“Vi har alle et ansvar for å bekjempe ekstremisme og radikalisering i fellesskap. Dette handler ikke om politiske skillelinjer, men å ta konkrete grep for å forhindre rekruttering til ekstreme miljøer”, sa statsminister Jonas Gahr Støre sist fredag.
Anledningen var lansering av Ekstremismekommisjonens rapport, inneholdende 500 sider. Tittelen er så lang og klønete at jeg har glemt den.
Nåvel, samma det… men jeg forstår felles ansvar slik:
Alle i Norge bør varsle myndighetene hvis man sanser personer eller grupper i samfunnet som nærer ekstreme tanker som kan anspore til grov vold, eller storstilte terrorhandlinger … herunder også mennesker som i skrift og tale forsøker å tildekke realiteter, unnfly harde fakta og konstruere en erstatningsvirkelighet som oppildner tvilsomme eksistenser til å holde frem som før og kanskje utføre handlinger vi ikke har lyst til forestille oss.
Jeg tar ansvar her og nå. La meg advare mot denne karen:

Litt av en type. Han heter Christopher Rettedal Fardan og er ansatt som forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), underlagt Universitetet i Oslo.
Forskere – uansett fagfelt – skal bestrebe seg på å søke sannhet, eller det som virker mest sant – sett hen til tidligere kunnskap. Fardan er av annen støpning. Den siste dagen i februar fikk han i Aftenposten en kronikk på trykk, under denne tittelen:
“Æresvold” skyldes hverken islam eller muslimer
Du slette tid, tenkte jeg.. hva faen er dette? Jeg begynte å lese brødteksten og trodde nesten ikke egne netthinner.
Mine tanker gikk straks til George Orwell og hans bok 1984 (utgitt 1949). Mellom permene dikter Orwell opp en fiksjonell dystopi som kan virke fjern og urealistisk, men det var den egentlig ikke. Mange av førsteutgavens lesere forsto at Orwell var sterkt inspirert av Stalins skrekk og gru-regime i Sovjetunionen.
Winston Smith er bokens hovedperson og arbeider – ganske uinspirert – i Sannhetsministeriet, som titt og ofte serverer befolkningen absurditeter som:
Frihet er trelldom
Krig er fred
Uvitenhet er styrke
Christopher R. Fardan synes heller ikke å være nevneverdig opptatt av hva som er sant. I sin kronikk tar han flere hundre kilometers avstand fra påstanden om at æresvold har noe med islam og muslimer å gjøre. Han plasserer begrepet æresvold mellom anførselstegn og forsøker således å få leserne til å tro at muslimer er akkurat som hvite og snart påskebrune nordmenn.
Fardan liker ikke NRKs programserie Ære og skriver:
“Dessverre er det som kunne vært en viktig diskusjon om vold i nære relasjoner, blitt redusert til enda en debatt om islam. Det virker rasistisk mot muslimske minoriteter.”
Gudbedre, det er forskjell på rasisme og fremleggelse av fakta. Alle som leser aviser, ser på fjernsyn, hører på radio, tar en titt på norsk kriminalitetsstatistikk og holder seg noenlunde orientert, vet at muslimer fillebanker både kone og døtre og i siste instans dreper dem – for å opprettholde ære og respekt.
Fardar anerkjenner ikke ordet æresvold, han mener at slag og spark og drap utløst av æresfølelse og ønske om respekt ikke særpreger muslimer og islamsk kultur. Av dette må utledes at jeg – som hvit, etnisk nordmann (og stolt av det) – i like stor, eller liten grad som muslimer er troende til å banke opp mine to døtre – hvis de på en eller annen måte skulle komme til å krenke min dyrebare ære.
I tillegg til å ikke bry seg om fakta og realiteter, skriver han ikke glitrende godt … det er greit, han er ikke alene om det, men stedvis i teksten lurer jeg på om Fardan er rekti’ navla. Et tekstutdrag:
“Videre trekkes det frem at «æreskriminalitet» begås av mennesker med bakgrunn fra muslimske majoritetsland som Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan. Dette er imidlertid stater som skårer dårlig på islamske verdier, som velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner. Faktisk mener forskere at land som Norge best reflekterer læren i Koranen og hadithene.”
Splitte mine bramseil, her er mye å ta tak i. La meg nøye meg med å påpeke at velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner ikke er kjennetegn ved muslimske stater – eksempelvis Pakistan, der man ikke kan avvikle valg uten at to snes mennesker blir avlivet… eller Irak, der myndighetene mer enn gjerne halshugger mennesker som ikke tror no’ særlig på Muhammed.
Senere i teksten refererer Fardar til en holdningsundersøkelse hvori følgende funn:
Hver tredje person i Norge mener at muslimer ikke passer inn i et moderne vestlig samfunn.
Muslimer er en trussel mot norsk kultur.
Én av fire mener muslimer er mer voldelige enn andre.
Fardan mener at disse holdningene skyldes fordommer. Tja, nuomstunder er det helt vanlig å forveksle fordommer og fakta, det er så å si tidens melodi, men det kan tenkes at menneskene spurt i denne undersøkelsen de siste tyve årene har lest både norske og utenlandske aviser, sett på TV, hørt på radio og har dannet seg meninger basert på faktuell kunnskap.
En venn av meg undret seg over hvordan det gikk til at Aftenposten kunne finne på å trykke Fardans aparte tekst. Han syntes det fikk være måte på til visvas og abrakadabra i Norges største avis.
Vel, det er ytringsfrihet i Norge og man har bare godt av å lese og høre andres meninger om mangt og meget, selv om de er basert på irreversible, gampesvære vrangforestillinger dyppet i en saus av sosiologisk kvidderkvadder.  Jeg synes Aftenposten gjorde en god redaksjonell vurdering, kanskje i folkeopplysningsøyemed. Nå vet vi hva en forsker ved C-REX er god for.
Såvidt jeg vet er Tore Bjørgo leder ved C-REX. Kanskje han ble fly forbanna og kalte Fardan inn på teppet:
– Fy fa’an i svarteste helvete, Fardan. Du skjemmer oss ut. Er du klar over at C-REX ligger tynt an, finansieringen tar slutt om to år. Vi trenger friske penger, og den kronikken din er ingen god søknad. Du må faen meg skjerpe deg, gutt. Du skal være ekstremismeforsker… ikke ekstrem forsker.

Appendiks: Utelukkes kan ikke at Bjørgo ga grønt lys for Fardans kronikk. I så fall: Se bort fra denne tekstens avslutning.