EIN BISSCHEN FREUDE

Så deilig. Så godt. Jeg velter meg i skadefryd. Tyskland er slått ut av VM. Jeg vil ikke si at jeg hater tyskere, men jeg vil ikke si at ikke gjør det, heller. Jeg opplevde ikke krigen, men jeg har hørt og lest en og annen ekkel historie fra tiden 1933 – 1945. Ingen har fått i stand så mye faenskap på så kort tid som tyskerne… og nå er de altså slått ut av noen småtasser fra fjerne østen. Fett!

Tyskerne har vunnet VM fire ganger. Det får faen meg holde. De fikk ikke være med i 1950, ikke så underlig; de hadde nettopp kverka 6 millioner jøder. Men de fikk være med i 1954, bare ni år etter å ha fullført århundrets forbrytelse og ikke fullt åtte år etter Nürnberg-prosessen. Jaggu gikk de ikke til finalen… joda, og de slo verdens beste landslag på den tiden, Ungarn… med Ferenc Puskás i troppen. Taktikken var omtrent slik som da de invaderte Polen i 1939.
I 1974 vant de igjen, slo verdens beste lag i finalen. Gerd Müller scoret et av sine vanlige drittmål. Dørgende kjedelig fotballkamp. Tyskerne brukte taktikk og strategi utarbeidet av Wehrmacht 35 år tidligere.
I 1990 vant de igjen, slo et annet drittlag i finalen, Argentina… i tidenes kjedeligste VM. Jeg gadd ikke se den kampen, men jeg så kvartfinalen mellom Vest-Tyskland og Nederland, der Frank Rijkaard samlet sammen ei klyse og sendte den i trynet på nevemagneten Rudi Völler. Ikke pent gjort, men det var ikke mer enn 45 år etter krigen, og Rijkaard lurte kanskje på hva bestefaren til Völler hadde drevet med under krigen. Var han med og herjet i Amsterdams gater? Var han i Prinsengracht og raidet leiligheten hvori familien Frank gjemte seg? Var det han som brutalt tok tak i Anne Frank, som straks etter ble sendt til Auschwitz?   
I VM 2006 spilte tyskerne underholdende fotball under ledelse av Jürgen Klinsmann,og i 2014 vant de. De slo tidenes dårligste brasilianske landslag 7-1. For en gangs skyld spilte tyskerne god fotball, og de hadde en trener som underholdt verden på sitt vis: Han spiste kortreist mat under kampene – sine egne buser- og luktet med jevne mellomrom på egen armhule- og rumpesvette.
Nå er tyskerne ute av VM, og det er bra. Jævlig bra. Det er tross alt ikke mer enn 73 år siden krigen…

HEIL HARALD

Jeg er glad i fotball og vil nok se en og annen VM-kamp, men jeg følger ikke så godt med som før. Fotball-VM blir nok aldri slik det var i 1974. Det er mitt VM. Jeg husker mangt og mer enn meget fra den gangen, deriblant verdens beste lag som tapte mot Vest-Tyskland i finalen. Jeg husker at jeg ikke grein da dommer Jack Taylor blåste av kampen, men jeg kunne ha gjort det.
For noen minutter siden satt jeg på do og tenkte retro.. på hva jeg husker aller best fra VM-historien. Jeg husker semifinalen Frankrike-Brasil i 1986. Det var en slik kamp man ønsker aldri vil ta slutt. Frankrike vant, etter straffekonkurranse. Jeg husker Brasils magikere fra VM 1982, anført av tidenes nest kuleste fotballspiller: Socrates.
Jeg husker semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland fra samme VM. Kampen ble spilt i Sevilla. To gamle erkefiender.. den fransk-tyske krigen, 1. verdenkrig og 2. verdenskrig. Men nå:
Fotball. Begge lag vil til finalen. Frankrike er artistene, en aparte gjeng med spillere som synes fotball skal være lekkert, elegant og vakkert. Vest-Tyskland er som vanlig.. en velsmurt maskin – slik Wehrmacht var under Hitlers kommando.
Noen ganger er livet urettferdig. Noen ganger er tilværelsen uutholdelig. Noen ganger er det ikke til å holde ut å se det stygge og grimme vinne over det vakre og yndefulle.
1-1 til etter ordinær tid. I ekstraomgangene scoret Tresor og Giresse. 3-1 til Frankrike. Det meste av verden gledet seg til å se dette laget i finalen. Men så skjer det.. det man fryktet: 3-3. Rummenigge og Fischer.
Det franske landslaget på den tiden var nesten som poesi..  av og til litt myke og pusete. Franskmennene greide ikke å holde på tomålsledelsen. Det ble straffekonkurranse. Frankrike tapte.
Men det jeg husker aller best fra kampen, er Harald Anton Schumacher. 28 år gammel og meget aggressiv. Han passet på Vest-Tysklands mål. Han passet veldig godt på det. I annen omgang sendte Michel Platini en genial pasning i retning Patrick Battiston. Franskmannen løp. Han ville score mål, men han ante ikke at han skulle bli henrettet.

Schumacher hadde ikke maskinpistol, men hadde seg selv. Han tok fart og løp. Han siktet seg ikke inn på ballen, han ga faen i den. Han siktet inn Battiston. I full fart hoppet han på franskmannen og traff Battistons hode med høyre hofte. Battiston gikk rett ned. Ble liggende. Bevisstløs. Platini trodde han var død.
Schumacher ble ikke utvist, han fikk ikke rødt kort, ei eller gult. Han var helt uberørt og ventet på at dommeren skulle blåse kampen videre. Battiston var komatøs. Han ble kjørt til sykehuset. Et par utslåtte tenner, tre brukne ribbein og brukket kjeve.

Vest-Tyskland tapte finalen. Fire år senere tapte de finalen igjen, og Harald Schumacher ble aldri verdensmester i fotball.
Jeg så kampen sammen med faren min. Da Patrick Battiston ble utsatt for den grove og overlagte volden sa han:
“Man kan ikke vente stort annet av disse tyskere. Slikt som det der ligger til dem. Jeg ble født i 1924 og husker krigen.”

HEI OG HÅ OG HOMO

Pride 2018 nærmer seg med skritt. Den store dagen er 22. juni. Da starter homodagene. Alle som vil kan gå i tog og parader og vifte med flagg med mange farger på, spjåke seg ut med nesten ingen klær, men med lakk og lær og pisk og dildoer og andre raffinementer.. og kaste kondomer og glidekrem opp i løse juniluften. Jeg gleder meg.
Men barnehagene har tjuvstartet. For det er nemlig slik at barnehagepedagoger her i landet synes Pride er så viktig at det mååå markeres skikkelig. To- og treåringer får et regnbueflagg i klypa og beskjed om å gå i tog og markere at det er flott å være homo, at det er nesten aller best at barn har foreldre med samme kjønn og at det biologiske opphavet er litt komplisert.
Vebjørn Selbekk ække helt enig. Han er redaktør i den kristne avisen Dagen og er litt av en gledesdreper. Han mener det er upassende at toåringer skal delta i politiske markeringer. Han mener også at toåringer ikke trenger introduksjon til alle deler av voksenverdenen; han tenker kanskje på hvordan eksempelvis to menn har sex og sånn, eller hva to damer kan finne på å gjøre med hverandre under dundyna.

Selbekk er skikkelig dum, jeg tror han er en sånn heidundrende konservativ kristenfundamentalist som vil sabotere alt som er spas og moro. Dessuten tror jeg han undervurderer toåringer litt.
Jeg husker da jeg selv var to år. Jeg var ute i gata en sommerkveld, og en av de store jentene i nabolaget kom bort til meg og sa:
– Vet du hvordan du kom til?
– Ja, storken landet på taket og heiste meg forsiktig nedigjennom pipa med en blå silkesnor. Der nede ved peisen sto mamma og pappa og storebror og tok imot meg… og de var veldig glade.
Jenta, som vi kan kalle Birgit – som også heter Birgit – lo så hun nesten besvimte.
– Du skjønner visst ingenting. Mora og faren din pulte, sa hun og redegjorde ganske grundig og detaljert om hvordan slikt gikk for seg.
Jeg begynte å grine; jeg syntes det der med puling var så grisete og inni gamperæva stygt at jeg vegret meg lenge for å dra hjem den kvelden og spise kveldsmat hos de fæle foreldrene mine.
Birgit flirte rått og ondskapsfullt. Hun hadde hendene i hoftefeste og brune legger stukket oppunder et gult plisséskjørt. Jeg grein enda mer, men etterhvert skjerpet jeg meg og tørket tårene.
Selv om jeg bare var to år, var jeg en ganske fornuftig og opplyst liten tass med stor apettitt på ny viten. Jeg kunne knyte en dobbel Windsor i blinde, hadde allerede lært å derivere en vektor og jeg var i full sving med å lese Arthur Schopenhauers Über die Grundlage der Moral… og jeg brukte Michel de Montaignes essays som dolektyre.
Birgit sto bredbent foran meg og flirte, men ikke lenge. Jeg hadde nemlig også begynt å smile, men mitt smil var rent og introvert.. jeg utstrålte elevert ro, oversikt og kunnskap.
Opplysningene jeg nettopp hadde absorbert var sjokkerende, men etter noen sekunders kjølig og sindig resonnement, tenkte jeg at Birgits fremstilling trolig var korrekt, og jeg hadde den siste tiden tvilt litt på den storkestoryen… jeg hadde det.
I ettertid har jeg takket Birgit for at hun opplyste mitt formørkede sinn og fortalte sannheten om alt griseriet som må til for at barn skal bli født. Det var drøy kost, men kunnskap er kunnskap.. og det har man aldri vondt av.
Derfor må jeg si meg hjertens enig med tidligere AUF-leder Eskil Pedersen. Det var han som var så lett på foten 22. juli 2011 og kom seg vekk fra Utøya i en fykomfei. Men han er også hardkokt homo, og da han hørte hva redaktør Selbekk hadde ytret om Pride og barnehageunger, ble han skikkelig sinna og sa kanskje “ohhhmaaaaaigådd”.. han twitret ihvertfall: “Give me a break”.
Spot on. Helt på sin plass. Pedersen er en formidabel folkeopplyser – helt i Henrik Wergelands ånd – og mener at Selbekk er helt ute av kurs og at toåringer må lære seg hva homoseksualitet er og at det er en grunnleggende menneskerettighet å lære slikt i tidlig alder. Han tar avstand fra Selbekks uttalelse om homoseksualitet som et anliggende forbeholdt voksne mennesker.
Jeg kunne ikke vært mer enig, dessuten er jo toåringer svært interessert i seksualitet. Det er bare propaganda det der med at de liker å klatre i trær, spille fotball, leke med småbiler i sandkasser, leke med dukker, hoppe strikk og høre pappa og mamma lese fra Lotta på Bråkmakargatan, eller Folk og røvere i Kardemomme by.
Nei, for faen… vi snakker real folkeopplysning… jeg er enig med Pedersen… disse toåringene må da for svingende lære seg hva en ståpikk er og hva ei fitte er for noe rart… og hvordan sånne greier kommer til anvendelse…

FIREFELTSTABELL OG SÅNN

Det dumme med Liv er at jeg føler meg så dum… hver gang vi møtes. Nåvel, nok om det foreløpig. Jeg tror hun helst vil være anonym, derfor tenkte jeg at jeg kan vel bare bruke første ord i forrige innleggs tittel – liv. Bare gjøre l til L.. og vipps.. så har man et egennavn. Liv. Gennialt.
Vel, ja… mange har lurt på hvordan det gikk i går kveld… om det ble noe tafsing og sånn.. og kanskje litt mer. Hva skal jeg si? Jeg er en ærlig mann og må innrømme at det ble det ikke.
Vi dro først til et sted oppkalt etter en spansk maler. Vi satte oss ned i bakgården der, bestilte pils og snakket om løst og ikke så mye fast, men ettersom hun har en viktig stilling i offentlig sektor der hun bor, spurte jeg litt om ytringsfrihet og sånn… for alle vet jo at det ikke er så lett å ytre seg når man jobber i stat og kommune her til lands. Hun snakket om “økonomisme”, som jeg forsto at er en slags ytterliggående form for økonomisk tenkning hvis iskalde kalkyler er det hele og fulle beslutningsgrunnlaget for politiske vedtak. Med andre ord: Offentlig hjerteløshet.

Hun bestilte en hamburger og strakte seg etter håndvesken hvori leppestift… og jeg er ganske sikkert på en av brystvortene hennes et lite øyeblikk genererte relieff i det blå, silkeaktige blusestoffet, og jeg tror BH-stroppen var tilnærmet hudfarget.
Jeg drakk en drøy slurk øl, tente en sigarett og forsøkte å følge med på det hun sa. Hun snakket om NPM, og jeg spurte hva det var. Da sa hun New Public Management og at det var noe greier vi i Norge importerte fra USA på 80-tallet, med sikte på å styre offentlig sektor. Hun sa ikke at det er no’ dritt, men jeg tror det var det hun mente.
Hun pratet videre om offentlig sektor generelt og tilhørende ytringskår spesielt, og jeg var mest opptatt av hennes helt private sektor oppeholdt og regulert av en hudfarget BH og en blå bluse… sant å si fikk jeg ikke med meg hele foredraget, men jeg ble litt klokere, jeg synes det… klokere enn hva man forventer å bli en helt vanlig onsdag kveld i juni.
Vel, vi bestilte mer øl, og Liv syntes hamburgeren var god. Men nå lå den i magen hennes, og ølet var helt borte. Vi betalte og gikk. Dro bort til torget og satte oss ved en uterestaurant. En gammel klassekamerat dukket opp. Jeg hadde ikke sett ham siden ungdomsskolen, og jeg sa til ham det jeg ikke turte si til ham den gangen.. at han lignet Erik Bye, og at han nå på en prikk ligner Erik Bye i sine glansdager, den gangen han var konge i Norge hver lørdag. Jeg tror han tok det som en kompliment, og det var ment slik.
Liv var flink til å drikke øl og de aller siste restene av kveldssolstrålene traff øynene hennes og fremkalte grønnfarge.Jeg tenkte at det er helt forbløffende hva lys kan gjøre. Vet ikke hvordan vi kom til å snakke om religion, men det gjorde vi.. hun snakket om paven og katolisisme. Hun redegjorde for sine meninger om katolske presters seksuelle preferanser og praksis på en slik måte at jeg rødmet litt, men jeg måtte le. Jeg går ikke av veien for litt grovsnakk, men dette var sterk kost… men så er hun da sosiolog. Jeg lo mer og bestilte mer øl til oss begge.
Slik gikk junikvelden og Liv så på sitt armbåndsur og sa hun måtte rekke toget. Jeg fulgte henne over brua. Vi ble stående på perrongen og evaluere kvelden. Hun syntes det hadde vært meget hyggelig. Jeg sa meg enig, men anførte også at i evalueringsprosesser bør man vært ærlig, benytte seg av grunnlovsfestet ytringsfrihet, hvortil hun var helt enig.
Jeg sa jeg at jeg savnet litt tafsing. Da lo hun masse og begynte å snakke om firefeltstabeller, som jeg aldri hadde hørt om før. Hun forklarte at firefeltstabeller er meget nyttige, og ingenting i livet er så komplisert at det ikke kan innsettes i en firefeltstabell.
Javel, sa jeg og så på puppene hennes. Hun lo og sa at der kommer jamen toget, og det gjorde det…   
 

LIV OG LYST OG SÅNN

Jeg har en date i kveld… eller det er kanskje ikke helt korrekt. Nei, det er ikke det; intensjonen er ikke å bli kjærester. Tror ikke det. Vi er bare venner og har avtalt å møtes for å drikke litt øl, i byen der jeg bor. Hun kommer med toget, sørfra. Jeg gleder meg. Hun er søt, smiler ofte og sier mye som er verdt å lytte til. Viktigst: Hun er morsom og får meg til å le. 
Sant å si ikke ofte jeg treffer kvinner. Jeg er kommet litt ut av tralten, husker ikke lenger hvordan jeg forholder meg til dem. Jeg har aldri egentlig forstått meg på kvinner, de er litt som William Shakespeares  En midtsommernattsdrøm –  forunderlig forblommet. Men jeg har tenkt at det er greit, til og med bra… man må ikke forstå alt. Noe skal bare være sånn. Det er lenge siden jeg resonnerte slik, veldig lenge siden.

Jeg tror det blir hyggelig. Hun er ikke typen til å sitte og sutte på et glass rødvin. Nei, hun drikker øl, og det synes jeg alle kvinner burde gjøre. Men jeg må passe meg. Jeg drikker sjelden, men det hender jeg drikker for mye når jeg først drikker, og det er ikke så bra… man har lett for å bli en annen, eller kanskje seg selv. Jeg vet at øl undertiden får meg til å tenke litt alternativt, ytre meg annerledes… jeg må passe meg litt.
Ja, jeg har tafsing i tankene. Som antydet er det inni granskauen lenge siden jeg har tafset nevneverdig på en kvinne. Før var jeg nokså utadvendt av meg, for å si det sånn, men nå vet jeg nesten ikke hvordan man gjør det. Har glemt det helt, men det kan være som med sykling… at har man først lært det, glemmer man det aldri. Jeg vet ikke.
Det er jo ikke selve tafsingen som er vanskelig, det er tankearbeidet i forkant. Man må vurdere, resonnere, analysere, kalkulere, reflektere, spekulere… og konkludere –  anslå sannsynlighetene for ulike utfall. Det er ikke så lett, især ikke når man har drukket mye øl. Fort gjort å regne feil.. og få seg en på trynet.    Jeg vet at hun har store pupper, og jeg har aldri vært motstander av store pupper… og det bekymrer meg litt. Tenk om hun har dyp utringing og jeg i løpet av kvelden hopper over innledende kognitiv virksomhet og bare tafser, kanskje mens hun står ved bardisken, venter på pils og aner fred og ingen jeg.
Tør ikke tenke på det… nei, jeg gjør ikke det, men nå er klokka blitt mange. Rekker ikke skrive mer. Hun er på toget, og det stopper snart på stasjonen i byen der jeg bor. Jeg har lovet å møte henne der… må få opp farten…