Hjertet mitt banket så hardt at det sank ned og dunket borti leveren, som ikke har godt av flere påkjenninger i sommer. Jeg så stivt ut gjennom frontvinduet og forbannet min avgjørelse om å kjøre inn i denne kommunen. Hybris.
Svetten rant nedover pannen, noe inn i øyeåpningene. Jeg måtte ta av meg brillene og gni synet tilbake. Mørke grantrær tett på hverandre, begge sider av veien. Ingen mennesker. Bare skogmus, ekorn og kanskje en grevling ville sett en forbrytelse her ute.
En V8-motor er vanligvis ørenslyst, men ikke nå. Den røde Dodgen holdt kort avstand, med nitidig nøyaktighet. Jeg turte ikke redusere farten, turte ikke øke den. Kjøre fra den? Ulaseggjørlig. Min gamle franske bil ville være sjanseløs. Jeg følte meg som en sild jaget av en blåhai, og i hanskerommet hadde jeg ingen .38 med seks patroner i tønna.
Kjør bare vanlig, lat som ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg tørket svetten fra pannen og konsentrerte meg om å holde konstant hastighet. Ikke provosere. Ikke provosere.. for all del.

Av og til slapp Dodgen taket en meter, eller to, og ga gass. Korte, hissige pådrag, nok til at V-åtteren fikk brøle litt. Samme avstand.
Hva slags menneske sitter bak rattet i den Dodgen? Hvem i helvete oppfører seg slik. Er det læreren nevnt i en avis forleden, som i likhet med elever plaget og slo en gutt som i dag er voksen mann med skjegg og har levert to masteroppgaver og er medlem av MENSA?
Og nå vil læreren ta meg, også. Kanskje er han ruset. Han sitter nå bak rattet i sin pickup-truck og lurer på når det passer best å skjære inn foran meg, stoppe bilen min og dra meg ut… nei, døren er låst, men han har sikkert en jernstang, eller en kløyveøks med hvilken han knuser sideruten. Da er det gjort.
Jeg ligger på asfalten. Ut av min åpne skalle renner blod og hjernemasse. Før eller siden kommer nok Knut “Sputnik” Storbukås med lastebilen sin og kjører meg flat, så flat at mange synes det er vanskelig å se at jeg en gang var et menneske.
Enda en lastebil, og en til… sluttelig er jeg bare roadkill, som tørker opp og etter et par dager blir borte i blesten fra et forbipasserende vogntog.
Hva er det som får voksne mennesker, endatil lærere, til å slå elevers fingre med stållinjal, dra dem etter håret? Slå? Hva er det med Drangedal?
Bakspeilet er ennå rødt, V-åtteren durer og frontvinduet er sotet. Hvem sitter bak rattet? En lærer, fra Drangedal tiårige skole? Som har klikket helt. Har han en dobbeltløpet hagle i førerhytta? Bukkehagl i begge pipene?
Jeg tenker over hva som er å foretrekke. To løp bukkehagl i trynet, eller en kløyveøks fra isse til luftrør. Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig ikke. Jeg får lyst til å guugle det, men er det dekning her i Drangedal? Spiller ingen rolle. Jeg skjelver på hendene og har nok med å styre bilen. Den er gammel og uten servo.
Jeg tenner en sigarett og slår på radioen, håper det er noe beroligende musikk der. Jeg blir overrasket: Bowies Always crashing in the same car. En av mine yndlingsstykker… those kilometres and the red lights, I was always looking left and right … aldri hørt den på radio før. Har Gud sendt den til meg, som trøst før jeg blir revet bort så altfor tidlig? The big sleep.

Hjernen bråvåkner og sender et markant signal. Jeg dreier rattet raskt til høyre og slipper å få en bred lastebil midt i trynet. Jeg ser i speilet. Lastebilen dundrer avsted, det ene baklysglasset er borte. Det er den røde bilen, også. Dodgen er borte.
Jeg slipper gassen og ser nøyere etter, speider rundt meg. Borte. Dodgen er ingen steder. Den må ha kjørt av på en liten sidevei. Jeg koster på meg et lite hurrarop og feirer med dype drag av sigaretten.
Jeg måtte le. Ja, jeg lo høyt. Sikkert bare en spøkefugl. Practical joke, som noen sier. Jeg løsnet på slipset og slappet av i hele kroppen, så mye at høyrefoten løsnet fra gasspedalen.
Jeg smilte og noen solstråler traff dashbordet i skrå vinkel og rikosjerte ut på et jorde der noen sauer tasset omkring og bet i gresset. Jeg ble søvnig av å telle dem, droppet det og konsentrerte meg om veien.
Jeg fikk øye på en skikkelse hundre meter foran meg. En mannsperson, så det ut til. Ja, en mann. Felleskjøpet-overall og brune, høyskaftede gummistøvler. Han gikk med ryggen til meg, langsetter veien på høyre side. Jeg saktnet farten og kjørte i bue.
Duknakket og fremoverbøyd. I det jeg kjørte forbi, vred han hodet ned og opp. En underlig bevegelse, som om noen halsvirvler var defekte og han måtte gjøre en spesialvri for å få ansiktet opp uten smerte.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Synd å si at jeg ikke fikk meg en støkk. Jeg har aldri sett et slikt ansikt før. Et smil..  ja, et smil, men ikke et sånt man gjerne vil se. En miks av idioti og godt humør, men også en knivsodd ondskap? Har jeg ikke sett det før? Jeg tenkte meg om. Jo, faren til Haikeren og Leatherface i The Texas Chainsaw Massacre.
Gudbedre, tenkte jeg… nå er jeg på faen meg landet. Jeg ga gass og så i speilet. Mannen med idiotoppsynet vinket etter meg, nei.. han veivet, og jeg lurte på hvem er slik at de veiver etter biler. Barn, ja. Barn er barn. Men dette.. en voksen mann.
Hva er det med Drangedal? Idioter som går etter veien, ansiktsløse psykopater i pickup-trucks og drøyt 50 tidligere Drangedal-elever som har kontaktet advokat, fordi de er blitt plaget, mobbet og slått av medelever og lærere. En mørk historie som stikker nesten 50 år tilbake i tid, som ingen vil snakke om.
Ingen vil snakke om gutten som var så ille plaget på skolen at han som 11-åring forsøkte å ta sitt eget liv.
Hvorfor er drangedølene så jævlig gærne. Fordi sex er et familieanliggende her i egnen? Innavl, slik som i Setesdal i gamle dager? Og er rektoren på Drangedal tiårige skole tilbakestående, men har fått jobben likevel, fordi han, eller hun er i tjukk slekt med opptil flere kommunestyremedlemmer?
Varmt i bilen, men mannen langs veien hadde gitt meg kuldegysninger. Jeg grep sigarettpakken, bare én igjen. Jeg tente den. Åpnet vinduet, noen sjanser får man ta… nå burde jeg snart påtreffe en bensinstasjon. Jeg lot bilen rulle på lavt turtall og radioen spilte Wicked Games. Teksten passet ikke, men melodien passet som hånd i hanske, den kursiverte stemningen, fornemmelsen av at noe ikke stemmer. Følelsen av å bli iakttatt, at noen planlegger noe. Ondskap.
Man vet jo at erting og mobbing ofte utarter – til vold. Det vet elever og lærere og alle andre i Drangedal. De vet, men ikke mange vil snakke om det. Skoleledelsen her vil helst ikke ha no’ føss. De er nok litt tradisjonstro og lever bra med at Drangdal-skolene varter opp med  mobbestatistikk skyhøyt over landsgjennomsnittet.
Mest utsatt er visst innflyttere, de som har utfordringer med ADHD, eller dysleksi. Jeg føler at det treffer litt. Jeg har ikke ADHD, ikke dysleksi, men utfordringer… ja, det har jeg… og jeg er ikke herfra. Jeg er en fremmed. Nevemagnet. Faen at jeg kjørte inn i denne kommunen.
Jeg grøsser, men er gla’ for at jeg vokste opp der jeg vokste opp, gikk på skolen jeg gikk, hadde de lærerne jeg hadde.
Hva er det med Drangedal? Finnes Bygdedyret? Pass deg for Bygdedyret, sa jeg til en av mine døtre da vi overnattet på en campingplass i Hallingdal for mange år siden.
“Bygdedyret. Hva er det, pappa? Farlig?”
“Bare tulla, jenta mi… bare gå til kiosken og kjøp is, du.”
Var det Bygdedyret jeg så langs veien i sted? Nei, jeg så en mann, en tomsing i ubestemmelig alder. En bygdetulling. Bygdedyret finnes ikke. Bygdedyret er bare en fabelfigur som får skylden for alles individuelle ondskap.
I åpent lende, rett ved en rød låve med hvite glugger: En mann kun iført shorts løper etter ei jente som ser ut til å være i tenårene. Fort deg, jenta mi… dette greier du. Pass deg, lås soveromsdøren til natten… ellers kan du få like stor mage som faren din.
Landskapet endret seg litt. Grantrær. Mørkere. Veien humpete og stedvis lappet med asfalt, hull fylt med oljegrus. Jeg satte ned farten. En traktor. Jeg reduserte hastigheten til 7,5 kilometer i halvtimen.
Svær høydott flankert av brede og halvannen meter høye hjul. Jeg så toppen av førerhytta og to speil. Veien var smal, men skuldrene brede. Jeg regnet med at traktoren skulle svinge til høyre, senke farten og slippe meg forbi.
Ser han meg ikke? Jeg kunne se at det var en mann. Hvorfor svinger han ikke av? Bare på kødd?
Jeg strakk meg etter sigarettpakken, men den var jo tom. En flue surret frenetisk omkring og prøvde fly gjennom frontruten og ut i julikvelden – som om den været fare. Traktoren reduserte farten, den stanset. Midt i veien…

Fortsettes kanskje i morra…  

Jeg er tidvis litt distré. Har lett for å glemme tid og sted når jeg har det gøy, eller kjører bil. Fort gjort å komme i egne tanker, og en bil går jo nesten av seg selv. Her om dagen må jeg ha vært veeeldig tankespredt; på vei til min lille plett i øvre og vestre Telemark kom jeg litt på avveie. Plutselig så jeg et skilt jeg ikke hadde sett før:

Å fy faen i svarteste helvete, tenkte jeg. Mobbekommunen. Jeg slapp gassen, bremset og kjørte inn til siden. Mørke og dystre grantrær overalt, ettermiddagssolen skinte kanskje andre steder i Drangedal, men ikke her. Stille. Knugende. Twin Peaks.
Jeg låste dørene for sikkerhets skyld, tente en sigarett og tenkte meg om. Hvis drangedøler mobber hverandre til randen av selvmord, hvordan kan de finne på å behandle en fremmed, en gjennomreisende? Attpåtil alene.
Jeg sto i begrep med å snu bilen og kjøre tilbake, men tok meg sammen… det kan da ikke være så ille. Dessuten trengte jeg bensin, og jeg hadde kjørt en stund uten å se en bensinstasjon. Jeg koblet inn 1. gir og ga gass.
Jeg tente en sigarett med den gamle og roet meg ned, helt til jeg skvatt da en rev plutselig dukket opp og rasket over veien bare noen meter foran bilen. Jeg bråbremset og mistet sigaretten på gulvet. Faen.
Jeg fant den ikke. Jeg måtte ut av bilen og bøye meg inn. Ingen sigarett. Luften var varm og tung av vannmolekyler. Hver minste bevegelse genererte svette. Våte armhuler. Sigaretten glødet på gulvet foran passasjersetet.
Jeg satte meg inn og kjørte forsiktig videre og spurte meg selv om mobbekultur blant mennesker kan bli så gjennomgripende at den brer om seg og smitter faunaen, slik at dyr også blir slemme og ekle og ikke går av veien for å skremme vett og sigaretter av fremmede bilister.
Et hus hist og et hus her. På et jorde sto en eldre mann og slo gress med stuttljå. Han sto på samme sted og feide ljåbladet gjentatte ganger over de samme kvadratcentimeterne. Har han fått slag, har hjernen hans hengt seg opp, kommer ikke videre? Plutselig stoppet han opp. Han ble stående, helt i ro. Hodet låst i én stilling. Kanskje så han noe jeg ikke så.

Noen meter bortenfor en solbrent Massey Ferguson-traktor, som trolig en gang hadde vært rød. Gress vokste opp rundt den, og jeg kunne ikke se nedre halvdel av bakhjulene. Hadde den gamle mannen satt seg fore å slå seg frem til sin gamle traktor, som han ikke har startet siden 1989?
Svingete veier. Jeg måtte konsentrere meg om kjøringen, men fikk ikke den gamle mannen og traktoren ut av hodet. En gammel bonde, formodentlig. En vinner, en som ble i bygda. Fordi han var en slik nådeløs mobber, som brukte sin enkle hjerne for alt den var verdt? Hvor mange selvmord medvirket han til i unge år, tenkte jeg. Kanskje to? Kanskje ingen. Kanskje var han selv et mobbeoffer, odelsgutt som bet jekslene sammen og ble. Kanskje.
Jeg hadde glemt å låse dørene etter reveepisoden. Jeg låste påny. Jeg overholdt fartsgrensen. I forbifarten så jeg noen unger hoppe på trampoline i en hage hvori oppkjørsel oppstilt en gammel Ford Sierra. Ingen voksne å se.
Jeg henfalt til tanker og unnlot å se i bakspeilene. Plutselig ble jeg vekket av en høy lyd, en svart BMW av eldre årgang suste forbi på høyt turtall. Jeg fikk ikke glimt av føreren. BMWen etterlot seg en blå dis.
Midt ute på et jorde sto et gammelt hvitt hus med stakitt omkring og ingenting annet. Forlatt? Jeg kan sverge på at gardinene i et vindu i annen etasje beveget seg, men jeg kan ha sett feil. Noen hadde ikke slått gresset på en stund.
En John Deere-traktor kom imot meg. Bakpå var montert en svær høysvans. Jeg tror føreren var en mann, men det kunne vært en kvinne med løsskjegg, men hvorfor skulle en traktorkjørende kvinne ha interesse av å fremstå som mann? Vel, dette er Drangedal, og i Drangedal kan alt skje. Det har jeg lest et sted.
Jeg måtte flire litt for meg selv. Jeg tenkte at what happens i Drangedal, stays in Drangedal, heri inkludert hva som skjer i skoletiden. Et navn er mobbegrunn tilstrekkelig. Galt fornavn, eller etternavn – eller begge. Jeg tenkte på meg selv. Du store skurtresker, ingen må få vite hva jeg heter. Men jeg skal bare til nærmeste bensinstasjon, dernest ta av nordover ved første mulighet. Dette bør gå bra, tenkte jeg.
Jeg lo av meg selv, det er jo ingen grunn til at jeg skal si hva jeg heter. I bakspeilet så jeg noe rødt, som veldig raskt ble større og større…fylte hele speilet. En Dodge pick up fra 80-tallet.
Jeg ga litt gass, økte farten til ti kilometer over lovlig. Dodgen tok igjen slakken i et brølende jafs og la seg bare tre meter bak meg, kanskje bare to. Hva faen. Sotede frontruter… og en monotont durende V8-motor…

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Fortsettes i morra.. hvis jeg tør.. 

Undertiden kommer en i tanker om hvor greit det av og til må være ha et diktatorisk styresett; sette maktfordelingsprinsippet ut av spill, gå utenom alle instanser og ta en beslutning uten at noen gis anledning til å bry seg.. og hvis beslutningen er rimelig, godt begrunnet med bred folkelig støtte og ingen liv går tapt… ja, da er det bare å kjøre på.
Nei, jeg mener selvsagt ikke at Norge skal bli et dikatur. Vi lever i et demokratisk, fritt land, og det er jeg meget glad for, men hva om man i Grunnloven hadde tilføyet en ny paragraf:
I anledning enkelte, særskilte statsanliggender kan statsminister innføre midlertidig diktatur. Tidsrommet for slik statsforfatning må aldri overskride tre – 3- timer, og tiden mellom slike unntakstilfeller må minst være ti – 10 – år.
Tre timer bør være mer enn nok til å hente mulla Krekar ut fra hans varetektscelle, gi ham anledning til å få på seg fillene, be en bønn noenlunde i retning Mekka, spise en lett halalfrokost, kjøre ham til Oslo lufthavn og sette ham på en flymaskin ut av landet.
I øyeblikket mullaen forlater norsk luftrom, kan statsminister Solberg avblåse diktaturet og returnere til vår vanlige, demokratiske parlamentarisme og håpe at lignende kasus ikke dukker opp de nærmeste ti år.

Mye baluba omkring NRKs Satiriks-redaksjon og dennes bruk av termen jødesvin i en sketsj. Mange føler seg støtt, mange har klaget og Mona Levin har gjort det skriftlig til Pressens Faglige Utvalg.
Etterhvert forsto Charlo Halvorsen, underholdningsredaktør i NRK, at det var best å beklage litt og skrev:
“Mange har følt seg støtt over bruken av ordet «jødesvin». Dette er naturligvis et svært sterkt ord å bruke i enhver sammenheng, men intensjonen med sketsjen var å vise at man ikke skal bruke slike ord.”
NRK bruker altså et ord for advare mot bruk av det. Det er god pedagogikk. Selv er jeg autodidakt hva gjelder ord, og jeg bruker samme metode. Jeg bruker ord for å vise meg selv at de og de ordene bør jeg ikke bruke… eksempelvis neger, som jo er et ord veldig mange blir støtt av å lese og høre.

For å minne meg selv på at neger er et fælt og krenkende ord – kanskje verdens verste ord – bruker jeg det… og det fungerer meget godt, for da blir jeg veldig bevisst om at neger er et ord jeg ikke skal bruke.
Repetisjon-repetisjon-repetisjon, pleide min gamle barneskolelærer si for å understreke hvor mye grammatikk man kan lære av å gjenta og gjenta og gjenta. Derfor bruker jeg neger stadig vekk for å forsikre meg selv om at jeg har lært at det ordet ikke skal brukes.
Men ettersom jeg drar på årene, glemmer jeg lett… også ord jeg vet ikke er helt gode.
Jeg har imidlertid et triks, dagstadig skriver jeg neger med store bokstaver på en gul post it-lapp. På den måten minner jeg meg selv om å bruke ordet neger for å vise meg selv at ordet er så stygt at det ikke bør brukes.
Charlo Halvorsen er ingen ung mann, han heller. Jeg regner med at han har det på samme måte…

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Av og til går jeg meg en liten tur i skauen ikke langt fra der jeg bor. Gammel skog, fine stier, finansiert og bygget av byens bedrestilte borgere for over hundre år siden. Populært område, også for bikkjeeiere.
I går kveld trengte jeg en liten avkobling, i skogens ro. Jeg snørte turskoene og gikk avsted. Skogens svalhet gjorde meg godt. Ikke så mange mennesker å se. De fleste er vel hjemme i hagene sine og griller, eller sitter på et fortausetablissement nede i byen og drikker øl, tenkte jeg.
Rundt en sving kom ei bikkje løpende i full fart. Jeg er ikke redd bikkjer, jeg er vant til at folk ikke overholder båndtvangen, men dette beistet burde ikke være i bånd, det burde vært skutt bak øret og lagt under seks fot muld.
Jeg har tenkt at før eller siden blir det alvor, kamp mot ei svær drittbikkje som vil drepe meg, kanskje en pittbull, eller en rottis. Jeg hadde tenkt ut strategien:
Finn øynene, presse en finger så hardt inn som mulig, forbi øyeeplet og inn i fillebikkjas frontallapp, rote litt rundt… da vil den nok komme på andre tanker, har jeg tenkt.
Jeg sto i kampposisjon da bikkja kom dundrende, i sidesynet så jeg en skikkelse komme etter. Hvorfor faen går du omkring med boblejakke i juli, rakk jeg tenke før bikkja skrenset opp ved siden av meg og bjeffet og gnafset rundt anklene mine.
Siklet sprutet som fra en vannspreder og lagde striper oppover buksebeina mine.
Jeg skjønte at den ikke var av farligste sort, men jeg syntes den var svært irriterende og ga den et tupp i ræva som den ikke lot seg merke ved.
Mannen som kom tassende, hadde blå boblejakke og grågult, pistrete hår i hestehale. Han virket mer sløv enn slem. Jeg behersket meg og sa:
– Si meg, vet du ikke at det er båndtvang.. ei sånn bikkje bør du uansett ikke la gå fritt omkring der folk ferdes. Den kan virke skremmende, især for små barn.
Det er ikke sikkert mannen med hestehale og blå boblejakke fikk vitnemål fra ungdomsskolen:
– Men han er verdens snilleste hund, han vil jo bare leke.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Ettersom jeg synes skjegg er så sabla stilig, hadde jeg tenkt å skrive litt om Bjørnar Moxnes og hans fabelaktig flotte skjegg. Men det går jo ikke, facebook er tydelig i sin retningslinje:
Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat.
For det er jo slik at Bjørnar Moxnes og hans partifeller i Rødt representerer en ideologi som siden den russiske revolusjon i 1917 har tatt livet av så mange millioner mennesker at selv den skarpeste regnesentral ikke henger med.

Mao ligger helt på topp. Hvor mange han avlivet, vet ingen. Stalin ligger på andreplass, Pol Pot kverka cirka en fjerdedel av egen befolkning på 70-tallet, østtyske myndigheter muret inn egne innbyggere og syntes det var helt greit å drepe de som ville flykte til Vesten.
Verdens kjekkeste revolusjonsromantiker, Che Guevara, gikk ikke av veien for egenhendig skyte meningsmotstandere i Havana.. og Gud vet hva vår egen Pål Steigan – verdens dølleste revolusjonsromantiker – og hans AKP(ml)-kamerater hadde fått seg til å gjøre om de hadde fått sjansen og noen pistoler.
Felles for alle disse karene var hat rettet mot de som ikke var enige med dem. Man skulle tro Moxnes og hans kommunistvenner ville se hen til denne historien, lære av den og dernest legge ned Rødt og melde seg inn i mer demokratisk anlagte partier, eller lokale sjakklubber og hageblomstforeninger.
Men, nei.. de hyller Karl Marx, dyrker troen på ensretting, sensur, ufrihet, vold og drap… diktaturstat, som ved realisering før eller siden ender med at noen får ordre om å starte opp svære bulldosere og lage store, rektangulære hull i bakken.
Det er synd og trist som faen, for jeg skulle gjerne skrevet et positivt og rosende innlegg om Moxnes og hans fine skjegg, men facebooks folk er jo så inni gamperæva kjipe…

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Min beste – og eneste – venninne ringte i går kveld. Ettersom jeg var ferdig med å drikke opp alt brennevinet i huset, løftet jeg telefonen. Gitte pleier ikke uofte gå rett på sak, uten innledende lirumlarum:

– Hæææ..
– Iført rød topplue, strikkegenser og nikkers. Ja, du har vel sett hvor fint nikkersen min føyer seg etter rumpa og lårene mine? Gunnar Sønsteby kalte seg Kjakan, da kan jeg kalle meg Skinka.
– Joda, du er deilig, men er du ikke litt sent ute? Nazistene dro slukkøret hjem til Tyskland for snart 75 år siden.
– Muslimene, for svingende. Jeg har sett på youtube, Anders Magnus intervjuet mulla Krekar, som vil gjøre Norge om til et kalifat, drepe alle vantro og innføre sharia. Under et slikt regime ligger damer som jeg tynt an. Hvis vi er heldige, får vi et valg..
– Åååå..
– Drept ved sabelhugg, eller steining. Mange tøyter i Norge, vet du… og vi forbeholder retten til å kle oss som horer, drekke øl og sprit og pule rundt.. hvis det er det vi vil.
– Hehehehe…
– Tenk deg… jentene på skauen… det blir som under krigen, men gutta kommer til å få selskap. Det blir gøy, masse friluftsliv og kaffekoking på bål, pølser på spidd, hjemmebrent, våpenslipp, sabotasje og sprengning av bønneteppeveverier, halalslakterier, hijab-, niqab- og burkafabrikker, klitorisbortskjæringsutstyrsfabrikker, sprengning av moskeer og korantrykkerier, likvidering av slemme imamer som vil kaste homofile i fritt fall ut fra taket på Oslo rådhus… sånne ting.
– Jo ja..
– Det blir dritspennende, og jeg slipper den kjedelige jobben jeg har nå, sitter jo bare på et kontor og gjør ingen forskjell.
– Du pynter opp, da.
– Takk, men hør her..
– Jeg er lutter øre.
– Jeg har pønsket ut et våpen, som bør være effektivt mot muslimer..
– Åååå??
– I kjelleren sin har farfar en tysk flammekaster han tusket til seg under krigen.
– Ja?
– Den er lite brukt og helt helt intakt. Bare å fylle opp, med menstruasjonsblod.
– Hæææ?

– Fra titusenvis av røffe motstandskvinner i fruktbar alder… og litt antikoaguleringsmiddel. Mensblod er noe av det verste muslimer vet. De synes det er like skittent som hundebæsj, sprøstekt bacon og urin fra jøder. Hvis de får det på seg, mister de så mye respekt og aktelse at de ikke vil leve lenger… i desperasjon sprenger de seg selv i lufta, eller skyter seg selv i pappen med en AK 47 og håper Allah er grei og ser på det som en martyrhandling og sender dem direkte til paradiset der drøyt 70 overkåte jomfruer med klissvåte kjønnslepper venter på å bli tatt knallhardt bakfra av tøffe jihadister.
– Men det skal vel litt til for at muslimene tar over Norge, oppløser Stortinget, oppretter kalifat og pælmer ut kongefamilien?
– De kommer til å få full støtte av venstresiden i Norge, vi snakker store deler av Arbeiderpartiet, det meste av SV og hele Rødt… Dagsavisen, Dagbladet, Morgenbladet, Antirasistisk senter, forskningsstiftelsen FAFO, kvinnegruppa Ottar og en hel haug andre små og store organisasjoner som synes islam er fett som bare det.
– Men hvem tror du kan bli kalif i Norge?
– Mange å velge mellom. Helst skal det jo være en som er i slekt med selveste Muhammed, men muslimer er ikke så gode med forskning –  inkludert slektsforskning.. hvilket betyr at en etnisk norsk konvertitt kan bli kalif i Norge, med Slottet – nyoppusset i arabisk jallastil – som hovedsete.
– En konvertitt? Vår tids Quisling?
– Ja, mange aktuelle kandidater. Karin Andersen i SV har den rette innstillingen, og hun har nok sluttet å menstruere.
– Men hun er jo kvinne.
– Nettopp, det blir en mann. Mange å velge mellom, Rune Berglund Steen, Raymond Johansen, Bjørnar Moxnes…
– Hva med Lars Gule, han gikk jo i forbund med muslimene allerede i 1977 og ville kverke jøder. Heldigvis kom han ikke så langt, han ble arrestert og terrordømt.
– Han har ikke format, han er mer typen til å bli mufti, en sharialærd som kan utstede fatwaer og sånn, sørge for at vantro mister hodet og utro kvinner bli steinet i hjel.
– Høres rimelig ut.
– Den heteste kandidaten til å bli kalif i Norge er Jonas Gahr Støre. Han gjør hva det skal være for å få litt makt, og muslimene har gode erfaringer med ham. Vi husker alle hvordan han som utenriksminister skamløst la seg på ryggen som en gatetøs under karikaturstriden i 2005-06…

Noen hist og andre her lurer på hvordan det gikk med daten min her om dagen, Hannah… som ikke heter Hannah, men noe annet på H. Vel, det forløp slik:
Vi møtes altså på et litt ueffent sted der en kopp dårlig kaffe koster 33 kroner. Damen var som nevnt dansk. Opprinnelse fra sørlige Sønderjylland og like blond som Marilyn Monroe var i 1955. Det første jeg la merke til var øyeoptikken hennes, brungrønne iriser… alt innrammet av diskré sminke.
Jeg kunne ikke la være å stirre ned i utringingen hennes som var så raus at jeg nesten kunne anslå vekten av brystene, som var på størrelse med kattunger og sikkert like myke å ta på.
Hennes grå linkjole var akkurat passe ettersittende og ikke så lang. Da vi satte oss ned ved et bord ble den kortere, og jeg kunne ikke la være å smugtitte litt på de runde og solbrune lårene hennes, som hun hadde stablet oppå hverandre. Hun viftet litt med den ene foten, slik at en brannbilrød, høyhælet sko nesten ramlet i gulvet.
Hun fiklet med et gullanheng som hadde sin vante plass i halsgropen. Jeg kremtet litt og tenkte på hva jeg skulle si, forsøkte å få i stand en samtale.
Jeg tenkte at jeg ville være litt aktuell og snakke om Apollo 11- ferden og månelandingen. For på denne dagen for 50 år siden dundret en Saturn 5 -rakett avsted fra sørkysten av Florida med tre mann ombord, og fire dager senere spaserte to av dem på månen.
Jeg bablet litt om dette, løst og litt fast, men hun bare så på meg og vippet med den røde skoen, og jeg registrerte at tåneglene hennes også var røde og lignet sukkertøy.
Hun åpnet håndvesken sin, fant frem en leppestift, skrudde ut og la to strøk knallrødt. Jeg var midt i en utlegning om de tre astronautene da hun plutselig:
– Vi’dobolle?

– Ehhh.. nei, takk jeg har nettopp spist, dessuten liker jeg ikke hveteboller så godt, men en croissant skal jeg nok greie å dytte ned… men altså, denne Neil Armstrong…
Hun åpnet munnen og avga en høy, skurrende latter, jeg kunne se de innerste jekslene hennes.
– Hvæ fæen, jai mende da ige kånditåriværer, mænn.
– Eeehhh… neivel..
– Bolle, for helvede… okai, jær nårmenn sier vel knulle, ige?
– Ehh… jo, vi gjør vel det…
Hun opprettet tungt soveromsblikk og sa: .
– Så… bør vi ige da bare gå?
Vi hadde sykler begge to, og det var ikke så langt til hennes leilighet på den andre siden av elven.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

President Donald er i bunn og grunn forretningsmann og kremmer. Derfor er han nok veldig kostnadsbevisst og opptatt av nedbemanning og effektivisering.
Her om dagen sendte han Kellyanne Conway ut til pressen som sto oppstimlet utenfor Det hvite hus.
En journalist spurte Conway om hvilke land presidenten hadde i tankene da han sa at de som ikke liker seg i USA, kan dra hjem til landene hvori de har opprinnelse.
Conway svarte med å spørre journalisten om hans etnisitet og gjorde vel egentlig ingen god figur… hvis man ser bort fra figuren hennes.

Det første jeg tenkte da jeg så klippet:
Har Trump begynt å bruke prostituerte som rådgivere og pressetalspersoner? I stedet for to personer har han funnet en kvinne som fyller to-tre funksjoner?
Det kan jo tenkes, man må jo gå nye veier. Mange amerikanere er sjokkert over presidenten og hans uttalelser, men gudbedre.. han prøver jo bare å “make America great again”.
Amerikanerne bør slutte å sutre så fælt.. de har en president som går i bresjen for kostnadskutt i offentlig sektor, og hvem har sagt at horer ikke kan være rådgivere og snakke til offentligheten? Mange av dem er både dannede og godt utdannede.. og hyggelige, også… og Kellyanne Conway trenger bare litt mer innkjøring i jobben sin…

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Facebook har nappet ut en tekst omhandlende britiske Tommy Robinson, skrevet av stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen. Begrunnelsen er slik:
Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat. Vi har fjernet Per-Willy Amundsens innlegg fordi det bryter med våre retningslinjer for hatefull ytringer.
Det var som bare faen… for jeg hadde nemlig tenkt å skrive et rosende innlegg om mulla Krekar og hans møte med pressen i anledning gårsdagens fengslingsmøte i Oslo tingrett. Han var meget blid, smilte bredt og svarte så mye han ville på alle spørsmål, men best av alt:
Han var så stilig kledd… svart går jo aldri av moten, og det stripete og meget raffe hodeplagget med frynser ved ørene var som designet til hans velpleide skjegg.

Ettersom jeg er meget interessert i klær og moter, hadde jeg tenkt å skrive et lengre innlegg om mullaens sikre klessmak, men det går jo ikke. Mulla Krekar er jo dømt for terrorplanlegging, dessuten er han dypt involvert i organisert hat, for han er jo muslim og alle vet at muslimer hater de som ikke tror noe særlig på Muhammed og vil drepe dem, de hater homofile og vil gjerne kverke dem snøggast råd, de hater kvinner så mye at mange av dem blir steinet til døde… for ikke å snakke om jøder som de lærer å hate rett etter navlestrengkutt og vil avlive så snart de er store og sterke nok. I tillegg hater de klitoriser, de vil helst skjære dem vekk i god tid før døtrene deres når puberteten.
Synd at Facebooks folk er så strenge, hadde vært artig å skrevet en rosende og godt begrunnet utredning om mullaen og hans klesvaner…

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud