Han tør ikke være der mer. Han vil ut av landet. Han er skremt og frykter fremtiden for de tre barna sine – åtte, fem og ett år.
Han ser robust ut, en mann som ser ut til å kunne ta igjen om det skulle røyne på, men han er redd. Han vil ut av landet.

Iran? Irak? Pakistan, Afghanistan, Somalia.. eller et annet land der muslimer vanstyrer, dreper barn, kvinner og homofile, sprenger hverandre flere hundre meter opp i luften og ber til Allah?
Niks, Sverige. Jepp, Sverige… landet som en gang var en suksesshistorie … Pippi Langstrømpe, Tjorven, farbror Melker, smellvakre Malin, Emil i Lønneberget, Krösa-Maja, Volvo, Saab, SKF, Bofors, Gröna Lund, Abba, Lill-Babs og midtsommerfeiring med sild, egg og nypoteter. Velstand og idyll alle vegne.
Vi nordmenn var litt misunnelige og hadde nesten glemt svenskenes tarvelige svik under krigen. Sosialantropologer kom fra hele verden for å ta rede på hvordan svenskene hadde greid å lage verdenshistoriens best fungerende samfunn, der alle levde i en slags evig kos- og hyggetilværelse.
Men det er leeenge siden. Sverige svinner hen. Den svenske staten har overlatt makt og myndighet til klaner med opprinnelse i land med helt særegen voldskultur. Det er gjort helt frivillig – i 40 år. Sverige er ikke lenger en liberal rettsstat etter vestlig standard. Sverige er i ferd med å bli et primitivt stammesamfunn.
Mannen beskrevet innledningsvis heter Ömer Uzun. TV2 treffer ham i Uppsala. Han er 34 år og kurder fra Tyrkia, har bodd i Sverige i ti år, men nå vil han bort. Han orker ikke voldshelvetet i Sverige. Uzun er heldig, han har en utvei, forteller han… nei, to… han har familie både i Tyskland og Sveits.
Sveits, ja … sikkert en godt sted å bo, fredelig og fint. Et striglet land der alt er på plass og gjøkurene går helt presist. Jeg guuugla Switzerland, muslims og forventet lave tall, men sett slikt… fem prosent av befolkningen er muslimer, gitt.
Nåvel, alle andre land i Vesten er bedre enn Sverige, men få er forunt å ha en hyggelig onkel i Andorra – med gjesteværelse.

I går kveld var politidirektør Benedicte Bjørnland i Dagsrevyen for å snakke om volden, drapene og eksplosjonene i Sverige. Journalist Atle Bjurstrøm spurte direktøren om vi i Norge kan vente oss lignende tilstander, hvortil Bjørndal svarte at det trodde hun ikke.
Bjurstrøm:
“Går det an å si noe om hvem de kriminelle gjengene er i Norge?”
Bjørndal:
“Det er kriminelle nettverk over hele landet og fellesnevner’n er …” og resten av svaret er egentlig ikke annet enn forsøk på å unndra seg alt snakk om melaninrike innvandrere fra Afrika og Midt-Østen.

Bjurstrøm forsøker igjen:
“Er det også et fellestrekk at det knytter seg til folk som har bakgrunn i innvandrermiljøer?”
Sånne spørsmål liker ikke norske myndighetspersoner. Bjørndal:
“Ja.. ehh… det er nok slik at det er .. eh .. personer som har en annen etnisk bakgrunn enn norsk, som også inngår i kriminelle nettverk.. ehh.. det er på det rene, altså… men generelt kan man vel si at det er .. ehh… marginaliserte personer, det er personer som har falt utenfor samfunnet hvor vi ikke har evnet å forebygge at barn og ungdom har glidd inn i disse nettverkene…ehh.. og hvor man ser utfordringer med både skolefrafall, manglende tilknytning til arbeidslivet, dårlig økonomi .. det kan være dårlig psykisk og fysisk helse… det er en rekke sånne faktorer som gjør seg gjeldende, like mye som at man har en annen bakgrunn enn etnisk norsk.”
Altså: Politidirektør Benedicte Bjørndal medgir såvidt at det finnes kriminelle med annen etnisk bakgrunn enn norsk, og man kan ikke annet enn tolke henne slik at de som ikke gjør stort annet enn faenskap, er forsømte unge menn som det norske samfunnet på slemt vis ikke har tatt vare på og ikke gitt jobb .. og som ikke får lommepenger av far og mor … og dessuten er plaget av psykiske lidelser og kroppslige plager – slik som kusma, flass og fotsopp – som gjør at de i dyp fortvilelse blir drevet ut i grov kriminalitet og ser seg nødsaget til å rane, knivstikke, slå og sparke, voldta og pushe narkotika både hist og her og overalt…

Alle er opptatt av hva Sindre Finnes gjorde mens kona var statsminister og hva hun visste, eller ikke visste om ektemannens sysler i samme periode, hvilket betyr at ingen er opptatt av Geir Lippestad, som nå har slått seg opp ved hjelp av en gjeng veldig rettroende muslimer.
Før var han tilsynelatende moderat og var en periode nestleder i Nordstrand Arbeiderparti og fra 2015 til 2017 byrådsmedlem i Oslo, men han fant seg ikke helt til rette i Arbeiderpartiet, og i 2020 gikk han i bresjen for etableringen av Partiet Sentrum, som i år gjorde et bemerkelsesverdig godt valg og ga Lippestad plass i Oslo bystyre.
Hvordan gikk det til?
Vel, man kan ikke utelukke at Lippestad i god tid før valget tenkte slik:
Jeg har så inni granskauen lyst til komme inn i bystyret i Oslo, men da må noen stemme på meg. Hvem?
Etter å ha tenkt så det knaket i to sekunder:

Jo, de fleste bor i Groruddalen og på Søndre Nordstrand.
Lippestad visste nok inderlig vel at mange muslimer ikke benytter seg av stemmeretten i overstadig grad, noen av dem aner ikke når det er valg i Norge. Naturlig da at neste spørsmål var omtrent slik:
Hvordan skal jeg nå frem til disse muslimene og få dem til å stemme på Sentrum?
Lippestad tenkte trolig så hardt at det knirket i alle synapser i hjernens dunkleste kriker og kroker. Det ga resultater:
Jeg inngår et valgsamarbeid med en muslimsk organisasjon som har full adgang til og høy tillit hos muslimer i Oslo, men hva skal jeg lokke med?
Alle vet at muslimer er helt kokelikohysteriske hva Koranen angår, især når den brenner… og Lippestad tenkte nok omtrent slik:
Jeg programfester forslag om forbud mot brenning av Koranen.
Lippestad valgte en ganske ytterliggående forsamling muslimer, Islam Net, ledet av den mørkeste av alle mørkemenn i Norge: Fahad Qureshi

Islam Net gjorde jobben. De anbefalte Sentrum for alle rettroende brødre og søstre. Det gikk så det suste, muslimene kom seg på beina i hopetall og stemte Sentrum. Lippestad fikk 1,2 prosent av stemmene og fikk sete i bystyret.
Mission accomplished .. så fikk det bare være at Unge Sentrums leder og nestleder etter valget forlot sine verv, i protest mot Sentrums valgsamarbeid med antidemokratiske salafister, men partileder Lippestad har beholdt i sin fold en av Norges mest irriterende og barnslige politikere, Simen Bondevik:

Bortsett fra å innskrenke ytringsfriheten ved å forby koranbrenning, vil Lippestad ivareta minoriteters rettigheter og slåss for at alle fritt skal kunne utøve sin religion.
Vel, minoriteters rettigheter i Norge er godt ivaretatt, og vi har religionsfrihet. Det Lippestad formodentlig mener, er at muslimer skal få utfolde islam i enda større monn og i all skrekkelig grøss og gru, men noe skurrer; Geir Lippestad har gjentatte ganger sagt at Partiet Sentrum er tuftet på menneskerettigheter.
Alt i alt summert og rundet av til en rimelig konklusjon:
Lippestad vil arbeide for at de som bryr seg minst om menneskerettigheter får oppfylt sine menneskerettigheter.

Fra Stortingets talerstol høsten 2020 sa statsminister Erna Solberg at hennes regjering er “ganske nazi” hva gjelder lederlønninger i offentlig sektor. Hun lanserte altså meningslikhet mellom streng og bestemt og hardkokt nazist.

Sånn sett kan man ikke helt utelukke at Erna ikke har tatt flere hundre kilometers avstand fra nasjonalsosialismen som rådde i Tyskland i perioden 1933-45 – slik de fleste av oss andre har gjort, men man kunne ønske at hun hadde vært litt mer nazi i forholdet til sin egen ektemann – den tøylesløse og utsvevende Sindre Finnes.
Ikke lett å tro fullt og fast på at hun gjennom åtte år ikke har ant en eneste moseugle, den nifseste av alle fugler. Kan det simpelthen være slik at hun er veldig pragmatisk og opererer med to ulike ideologier, tilpasset omgivelsene – liberalist hjemme og nazist utendørs?

VG har i helgen forsøkt å komme i kontakt med Sindre Finnes, i hensikt å få svar på noen spørsmål om hans elleville aksjehandel. I svar fra Finnes fremgår at han ikke kan besvare avisens spørsmål, han begrunner tausheten med at han rett og slett ikke er i stand til å fungere normalt nå.
Kan ikke annet enn le litt. Finnes’ respons mer enn antyder at han har fungert helt normalt frem til aksjeeventyret hans ble kjent for allmennheten. Det er altså normalt for Sindre Finnes å lyve og bedra og føre kone og Statsministerens kontor bak lyset over flere år.
Det er helt normalt for ham å handle aksjer i stor stil hver skapte dag i åtte år… aktiviteten har vært så intens at man må anta at han har brukt noe av arbeidsdagene til denne sysselen, som trolig ikke er forenlig med Norsk Industris forventning til en fagsjef.
Sindre Finnes må ha vært helt besatt av å skaffe seg raske penger – hver bidige dag i uken. I dannede Høyre-kretser heter det litt sjenerende og ikke så veldig sjarmant havesyke. I folkelig dagligtale: Grisk og glupsk.
I Finnes’ svar til VG må man nesten anta at denne mannens normaltilstand er løgn, bedrag, unnasluntring på arbeidsplassen og overhåndtagende grådighet… hvilket avleder:
Hva rører seg bak denne karens dorske og blasse øyeoptikk … hva er unormalt for Sindre Finnes?

Vi vet nå hva Finnes kan finne på i normaltilstand. Nå er han unormal … og da er det faen skjære meg ikke godt å si hva han kan finne på…

Litt av en rabagast, Sindre Finnes … handlet aksjer i ganske stor stil, bak den brede ryggen til statsministerkona si. Drøyt 3640 transaksjoner. Nettogevinst pålydende omlag 1,8 millioner kroner. Han har løyet og bedratt og satt sin Erna i en kinkig situasjon.
Blir nok uggen stemning hjemme i kveld, når både Sindre og Erna kommer fra jobb. Trolig ikke så veldig hyggelig. Kanskje frossenpizza og ikke no’ hygge i sofaen med stor bolle potetgull og en liter Pepsi Max. Formodentlig  sexnekt på ubestemt tid, eller ikkeno’ skjeggbiff, som de sier i halvmøblerte hjem i Hokksund og omegn. Erna gidder nok ikke en liten håndjobb engang.

Vel vel, jeg kan ikke annet enn synes litt synd på Sindre. Jada, han ække go’, men det finnes formildende omstendigheter, som ingen journalister later til å bry seg om. Det er et faktum at det ikke finnes fritidstilbud for menn som er gift med travle damer som er statsråder og i angjeldende tilfelle: Statsminister.
Disse mennene er overlatt til seg selv. De jobber, men etter arbeidstid reker de omkring for seg selv, og alle vet at lediggang er roten til alt ondt. For å bøte på dette, kunne man etablert en fritidsklubb i Stortingets kjeller. Der kunne de ha spilt vriåtter, monopol, bordtennis og kurong… spilt musikk og kanskje startet et rockeband, men ingen har foreslått dette fra Stortingets talerstol.
Sindre har nok følt seg litt til overs, levd i skyggen av sin hustru som alltid er på jobb, kommer sent hjem og ikke orker sex. Det har nok ikke vært lett for Sindre.
Han har sikkert forsøkt å sysselsette seg selv. Kanskje har han prøvd å komme med på bedriftslaget i fotball, der han jobber. Kanskje lyktes han ikke … på langt nær god nok, men ble tilbudt vervet som oppmann, eller materialforvalter, men hvem faen gidder sånt?
Han kunne selvsagt kastet seg inn Oslos natteliv og satset på drøye drinker, pulver i nesa og muntert samvær med byens luksushorer fem kvelder i uka og hvilt ut i helgen hjemme sammen med Erna .. men jeg vet ikke, Sindre er nok ikke typen til slike aktiviteter.
Så hva skulle han gjort? Kjøpt seg motorsykkel og meldt seg inn i en MC-klubb? Skaffet seg en gammel veteranbil og masse verktøy? Frivillig i Kirkens Bymisjon? Meldt seg inn i en lesesirkel, som møtes hver uke for å diskutere og analysere bøkene til Arne Garborg?
Ja, Sindre har nok ikke hatt det så lett. Ikke no’ gøy, ikke no’ sex … kjedelige dager i en trøtt jobb ved et skrivebord i Norsk Industri. Dag ut og dag inn.
Etterhvert kom han på at han er analytisk og ganske skærp… og gla’ i penger. Hva med aksjer? Hvis jeg bare følger litt med på hva kona driver med til daglig, stiller noen tilfeldige spørsmål ved middagsbordet, spisser ørene litt og tyvlytter ved døren til hjemmekontoret hennes?
Spennende, og hvem liker ikke følelsen av å leve litt farlig, være litt kriminell?
Jeg forstår Sindre, jeg… men det spørs på Erna. Sindre går ikke lyse dager i møte. Det blir nok kald skulder og ingen glufse resten av året.

Utpå ettermiddagen 25. mai 2009 fikk Gud et problem. Haakon Lie døde mens han sov, i en seng på et sykehjem i Oslo.
Et tvilstilfelle. Ingen lett avgjørelse. Ikke desto mindre: Etter noen timers komplisert saksbehandling og mange kvaler besluttet Gud å henvise Lie til helvete.
Noen dager senere ble det for mye for Satan. Han hadde balet og strevet med mange fælinger og råtasser i flere tusen år, deriblant en hel haug politikere … Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot… det hadde på sett og vis gått greit, men Haakon Lie … ja, Haakon Lie var, er og blir Haakon Lie.
Satan var ganske kjørt og erkjente at noe måtte gjøres, før han selv ville bryte sammen og helvete bli absolutt uutholdelig.
Gud og Satan hadde ikke snakket samme på flere tusen år, men de er gamle kjente og Satan så ingen annen løsning enn å henvende seg til Gud og trygle Ham om å se på saken på nytt. Om ikke Haakon Lie likevel kunne komme til Himmelen? Please!
Gud er allmektig og allvitende og han kjenner alle sjeler – både levende og døde. Dessuten er han god, og han visste innerst inne at Haakon Lie ikke hørte hjemme i helvete.
Vel vel, tenkte Gud… han banner fælt og har et fryktelig temperament, Haakon Lie .. og han har aldri trodd på meg, men han har vært … jaja, la gå.
Satan ble hoppende gla’ for å bli kvitt ‘n Haakon.
Slik gikk det til at Haakon Lie etter en snau uke i helvete ble overført til Himmelen. Gud er ikke uten humor, Han går ikke av veien for et hyss og plasserte Lie på rom med Berge Furre, Peder Furubotn og Erling Falk. Det gikk ikke så bra

Gud er ikke så betatt av grovsnakk og banning og tenkte at det var best å plassere ‘n Haakon i Sosialdemokratisk avdeling, Norden – på rom med Martin Tranmæl, Jens Christian Hauge og Halvard Lange.
Det gikk bra, så lenge Lie slapp å se trynet til Einar Gerhardsen, som bodde på enerom noen himmelske meter bortenfor. Ikke til å unngå at de to gamle fiendene tid om annen møttes i korridoren, hvilket fikk Lie til å huske Arbeiderpartiets landsmøte i 1967.

Gud har greid å holde noenlunde styr på Haakon Lie disse årene, men i går sprakk det… i samtale med Jens Christian Hauge:
– Fy faen i svarteste helvete. Jeg angrer som faen på at jeg gikk god for den kødden Støre like før jeg dævvva. Hører du, Jens … jeg gikk god for Støre som ny partileder. Faen i hælvete!! Nå har han spolert alt … forpulte, jævla kukkhue. Ødelagt hele partiet. 21,6 prosent… og Høyre er størst. Rasert partiet som jeg bygde, stein på stein i 24 år. Fy faen med fett på!

.. lørdager siden var jeg i sentrum i byen der jeg bor. Jeg hadde et og annet ærend og måtte ta meg over torget noen ganger. Valgboder alle vegne, hvorved lokalpolitikere smilte, delte ut løfter og gode forsetter trykket på stivt papir.

Partiet Sentrum var der, tulle- og tøysepartiet som ble stiftet i 2020 og er ledet av advokat Geir Lippestad. En av Sentrums valgkampsaker er Mangfold i sentrum, som kan tolkes som at partiet vil ha mer innvandring og således øke frekvensen av ran, grov vold og knivstikking i sentrum av byen der jeg bor.
Ettersom jeg er gla’ i ytringsfrihet, spurte jeg en av partiets tilstedeværende om hva han synes om ytringsfrihet. Han svarte at det er veldig bra, men da jeg spurte om det også inkluderer islamkritikk og brenning av Koranen, ble tonen litt annerledes og ikke så hyggelig. Ikke uventet, han var ganske melaninrik og svarte bekreftende på spørsmålet om han var muslim.
Som de aller fleste andre muslimer syntes han at Norge burde forby koranbrenning, hvortil jeg svarte at brenning av Koranen er del av vår ytringsfrihet, og at hardkokte koranbrennere burde få seg tildelt en ytringsfrihetspris.
Uggen stemning. Han ble litt hissig. Ja, han ble det … muslimer blir fort oppfarende når man taler nedsettende om islam, Koranen, Muhammed og Allah og alt dertil.
Muslimer representerer en ganske røff voldskultur, men jeg regnet med at han var ubevæpnet og sa:
– Dette med at dere aldri hadde noen opplysningstid, kan det være noe av årsaken til at dere tror så fullt og fast på denne Muhammed og mer enn gjerne dreper for å forsvare hans tvilsomme ære?
Han tenkte seg lenge om, eller det bare virket slik. Ansiktet hans forandret seg ganske radikalt og ikke til det bedre, atomer og molekyler gjorde byks, hist og her. Øynene hans ble enda mørkere, og jeg tror kanskje han han hadde lyst til å drepe meg.
Omsider samlet han seg til et svar jeg ikke forsto døyten av. Sant å si var han ganske usammenhengende.
Vel vel, jeg gikk videre og på litt avstand fikk jeg øye på en valgbod pyntet med regnbueflagg overalt. Jeg stusset litt, ante ikke at FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold hadde dannet politisk parti.
Nærmere ettersyn viste noe annet. Boden tilhørte MDG, og en eldre herre sto der ganske alene. Han var utilpass og forklarte at han ikke visste at boden hans skulle ta seg slik ut. Han var blitt oppringt og utkommandert, sa han og hadde bare lyst til å gå hjem.
Det hadde jeg, også. På vei hjem tenkte jeg at det er for mange politiske partier i dette landet.

…valg, og jeg har ikke registrert noe parti som i sitt program går helhjertet inn for brenning av Koranen på offentlig sted, hvilket betyr at jeg er usikker på hva jeg skal stemme.
Nåvel, vi får se. Jeg får se litt på kandidatene i byen der jeg bor, sammenstille inntrykkene med min konservative grunnholdning og dernest finne en stemmeurne, uten å glemme Otto von Bismarcks ord: Det lyves aldri så mye som foran et valg, under en krig eller etter en jakt.
Men nå gjør jeg det jeg ikke uofte gjør … skriver meg helt bort og det er jo ikke bra. Bør stryke noen ord, men litt appelsinmarmelade har falt ned ved rettetasten, størknet og gjort redigering henimot ulaseggjørlig.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om barneoppdragelse i gamle dager, i den tiden jeg selv var gutt og vokste opp i en nylig utbygget bydel der alle foreldre var omtrent like gamle og ungene mange. Barndommen for mange av oss lignet lignet dagliglivet til ungene i tegneserien Peanuts, av Charles M. Schultz. På norsk: Knøttene.
I Knøttene ser man aldri et voksent menneske. Ingen far. Ingen mor. Ungene lever sitt eget liv, med ei makeløs bikkje som liker å ligge på taket av huset sitt, men man fornemmer at de er der – de voksne. De synes ikke, men de er i nærheten. Charlie Brown og vennene hans vet det. Det er bare å gå hjem, hvis de vil det – til en hjemmeværende mor med smilerynker, forkle rundt livet og nybakte hveteboller til avkjøling, men Schultz ville det ikke slik. Knøttene var utenunger.
Vi var også uteunger, men mye mer aktive enn Knøttene. Sant å si var mange oss nokså ville, men foreldrene våre lot oss i fred, ingen politikonstabler i gatene og representanter fra barnevernet var ikke å se noe sted.
Ikke til å unngå at noen foreldre tid om annen fikk nyss om hva vi holdt på med. Mine foreldre var ganske moderate og hadde ikke tro på strenge straffer, men flere av mine venner opplevde både korporlig straff og strenge sanksjoner.
Min bestevenn, la oss kalle ham Kjartan, hadde en mor med henimot religiøs tro på husarrest og rumpebank som oppdragende tiltak. Hun var kjent for sitatet: Bare vent til far kommer hjem, men faren til Kjartan kom aldri hjem, han hadde ikke kommet hjem de siste årene og ingen visste hvor han var. Ingen i nabolaget hadde noensinne sett faren til Kjartan. Ikke Kjartan, heller.
Nei, faen .. nå skriver jeg for langt, ingen gidder lese lange tekster lenger. På tide å runde av… og det skal handle om politikk, anvendt politikk.
Da jeg var liten gutt, var ikke barneoppdragelse noe man tenkte så mye på, man bare oppdro. Ingen foreldre i mitt nabolag hadde hovedfag i barnepsykologi, men mange av dem var ganske truende. Det fantes foreldre som sa:
Hvis du ikke skikker deg, må vi sende deg til Bastøy.
Ingen unger visste hva Bastøy var for no’, men alle skjønte at det ikke var noe hyggelig sted. En annen variant:
Pass deg, ellers kommer Rottenikken og tar deg… og noen foreldre truet med politikere, selv om de forlengst var døde: Nå må du ta deg sammen, ellers kommer Stalin og tar deg.
Faren til Olaf var noe for seg selv, litt av en skrue, men morsom og alltid i godt humør. Etter at foreldrene til ei jente i nabolaget klaget på at Olaf hadde narret datteren deres til å kle av seg og vise frem den lille, søte sprekken hun hadde litt nedenfor magen, sa han – med ikke så streng røst – til sønnen sin:
Ikke bra, Olaf. Du må ta rev i seilene heretter, ellers må vi sende bud på Haakon Lie.
Faren hadde nok glemt sønnens tilnærming til det motsatte kjønn i god før Dagsrevyen, men Olaf glemte aldri navnet Haakon Lie.
Haakon Lie var partisekretær for Arbeiderpartiet i tiden 1945-69. Han var en av Norges mektigste menn og mann av sin tid. Han hatet kommunister og nazister og hadde lyst til å drepe Einar Gerhardsen på landsmøtet i 1967.

En tøffing. Hard i klypa. Ingen fikk slike raserianfall som Haakon Lie. Ingen kunne banne som Haakon Lie. Ingen var i tvil om hvor de hadde Haakon Lie. Noen fryktet Haakon Lie.
Han var så tøff at selv døden betakket seg og utsatte sitt ærend så lenge som mulig – helt til 2009. Da var Lie nesten 104 år gammel.
Kan godt tenkes at noen fedre ennå truer ungene sine med Haakon Lie, men ingen gidder true ungene sine med Jonas Gahr Støre.