Det er baluba i by’n der jeg bor. Tirsdag denne uken vedtok ikke kommunestyret å bare ta imot flyktninger fra Ukraina … nei, kommunestyret vedtok forslag om å be Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) prioritere ukrainske flyktninger fremfor andre. Flertallet i kommunestyret – Høyre, FRp, KrF og Pensjonistpartiet foretrekker altså ukrainere fremfor flyktninger fra Midt-Østen og Afrika.
Dette ble for mye for noen.
Ifølge avisen Drammens Tidende brast flere i gråt da vedtaket ble fattet tirsdag kveld, deriblant Turid Solberg Thomassen i KrF. Hun stemte motvillig ja til forslaget, som hun mener bygger på “rasistisk tankegang”. Hun skylder på de fæle folka i FrP, som i dagene før skal ha presset henne … og hun som “skulle vært på hytta”. Nå har hun “vondt langt inn i sjela”, er plaget av “kvalme” og kanskje gråter hun ennå.

Gråt er kvinners vis, litt mer overraskende var det at også Senterpartiets gruppeleder Simon Sebastian Nordanger begynte å gråte, av samme grunn. Hertil må nevnes at Nordanger snart er 33 år, har masse skjegg og veier rundelig anslått 120 kilo.

En og annen mener kanskje at politikere som begynner å grine av politiske vedtak, ikke bør være politikere, men allerede dagen etter hadde Nordanger tørket kinnene, kanskje var det tale om krokodilletårer… anyway, han tok seg til politistasjonen og anmeldte Drammen kommune for brudd på diskrimineringsloven og grunnlovens paragraf 98.
Han håper på rask og seriøs behandling av anmeldelsen og mener at vedtaket viser en “tragisk og trist utvikling for Drammen”.
Det kan imidlertid tenkes at Høyre, FrP, KrF (foruten Thomassen) og Pensjonistpartiet mener at utviklingen i Drammen allerede er trist og tragisk, og at hvis byen tilføres mange flere rettroende muslimer… ja, så blir det flere slag og spark, flere knivstikkinger og ran på åpen gate, mer æresvold, flere skolebranner og tilfeller av skadeverk, mer sosial kontroll, flere tvangsekteskap.. og noen av vil sikkert henvise til franske og svenske tilstander og Brochmann II-utvalgets tvil om Norge i fremtiden vil ligne dagens Norge, herunder Drammen.

Omtrent da promillen nådde ekstremalpunktet og rakettene føk til værs ved inngangen til dette året, lovte nordmenn seg selv en annen dans og andre boller … ny og sunnere livsstil… mer grønnsaker, mindre kjøtt, mye frukt og masse fisk, en slurk tran hver kveld, aldri mer pølsemat på Shell og Cirkle K, ingen søte desserter, ikkeno’ smågodt, ei heller napoleonskake til frokost, mindre kaffe, alkoholfri januar med forsett om lavere alkoholforbruk resten av året, tre-fire ukentlige økter på treningssenter med forsett om betydelig vektreduksjon og lavere kolesterolnivå.

Selv var jeg helt edru siste kvelden i 2023 og tenkte tilbake på det gamle året: Asketisk livsstil, henimot gandhisk.  Bare sunn mat og kun det mest nødtørftige, for å opprettholde puls, stoffskifte og litt hjernevirksomhet. Nesten ikke alkohol, ikke i nærheten av beruselse. Sigaretter bare i nye og ne. Gledesløst.
Mot slutten av 2023 var jeg ikke meg selv. Jeg registrerte at lite var som før, jeg fungerte simpelthen dårlig. Bare i små perioder kunne jeg kjenne meg igjen i meg selv… og da jeg uten å tenke meg særlig om sa jatakk til å bli med et kvinnelig bekjentskap på yoga, forsto jeg at  jeg var kommet helt ute av kurs. Jeg var å ferd med å miste meg selv… og hva da? Hvordan finne seg selv igjen?
Finne seg selv, ja.. det kan være vrient, det. En hammer på avveie, eller en skrutrekker, en tannbørste … sånne saker dukker opp før eller siden, men en selv… ja, har man først mistet seg selv, er det ikke gjort i en fykomfei å finne veien tilbake … nei, det er ikke det. Sannelig ikke.
Jeg forsto at jeg måtte ta rev i seilene før det var for sent, gjenvinne kontroll og ikke la meg påvirke av destruktive krefter, eksemplifisert ved ovenfor nevnte kvinne som – oppildnet av min tankeløse yogadeltagelse – foreslo et kombinasjonskurs: Mindfullness/vegansk matlaging. Jeg sa et rungende nei med flere utropstegn bak.
Rett før 2023 ebbet ut, hadde jeg notert bak øret:
Drikk øl så ofte du vil, flere sigaretter, drit i alle disse ekle grønnsakene, mye mer rødt kjøtt, pannekaker til frokost (med bacon og lønnesirup), baconsvor og ostepop til kvelds og alltid brennevin i huset…
Må si jeg er kommet godt inn i tralten. Jeg ser lyst på livet, har nesten glemt fjorårets tarvelige tristesse, og nå vurderer jeg å begynne med narkotika, for ytterligere å bidra til sinnets munterhet. Flaks da at jeg bor i en multikulturell by hvori narkotika er like tilgjengelig som kebab og pizza.

Da Sandra Borch ble avslørt som juksemaker, overtok Oddmund Løkensgard Hoel som ny minister for forskning og høyere utdannelse.
Han ble vist frem på TV og fremsto som en kar som aldri har gjort noe galt i hele sitt liv, ikke epleslang som sjuåring, ikke engang nasking fra mors kakeboks, aldri no’ tull og tøys, ikke smuglesing av pornoblader, aldri tilløp til onani under dyna på gutterommet, alltid edru i russetiden, ingen fartsbot, ei heller tafsing på julebord og mønsterstudent på universitetet. Hovedfag i nordisk og litteratur, doktorgrad i historie. Staut og stødig kar. Ikkeno’ kødd. Et prakteksemplar av en mann.
For godt til å være sant? Absolutt. Hoel har også noen svin på skauen, en dunkel side. Ørlite mer presist: Juks og fanteri. I tiden 1991-1994 satt han i ledelsen i Norsk Målungdom og trikset med medlemstalls, rundet av raust oppover og skaffet organisasjonen sin mye mer penger enn den skulle hatt. Vinningskriminalitet. Hoel hadde svinehell og skar klar av tiltale.
Skal man dømme en manns integritet etter medlemstriksing for 30 år siden?
Nei, det synes jeg ikke, men her var det tale om målungdommen. På samme måte som Nasjonal Samling hadde Unghirden, har Noregs Mållag sin ungdomsavdeling – Norsk Målungdom. Her lærer de unge å marsjere i takt mens de i kor synger suggestive sanger om jamvektslova, a-endelser og garpegenitiv.. og kanskje ved foten av Fannaråki, i skinnet fra brennende fakler, avgir evigvarende troskapsløfter til Ivar Aasen og Arne Garborg.
Fort gjort å komme i dårlig selskap i unge år – bare se på dagens økende ungdomskriminalitet – men de fleste kommer seg av skråplanet og blir gagns borgere. Oddmund Hoel, derimot, var i tiden 1999 -2002 målrørslas yppersteprest her til lands: Leder av Noregs Mållag.

Noregs Mållag (heretter NM) er totalitær og dens medlemmer rabiate fundamentalister. Sånn har det vært like siden denne rørsla i affekt ble etablert i 1906. Alt fra begynnelsen var ambisjonen å påtvinge norske borgere noe flertallet ikke ville ha. Hele Norge skulle tale og skrive landsmål, i dag benevnt nynorsk. Tanken var – ikke ulikt Stalins – at målet helliger midlet. I NMs arbeidsprogram av 1921:
“Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.”
Det tok drøyt 50 år før NM erkjente at denne målsettingen var i stiveste laget, men NM gir seg ikke. Ikke fa’an.
Målrørsla er kommet for å bli. Den klorer seg fast på ufser og berg, i mørke avdaler og i dystre granskauer … der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu, men dagens NM-leder, Peder Lofnes Hauge, har ikke gitt opp tanken om at heile Noreg ein gong i framtida skal underkasta seg nynorsk, inkludert alle bosatt på Skillebekk og nære omegn.
Men hvordan? Vel, NM tenker som Adolf Hitler og hans venner gjorde på 30-tallet. Nazistene forsto at hvis de ville ha rene og ranke nasjonalsosialister, måtte de begynne i det små, blant de små. Slik ble Hitlerjugend til, og Bund Deutscher Mädel.
I NMs arbeidsprogram 2022- 2026 fremgår hvordan målrørsla vil gripe tak i ungene før bokmålet gjør det. NM har et eget avsnitt om barnehager, hvorav:
Rammeplanen for barnehagelærarutdanninga må krevje at barnehagelærarane skal kunne førebu borna på å verte nynorskelevar, og at alle skal møte nynorsk og den lokale dialekten, uansett kvar dei bur i Noreg og:
Alle barnehageeigarar, både offentlege og private, må ta ansvar for nynorsk.
Vel vel, men så var det denne nyoppnevnte statsråden. Hva tenkte Støre da han tilbød Hoel ministerjobb?
Støre har sagt at han lenge har visst om Hoels medlemsjuks, men at dette ikke diskvalifiserer ham. Noenlunde rimelig vurdert. 30 år er passert, men:
Statsministeren har gitt regjeringen et totalitært tilsnitt. Oddmund Hoel har, ved utøvelse av øverste verv i Noregs Mållag, vist at han ikke går av veien for å påtvinge folk no’ folk ikke vil ha. Ikkje bra, vi lever da for fa’an i et liberalt demokrati…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag:
– Ærsåmyefært om dagen, på en måte … også denne knivstikkingen på Grønland, da. To mindreårige siktet og én gutt bragt til sykehus.
– Ja, det var visst noen ungdommer som røk i tottene på hverandre, på en måte.
– Tror du det var innvandrerungdom?
– Nææ… mange tror nok det, men i sånne saker er det lett å få sånn… eh..hva heter det… tunnelsyn. Ja, tunnelsyn. At man ikke ser trærne for bare skog.
– Du mener skogen for..
– … politifolk er rasister og tenker sitt hele tiden, tenker jeg … men dette er noe annet, tenker jeg. Må ikke glemme hvilken dag det var i går.

– Samenes nasjonaldag.
– Ehhh…
– Alle vet at samefolket ikke er samlet. Litt av en røre .. det er sjøsamer, lulesamer, skoltesamer, reindriftssamer… samene snakker elleve ulike språk … ja, jeg har lest meg litt opp, og i Sametinget er det uggen stemning.
– Du mener ikke at..
– … alle vet at samer er gla’ i en dram, og hva er det samene har hengende undre kofta?
– Ehh..
– Har du sett samekniver? De er svære og ligner macheter.
– Du mener ikke at…
– … tenk deg et halvt dusin drivende fulle skoltesamer som spaserer over Grønland torg mens de joiker og skråler og påtreffer en gjeng reindriftssamer med andre kofter og helt andre joiketradisjoner. Klassisk identitetskonflikt, tenker jeg.
– Nei, det…
– .. det begynte kanskje med joikekonkurranse, som utartet til bilateral ganning… og så vill slåsskamp med kniver. Filler føyk og blodet fløyt.
– Men hvorfor har ikke avisene skrevet noe om det, at det dreier seg som blodig oppgjør blant fulle samer?
– Trolig har regjeringen instruert politiet om å dysse ned denne hendelsen. Dette passer jo ikke inn i den idylliske  forestillingen om urbefolkningen vår… og på selveste nasjonaldagen deres, da.