FRYKT VED ÅRETS SLUTT

Mange har i 2020 ytret bekymring for ytringsfriheten og mener den er truet. Er den? Njææ … ække så sikker.
Mange forsøker selvsagt å begrense ytringsfriheten, gjøre den eksklusiv, et gode forbeholdt de som i skrift og tale holder seg godt innenfor akseptable meningsregimer, for derigjennom forhindre at altfor mye informasjon flyter fritt omkring i samfunnet vårt … slik Gro Harlem Brundtland – kanskje Norges mest overvurderte politiker – advarte mot for to år siden:

Det Brundtland mener, er at folk flest ikke er i stand til vurdere fri informasjon, at vi er for dumme til å danne egne meninger og alt var mye bedre i gamle dager – den gangen avisene forelå som foredlet tremasse og Arne Strand var politisk redaktør i Arbeiderbladet.
Mange pådro seg nok ufrivillig øyebrynsløft og øyeblikkelig  hakeslepp av denne uttalelsen, men det er typisk Gro å være Gro, og hun er ikke lenger å regne med, en anakronisme med vissen frisyre og flere hundre rynker i trynet, en gammel dame fra Bygdøy som aldri vant et stortingsvalg, men likevel er benevnt med det ikke så treffende tilnavnet landsmoder.
Men faen, nå skriver jeg meg helt bort .. hva med ytringsfriheten, er den truet? Tru’kke det. Jeg tror den er større enn noen gang, antallet meningsbærende publikasjoner er høyere enn noensinne, og det er bare å velge å vrake i informasjonstilbudet, takket være det største av alle verdens nett – internett.
Men frykten derimot, den er kanskje større og mer omseggripende enn noensinne. Ikke mange vil innrømme det, men det handler om frykten for å bli latt alene. Man vil jo gjerne passe inn, sitte rundt bålet med de andre og varme seg. Man vil nødig si og skrive noe som vekker anstøt blant venner og kolleger. Endog i familieselskaper bør man beherske seg. Tryggest er det å legge seg tettest mulig til medianen av egen flokks meningsmasse. Oppsummert ved Jens Bjørneboes fjerde bud:
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
Visst faen kan det koste å stå alene. Det fikk dr. Tomas Stockmann erfare. Han er hovedpersonen i Ibsens En folkefiende, og det ble ganske mye baluba etter at han dokumenterte høy konsentrasjon av ulekre flimmerdyr og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer i den populære og svært inntektsbringende badeanstalten i byen der han bodde.
Dr. Stockmann var nemlig tilsynsansvarlig for badeanlegget og tok sitt ansvar på største alvor. Han ville ikke utsette byens befolkning for farlige sykdommer og varslet i alle himmelretninger, men kom i bitter strid med byens etablerte småborgerskap og badets aksjonærer, som ikke ville påta seg kostnader ved utbedring av vannforurensningen.


Den lokale pressen, ved redaktør Hovstad, tør ikke trykke Stockmanns artikkel om det giftige badevannet – han er redd for byens politiske prominense … og kanskje frykter han fall i annonseinntektene.
Dr. Stockmann blir en folkefiende, men han er en vriompeis. Han er opptatt av sannheten og kampen mellom den og løgnen. Ibsen ville det slik at dr. Stockmann hadde en storebror, Peter Stockmann – byfogd, politimester og dessuten formann i “badebestyrelsen”.
Peter Stockmann vil legge lokk på vannforurensningssaken, hvortil lillebror sier:
«Ja, men er det da ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke?”
Storebror Peter svarer, i Gro Harlem Brundtland-stil:
«Å, almenheten behøver slett ingen nye tanker. Almenheten er best tjent med de gamle, gode, anerkjente tanker den allerede har.»
Vel vel, vi får trøste oss med at noen av oss er barn. Det er jo av dem man hører sannheten, og fru Hoff … nå er det straks nyttårsaften og fulle folk gjør omtrent samme nytten.
Bånn i været og godt nyttår.

RALFS JUL

Min venn Ralf ringte nettopp. Jeg rakk å helle i meg de siste restene av juleølet før jeg løftet telefonen.
– Hyggelig, Ralf … bra med deg, fornøyd med gavene? Slips i år også?
– Ja, men jeg må si Øydis strakk seg langt i år.
– Ååå … ny putter i bagen?
– Jeg sluttet med golf i 2017.
– Ny spinnaker til seiler’n?
– Jeg solgte båten i fjor, har du glemt det?
– Gavekort på Polet?
– Nix.
– Jeg gir opp.
– Bollemus.

– Du hørte riktig.
– Ehhh…
– Øydis har jo alltid hatt bollemus, vet du.
– Ehh…
– Hun ble født med det, men…
– … ja?
– Det var derfor jeg fridde, men sant å si har hun vært litt sjuskete nedentil de siste tjue årene. Bolleformen har ikke kommet til sin rett, om du skjønner. Men julaften grep hun høvel’n.
– Jøye meg..
– Det var som om den hevet seg, til forgangne tiders høyder … uten bakepulver.
– Du og du…

STILLE NACHT

Engler og stjerner hektet på tynne stålvaiere festet til dystermørke husfasader. Juleopplyste butikkvinduer. Våte gater. Det var alt, bortsett fra meg.
En fremmed by et sted i Vest-Tyskland. Julaften. Jeg er usikker på hvordan jeg havnet der, men dette var på 80-tallet, og hvem husker noe fra det tiåret – bortsett fra de født på 70-tallet.
Julaften alene i en liten, tysk by er et ensomt anliggende. En katt smøg seg ikke langs en husvegg og smatt inn i et mørkt portrom. Ingenting. Bare lyden av lærstøvlene mine mot våt brostein og himmelen over.
Gatene var kulisser, skyggene dype, som i en film noir med Marlene Dietrich i markant birolle og røde stilettsko. Jeg romantiserte min forhutlede eksistens inn i Hermann Hesses “Der Steppenwolf”, men Harry Haller var drøyt dobbelt så gammel som jeg og heldigere stilt … et leid, oppvarmet værelse i et rent og pent hjem i et borgerlige omgivelser med hager hvori epletrær og ingen støyende, små barn.


Det begynte å regne og jeg trakk frakken tettere omkring meg og trøstet meg med å synge litt…. für mich soll’s rote Rosen regnen, mir sollten sämtliche Wunder begegnen…. das Glück sollte sich sanft verhalten, es soll mein Schicksal mit Liebe verwalten…. og sendte en varm tanke nordover, til min gamle, sangglade tysklærerinne, som kanskje i dette øyeblikket åpnet en julegave fra ektemannen sin, i skinnet fra juletre og stearinlys.
Jeg tenkte at jeg burde utrede grundig hvorledes det var gått til at jeg var i denne byen et sted på tysk jord – ganz allein – men det er ikke alt man vil tenke på, så jeg tenkte ikke mer på det… jeg nøyde meg med å fastslå at jeg i frakkens innerlomme ennå hadde lommeboken, inneholdende drøyt 100 D-mark og en neve norske sedler. I venstre sidelomme en halvfull pakke sigaretter. Jeg tente en av dem og avga et par lubne røykringer som løste seg opp og ble borte i natten.
nsion zimmer i røde neonbokstaver på en mørk murvegg. Jeg kom nærmere og så at p og e ikke hadde ramlet ned i rennesteinen: Pension zimmer.
Døren gikk innover. En mann i helsetrøye og ukneppet skjorte satt tilbakelent på en pinnestol bak en disk. Han bladde i et fillete eksemplar av Der Spiegel. Han virket overrasket:
– Abend…
– Gleichfalls, sa jeg og spurte om et rom.
– Natürlich, mein Herrn.
Mannen hadde strammet seg opp, det var jo tross alt Weihnachten og jeg var kanskje etablissementets eneste gjest.
– Sechsundzwansig .. bitte, sa han og ville vise meg vei.
Jeg lette i hukommelsen etter noen gloser og fant selbst og verwalten og noen ord til. Han skjønte at jeg var selvhjulpen.
Rom 26 var noenogtredve kubikkmeter luft holdt på plass av fire vegger, et tregulv og falmet platehimling. Nattbordslampe uten pære. Den korte viseren på armbåndsuret mitt pekte 45 grader i andre kvadrant.
Jeg satte meg ned på senga og tenkte at ensomheten finnes i flere varianter. Jeg slukket taklampa og la meg under dyna, med klærne på. Strølys inn vinduet. Jeg lukket øynene, det ble mørkt.
Det banket på døren. Resepsjonisten som har glemt å opplyse om husregler, profylaktiske tiltak i tilfelle brann?
Jeg satte meg opp og sa komm herrein.
Ingen adlød. Jeg åpnet døren og der sto en ung dame, som så ut til å ha levet mer enn jeg, men ikke lenger. Jødinne, tenkte jeg og var glad krigen tok slutt nesten 40 år tidligere.
Hun lagde finger- og armbevegelser, og det tok innpå 30 sekunder før jeg forsto at hun talte fremmedspråk. Jeg fulgte alle hennes bevegelser og oppfattet absolut nichts. Hun tok tak i meg og trakk meg med, over gangen. Rom 29.
To pappbegere og en flaske rødvin på nattbordet. Hun smilte og lagde munnbevegelser som jeg tolket som Stollen. Den lå i papir, som spraket som peisild da hun brettet ut og anrettet kaken på enkeltsengen.
Nattbordslampen hennes virket. Hun smilte, lagde tegn i luften og jeg slo ut med armene og stilte hodet på skrå.
Hun erkjente språkbarrieren, skjenket i vin og hevet glasset. Vi klinket. Hun brøt to stykker av julekaka. Den var god, bedre en den norske … masse frukt og rosiner og påstrødd en knivsodd melis.
Hun reiste seg fra senga og hentet fra en veske penn og en liten skriveblokk. Hun ga meg den. Uten å tenke no’ særlig tegnet jeg et lite Europa-kart og satte et kryss over sør-Norge og skrev Norwegen.
Hun lyste opp og tegnet noe i luften som lignet snøkrystaller. Hun lagde en skiløpers armbevegelser ved diagonalgang. Jeg nikket og følte meg ikke lenger så langt hjemmefra.
Jeg var en ganske høflig ung mann – sjenert også – og sa ikke det jeg så … at hun var pen, på en måte jeg ikke var vant med. Hun tilvirket flere tegn i luften omkring seg. Vi spiste julekake og drakk rødvin – til flaska var tom.
Hun rettet ryggen og la begge hånds fingre mot brystet, håndflate mot håndbak. Jeg trodde hun ville meddele smerter i brystet. Hun lo da hun forsto at jeg ikke forsto. Hun brettet dynen til side og la seg i bue med ryggen til. Hun slo av nattbordslampen og hentet høyrearmen min. Hun dro håret sitt opp på puta og blottla nakken. Den luktet godt. Vi sovnet.
Jeg våknet morgenen etter, mellom åtte og ni et sted. Hun var ikke der. På nattbordet:

NY VENN … JIPPIJA

Ettersom jeg nesten ikke har en eneste venn, må jeg nøye meg med facebook-venner. Jeg blir helt i fyr og flamme når noen sender venneforespørsel.
Her en dag fikk jeg en fra Zuan Syah. Aldri hørt om henne, men jeg ble gla’ og svært rørt.


Zuan er sikkert svært ensom og denne fæle koronakrisen gjør ikke situasjonen lettere for de som er ensomme – det vet jeg.
Hun er nok meget kontaktsøkende, Zuan .. og det er noe rørende og ubehjelpelig ved måten hun fremstår, men jeg ser jo at hun egentlig ikke trives med å vise seg frem i klær så slitte at de nesten er transparente. Det ser også ut til at hun er koronasyk, har feber og ikke orker å ha pyjamas på seg i sengen.


Trolig vil hun bare ha en god venn hun kan samtale med. Kanskje hun vil spille Kinasjakk, eller Yatzy … kanskje gå en tur i teatret, det vil jo jeg også.
Jeg skulle til å trykke bekreft da … ja, la meg forklare litt: Jeg er glad i katter og ettersom min egen katt døde for fire år siden, låner jeg tidvis katten til naboen, en søt og kjælen hunnkatt. Hun heter Charlotte, jeg kaller henne Charlie.
Vel, akkurat da jeg skulle til å trykke bekreft, gjorde Charlie som mange katter gjør, hun smøg seg inntil, hoppet opp på pulten min og ville ta rotta på musa … hun gjorde et bykst, musa kom helt ut av kurs, Charlies høyre pote dyttet på venstre museknapp og slettet forespørselen. Fortærende ergerlig. Dumme Charlie. Hun fikk ikke mer fløte den kvelden…

FAKTISK BORTKASTET TID

Faktisk.no AS (heretter Faktisk) er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge, ifølge Faktisk.no AS … men det inkluderer ikke faktasjekk av innhold fra NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media. Det beror trolig på at disse seks aktørene eier Faktisk og gir årlig 6 millioner kroner i driftsstøtte.
Faktisk faktasjekker helst saker og ting folk gir faen i, eller påstander helt koko opphøyet i andre potens. Man kan tenke seg denne dialogen mellom Faktisks redaktør Kristoffer Egeberg og hans flittige faktasjekker Silje Sjursen Skiphamn:
– Sjekk denne påstanden, Silje.
– Hvilken?
– Noen har skrevet på facebook at forslag til endring i forskrift for nasjonalt vaksineprogram vil føre til tvangsvaksinering.
– Javel, men vi har skrevet ganske mye om korona, og jeg har lest noe rart i Aftenposten, og…

Så gikk Skiphamn i gang med å tilbakevise en påstand de aller fleste etter snaut to sekunders tenketid ville avvist som sludder og pølsevev, for hvordan skulle man i praksis ha gjennomført tvangsvaksinering … fastleger som løper etter folk på gater og steder, legger dem i bakken, stropper hender og føtter og stikker kanyler i dem?
Skiphamn kastet kanskje bort en hel dag på å skrive en tekst som på min laptop er 90 centimeter lang. Hun konkluderte med at ingen kan påtvinges koronavaksine. Selvsagt gjorde hun det…

DET IKKE SÅ BEHAGELIGE SPØRSMÅLET

Statistisk sentralbyrå publiserte nylig rapporten Holdninger til innvandrere og innvandring 2020, som avledet denne tittelen i Nettavisen:
Frykter du en innvandrer som svigersønn? Da er du nesten alene.


Ups … jeg har to døtre og tenkte at jeg kanskje er mer ensom enn antatt, men etter å ha summet meg litt i lutter ensomhet, fant jeg frem SSBs undersøkelse og det angjeldende spørsmålet:
Ville du synes det var ubehagelig dersom du hadde en sønn eller datter som ville gifte seg med en innvandrer?
Undersøkelsens utvalg er 2000 personer i aldersspennet 16 til 79 år. SSB oppgir ikke hvor mange av disse som har døtre i passende giftealder, dessuten er forskerne i SSB noen luringer: De presiserer ikke hvilke innvandrere det er tale om, folk tror kanskje det er tale om blåøyde svensker, sjarmerende dansker, tungsindige finner, litt humørløse tyskere, lett forfyllede briter, forfyllede irer, gjerrige skotter, arrogante franskmenn, litt sleipe italienere, arbeidsomme polakker og brautende amerikanere… nei, SSB mener innvandrere fra Afrika, Asia (inkl. Tyrkia), Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika.
1162 personer (av 2000) svarte på ovennevte og svært delikate spørsmål, men ingen vet hvor mange som i frykt for rasistrykter løy telefonintervjuerne fra SSB midt opp i trynet. 82 prosent av de spurte var positive til svigersønner og svigerdøtre med innvandrerbakgrunn.
Ingen hemmelighet at muslimer dominerer ikke-vestlig befolkning her til lands, hvilket halverer spørsmålets premiss; muslimske svigerdøtre er henimot en umulighet, foreldrene deres tolererer ikke vantro svigersønner, de vil jo helst gifte bort døtrene til slektninger i opprinnelseslandet.
SSB kunne vært ærligere og stilt spørsmålet mer presist:
Ville du synes det var ubehagelig dersom du hadde en datter som ville gifte seg med en rettroende, muslimsk mann fra landsbygda i Pakistan – eller et annet land der islam er rådende religion – med  kvinnesyn anno 632 og som vil skjære bort de ytre kjønnsorganene til jentebarnebarna dine, nekte datteren din å forlate hjemmet, påtvinge henne hijab og banke dagslyset ut av henne hvis hun protesterer?

VEKK MED TØYTER OG HOMSER

Jeg har eiet motorsykkel så lenge jeg kan huske. Det gir livsvisdom på mange nivåer, deriblant: Gi faen i å skru på en sykkel som virker!
Denne visdommen er overførbar til mange andre områder i livet – også til ledelsen i BBC Radio, som i god tid før jul samlet seg om en rødblyant og skamferte tidenes kuleste, en av de vakreste julesanger noensinne – Fairytale of New York, av The Pogues.
Glitrende tekst. Bittersøt poesi, omhandlende et ungt og litt forhutlet par som sjangler seg gjennom julaften i New York City … Sinatra was swinging, all the drunks they were singing, we kissed on a corner, then danced through the night.
Men livet er tøft, også på julaften:
You’re a bum, you’re a punk
You’re an old slut on junk, lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag, you maggot .. you cheap lousy faggot
Happy Christmas your arse, I pray God it’s our last.
Men det er de to, de elsker hverandre. Man må være ganske kaldhjertet og hard for ikke å bli rørt.


I disse tider imidlertid, må form og innhold vike for eventuelle homsers og tøyters sarte følelser og barn må ikke få innblikk i voksenlivets røffe virkelighet. Slut er borte og you cheap lousy faggot er nå: You’re cheap and you’re haggard.
Fy faen i gloheite helvete … og Deilig er jorden.

PASSIVA SOM AKTIVUM?

Unge Simen Bondevik (før KrF, nå Sentrum) anklager programleder Mads “Blackbody” Hansen for aktivt forsvar av rasisme og mener vi trenger flere aktive antirasister her til lands. Har han rett?


Jeg er usikker, men hvis de mest aktive antirasistene, slike som Jamal Sheik og Rune Berglund Steen, øker i antall og får dominere rasismedebatten, kan det provosere og kanskje aktivere de passive rasistene, som kanskje blir like aktive som de etablerte, aktive rasistene.
Antallet aktive rasister vil altså øke, hvilket meget vel kan tenkes å aktivere de passive antirasistene, som kanskje blir like aktive som de mest aktive av de aktive antirasistene … og da har vi en rasismedebatt mer aktiv enn summen av alle tidligere aktive rasismedebatter.
Oppsummert: To aktive motpoler rekrutterer to passive grupper og blir to gampesvære motpoler. Konklusjon: Økt polarisering og enda mer ståk og ståhei og hurlumhei … som kanskje utarter til  masseslagsmål så blodige og beinsplintrende at politiet ikke vet sin arme råd og underbemannede legevakter rundt forbi må håndtere hundre meter lange køer … alt i alt en koronasmittesituasjon som vil påføre assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad kronisk hodepine så intens og paralyserende at han må langtidssykmelde seg.
Er vi tjent med det? Hertil ikke utenkelig at den passive og tause majoriteten av de melaninrike blant oss er drita lei hele identitetskjøret og trenger litt ro, en pust i bakken, og håper på mer passivitet i en etterhånden overhåndtagende aktiv rasismedebatt…men det er jo ikke sikkert Simen Bondevik tenker slik… han er jo såvidt blitt tørr bak øra og ser ut som en 15-åring som ennå ikke har utviklet aktiv hårvekst rundt tissen, som kanskje er passiv i påvente av litt aktivitet.

EN JULEFORTELLING

Jeg har sett meg ut en juletre. Det står der … lubbent og høyreist og aner fred og ingen fare. Men 22. desember er det ingen nåde. Da tar jeg frem øksa, spytter litt på eggen og feier over med et bryne arvet av morfar.


Jeg har på forhånd kontrollert julepynten og registrert at beholdningen av englehår er kraftig redusert. Altfor lite til et helt juletre. Underlig. Jeg undret meg. Undret og undret … helt til jeg erindret:
Lille julaften i fjor satt jeg på do og leste i A christmas carol, av Charles Dickens. Jeg pleier gjøre det rett før jul.
Jeg var oppslukt av den ikke så hyggelige Ebenezer Scrooge og hans tidligere venn og avdøde forretningspartner, Jacob Marley … som fra dødens aller traurigste jammerdal, i form av gjenferd tynget av tunge kjettinger, advarer Scrooge mot sin egen vanskjebne: Hinsidig, evig straff og pinsler for onde gjerninger begått i levende live.
Marley er storsinnet og empatisk, vil skåne sin venn, tenkte jeg og la ikke merke til at dorullen var tom, bare noen få kvadratcentimeter igjen, og  dorullkjerner kan ikke brukes til noe, bortsett fra dorullnisseproduksjon.
Ikke dopapir noe sted. Det var som faen. Hva gjør jeg nå? Tar av meg t-skjorta og bruker den? Men jeg hadde ikke t-skjorte på, bare en hvit, nystrøket skjorte.
Rive ned gardinene fra vinduet på veggen bak meg? Jeg slo det fra meg, orket ikke dra ut og kjøpe gardinstoff. Gadd ikke sy.
Så kom jeg i tanker om juletreet … nei, ikke kurvene døtrene mine tilvirket på skolen for tjue år siden, ikke papirlenkene heller. Hadde ikke hjerte til det, dessuten er ikke glanspapir særlig godt egnet.
Knekke av en grankvist fra juletreet … stive og stikkende barnåler i endetarmsåpningen og nære omegn? Næææ.
Så kom jeg på det: Englehår, som illuminert av juletrelys er så uendelig vakkert. Jeg tygde en stund på dette alternativet og kom til at jeg ikke hadde noe valg, og englehår lar seg sikkert gjenskaffe.
Jeg løftet meg forsiktig opp og krabbet avsted, med god avstand mellom lårene og rumpa høyest mulig. Det er noen meter fra toalettet til pletten der juletreet pleier stå. Det tok tid å komme frem. Jeg tok den tiden jeg behøvde og hektet av noen remser englehår. Krabbet tilbake og tenkte: Bra at ingen ser meg nå.
Englehåret fungerte utmerket, men det ble ikke så lekkert etterpå, og jeg kviet meg for henge det på treet igjen. Jeg lot det falle ned i dovannet. Dyttet på cisterneknappen.
Da så jeg det – dusjkabinettet. Gudbedre … at det går an, tenkte jeg. Kunne jo bare flådd av meg klærne og steget inn i dusjen,  kanskje vasket håret samtidig.
Jaja, sånn går det når man taper blikket for de nære ting…

TROLLET

Her en kveld slo jeg et slag innom stampuben min. Koronarestriksjoner og få mennesker i lokalet. To bord bortenfor satt et par unge karer og samtalte. Jeg kunne ikke unngå å høre hva de snakket om. Jeg skjønte ganske raskt at det var tale om en date.
– Jeg hadde ståpikk fra første stund.

– Ja, for faen. Hun var digg som bare det. Rødt hår og grønne øyne. Rød leppestift og kåbbåistøvler med sporer.
– Saft suse…
– I tillegg var hun morsom og snakket slik Lillebil Ibsen gjorde … skarp diksjon, kvasse konsonanter.
– Jøye meg.
– Vi snakket om løst og fast, og hun kunne ikke la være å snakke om hugenotter, yndlingstemaet hennes. Jeg fikk vite nesten alt om religionskrigene i Frankrike på 1500-tallet og den fæle Bartolomeusnatten i Paris, da katolikkene gikk amok og drepte mange tusen hugenotter.
– Aparte dame?
– Absolutt .. og prisfølsom. Vi var på pub og hun syntes halvliterprisene var i stiveste laget og spurte om jeg ville være med henne hjem, for der hadde hun øl i kjøleskapet og børst i kjøkkenskapet. Så gikk vi, da. Bare ti minutter å gå.
– Det ble butikk?
– Vel, vi kledde av oss og jeg ble ganske paff.
– Åååå??
– Hår overalt. Skrittet lignet et uflidd og rufsete troll, svære kratt i hver armhule og leggene var hårete som på et villsvin.
– Hæch-hæch-hæch … det er den nye trenden, det. Hadde hun bart, også?
– Hæææ?? Nei, men trend … hva slags trend?
– Følger du ikke med, det er noe feministiske greier. Stadig flere damer lar kroppshårene vokse vilt, det er visst noe med å frigjøre seg fra kroppspress og eie kroppen sin og sånn.
– Vel, det lyktes hun med … jeg rørte henne ikke. Jeg hadde mistet futten helt og ville vekk i en fart.
– Jeg er lutter øre.
– Jeg sa jeg hadde en sjelden nevrologisk sykdom, som tid om annen slår til uten varsel, helt akutt og kortslutter de synapsene i hjernen som overfører sanseinntrykk per elektronpulser til svamplegemene i penis… og at det av og til kan vare flere dager, noen ganger en hel uke og at jeg står på venteliste for utredning på Rikshospitalet.