Min venninne Gitte ringte meg i sted. Ettersom jeg ikke hadde mye annet fore enn å drikke calvados og røke sigaretter, løftet jeg telefonen.
– Hei, Gitte… hyggelig. Lenge siden
– Nok snikksnakk. Jeg var på seminar i helgen, jeg skal ikke nevne hotell og postadresse, men jeg hadde forventninger.
– Jeg lytter.
– Jeg gikk høyt ut. Jeg stæsjet meg opp ganske kraftig. Sant å si regnet jeg med de første grove tilnærmelsene før hovedretten. Jeg hadde jo en mann på hver side.
– Rimelig antagelse.
– Men de gutta var… det nyttet ikke hva jeg enn gjorde.
– Hadde du kledd deg litt feil? For utfordrende?
– Nei, ikke det hele tatt. Det var meget lett å komme til overalt, kjolen var ettersittende med splitt halvveis opp på låret. Ingen truse under. Drøy utringing og ingen BH. Selv en funksjonshemmet mann med nedsatt førlighet i armene hadde ikke hatt problemer…
– Så dumt, da.
– Veldig dumt. Utpå kvelden rearrangerte jeg kjolen litt, slik at den ene puppen nesten ramlet ut og sa hei, alle sammen, her er jeg. Men tror du det hjalp?
– Jeg var ikke der..
– Fånyttes.
– Men dansegulvet, du pleier… .
-.. jada, jeg var på tilbudssiden, brukte kroppen for alt den var verdt, men ingen prøvde å smyge en hånd oppunder skjørtet, ingen labb på puppene. Ikke engang et klaps på rumpa. Hengehuer!
– Uffda.
– Dagen etter var det lørdag. Nye sjanser, tenkte jeg..
– Sportslig.
– Jeg horet jeg meg skikkelig opp.Tung sminke og enda mindre kjolestoff. Jeg droppet chanelen, i stedet slepte jeg en pekefinger langsetter der du vet og tørket av på begge kinn.
– Det er radikalt, Gitte.
– Man må tilpasse tiltakene etter situasjonen.
– Det er sant?
– Jeg elget meg innpå både her og der. Bød meg frem som en gatetøs. Hele meg signaliserte med store bokstaver: Kom og ta meg hardt og lenge!!!
– Saft suse.
– Det verste kvinner vet er å bli oversett av menn. Kvinner vil ikke innrømme det, men de digger å være objekter for menns grisete fantasier.
– Men til saken… bleidetnopårei?
– Null, jeg måtte gå og legge meg alene. Jeg var så nedfor at jeg ikke engang gadd onanere.
– Du slette tid.
– Tulla, jeg onanerte.. og fantaserte om Trond Giske.
Det er vel nesten ingen som ikke vet at Haakon Lie var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969. Noe av det aller verste han visste, var kommunister. Han ble fly forbanna hver gang han fikk ferten av en.. han bannet og svor og skrek og fektet med alle kroppsdeler.
Konrad Nordahl var LO-sjef fra 1939 til 1965 og like lite glad i kommunister.
De to holdt et skarpt øye med kommunister hvor enn de gikk og sto. Bestanden av kommunister i årene etter krigen var ganske høy i Norge og det var best å passe på. Lie og Nordahl hadde opplevd fem års naziåk og ville nødig ha et nytt diktatur på nakken, de hadde Sovjetunionen i tankene.
Derfor var de av og til litt oppgitt over statsminister Gerhardsen, som var altfor kameratslig innstilt overfor bolsjevikene i Moskva.
Nå har det seg slik at alle de tre etter sin død havnet i himmelen. Haakon Lie ankom så sent som forsommeren 2009, 103 år gammel.
Egentlig var Lie bestemt for evig opphold i helvete, men Djevelen tryglet Gud:
– Kan ikke du ta ham? Jeg vet at det trangt i politisk avdeling, men du kan vel klemme ham inn et sted. Du vet hva jeg har å slite med i min egen politiske avdeling. Ganske mange rabagaster der, og Stalin sier han går til generalstreik hvis Lie kommer.
– Men han drepte jo de fleste generalene sine.
– Morsomt, men vær grei nå. Så skylder jeg deg en tjeneste.
Gud var skeptisk. Han likte ikke å forhandle med Djevelen, og han var ikke betatt av Lies bannskap og ubehøvlede oppførsel. Men ettersom Gud er god og Djevelen tross alt var en gammel bekjent, ga Han etter. Med nød og neppe og under sterk tvil. Det må nevnes.
Slik gikk det til at Haakon Lie ankom himmelen, og siden har det ikke vært en rolig dag på politisk avdeling i Himmelen. I går blusset det opp:
– Hva i svartslimete, huleste, heite hælvete er det som foregår der nede nå? En fagforeningsleder som sladrer på Giske, fordi han har drekki øl og dansa med jentene. Hva gir u’ meg? Hører ‘u Konrad??
Intet svar. Konrad Nordahl satt i en fluktstol for det meste tilvirket av oksygen- og heliumatomer. Han sov.
– FAEN, NÅ MÅRRU FAEN MEG VÅKNE OPP HER!!
Plutselig dukket Gud opp fra løse luften. Han hysjet som en bibliotekar og ba Haakon dempe seg litt.
– Ærrikke ytringsfrihet her i himmærn lenger.. hæææ? Jeg forsøker bare å vekke kompisen min her.
– Såså, Haakon. Her er høyt under taket, men du skremmer vettet av alle andre her på avdelingen. Kjell Bondevik blir svært oppskaket av deg.
– Er han djupt såra og vonbroten igjen… hehehehe. Jævla pyse, han burde faen meg aldri vært på tinget. Politikk er faen ikke for korgutter.
– Hold opp med den banningen, Haakon. Hvis ikke du skjerper deg, må jeg sette deg på tomannsrom med Hans I. Kleven.
Lie ble blek om nebbet, lovet å ta seg sammen.
– Det er bra. Jeg har annet å bestille i dag, men ikke tro at jeg ikke hører hvert ord du sier, Haakon.
Gud var borte som ei sviskekompott på et gamlehjem og Lie pustet ut. Nordahl hadde våknet av ordskiftet Gud og Lie imellom.
– Hva står på?
– Dette er ditt felt, Konrad… en nestleder i fagforeninga har sladra på ‘n Giske.
– Han har vært ute og svingt kjeppen igjen?
Konrad Nordahl greide ikke undertrykke et fett flir.
– Nei nei nei, han har bare vært på bar, drekki øl og dansa med ei jente. Noen har filmet dette med.. hva heter det?
– Noe med bil?
– Ja, mobilen.. og sendt det til ledelsen i partiet.
– Det var som bare faen. Det var ikke det han trengte nå.
– Nettopp.. og mannen som tysta heter Knut Sandli. Etter hva jeg skjønner er han hardkokt kommunist.
– Finnes kommunister i Norge ennå?
– Våkn opp, Konrad! Følger du ikke med… rektignok ække nettforbindelsen helt stabil her oppe, men jeg får med meg det grøvste. Jeg har lest at denna Sandli er medlem av partiet Rødt.
– Hva faen er det du sier???
– Rødt.
– Men det er jo reinspikka kommunister, svikere og forrædere.
– Nettopp.
– Og Støre tar imot instrukser fra en sånn kødd?
– Jepp.
– Faen i hælvete.. han Støre ække rektig klok, det har jeg ment lenge. Han må snart bli tørr bak øra. Dessuten kjenner’n ikke partihistorien i det hele tatt. Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Det har vært mange horebukker blant tillitsvalgte i partiet opp gjennom historien, og det var ingenting å utsette på dem. Jeg glemmer forresten ikke den gangen du holdt kurs for arbeiderkvinnene på Malmøya i 1947… ut på kvelden der…
-Jajaja, nok snakk…
Borte i en krok satt Einar Gerharden og sov. Han hadde lest i Tillitsmannen og falt i søvn.
– Han der nytter det ikke å snakke med. Hvor mange ganger har han lest sin egen bok nå… 10 000 ganger?
– Jævla bolsjevik, sa Nordahl .
– Jævla kommunist, sa Lie.
Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, hadde vi noen regler: Du slåss ikke med gutter yngre enn deg – det er feigt. Du plager ikke jenter altfor mye, og slåss aldri med dem – det er feigt… og: Du sladrer ikke til lærer’n!
Dessverre var det noen som brøt den siste forskriften, vanligvis jenter, men noen gutter, også. Jentenes popularitet falt til null.
Mattelæreren vår kunne ikke dy seg for lære oss om 0 og negative tall, og han ga oss – utilsiktet – et presist verktøy for vurdering av medelever. Jentene sank aldri under 0, men det gjorde noen av guttene, og da var det sladder om å gjøre. Sladrehanker var det aller verste vi visste. Vi gadd ikke engang banke dem opp, så lavt i aktelse var de falt.
De fleste gutter vokser av seg slike unoter, men det finnes unntak. Ett av dem er Knut Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo. Han fikk nyss om at Trond Giske sist lørdag var på Bar Vulkan i Oslo.
Sandli var ikke tilstede på den puben i angjeldende tidsrom, han fikk tilsendt en noen sekunder lang videosnutt som viser en blid Giske stå på bak dame, ved baren eller et annet sted. Fy for en fittefrans, nå er ‘e på’n igjen, tenkte Sandli kanskje. Han var nok svært bekymret og bestemte seg for å sladre skikkelig. Han sendte bekymringsmelding til Arbeiderpartiets ledelse, men han hadde ikke tatt seg bryet med å sjekke omstendighetene så nøye, og den unge damen har forklart at tildragelsen var uproblematisk og grei og at det var henne selv som hadde tatt initiativ til dans med Giske.
Giske er oppgitt over VGs dekning av denne saken, men han nevner ikke Sandli. Ikke så rart. Sladrehankers navns nevnelse frembringer ikke annet enn vammel smak i munnhulen.
Trolig flaks for Sandli at han ikke bor i Trøndelag et sted… han hadde trolig fått bank og en måneds opphold på St. Olavs hospital.
Jeg syntes det var hyggelig at hun hadde navneskilt påtrykket samme fornavn som min forlengst avdøde mor hadde. Jeg sa:
– En begravelse.
– Ja, sa hun.
– Av meg.
Hun var forbausende lite overrasket, og jeg tenkte at i denne bransjen hører en litt av hvert flere ganger ukentlig. Hun registrerte nok at jeg var ganske vinterblek og ubarbert. Gusten. Jeg hadde også for anledningen iført meg en gammel frakk jeg vanligvis ikke bruker, men ikke greier skille meg av med. Den er falmet og slitt. Inntrykket var nok ikke det aller beste.
– Jeg vil ha et tilbud, et oppsett med hva som inngår i pakken og hva det koster. Slik at døtrene mine vet noenlunde hva de må regne med.
Hun så granskende på meg og ba meg bli med inn på et rom innenfor.
– Kaffe?
– Jatakk.
Hun var tilbake ganske raskt med et krus rykende fersk kaffe. Den var god.
Hun satte seg ned og sa at byrået har mange ulike produkter og tjenester. Jeg avbrøt henne kontant:
– Billigste alternativ, skrættsj. Ingen seremoni. Ingen prest. Hva koster forresten en prest nå for tiden?
Jeg vet ikke hva hun tenkte. Sant å si var jeg ikke så opptatt av det. Men hun bladde i noen papirer og sa:
– En tale utført av prest, 3600 kroner.
Gudbedre, tenkte jeg. Ganske stivt, med tanke på i hvor liten grad mange prester har ordet i sin makt.
Hun spurte hva jeg hadde i tankene, bisettelse, eller jordbegravelse.
Ettersom jeg for det meste er satt sammen av bondegener, svarte jeg “jord”.
Hun begynte å snakke om kister, og jeg sa at jeg ville ha biligste alternativ.
– Da blir det en hvitlakkert furukiste, spon. Den heter Toten T4.
– Spon og furu, en hybrid? Laminat?
Jeg fikk ikke noe ordentlig svar på dette tretekniske spørsmålet, men spurte om prisen.
– 4600 kroner, 2018- pris.
Jeg syntes ikke det var så billig at det gjorde noe. Jeg er ganske handy av meg og skulle nok greid å spikre sammen en slik kiste for bare en liten brøkdel av den prisen. Jeg har sirkelsag, drill, skruer, spikre og nærmeste trelasthandel holder til ikke langt fra meg. Forskalingsbord i gran.
Det oppsto en liten pause oss imellom. Hun brøt tausheten:
– Går det bra med deg? Du er ikke syk, eller noe?
Jeg svarte nei og smilte ikke. Jeg gjentok mitt ærend: Absolutt billigste begravelse for meg.
Hun sa det ikke, men jeg forsto at dette ikke var dagligdags her i går’n. Hun sa videre at hun måtte ta en telefon til en mannlig kollega som ikke var tilstede.
Jeg forsto det slik at han var mer oppdatert om minimumspriser. Hun ble borte og tok seg god tid.
Et øyeblikk lurte jeg på om hun tastet nummeret til andre enn sin kollega. Jeg så mitt snitt og tok frem mitt lille kompaktkamera og knipset kisteprislisten hun hadde lagt på bordet og en på veggen ganske stor plakat hvorpå et sitat fra Ludwig van Beethoven:
“Jeg lukker mine øyne med den velsignede visshet at jeg har etterlatt meg en lysstråle i verden”
Jeg kom til å tenke på Til Elise og hans 9. symfoni og måtte gi ham rett. Jeg følte meg liten der jeg satt. Jeg er bare bakre rumpeparti av en mygg i forhold til Beethoven, tenkte jeg… hvilket styrket min beslutning om nøktern gravferd.
Hun som heter det samme som moren min het, kom tilbake og satte seg ned. Hun sa at hennes kollega ville besvare min forespørsel per mail eller telefon. Om jeg kunne oppgi navn og mailadresse. Det kunne jeg.
– Når kan jeg forvente svar?
Hun sa at det burde ikke ta langt tid, kanskje en time.
Jeg sa takk og bød henne farvel. Tror hun var gla’ for å bli kvitt meg.
Jeg syklet videre – vestover. Etter sju minutter – inkludert tissepause mellom en stor rhododendron og leskuret til bydelens ungdomsskole – parkerte jeg sykkelen utenfor Jølstad Begravelsebyrå. Trygghet og kvalitet. Hvor mange kirkegårder Jølstad har fylt opp, vet kanskje ikke engang Gud i himmelen, men jeg trådte innenfor.
Den ene langveggen var dekket med nesten uendelig mange kistehjørner. De var skrudd fast og alle hadde sin pris, også mahogny-varianten: 50. 275 kroner.
Begravelsesdamen var kledd i svart, like svart som det kortklipte håret hennes. Hun var hyggelig og spurte hva hun kunne gjøre for meg.
– Det gjelder en begravelse, min egen. Jeg vil vite hva det koster.
Damen var helt kald og rolig, lot seg ikke merke ved min henvendelse. Hun spurte ikke om tidspunktet for begravelsen. For å komme til poenget sa jeg:
– Absolutt kjipeste alternativ.
Hun skjønte spørsmålet og sa at det ville være fint om jeg kunne komme tilbake om en time. Hun pekte i retning et tilstøtende rom med glassvegg, hvorigjennom vi begge så en mann sitte i samtale med en kvinne.
– Han kan gi deg et ganske presist prisoverslag.
Ettersom jeg er glad å sykle både hist og her og frem og tilbake, sa jeg:
– Prima, jeg er tilbake om en time.
Men noe må ha slått inn i hennes hjerne, fått henne på andre tanker. Jeg vet ikke hva, men det kan ha vært utsikten til dårlig fortjenestemargin:
– Eller… kan vi sende deg prisoverslag via mail?
Til det sa jeg “ja”, ga henne mailadressen min og sa:
– Det haster ikke på timen, men om dere greier det i løpet av en time?
– Det greier vi.
Vi utvekslet adjø. Jeg syklet hjem.
Jeg skjenket meg et kjøkkenglass med calvados, tente en sigarett og ventet på prisoverslagene fra Jølstad og Buskerud Begravelsesbyrå.
Begge byråer leverte i løpet av en time. Jølstads kostnadsoverslag var noenlunde i henhold til samtale og ledsaget av en tekst avsluttet med Vi vil gjerne hjelpe deg.
Utdrag: Kiste, 20 umalt spon… 4.930,-. Utstyr v/bårehenting/hygiene… 895,-. Dyrt, synes jeg. Hvor mye utstyr og hygienetiltak må til for å kjøre en kiste?
Henting på båre, inkludert bil.. 2770,- Bringing av kiste fra lager til sykehus.. 1.330,-
Overføring fra sykehus til gravsted 2. 295,- og begravelsesbil.. 1230,-.
Mye unødig kjøring hist og her, det koster flesk å kjøre likbil, men det kan jo tenkes at Jølstads biler i innkjøp kostet en drøy mill hver, og de er nok ikke billige å fyre opp.
Jølstads sluttsum: 18520,-
Buskerud Begravelsebyrå (heretter BB) har ikke gjort annet en å sende utdrag av en prislistene sine, men det er greit.
BB slår Jølstad på kistepris, med 30 kroner.. ei krone her og ei der. Hva gjelder bilkjøring har BB bare én post – transport avdøde… 2.185,-.
BBs prisoverslag er kortere og raskere å lese enn Jølstads. Sluttsum: 12753,-
Altså: Buskerud Begravelsesbyra gjør jobben 5767 kroner billigere enn Jølstad. BB presiserer at faktura sendes ut noen dager etter gravferden. Betalingsfristen er 10 dager. Døden stryker selv den største regning ut, sa Ibsen. Særlig..
Slik jeg lever livet, er jeg forberedt på når som helst å ramle over ende og dø. Med i denne vurderingen må også nevnes at motorsykkelsesongen nærmer seg, og jeg synes det er gøy å kjøre fort.
Dette har fått meg til å tenke. Det kan bli begravelse uten at jeg rekker ane ordet av det. Naturlig da å resonnere videre:
Hvor mange kommer i begravelsen? Noen vits i å stelle i stand en seremoni? Prest, eller ei? Viktigst: Hvor mye kommer det til å koste å få meg i mulden? Jeg vil jo nødig belaste min døtre med unødvendige kostnader.
Sant å si har jeg ikke så mange venner. Derfor ingen grunn til å tro at folk histogherfra vil møte opp for å ta farvel, og de fleste prester babler jo bare litesigende lirumlarum. Da noe poeng i å svi av mange tusenlapper?
I kommunen der jeg bor dør rundelig regnet 500 mennesker årlig, av en befolkning på nesten 70000. Den enes død er den andres brød. Begravelsesbyråene rundt her må være litt på hugget. Det er flere om liket, for å si det like ut.
Man skulle tro at et slikt konkurranseklima ville sende prisene nedover, og at byråene tidvis ville kjøre priskampanjer, slik at etterlatte slipper å ta opp forbrukslån med ågerrente. En gjennomsnittlig begravelse koster mellom 30 000 og 40 000 kroner. Hertil må nevnes at begravelsesbyråer har et konkurransefortrinn ingen annen bransje kan vise til:
Døden. Den er mørk, ukjent, skremmende og nådeløs. Den innleder sitt virke med å avvikle pust og puls, alle livsprosesser opphører, dernest synker temperaturen og hvite mark gis carte blanche, de kravler og kryper alle steder inkludert hjernen, der de slurper i seg cerebrospinalvæske og tygger celler som en gang tenkte artige og kanskje noen originale tanker, eller som lot seg bedøve av en vakker kvinnes dufter, eller ble trollbundet av en Maria gullskos klatring oppetter en dugget rosestilk en stille og vemodig vakker junimorgen.
Man spør seg: Hvor blir man av? Svaret avhenger av tro og personlig smak. Guds herlige og sorgløse rike uten sut og savn, eller evig pine i helvete med ondt glisende Lucifer i en gammel joggedress, som rett som det er griller amputerte bein og armer på den evige og inni helvetes heite glohaug.
Sett hen til nettopp nevnte usikkerhet, er det svært sjelden at noen står i et begravelsesbyrås lokaler og krangler på prisen på kiste og liksminke og spør hva som inngår i “stell og nedleggelse i kiste”.
Begravelsesagenter er profesjonelle og svært rutinerte skuespillere. De må late som om de er meget opprørt og fortvilet over at døden har slått til påny. De legger alle ansiktsfoldene i dypeste bekymringsposisjoner og snakker med lav innestemme. De sier noe sånt som:
“Svært tragisk, jeg skjønner at de savner Deres mann forferdelig, frue. Vi her i byrået vil hjelpe Dem, frue.. slik at De og Deres familie kan ta farvel med Deres kjære mann i en vakker og verdig seremoni.”
Verdig og vakker er trylleordene. Ikke lekende lett for en sorgtynget enke å reflektere over meningsinnholdet i disse ordene. Hun nikker bare og tørker tårevåte kinn misfarget av mascara.
Gravferdsmannen er durkdrevn og har lett spill. Han har kanskje tusket til seg opplysninger om at avdøde var æresseremonioverogundermester i byens frimurerlosje og hadde dilla på tant og like mye fjas. Han foreslår derfor at enkefruen kanskje bør vurdere kiste i øvre prisklasse. Han fremtryller fra noe som påminner om bare luft en kistekatalog og viser en mahognyvariant med veiledende pris 51.999,-
“Verdig og vakker, ikke sant.”
Hva skal enken svare? Hun trenger ikke svare. Et ørlite nikk er nok, og en tåreskvett. Begraveleseagenten fisker frem enda en gråteserviett, flirer innvortes og tenker at døden er jaggu en makeløs businesspartner.
Han tenker at det er best å smi før liket får grønnskjær. Dette kan bli lukrativt og siste avdrag på byråets nyeste likbil – en Cadillac XTS – kan betales innen fristen.
Først falt han for denne annonsen i Gravferdsnytt nr. 4 2018: Ny Mercedes V klasse setter ny standard for praktiske løsninger samtidig som den ivaretar et estetisk uttrykk i bårerommet. Alle med mye utstyr og 4X4.
Han hadde også vurdert Tesla S bårebil. Valgets kval. Jaggu var det det.
Tilslutt hadde han gitt etter for personlig smak: Cadillac XTS. Verdig og fin bil med 3.6 liters V6-motor med turbolader – drøyt 400 hestekrefter.
Men hvorfor skal jeg kjøre i en rådyr og overmotorisert Caddy, eller Merce når jeg er død, i levende live greier jeg meg fint med min gamle Ford med 1,6 liters motor, fire sylindre og trekk på to hjul .
Jeg besluttet å være litt proaktiv, som noen sier når de vil gi inntrykk av initiativ og trøkk. Jeg ville oppsøke et par begravelsebyråer og forhøre meg om priser og totalkostnaden for enklest mulig begravelse. Jeg begynte med det som holder til nærmest meg. Sykleavstand. Så syklet jeg, da. Det tok meg bare seks minutter.
Jeg så ingen gribber sirkle omkring i luftrommet over Buskerud Begravelsesbyrås lokaler, plassert helt inntil den svært trafikkerte E-134, der mange kjører altfor fort og noen ganske uvørent.
Jeg steg inn i byrået. En pen og sorggrått kledd dame satt bak en resepsjonbenk. Hun spurte hva hun kunne hjelpe med…
Verdens Gangs journalister er flinke til å påpeke grov urett i samfunnet vårt. VG har nå en sak om kvinnelige kokker og det faktum at nesten ingen av dem er kjøkkensjefer ved bedre spisesteder i Norge og store omegn.
Norge har 40 restauranter med stjerne(r) i Michelin-guiden. Av disse har bare én kvinnelig kjøkkensjef – Nina Kristoffersen, Statholdergaarden Mat og Vinkjeller i Oslo.
Kari Tone Sperstad Flågen er hardtslående journalist i VG Nisje og fastlsår at det er noe sykt over dette at menn er i flertall blant kjøkkensjefer på fine restauranter.
Endelig en dame som sier det som det er. Det er virkelig sykt.
Jeg har selv irritert meg over dette i mange tiår, og det første jeg spør kelneren om når jeg setter meg til bords i en fin restaurant, er:
– Er kjøkkensjefen mann, eller kvinne?
Vanligvis er svaret “mann”, og jeg forlater stedet øyeblikkelig – uten å sette stolen på plass inntil bordet slik jeg fant den. Såpass dannelsesfall må restaurantpersonell påregne når det står så dårlig til med likestillingen.
Senest i går kveld gikk jeg omkring og sultet i hovedstaden Oslo, denne forunderlige by ikke mange forlater før man har fått seg et knivstikk, eller en på tygga. Om jeg i det hele tatt skulle greie å kreke meg til jernbanestasjonen, måtte jeg få i meg noen kalorier.
Jeg sjanglet avsted nedover Bygdøy Allé.
Nervene var litt i ulage, kvinner gjør meg alltid nervøs. Jeg dyttet skjorten min ned i buksa, forsøkte å gjenopprette den doble windsoren, som var perfekt for bare noen timer siden.
Jeg var så sulten at jeg kunne spist en kavring med bare Kviteseid-smør. Jeg visste at det fantes et brukbart spisested i nærheten, i en av sidegatene. Jeg fant det og entret. Mange ledige bord, jeg valgte et med utsikt.
Jeg vil gjerne holde etablissementet anonymt, la oss kalle det Fluesmecker.
En ung mann med pomadisert hår ankom mitt bord, han så ut som en oppjustert bakgårsdgutt fra Napoli med en spandabel bror som nettopp har gjort innbrudd i en herreekvipering.
Han smilte søtt, plasserte en meny på bordet og prøvde å innlede en samtale med spørsmål om mitt velbefinnende. Jeg opplyste ham om at jeg hadde det bare bra, takk. Jeg var inni gamperævva sulten og ikke innstilt på small talk. Jeg var tørst, også. Jeg ba om en flaske rødvin.
– Vil De ikke lese litt i menyen først?
– Jo, mens du henter vin. En grei burgunder er bra.
Kelneren hevet øyebrynene cirka en mikrometer og forsvant.
Han kom straks tilbake med en flaske og ville fylle i glasset.
– Vent litt, sa jeg og tok tak i flasken og satte den i 60 graders vinkel mot linjen munn/øreflipp. Jeg sugde i meg et par slurker.
– Den er grei, sa jeg og satte fra meg flasken.
Kelneren greide nesten å late som ingenting. Han skjenket glasset halvfullt og spurte om jeg hadde studert menyen.
– Ikke i nevneverdig grad. Hva anbefaler du?
Kelneren var i sitt ess nå. Han begynte å bable masse om ting jeg ikke var så interessert i og avsluttet med:
– Til denne vinen anbefaler kjøkkensjefen..
Det var da det slo inn, jeg husket mitt prinsipp om mat og kokker og kjøkkensjefer – og likestilling:
– Kjøkkensjefen, ja. En kvinne, formoder jeg.
– Ehhh.. nei, han er. Det er en mann.
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske grinete, simpelthen fly forbanna. Jeg var sulten, veldig sulten, men det gikk ikke utover min dømmekraft, og ryggraden min var intakt.
Jeg skjøv bordet et par centimeter fra meg og ga degoen en liten leksjon om likestilling og hvor inni heite glohaugen sykt det er å ha mannlige kjøkkensjefer.
– Skjønner du ikke hvor sykt dette er, det er som syfilis, goneré, flass, kusma og fotsopp på én gang. Vet du hvordan et menneske ser ut som lider av den sykdomsmiksen? Vet du det?? Nei, det vet du vel ikke, du som hele kvelden tasser omkring i denne stuevarme maskulinitetens – kanskje også homoerotiske – høyborg, godkjent av Michelin.
Kelneren hadde rygget innpå 20 millimeter.
– Skjønner du ikke?? Hvor er kvinnene, likestillingen i denne bransjen? Ser du ikke det syke i alt dette, og falskheten.. det er nesten så fløten skjærer seg.
Kelneren flakket med blikket og sa:
– Min herre, jeg…
– Hvor mye koster denne vinen, sa jeg og pekte på den grønne flasken fremfor meg.
– Cirka 700 kroner.
Jeg hentet opp fra lommen en neve sedler og skrellet av åtte hundringser.
– Resten er tips.
Jeg frakket meg, løftet vinflaska og gikk.
Griseflaks at jeg oppdaget en pølsebod ikke langt unna. Damen bak disken var av den gode, gamle sorten.. som sikkert hadde hadde laget 10 000 velsmakende middager til familien sin. Litt falmet blondine, men smilet var prima og kinnene Kikut-røde.
– Har du wiener?
– Er Oslo hovedstad?
– Utmerket. Wiener i lompe, multiplisert med tre.
– Skal bli… vil herren ha ketchup og sennep på?
– Sennep.
– Kan jeg friste med kjelestekt løk?
– Gudbedre… ja.
– Noe å drikke?
– Trengs ikke. Jeg har medbragt.
– Piff-paff.. gi meg to minutter.
Tone Tellevik Dahl er byråd i Oslo og vil droppe pronomenene HUN og HAN og i stedet innføre HEN i kommunikasjonen mellom kommuneansatte og Oslos borgere. Intensjonen er å inkludere alle, også de som er litt i grenseland hva angår kjønn.
Jeg synes Dahls idé er god. Det er jo slik at når kvinner nærmer seg overgangsalderen – og det gjør jo Tone Tellevik Dahl (48) – synker forrådet av kvinnelige kjønnshormoner, og de utvikler skjeggvekst på haken og under nesa. De blir litt som gamle, grinete gubber, i grell kontrast til de søte, feminine damene de kanskje var. Man blir rett og slett litt mann, og da passer pronomenet hen bedre enn hun. Det sier seg selv.
Av han og hun utledes formene ham og hans, henne og hennes. Av hen utledes etter samme mønster hem og hens.
Jeg vet ikke om Dahl ha tenkt noe særlig over hva dette betyr i praktisk språkbruk. Hem er jo tidvis brukt som utrop i muntlig tale når man vil uttrykke tydelig skepsis til noe, og hens er fonetisk identisk med uttalen av hands, som betyr at fotballspillere beføler ballen ulovlig.
De som hører dårlig, kan lett forveksle genitivsformen hens med hems, som er en innretning høyt hevet over hyttegulvet der primærsyslen er søvn, og kanskje litt sex. Noen vil kanskje også høre mens når noen sier hens. La meg hertil bringe et eksempel, omhandlende forvirrende eierforhold til et eple:
– Er dette hens?
– Milde madonna, du trenger briller. Du ser da vel at det er et eple.
Men dette er pirk. Jeg innser det, og jeg synes språkviter og professor emeritus Sylfest Lomheim er litt av en viktigper når hen påpeker det alternative og kjønnsnøytrale alternativet vedkommende.
Ord som henstilling, henblikk, henrivende, henstand, hendelig og hendig kan få nytt meningsinnhold, men alt i alt tror jeg hen vil gjøre språket vårt rikere enn et Steinway-flygel er for pianister og like presist som atomur er for Justerveset..
Undertiden undres jeg på hva som er sant og usant. Hvis jeg ikke greier å finne ut av det, pleier jeg oppsøke de som tradisjonelt er ansett som høyaktede forvaltere av sannheten: Barn, fulle folk og pensjonerte professorer.
Barn sier det jo som det er, det vet alle. Fylliker gjør også det, bare litt langsommere og kanskje med litt dårlig diksjon. Pensjonerte professorer kan endelig si sin hjertens mening, uten tanke på utfrysning og sanksjoner initiert av fakultets- og instituttledere.
Jeg har en hypotese som virker sann. Den er basert på tilgjengelig informasjon, magasinert kunnskap og en rimelighetsvurdering: Er muslimer dumme?
Jeg gikk ut på gaten der jeg bor, lente meg opp mot en telefonstolpe og ventet. Etter cirka fem minutter kom en gutt tassende med en kjelke på slep. Jeg anslo alderen hans til ti år, eller litt yngre. Jeg stoppet ham og spurte:
– Kan jeg stille deg et spørsmål, gutten min?
Gutten så opp på meg, snufset opp i nesa en litt ukledelig snørrklump og sa:
– Eehh… ja.
– Synes du muslimer er dumme?
– Hæææ…
Jeg tok tre twistbiter opp fra jakkelomma og sa at han skulle få sjokoladebitene hvis han svarte ordentlig. Jeg gjentok spørsmålet.
– Hæææ….
– Du er ikke redd for at muslimene skal drepe deg, for du tror sikkert ikke på Muhammed og sånn og har blå øyne og blondt hår?
– Eehhh…
– .. og drepe moren og faren din fordi de er vantro.
– Ehhh… hæææ?
– For er det ikke sånn at muslimer liker å drepe oss som er hvite og feirer jul, spiser ribbe og gir masse fine gaver til barna…
– Ehhh..
– Synes du muslimer er dumme?
– Ja.
– Takk, sa jeg og ga ham twistbitene. Han tasset videre. Litt fortere nå.
Men seriøse meningsmålinger baserer seg ikke på et så lite utvalg. Jeg spaserte litt rundt i nabolaget på jakt etter en full dame, eller mann. Jeg fant ingen, dro hjem og drakk et par stive drammer på styrten og spurte meg selv det samme spørsmålet. Jeg svarte et ganske klart ja.
Men jeg ville kvalitetssikre undersøkelsen litt. Da jeg tørket opp noenlunde, ringte jeg en gammel venn, sosiolog og professor emeritus. Han tok telefonen på andre klemt. Jeg forsto av stemmen hans at han var litt brisen. Jeg ble oppglødd. En halvfull emeritus. Jeg kunne altså regne med høy sannhetsgehalt.
– Jeg hører litt dårlig, min venn. Kan du gjenta spørsmålet?
– Er muslimer dumme?
– Hmm.. artig spørsmål. Du spør som et barn. Spørsmålet ditt er ikke dumt, men det er litt upresist. La oss bytte ut termen dumme med rasjonelle. Går du med på det?
– Det er du som er professor.
– Kanskje vi skal endre enda litt til. Skal vi si at du stiller spørsmålet: Er det rasjonelt å være muslim?
– Som sagt, du er proffen.
– Det er vanlig oppfatning blant sånne som jeg at forut for et rasjonelt valg foreligger et mål eller et ønske. Man anvender all mulig relevant kunnskap, vurderer mulighetsrommet og utleder et fornuftig valg – som gagner en selv, og/eller andre.
– Så flott.
– Ikke lett å tenke seg at en muslim i Saudi-Arabia, eller Pakistan har gått gjennom denne prosessen og bestemt seg for å være muslim. Vestlig teori om rasjonelle valg har ingen gyldighet i islam. Det er vanskelig for vestlige mennesker å tenke seg noe mer irrasjonelt enn islam. Saken er er jo at man blir født inn i en muslimsk familie, og man er muslim i samme øyeblikk man forlater fødselskanalen, eller musa som du sikkert sier.
– Det hender.
– Tenkte meg det, men det betyr ikke at muslimer bare er irrasjonelle. I et muslimsk land er det svært rasjonelt å være troende muslim, eller late som, ellers kan man lett miste hodet på offentlig plass. Koranen er jo ganske klar der. Altså velger man i henhold til normer, ikke rasjonalitet. En norm kan eksempelvis være sharia, og at homoseksuelle jages, fengsles og til slutt avlives. Det er rasjonelt gjøre det beste ut av situasjonen, og da arrangerer man ikke homotog i Islamabads gater.
– Men her i Norge har vi Norges lover som regulerer adferd, og vi har god tilgang på informasjon om hvordan verden som helhet er skrudd sammen. Her i Norge kan vel muslimer slutte å være muslimer, og de som blir født av kvinner med opprinnelse fra den pakistansk landbygda, trenger ikke bli muslimer.
– En meget god tanke, som politikerne våre har tenkt i mange år. De har tenkt at det “går seg til”, at muslimer vil annamme våre verdier, så og si bli norske, spise farikål i oktober og ribbe til jul, gå skitur til Kikut, slippe jentene sine fri og la dem delta i aktiviteter sammen med etnisk norske ungdom, slutte med sosial kontroll og tvangsgifte.. slike ting. Å tro på dette er uhyre naivt og like rasjonelt som å tro på Julenissen.
– Så ille?
– Verre. Konsekvensene av å tro på julenissen er harmløse, bare moro, og de fleste oppgir juelenissetroen i god til før puberteten. Men å tro at islam lar seg legge i rør helt uten videre, er fryktelig naivt, også farlig.. og det skyldes jo naturligvis at nordmenn er grunnleggende humanistiske og tillegger folk flest rasjonalitet og de beste intensjoner. Norske politikere og andre beslutningstagere har stort sett rett i det, men ikke når det kommer til islam, fordi islam i sin reneste form er absolutt inkompatibel med det noen kaller den norske samfunnsmodellen. Koranen er en av de mest usammenhengende tekstene i verdenshistorien, islam er grunnleggende irrasjonell og muslimer tror jo på islam. Marx sa at religion er opium for folket. Blind høne finner også korn, og han var kanskje inne på noe. I så fall er islam blåsyre.
– Jeg pleier be til Gud rett før jeg forsøker å starte bilen.
– Det er bare fordi du sliter med å bli kvitt barnetroen. Pakistanske drosjesjåfører sier Insha’Allah når de vrir om tenningsnøkkelen. De tror Allah – trass i defekt tenningsanlegg – kan starte motoren.
– Ja, er det ikke rart..
– Men det også mulig å tenke rasjonelt i irrasjonell tilstand. Ubaydullah Hussein jobbet iherdig for å sende sine “brødre” til Syria for slåss for IS. En av dem ble drept. Men Hussein vil ikke dra til Syria. Ikke rart. Han ville jo ikke dø. Han har forklart kampvegringen med at han har en avtale med Allah om å bli i Norge. Man bryter ikke en deal med Allah. Det gjør man ikke.
– Litt av en luring.
– Man kan snu litt på det, hvem er egentlig mest irrasjonell? Jeg skal svare for deg. Det er oss nordmenn, som håper og tror i stedet for å søke fakta. Det er i bunn og grunn derfor Norge ikke er bedre på integrering, og det er kanskje sterkt medvirkende til at innvandrergjenger i Oslo reker omkring og stikker med kniver og skyter med håndvåpen.
-Huffeluff.
-Jeg har en kollega, en iraner bosatt i Teheran, han fortviler over vestlig naivitet og godtroenhet. Dypest sett snakker vi om en kollisjon mellom noenlunde opplyst vestlighet og en primitiv ørkenreligion som ikke har endret seg nevneverdig siden Muhammed døde i 632.
– Saft suse
– Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet ditt.. er muslimer dumme? La oss si at du holder en oppspent og ladd revolver mot hodet mitt og tvinger meg til å svare ja, eller nei på det spørsmålet, da vil jeg – uten å definere begrepet dumhet nærmere – resonnere slik at jeg velger alternativet jeg tror er nærmest sannheten…
– Hva svarer du da, professor?
– Ja.
Verdens Gang tar sitt samfunnsansvar alvorlig, og det skal vi alle være takknemlig for. Avisen holder oss nemlig orientert om hvordan den kliss nye menstruasjonsemojien blir mottatt blant blødende kvinner både hist og her.
Ikke så mange reaksjoner fra bygda i Pakistan, indre deler av Mogadishu, eller ytre deler av indre regioner i Den innmari demokratiske republikken Kongo, men det er sikkert bare fordi kvinnene der har satt mobilen på lydløs, eller har rotet bort ladekabelen.
Noen ignorante grinebitere hist og her vil kanskje gjøre dumme forsøk på latterliggjøring av denne viktige menstruasjonsemojidebatten, kanskje avfeie hele greia som et typisk i-landsanliggende og hevde at det får være måte på å lage problemer av ingenting.
Jeg er helt uenig. Jeg skjønner godt at kvinner synes den nylig lanserte mensemojien er for puslete. En liten bloddråpe på en måte… hahahaha… hva er det for no’, lissom?
Tale Maria Krohn Engvik er blant de skarpeste kritikerne av denne bloddråpen, og hun tenker:
“Jeg tenker ikke at mensen har fått sin egen emoji, en bloddråpe kan være så mangt og ikke nødvendigivs handle om mensen. Får man tilsendt denne emojien, er det ikke mensen som er det første som slår en, man tenker heller at personen har kuttet seg.”
Kloke ord, dette. Hun vil presisere hvorfra blodet kommer og tenker sannsynligvis at denne enslige, lille bloddråpen like gjerne kan komme fra en skogsarbeider som i siste liten greier å sende et signal om sin besværlige situasjon rett før blodtilførselen til hjernen opphører, fordi han rett før har vært så uheldig å skjære av seg hodet med en kraftig motorsag.
Tale Maria Krohn Engvik mener altså at her trengs skarpere lut, hun vil kline til med en emoji som ikke etterlater tvil om at det er tale om månedlig blødning – fra glufsa. Hun har trolig denne varianten i tankene sine:
Jeg sto i kassakø på polet her forleden. Jeg hadde plukket frem noe ildvann og gledet meg til å komme hjem. Bak meg sto to damer i cirka 40-årsalderen. Kunne ikke la være å høre hva de samtalte om: Podcasten til Tusvik og Tønne.
– Det er bare såååå bra, jeg ler så jeg tisser på meg.
– Mener du den siste utgaven?
– Ja, jeg skjønner ikke at Tusvik ikke fikk den humorprisen. Skjønner det bare ikke på en måte, lissom.
– Ja, helt enig… hun er bare så rå, ja.. hun andre, også… ehh…
– Lisa Tønne.
– Ja, Lisa Tønne? Hun er bare så sjukt kul.
– De snakket om Jette og Joffen.
– Hæææ… hvem er det?
– Vet du ikke det?
– Nei.
– Glem det, de snakket om mye annet også..
– Hva da?
– Ja, det var noe med aviser og debatt… ja, også Sylvi Listhaug.
– Åååå… ja…
– Ja, de kalte henne beverens binne… nei, vent litt… nei, det var ikke det. Filler’n, nå husker jeg ikke… men det var et eller annet med Listhaug. Dritmorsomt.
– Å ja, men du.. til helgen, vet du.. da skal Morten og jeg på hytta. Har dere lyst til å…
Jeg var rykket frem til nummer én i kassakøen. Jeg betalte for børsten og dro hjem.
