Zaniar Matapour er klin kokos… sett i et vestlig, sivilisert og opplyst perspektiv, derom ingen tvil, men Oslo tingrett bestreber mer presisjon:
Var Matapour sinnssyk da han ropte allahu akbar og gikk amok med automatvåpen utenfor London Pub 25. juni 2022, drepte to mennesker og skadet 23? Hvis ja: Tvungent psykisk helsevern. Nei: En hel haug år i spjeldet.
Tre rettspsykiatrisk sakkyndige har observert og vurdert Matapour. Psykologspesialistene Pål Grøndahl og Knut-Petter Sætre mener at tiltalte har en personlighetsforstyrrelse, men er frisk nok til straff.
Den tredje, psykiater Synne Sørheim, mener Matapour er paranoid schizofren, således ikke strafferettslig tilregnelig og må underlegges tvungent psykisk helsevern.

Ikke så underlig at en persons sinnelag og sjelsliv vurderes ulikt. Psykologi og psykiatri er ikke eksakte, vitenskapelige disipliner. Hva om man overlater til Stortinget å stemme over Matapours mentale tilstand i gjerningsøyeblikket? Ja, kanskje er historien om Matapour mer politisk enn vi tror.
Lenge siden begrepet fargerikt fellesskap var i alminnelig bruk, mange har nok innsett at innvandringen fra ikke-vestlige land ikke er uproblematisk, og at Norge kanskje er blitt i fargerikeste laget.
Multikulturalisme er ennå noenlunde gangbart begrep hist og her, men omstridt .. især den normative varianten, som foreskriver veldig mangfoldig mangfold, masse identitetspolitikk og svært høy toleranse for det absolutt intolerante… ja, omtrent som Sverige siste 40 år.
Hvordan hadde Stortingets 169 representanter stemt? Matapour tilregnelig, eller ei.
Venstresiden i Norge er svært betatt av tanken om multikultur og synes ikke det er så hyggelig å snakke om problematiske sider ved islam. SV og de fleste Arbeiderparti-representantene ville nok stemt utilregnelig; de vil jo nødig erkjenne at Matapours tro utgjør en generell trussel mot vantro nordmenn og død og pine for homofile.
Rødt? Kommunistene er jo ikke tilregnelige og ville trolig stemt for at Matapour heller ikke er det.
Fremskrittspartiets representanter vil trolig hevde at Matapour er tilregnelig i aller høyeste grad og bare handlet henhold til troen sin og hans opprinnelseslands strafferettslige innstilling til homofili: Dødsstraff.
Mange av Høyres representanter vil nok slutte seg til FrPs argumenter, men noen av dem er kanskje så livsfjerne at de stemmer utilregnelig, avledet av ønskedrømmen om at flyktninger fra Somalia, Afghanistan, Syria, Iran og andre muslimske land etter bare to år i Norge vil være omtrent som dem selv og gå på ski til Kikut hver søndag, ikledd nikkers og anorakk med KvikkLunsj i lomma.
Venstre? Umulig å forutsi… man vet jo aldri hvor og når haren hopper.
Kristelig folkeparti? Ikke godt å si, men partileder Olaug Bollestad er veeeldig tolerant, hun vil neppe bidra til å krenke muslimer ved å mene at Matapours handlinger har noe med islam å gjøre. Hun vil stemme utilregnelig og argumentere for at resten av KrF gjør det samme.
Senterpartiet? Vanskelig, men jeg er ganske sikker på at realpolitiker Ola Borten Moe vil stemme tilregnelig. Jeg er like sikker på at Åslaug Sem-Jacobsen vil stemme utilregnelig.
Hva med stortingspresident Masud Gharahkhani? Hva ville han stemt… tilregnelig, eller ikke?
Vel, Gharahkhani er muslim og har, som Matapour, opprinnelse fra Iran. I intervju med VG 25. juni 2022, straks etter skytingen utenfor London Pub, uttalte han til VG at Matapours handling ikke kan knyttes til islam:
“Hat er hat og har ikke noe med religion og bakgrunn å gjøre.”
Masud Gharahkhani hadde nok stemt utilregnelig.

Til dere ytterst få som leser dette: God, konservativ påske:)

Litt av en friskus, denne Zaniar Matapour. Med hele trynet gjengrodd av ganske ekkelt skjegg sitter han helt taus på tiltalebenken. Han nekter å forklare seg. Ingen tegn til minste snev av anger. Han nekter straffskyld. Nekter å reise seg for retten….men han skapte rettshistorie da han på rettens første dag ville belære dommeren om hva som sømmer seg i den muslimske fastemåneden:
“Hvorfor gjennomføres dette opplegget under ramadan og fredager som er svært viktige for muslimer samtidig som det er pause under jødiske og kristne merkedager som lørdag og søndag for eksempel påske?”

Jeg måtte nesten le… ikke bare nesten. Jeg lo. Kanskje tror Matapour at sentrale aktører i Oslo tingrett er rammet av den fæle lidelsen som muslimer ynder å benevne islamofobi. Jeg for min del tror retten har berammet saken i henhold til straffeprosessloven, og i den er ikke ramadan nevnt.
Litt morsomt er det imidlertid, at omstendighetene stablet seg således at rettssaken startet to dager inn i fasten. Den skal vare ut hele denne hellige tiden og vel så det. Matapour skal sitte i Oslo tingrett mens resten av muslimene her til lands feirer id. Saken tar ikke slutt før 16. mai… og det er bra, for da skal vi som er glade i Norge forberede oss til dagen etter – som representerer omtrent det stikk motsatte av det Matapour står for.
Ramadan gjør meg nervøs, hvert år. Muslimene påfører seg spiseforstyrrelser, de spiser bare når de ikke kan skjelne en hvit tråd fra en svart, hvilket ikke er i tråd med Helsedirektoratets kostholdsråd.
Uten mat og drikke duger hjernen ikke, sies det muntert blant kostholdseksperter som er gla’ i rim .. og det er no’ i det. Blodsukkeret synker som en skiftenøkkel, humøret blir uggent og etterhånden må en påregne kognitiv svikt.
Dårlig humør, redusert hjerneaktivitet og islamsk tro .. ehh… ugrei kombinasjon, som lett kan medføre at noen kommer helt ut av kurs, anskaffer en selvmordsvest og sprenger seg selv og et par snes uskyldige, sakesløse medmennesker flere hundre meter opp i vårluften.
Nåvel, la oss håpe det beste. Vi får trøste oss med at mange muslimer driter i fasten og stapper i seg kebab i smug og dølgsmål.

Mange lurer på hva som går av mennesker som gir seg til å skyte og drepe helt uskyldige mennesker, slik Zaniar Matapour gjorde en vakker juninatt i 2022 … og hvordan er det mulig å fremstå så kald og uttrykksløs i retten, endatil være så frekk å belære retten om ramadan og hvor uhørt det er å plage skikkelige muslimer med rettergang i denne hellige fastetid.
Oslo tingrett er også usikker på Matapours mentale tilstand. Tre sakkyndige har vurdert ham. To av dem mener han er strafferettslig tilregnelig, én mener han har en diagnose. Retten må konkludere – tilregnelig, eller ikke.
Noen har antydet at Matapour er et mysterium, de kan ikke forstå hvordan det er mulig å handle slik han gjorde.

Jeg tror ikke Zaniar Matapour er i nærheten av være mysteriøs. Jeg tro han er et ganske enkelt kasus. Han er muslim, simpelthen… og alle vet at noen muslimer tar Koranen helt bokstavelig, og da er det ikke særlig hyggelig å være i nærheten … selvmordsbombing, terroranslag, halshugging, drap på kvinner som ikke liker å gå med hijab og en hel haug andre uhyggeligheter.
Det som gjør Matapour spesiell, er at han bor i Norge og gjorde det han gjorde i Oslo. En opiumsvalmue vil stikke seg ut i et rosebed i Molde, men en opiumsvalmue vil bare være en av mange i en opiumsåker i Afghanistan, eller et annet muslimsk land. Kan virke som Matapour har et spesielt horn i siden til homofile, men det er ikke uvanlig blant muslimer. Hadde han bodd i Iran, ville han bare vært én av mange som liker å skyve homofile menn ut fra høye bygninger.
Jeg tror Matapour er en enfoldig fyr hvis tanker og meninger ikke skiller seg nevneverdig fra likesinnedes. Jeg tror hans “diagnose” kan skrives slik: Dyrkelse av profeten Muhammed og tro på Allah.
Matapour angrer intet. Hans opptreden i retten tyder på selvsikkert retthaveri, men kanskje sørger han over at han ikke selv døde 25. juni, for da hadde han sikkert kommet til Jannah (den muslimske himmelen), der 72 kåte jomfruer ligger klare, til evig disposisjon for hellige krigere – som av Allah er skjenket ereksjon til evig tid.

Zaniar Matapour hadde noe på sitt lille hjerte før saken mot ham kom i gang tidlig i går. Dommeren ville ha formalia bragt på det rene, men Matapour ville si noe først. Han insisterte. Han fikk tillatelse. Med røst ganske typisk for muslimer som liker å drepe vantro – herunder i høyeste grad homofile – ytret han:
“Hvorfor gjennomføres dette opplegget under ramadan og fredager som er svært viktige for muslimer samtidig som det er pause under jødiske og kristne merkedager som lørdag og søndag for eksempel påske?”
Mange hvite, etnisk norske nordmenn synes nok denne innvendingen var i stiveste laget, men kan man egentlig vente annet, og er ikke Matapour inn på no’? For det det er jo slik her til lands at islam er blitt en slags uangripelighet, noe ytterst verneverdig som ikke må kritiseres … og muslimer behandles med silkehansker. De fleste her til lands går på tå hev og vil ikke – eller tør ikke – si, eller gjøre noe som kan krenke muslimers tandre følelsesliv, som er nært knyttet til tilbedelsen av Muhammed, som i alle henseender var litt av en kødd.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort. Det er egentlig Matapours skjegg jeg vil skrive om. Alle vet at muslimske menns skjegglengde er direkte proporsjonal med drapslyst – jo lengre skjegg, desto mer lyst til å drepe.
Nå har Matapour like stort og langt skjegg som Arfan Bhatti og mullah Krekar, men da han utenfor London Pub 25. juni 2002 skjøt omkring seg med automatvåpen, drepte to mennesker og skadet 23 … ja, da var skjegget hans ganske moderat, hvilket kan tyde på at skjegglengden kan ha mindre betydning for utvikling av radikale tanker enn tidligere antatt… ja, jeg vet ikke. Selv pleier jeg barbere meg ganske hyppig, og jeg har aldri har viklet meg inn i ytterliggående, beksvarte tanker om død og pine… jeg vet ikke, jeg … vrient tema, dette. Vanskelig å si noe sikkert hertil, men la meg dele med dere en ganske skremmende opplevelse jeg hadde for noen år siden, som jeg laget en tekst av og publiserte her for Gud vet hvor mange år siden. Ettersom det snart er sommer og reprisetid, republiserer jeg:

PÅ NÆRE NIPPET
Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg, ikke bare ukegamle skjeggstubber … nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i, forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:
For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte “boknafesk”, som jeg såvidt orket spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet bare er noen få ølflaskekast fra spisebordet og far i huset er fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn … det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest – som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.
Vel vel, la meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.
Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet, på at noen i familien ville bestemme seg for å kjøre avsted for å handle noen dagligvarer, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn, som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv – i hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket, noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur.
I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?
Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg registrerte at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.
– Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone, slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.
– Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.
B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. Hun vendte seg om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, men hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye – lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.
Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur. Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot, med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt, jeg liker terriere… men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen – som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes – var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg … hun ville sikkert bare slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:
– Allahu Akbar!!!
Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg helt korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig, fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned gluggene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.
Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også … og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter – horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.
– Næmen … Torjus, du som e så gla’ i øl. Ka e det, spurte B.
Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt gatetøs.
Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig. Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt. Løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet alle vegne. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta.
– Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.
– Nei, svarte jeg surt.
Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst – utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv – menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme, og jeg måtte nesten spy.
Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det … trolig forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.
Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:
– Sjå her … fekk låne av nabo’n.
Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.
En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og tenkte:
Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser…

“Vi har alle et ansvar for å bekjempe ekstremisme og radikalisering i fellesskap. Dette handler ikke om politiske skillelinjer, men å ta konkrete grep for å forhindre rekruttering til ekstreme miljøer”, sa statsminister Jonas Gahr Støre sist fredag.
Anledningen var lansering av Ekstremismekommisjonens rapport, inneholdende 500 sider. Tittelen er så lang og klønete at jeg har glemt den.
Nåvel, samma det… men jeg forstår felles ansvar slik:
Alle i Norge bør varsle myndighetene hvis man sanser personer eller grupper i samfunnet som nærer ekstreme tanker som kan anspore til grov vold, eller storstilte terrorhandlinger … herunder også mennesker som i skrift og tale forsøker å tildekke realiteter, unnfly harde fakta og konstruere en erstatningsvirkelighet som oppildner tvilsomme eksistenser til å holde frem som før og kanskje utføre handlinger vi ikke har lyst til forestille oss.
Jeg tar ansvar her og nå. La meg advare mot denne karen:

Litt av en type. Han heter Christopher Rettedal Fardan og er ansatt som forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), underlagt Universitetet i Oslo.
Forskere – uansett fagfelt – skal bestrebe seg på å søke sannhet, eller det som virker mest sant – sett hen til tidligere kunnskap. Fardan er av annen støpning. Den siste dagen i februar fikk han i Aftenposten en kronikk på trykk, under denne tittelen:
“Æresvold” skyldes hverken islam eller muslimer
Du slette tid, tenkte jeg.. hva faen er dette? Jeg begynte å lese brødteksten og trodde nesten ikke egne netthinner.
Mine tanker gikk straks til George Orwell og hans bok 1984 (utgitt 1949). Mellom permene dikter Orwell opp en fiksjonell dystopi som kan virke fjern og urealistisk, men det var den egentlig ikke. Mange av førsteutgavens lesere forsto at Orwell var sterkt inspirert av Stalins skrekk og gru-regime i Sovjetunionen.
Winston Smith er bokens hovedperson og arbeider – ganske uinspirert – i Sannhetsministeriet, som titt og ofte serverer befolkningen absurditeter som:
Frihet er trelldom
Krig er fred
Uvitenhet er styrke
Christopher R. Fardan synes heller ikke å være nevneverdig opptatt av hva som er sant. I sin kronikk tar han flere hundre kilometers avstand fra påstanden om at æresvold har noe med islam og muslimer å gjøre. Han plasserer begrepet æresvold mellom anførselstegn og forsøker således å få leserne til å tro at muslimer er akkurat som hvite og snart påskebrune nordmenn.
Fardan liker ikke NRKs programserie Ære og skriver:
“Dessverre er det som kunne vært en viktig diskusjon om vold i nære relasjoner, blitt redusert til enda en debatt om islam. Det virker rasistisk mot muslimske minoriteter.”
Gudbedre, det er forskjell på rasisme og fremleggelse av fakta. Alle som leser aviser, ser på fjernsyn, hører på radio, tar en titt på norsk kriminalitetsstatistikk og holder seg noenlunde orientert, vet at muslimer fillebanker både kone og døtre og i siste instans dreper dem – for å opprettholde ære og respekt.
Fardar anerkjenner ikke ordet æresvold, han mener at slag og spark og drap utløst av æresfølelse og ønske om respekt ikke særpreger muslimer og islamsk kultur. Av dette må utledes at jeg – som hvit, etnisk nordmann (og stolt av det) – i like stor, eller liten grad som muslimer er troende til å banke opp mine to døtre – hvis de på en eller annen måte skulle komme til å krenke min dyrebare ære.
I tillegg til å ikke bry seg om fakta og realiteter, skriver han ikke glitrende godt … det er greit, han er ikke alene om det, men stedvis i teksten lurer jeg på om Fardan er rekti’ navla. Et tekstutdrag:
“Videre trekkes det frem at «æreskriminalitet» begås av mennesker med bakgrunn fra muslimske majoritetsland som Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan. Dette er imidlertid stater som skårer dårlig på islamske verdier, som velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner. Faktisk mener forskere at land som Norge best reflekterer læren i Koranen og hadithene.”
Splitte mine bramseil, her er mye å ta tak i. La meg nøye meg med å påpeke at velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner ikke er kjennetegn ved muslimske stater – eksempelvis Pakistan, der man ikke kan avvikle valg uten at to snes mennesker blir avlivet… eller Irak, der myndighetene mer enn gjerne halshugger mennesker som ikke tror no’ særlig på Muhammed.
Senere i teksten refererer Fardar til en holdningsundersøkelse hvori følgende funn:
Hver tredje person i Norge mener at muslimer ikke passer inn i et moderne vestlig samfunn.
Muslimer er en trussel mot norsk kultur.
Én av fire mener muslimer er mer voldelige enn andre.
Fardan mener at disse holdningene skyldes fordommer. Tja, nuomstunder er det helt vanlig å forveksle fordommer og fakta, det er så å si tidens melodi, men det kan tenkes at menneskene spurt i denne undersøkelsen de siste tyve årene har lest både norske og utenlandske aviser, sett på TV, hørt på radio og har dannet seg meninger basert på faktuell kunnskap.
En venn av meg undret seg over hvordan det gikk til at Aftenposten kunne finne på å trykke Fardans aparte tekst. Han syntes det fikk være måte på til visvas og abrakadabra i Norges største avis.
Vel, det er ytringsfrihet i Norge og man har bare godt av å lese og høre andres meninger om mangt og meget, selv om de er basert på irreversible, gampesvære vrangforestillinger dyppet i en saus av sosiologisk kvidderkvadder.  Jeg synes Aftenposten gjorde en god redaksjonell vurdering, kanskje i folkeopplysningsøyemed. Nå vet vi hva en forsker ved C-REX er god for.
Såvidt jeg vet er Tore Bjørgo leder ved C-REX. Kanskje han ble fly forbanna og kalte Fardan inn på teppet:
– Fy fa’an i svarteste helvete, Fardan. Du skjemmer oss ut. Er du klar over at C-REX ligger tynt an, finansieringen tar slutt om to år. Vi trenger friske penger, og den kronikken din er ingen god søknad. Du må faen meg skjerpe deg, gutt. Du skal være ekstremismeforsker… ikke ekstrem forsker.

Appendiks: Utelukkes kan ikke at Bjørgo ga grønt lys for Fardans kronikk. I så fall: Se bort fra denne tekstens avslutning.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse