturer og fylte kommentarfeltene med griserier. Rett og slett seksuell trakassering.
Tayla Harris ble grinete og kalte dem “dyr”, som strengt tatt ikke er helt presist, ettersom katter, hunder, rådyr, elger, gauper og pungrotter ikke har netttilgang og ikke driver noe særlig med seksuell trakassering. Men vi skjønner hva hun mener, kanskje hun mener villsvin.
Tayla Harris har ikke bare ballen i sin makt, men ordet også. Om disse fæle “dyrene” har hun sagt:
“Hvis disse folkene sier dette til noen de ikke kjenner på en offentlig plattform, hva sier de da bak lukkede dører, og hva gjør de?”
Øksekvass retorikk, dette.. og et svært godt poeng. Harris er bekymret for hva disse grisefantene bak lukkede dører og fire vegger kan komme til å si til kona, eller samboeren, eller døtre.. og ikke bare si, men gjøre også.. og da tenker hun nok på seksuell trakassering som fort kan utarte – til rånete voldtekt i alle kroppsåpninger.
Tayla Harris er opptatt av de viktige tingene i livet og sier:
“Kommentarene jeg så, var seksuelt misbruk, fordi de var frastøtende og gjorde meg ukomfortabel, så når jeg føler meg ukomfortabel med slike ting, er det noe jeg vil anse som seksuelt misbruk i sosiale medier.”
Tindrende klar tale, og det er ikke tvil om at hun er seksuelt misbrukt, det skjønner alle…inkludert statsministeren i Australia, Scott Morrison. Han holder seg også til dyreallegorier og retter kraftig kritikk mot de fæle nettsexmisbrukerne:
“Jeg mener de er feige larver, som må våkne opp.”
Godt sagt, spot on.
Tayla Harris er som nevnt veeeldig opprørt og har sagt til en radiostasjon at politiet bør se på saken, slik at disse nettrollene kan få seg en lærepenge.
Noen vil kanskje si at bildet av Harris bare er blåbær i sammenligning med hva man ser på en vanlig norsk badestrand i juni, men de er bare noen formastelige, ignorante dustinger som ikke skjønner noe som helst.
Noen vriompeiser vil også kanskje mene at det er underlig at dette fotografiet fra australsk damefotball 17. mars får så stor oppmerksomhet med tanke på australieren Brenton Tarrant, som drepte 50 muslimer i nabolandet bare fire dager tidligere.
Akk og ve..hva skal man si til sånt… de har jo ikke skjønt noenting, har ikke forstått hva som er viktig. Dumminger.

RALF VIL BLI RASIST

Min aller beste venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg ikke hadde mer øl i kjøleskapet, løftet jeg telefonen.
– Hei, Ralf..hyggelig. Bra med deg?
– Strålende, har akkurat fått en knakende god idé.
– Jeg er lutter øre.
– Hør her. Jeg har et sitat som jeg vil lese opp for deg.
– Som sagt… lutter øre.
Ralf hadde notert sitatet og leste. Det var slik:
Det som på en måte er blitt veldig tydelig, er at for å oppnå makt i Norge i dag, så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på et eller annet vis.
– Hæææ.. hvem har sagt det?


– Pia Maria Roll, norsk scenekunster og politisk aktivist. Hun sa det på Debatten nå nettopp, programmet til Fredrik Solvang.
– Det er lenge siden jeg pælma ut TVen, Ralf.
– Ja, det er sant… men hun har tilvirket litt baluba med sin forestilling Ways of seeing på Black Box Teater i Oslo. Stykket handler om angivelig rasistiske nettverk og justisminister Tor Mikkel Wara og NATO-sjef Jens Stoltenberg skal visst være sentrale aktører… skikkelige fælinger.
– Gudbedre… jaja, har såvidt hørt om det der, men den ideen din?
– Ingen hjemme hos Roll, men maktanalysen hennes er jo artig, og meget original. Den kan forkortes til RUM.
– Som står for?
– Rasisme utleder makt.
– Du tror ikke på dette?
– Nei, men tenk om det er noe i det, og jeg har ikke så mye makt at det gjør no’. Hvorfor ikke bare teste maktanalysen hennes i det virkelige liv. Så får vi se hva som skjer.
– Synes ikke du skal det, Ralf.
– Jeg er jo lærer, og lærere har ikke mye makt. På skolen min jobber det flest damer, og ingen av dem tør heve stemmen no’ særlig.
– Men rektor, han har vel makt og bruker den vel?
– Rektor er dame. Hun sitter mest på kontoret sitt og vil vite så lite som mulig om hva som foregår i klasserommene og i skolegården.
– Ååå.. hvem er det som har makt på skolen deres da?
– Følger du ikke med? Elevene, selvsagt. Det er de som bestemmer, og hvis de ikke får det som de vil, blir det lurveleven. De kaller lærerne “fitter” og “horer” og truer med grov vold. Mange av mine kolleger er gla’ hver dag de kan gå hjem uten utslåtte tenner og blåveis.
– Du aller sletteste tid.


– Nettopp. Men hvis jeg blir rasist, kan jeg sikkert ordne opp og bli ny rektor på skolen.
– Men hvordan skal du bli rasist, da? Det er jo ikke gjort i fei. Det finnes vel ikke noe kveldskurs for folk som vil bli rasister.
– Jeg har sjekket, og du har rett.. ingen kurs. Jeg må satse på selvstudier. Dessuten kjenner jeg en som kjenner en som er kompis av fetter’n til han som er gift med søster’n til Jens Stoltenberg.
– Du vil snakke med Stoltenberg.. få tips?
– Ifølge Pia Maria Roll er jo Stoltenberg rasist, og det er nok derfor han er sjef for hele NATO…

TANKER I TIDEN

En venn av meg er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet, og i går kveld var han på partimøte i byen der han bor og overhørte denne samtalen mellom to partifeller – damer i høstlig årsklasse:
– Jeg tenker atte jeg skulle ønske at jeg var Martine Aurdal, jeg.
– Ååå, ja.. hun som skriver i Dagbladet?
– Ja, hun er så pen og ung og skriver så innsiktsfullt om høyreekstremistisk terror, muslimhat, islamofobi og sånne fæle ting på en måte.


– Helt enig. Jeg leste det hun skrev i går, og jeg tenker atte det er så fært med alle disse islamofobikerne, det blir visst flere og flere av dem her i landet. Selv er jeg redd for edderkopper, hater dem på en måte, tråkker på dem straks jeg ser en av dem, men disse muslimene gjør da ikke en hatt fortred
– Du mener katt?
– Ehh.. jajo , selvsagt…katt.. ja, men altså.. jeg tenker atte islam er fredens religion. Det har president Barack Obama sagt, til og med president Bush sa det.
– Nettopp. Men hva tenker du om han som skjøt og drepte tre mennesker på en trikk i Utrecht?
– Jeg tenker atte han nok var veldig ute av seg og fryktelig lei seg. Helt sikkert noe i oppveksten. Jeg tenker atte han ble mobbet på skolen, og ingen tok tak i det på en måte. Kanskje sviktet hjemmet, også… kanskje han ikke hadde eget rom der han kunne sitte i ro og konsentrere seg om leksene sine, slik han helt sikkert ville … og jeg tenker atte ingen varslet barnevernet. Også tenker jeg atte den skytingen egentlig ikke var skyting, men et hjerteskjærende rop om hjelp.
– Enig, men det var vel noe… jeg tenker atte han har et rulleblad… var det ikke noe med voldtekt, vold, tyveri, innbrudd og stoffmisbruk på en måte.
– Nja, jeg tenker atte avisene skriver mye rart, men dette må uansett ses i kontekst, tenker jeg. Barnevernet har sviktet, skolen har sviktet, kanskje foreldrene, også… og fotballtreneren, hva vet jeg…
– Ja, kontekst, ja,..det er klart. Glemte det.
– Uansett, jeg tenker atte Martine Aurdal er innmari klok. Jeg tenker atte hun setter skapet på plass, lissom…spesielt når hun skriver om dette med islamofobi og påpeker at 39 prosent av nordmenn mener atte muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur.
– Helt enig.. jeg tenker atte hun er så bra. Godt atte vi har noen som kan gjøre så gode samfunnsanalyser på en måte og formulere seg så bra..


– Jeg tenker atte hun er en av de klokeste politiske kommentatorene vi har, hun og Marie Simonsen.
– Ja, de to er skikkelig bra, og de har sikkert mange muslimske venner, kanskje et par dusin hver.
– Det kan du regne med. Jeg tenker atte de kanskje har flere, kanskje hundre. Jeg tenker atte det er derfor de kan skrive så klokt om islam, muslimer og integrering og sånn, lissom. Hvor mange har du, forresten?
– Har hva?
– Muslimske venner?
– Ehhh.. ingen akkurat nå, men jeg jobber med saken, på en måte. Det bor en muslimsk dame i blokka der jeg bor, rett over gangen for meg, faktisk. Jeg har lenge tenkt å ringe på, men det har ikke passet så godt på en måte, det har vært så mye, men jeg tenker atte nå blir det jo varmere i været, og kanskje vi treffes på borettslagets sommerfest, som vi arrangerer hvert år i juni. Da pleier det bli ganske livat på en måte, og jeg tenker atte da kommer hun helt sikkert, for jeg tenker at muslimer er gla’ i en fest. Du da?
– Hva da?
– Muslimske venner?
– Ehhh… nei, jeg har ingen muslimer i nabolaget, men jeg snakker av og til med en ung muslimsk jente som jobber i frukt- og grønnsaksavdelingen på Meny… ja, du vet den butikken ikke langt fra meg, vet du. Jeg husker ikke navnet hennes akkurat nå på en måte, men jeg tenker atte jeg skal spørre henne om det, hvis hun jobber der ennå…